7. januar 2026

En vrangere verden

De siste 20 - 30 årene har vært forholdsvis rolige og stabile i verden. Riktig nok har det vært en del småkriger og konflikter her og der, men nå har alt blitt annerledes. Det gamle internasjonale systemet for samarbeid mellom nasjonene forfaller, og hva kommer i  stedet? Det kan se ut som om den nye organiseringen av verden, slik USA tilstreber det, innebærer en sterk svekkelse av internasjonale reguleringer, forpliktelser og avtalebundne rettigheter. Den nye organiseringen av verden ser ut til å bli et rendyrket maktsystem, der først og fremst USA blir enda sterkere økonomisk og politisk enn før, men også der Kina får økt makt og innflytelse i verden. Mer om dette nedenfor.

 USA – ny imperialisme tar form

På den utenrikspolitiske arenaen skjer det en hel del for tiden, og hovedkomponenten i denne  dynamikken kan spores tilbake til USAs politikk.

"Make America great again" (MAGA) er stikkordet for programmet til den bevegelsen som har båret fram Trump til presidentembetet. En sentral komponent i dette har vært at landet skal slutte å blande seg inn i og styrte regimer over hele verden, gjennom kriger og på diverse andre måter. Det har bare påført USA kostnader og tap av menneskeliv, dvs egne soldater. Dette så til å begynne med ut som en repetisjon av det som periodevis har preget USAs utenrikspolitikk, nemlig 'isolasjonisme'. Men nå, ett  år inne i Trumps fireårige presidentperiode, er ikke isolasjonisme en god karakteristikk av landets utenrikspolitikk. Det kan se ut til at det motsatte er tilfellet. Trump satser veldig tydelig på å øke USAs makt og innflytelse i verden.

Det skjer blant annet ved at landet melder seg ut av mange internasjonale organisasjoner, og trekker seg tilbake fra internasjonalt samarbeid i FN og i andre samenhenger. Trump har nylig skrevet under på en ordre som trekker USA ut fra 66 internasjonale organisasjoner, som i følge Det hvite hus "ikke lenger tjener USAs interesser". 31 av disse er FN-organisasjoner, og 35 som ikke er tilknyttet FN. Fra før har han meldt landet ut av WHO, UNESCO, Paris-avtalen og en rekke andre globale plattformer for samarbeid. Dette innebærer at USA blir stående alene mot resten av verden. FN-systemet og andre internasjonale organisasjoner blir sterkt svekket. Og Kina, som allerede er tungt inne i disse gruppene, får langt større innflytelse.

Parallelt til dette er det planer om en radikal militær opprustning. I Trumps geostrategi står økonomiske interesser i fokus. Økonomisk makt står imidlertid ikke alltid like trygt på egne ben, men trenger gjerne rå makt som støtte. Derfor vil Trump ha en kraftig økning av militærbudjettet på statsbudsjettet for 2027. På Truth Social skrev han den 7. januar: "Jeg har besluttet at, til det beste for vårt land, særlig i disse svært urolige og farlige tider, skal vårt militærbudsjett for året 2027 ikke være 1000 milliarder dollar, men heller 1.500 milliarder dollar ." En økning på 50%! Budsjettet for 2026 er på 901 milliarder dollar.

Latinamerika, Venezuela spesielt. Den tredje januar i år rykket USA inn i Venezuela med en spesialstyrke og kidnappet president Maduro. Han ble tatt med til New York, fengslet, og så skal han tiltales for ett eller annet. Visepresidenten har blitt innsatt som fungerende president, og det ser ut som om hun har en avtale med USA om at regimet skal fungere videre, men vel og merke på USAs premisser. Og sentralt i disse premissene er at USA skal kunne berike seg på Venezuelas rike oljeforekomster. Trump har sagt rett ut at USA skal ha en betydelig del av inntektene i landets oljeindustri.

Men USAs invasjon i Venezuela har også en ideologisk komponent. Maduro og hans regime har ført en sosialistisk politikk, eller noe som ligner på det, og det avskyr Trump og MAGA-bevegelsen. Cuba, Nicaragua og Colombia har også sosialistisk pregede regimer, og Trump har sagt rett ut at de kan lide samme skjebne som Venezuela. Trump har også advart Mexico, og truet med enda sterkere sanksjoner og reaksjoner mot Iran.

Dette er den gamle monroedoktrinen i ny versjon, og som blir kalt 'donroedoktrinen". I forhold til den klassiske monroedoktrinen legger denne nye varianten betydelig sterkere vekt enn den gamle på rent kommersielle hensyn. USA skal i større grad enn før legge vekt på å tjene penger på de andre landene på kontinentet. Kort sagt: Pengestrømmen fra fattige og mindre velstående land skal øke. "Stronger control of the hemisphere, and particularly Latin America, promises major benefits. Ample natural resources, strategic security positions and lucrative markets are all in play." New York Times. Trumps verdensbilde er preget av de brillene han ser gjennom, den grådige og griske forretningsmannens briller.

Grønland. I sin første presidentperiode, 2017-1021, nevnte Trump at Grønland egentlig burde tilhøre USA. Nå, ett år inne i hans andre periode, blir dette gjentatt med ny styrke. Han har uttrykt at om nødvendig kan det skje med militærmakt. Rubio, utenriksministeren, har sagt at 'nei det er snakk om å kjøpe øya'. Uansett ser det ut til at USA har bestemt seg for å tilegne seg Grønland, men hva som ligger i det er noe uklart. Opplegget er trolig å sette en støkk i både dansker og grønlendere, og mange andre også, for på den måten å skaffe seg et gunstig forhandlingsgrunnlag. Forhandlingene vil så ende med at USA får særrettigheter til Grønlands verdifulle mineraler og andre naturressurser som det er store forekomster av på øya, på svært gunstige vilkår vel å merke, og grønlenderne og danskene puster lettet ut og er glade for han tok ikke Grønland med militærmakt likevel! (Mer om Trump forhandlingsteknikk her.)

Det er altså trolig først og fremst kommersielle hensyn som ligger til grunn for Trumps interesse for Grønland. Det  er nok også et poeng at en ved å skaffe seg særrettigheter kan holde kineserne og russerne unna. Denne linken leder til en artikkel med et godt kart over Grønlands naturressurser.

Kina.  Kina har gradvis trappet opp sine militære øvelser ved og rundt Taiwan, og det virker som om et sentralt element i disse er å utvikle landets invasjonskompetanse. Taiwan skal gjenforenes med fastlandskina, helst med fredelige midler, men om nødvendig med makt. Kina har nå verdens størst marine. Militære eksperter regner ikke med at  'gjenforeningen' vil kunne skje med fredelige midler, men at Kina vil innta Taiwan militært i løpet av en femårs tid.  USA har halvveis lovet å forsvare Taiwan, og de lar Kina være i usikkerhet om dette. Det er vel det som på fagspråket heter "strategisk tvetydighet".

I kraft av sin økonomiske, og etter hvert militære styrke, har Kina tatt makten over flere små øyer og atoller i Sør-Kina havet som har vært omstridt av landene i området, Filippinene, Vietnam og Brunei. De viktigste er Paracel Island, Scarborough Shoal, Spratly Island og Fiery Cross Reef. USA har muntlig og skriftlig blandet seg inn i striden om disse, og støttet Filippinene og Vietnam. Men det er usikkert, kanskje usannsynlig, om USA vil gripe inn i denne striden med våpenmakt. Det virker som om USA et stykke på vei aksepterer dette området som Kinas interessesfære.

 Forholdet til Europa og Russland

USA har  vedtatt blokade av skipstrafikk til Venezuela. Til tross for at de har kidnappet presidenten der, og tatt full kontroll over landet, opprettholder de blokaden. For et par dager kapret de et russisk skip i internasjonalt farvann i Nordsjøen, som kom fra Venezuela. Russerne, og veldig mange andre, ser på dette som en svært alvorlig sak, og det spørs hva de vil gjøre med dette, om de vil svare på dette med samme mynt, eller noe liknende. Konsekvensen vil helt sikkert bli at forholdet mellom USA og Russland blir dårligere, og et annet forhold trekker i samme retning: Russerne er ikke interessert i noen fredsslutning med Ukraina på grunnlag av den forhandlingsskissen 'unionen av frivillige' og USA går inn for.

I Trump sin første presidentperiode kom han med nokså sterk kritikk av de andre NATO-landene. Han mente at USA bar en altfor stor andel av utgiftene i NATO-samarbeidet, og at européerne brukte en for liten andel av BNP til forsvarsformål. Trump kom også med en del uttalelser som var preget av en generell NATO-skepsis. Men da Biden vant valget i 2021 pustet de europeiske statslederne lettet ut, faren var avverget tenkte de, og så fortsatte de bare som før. I den tro at Trump egentlig ikke mente det han sa, lot de være å ta hans signaler på alvor, og investeringene i våpen, kuler og krutt forble på samme lave nivå.

Men så, uventet for de fleste, vant Trump presidentvalget igjen i 2024. Og nå, ett år inn i hans 4-årige presidentperiode, bekrefter og forsterker han sin politikk på det området som er nevnt ovenfor. I en variant av utkast til fred i Ukraina foreslår Trump at USA skal megle mellom NATO og Russland, noe som vel må forståes slik at han iallfall delvis og reelt, om ikke formelt, står utenfor og over NATO. Politikerne i vesteuropa har oppfattet signalene. USA er i ferd med å trekke seg ut av alliansen. Parallelt med dette har visepresident Vance og andre sentrale USA-politkere kommet med svært negative uttalelser om tilstandene i Europa, og sterk kritikk av  landenes politikk. Det kan virke som om Trump og teamet hans, i likhet med russiske politikere, ser på europeisk politikk med forakt. De europeiske politikerne har forstått signalene, og de har begynt å ta dem på alvor. De har begynt å snakke om at EU må 'ta seg sammen', integreringen og utviklingen mot en tettere og mer sammensveiset union må påskyndes og intensiveres, og en må ruste kraftig opp. EU må bli en stormakt som kan være i stand til å stå opp mot USA og ikke minst Russland.

USAs planer om å 'overta' bidrar selvsagt til å øke kløften mellom USA og Europa, og det gir kraft til prosesser i retning av tettere samhold og integrasjon innad i EU. For EU-landene stiller seg solidarisk med Danmark, som slett ikke vil selge øya.

Det dårlige forholdet til USA blir forsteket av EUs involvering i ukrainakrigen. De europeiske landene gir betydelige midler til Ukraina for å holde krigen i gang. Det skjer primært ved at de kjøper våpen og annet krigsmateriell fra USA, som så blir satt inn i krigen. Disse kjøpene blir finansiert ved store låneopptak, som i sterk grad vil påvirke statsfinansene i EU-landene i negativ retning, men det vil slå positivt ut for USA, for de tjener masse penger på våpensalget. USA har altså vendt blikket bort fra Europa, iallfall delvis. Trump og hans kollegaer tenker antakelig som så: EU har en økonomiske styrke som tilsier at de burde klare seg selv. Det er meningsløst at vi skal være økonomisk støttekontakt for dem. Dersom de ønsker å stå i et konfliktforhold til Russland, har de råd til å betale det dette koster selv.

Når USA, til nå, har tatt på seg store militære forpliktelser i forhold til Europa er det fordi deres geostratgi har tilsagt det. Nå er dette i ferd med å bli forandret. USA vil nå prioritere kampen mot China. EU må klare seg selv, mener Trump.

 

EU har problemer

Men vil EU klare seg selv? Det har lenge vært en sentral målsetting for sentrale EU-politikere at EU skal utvikle tettere integrasjon. De økonomiske og geografiske grensene skal bygges ned, det politiske samarbeidet skal intensiveres og rettsgrunnlaget og lovgiving skal harmoniseres. Og reelt sett har dette vært hovedtendensen. Gradvis har EU beveget seg mot tettere integrasjon, og det er nå sterke krefter i gang for å intensivere integreringsarbeidet enda mer. Begrunnelsen for det ligger i det som er nevnt ovenfor, at USA trekker seg tilbake, og at det nå er behov for å samle kreftene i motstanden mot Russland og landets krigføring i Ukraina.

Men det er også sterke krefter som trekker i motsatt retning. I flere EU-land er det nå sterke nasjonale bevegelser som ser med stor skepsis på byråkratiet i Brüssel, og som ønsker å styrke og videreutvikle sine lands særegenheter og tradisjonelle kulturer. Disse kreftene er nå på kraftig framgang i mange EU-land. Det at mange av disse nå sliter med stor utenlandsgjeld, manglende økonomisk vekst – ja til og med resesjon -  og også  har store indrepolitske motsetninger, er en del av forklaringen på det. I tillegg  til dette har EU tatt på seg store økonomiske forpliktelser i sammenheng med krigen i Ukraina. De vil  gi Ukraina over 90 milliarder euro for 2026–2027, som lån. For 2022 og 2023 ga EU bort over 30 milliarder som lån og gaver. Lånene finansieres ved at EU tar opp lån i kapitalmarkedene, garantert av EUs budsjett. Få regner med at Ukraina noen gang vil kunne betale lånene tilbake, og sine lån i kapitalmarkedene vil også EU trolig ha problemer med å innfri når den tid kommer. Så situasjonen nå og i årene framover er ikke særlig lys for Europa.

 

EU, NATO og Russland

For et par dager siden var regjeringssjefene i en del NATO- og EU-land og Zelensky samlet til et møte der de utarbeidet et forhandlingsgrunnlag som Ukraina skal bruke som forhandlingsgrunnlag når det etter hvert, før eller senere,  blir våpenstillstand og fredsforhandlinger. Ett av punktene går ut på at en del 'frivillige' NATO-land skal rykke inn og sikre freden i Ukraina etter at en fredsavtale er inngått. Møtedeltakerne visste ganske sikkert at Russland invaderte Ukraina først og fremst for å hindre ukrainsk medlemsskap i NATO. Når nå NATO-land legger fram krav om framtidig NATO-tilsteværelse i Ukraina, vil russerne i beste fall riste oppgitt på hodet, og i verste fall forstå det som en frekk provokasjon. Dette vet trolig NATO-politikerne, og de vet at dette vil føre til at reelle fredsforhandlinger blir umulige. Og det var kanskje hensikten. Mange av dem, kanskje de fleste, tror at Ukraina kan vinne krigen, hva nå 'vinne' kan bety i denne sammenheng.

Men uansett: Jeg regner med at det i 2027 kan bli våpenhvile og reelle fredsforhandlinger etter ukrainakrigen. Spørsmålet er hva som skjer videre. Vil NATO da  ekspandere videre? Til Aserbaidsjan? Til Kazakstan? Slike prosesser er allerede i gang. Aserbaidsjan nærmer seg NATO raskt, både militært og politisk – og distanserer seg fra Russland. Kazakstan samarbeider teknisk med NATO, men holder en balansert linje og er fortsatt tett knyttet til Russland. Spørsmålet er hvordan dette vil utvikle seg videre. Vil disse to landene etter hvert bli NATO-medlemmer?

Jeg tror ikke det, for dersom USA helt eller delvis trekker seg ut vil NATO i verste fall gå i oppløsning, og i beste fall bli et kraftløst restNATO uten nok styrke til å ekspandere langt inn i Russlands innflytelsesfære. Det har sammenheng med hvordan styrkeforholdet i Øst-Europa er nå. Jeg tror bestemt at en fredsslutning mellom Russland og Ukraina totalt vil utelukke ukrainsk NATO-medlemsskap. Russland er sterkt nok til å forhindre det. Og når et så stort land som Ukraina ikke klarer å tilkjempe seg det, vil heller ikke mindre land med en impotent støttekontakt[1] lykkes. Mer om EU-landenes økonomiske situasjon i neste avsnitt.

 

EU-landenes økonomiske situasjon

De problemene jeg har nevnt ovenfor er først og fremst av politisk karakter. Det står ikke så bra til når det gjelder økonomien heller. De største EU-landene har alle økonomiske problemer.

Tyskland kommer ut på første plass når det gjelder økonomi, målt med størrelsen på BNP. Landets BNP i 2025 var på ca 5000 milliarder USD. Frankrike kommer på andre plass med ca  3000 milliarder, og Italia med 2500 milliarder. Disse tre landene har til sammen over 50 % av BNP for EU samlet.

 La oss se litt nærmere på de økonomiske utfordringene  for EU-landene. Etter som de økonomiske probleme er nokså like i de forskjellige landene, og etter som Tyskland er den største økonomien, vil jeg belyse totalsituasjonen for EU ved å se nærmere på dette landets situasjon. 

Økonomisk nedgang. Tyskland har vært i økonomisk nedgang siden 2022, og veksten i 2025 var nær 0 %. Dette betyr at Europas største økonomi har stått stille i flere år.

 Arbeidsledigheten stiger. I 2025 var ledigheten den høyeste på 12 år, med nesten 3 millioner arbeidsledige. Men: Landet mangler kvalifisert arbeidskraft.

Eksporten faller kraftig. Tysk økonomi er ekstremt eksportavhengig. Nå faller eksporten til begge hovedmarkedene, som er USA og Kina. I 2025 falt eksporten til USA med 7 prosent, og til Kina med 10 prosent.

 Strukturelle problemer. Tysk industri har fått en sterk økning i sine energikostnader etter bortfall av russisk gass, og det samme gjelder for husholdningene. Det har de siste 20-30 årene vært en sterk underinvestering i infrastruktur og digitalisering. Bilindustrien har vært og er fremdeles svært viktig i Tyskland, men den er nå på tilbakegang. 51 500 arbeidsplasser gikk tapt i den tyske bilindustrien i løpet av 2025. Dette tilsvarer omtrent 7 % av hele arbeidsstyrken i sektoren.

Verden blir omorganisert

Mye av det Trump har gjort det siste året, er ting som direkte og indirekte styrker Kinas posisjon og makt.

Trump satser tungt på olje og gass, og han har omgjort flere av miljøtiltakene forgjengeren Joe Biden innførte. Han har også avsluttet flere tiltak for å skape fornybar energi, blant annet Equinors havvindprosjekt utenfor New York. Det siste nå er at de har fått tillatelse til å fortsette med utbyggingen, men bare midlertidig (15.01)

Kina, på sin side, er verdensledende på grønn energi. Landet har i flere tiår satset tungt på vindkraft, solkraft, batterier, elbiler og andre tiltak som skal definere fremtidens samfunn. I dag er landet soleklart verdensledende på disse områdene. Når resten av verden også satser på det grønne skiftet, er det Kina, ikke USA, som er supermakten.

Trumps trusler om å invadere Grønland, setter hele Nato-samarbeidet i fare. Siden 1945 har USA vært Europas en garantist for fred og sikkerhet i Vesten, iallfall hevder politikerne hardnakket det. Nå er tilliten til amerikanerne kraftig svekket, og tillit er alltid en forutsetning for meningsfullt samarbeid. Dette vil trolig føre til at europeerne vil se på Kina med nye øyne, og noe har alt begynt å skje.

Den kanadiske staatsministeren har i disse dager vært i Kina, der han ble mottatt med alle de æresbevisninger som landet kan by på, og det ble inngått svært omfattende handelesavtaler. Det har tidligere vært nære  handelspolitiske bånd mellom Canada og USA, men disse båndene er nå sterkt svekket, først og fremst på grunn av Trumps aggressive tollpolitikk mot landet. Canada hadde planer om å kjøpe F-35A fra USA, men det har de nå gått bort fra. De vil kjøpe Gripen-fly fra Sverige i stedet for. De er dessuten bedre enn  F-35 under arktiske forhold.  (Det  står mer om dette i denne artikkelen.)

 

En avrunding. Forsøk på et helhetsperspektiv

De mange konfliktene i verden i dag har gjort oss forvirret. Vi forstår bare delvis det som skjer. Vi klarer ikke å sette ord på det med de begrepene vi vanligvis bruker i politiske analyser. Men dersom jeg skal prøve meg på en avrunding her, blir stikkordet 'Folkeretten' viktig.

Folkeretten er det globale rettssystemet som regulerer forholdet mellom stater. Folkeretten er ikke et rettssystem som det står makt bak, men består av sedvaner som er skapt og vedlikeholdt gjennom statlig praksis. Folkeretten er en type statspraksis som har blitt opprettholdt av de sterkeste maktene fordi de så seg tjent med den. Den har blitt utviklet som statspraksis siden 1648[2], da de sterkeste maktene så at dette var i deres interesse. Folkeretten kommer blant annet til uttrykk gjennom avtaler, medlemsskap i internasjonale organisasjoner og sammenslutninger. Mange av disse er forankret i eller står nært FN-systemet.

Folkeretten blir, som nevnt ovenfor, opprettholdt gjennom praksis, men dersom praksis blir brukt ulikt ut fra enkeltaktørenes interesser og motiver undergraves sedvanens normative makt. Dersom dagens stormakter ikke lenger ser det i sin interesse å vedlikeholde Folkeretten gjennom sin praksis, forvitrer den og smuldrer opp.

Det kanskje mest sentrale elementet i Folkeretten er suverenitetsprinsipp, at alle stater fritt skal bestemme over seg selv og ikke bli styrt av andre mot sin vilje. Opp gjennom historien har de seirende søkt å befeste suverenitetsprinsippet, og de har gjort det for å forsøke å forhindre nye kriger, men også for å sikre egen maktposisjon internasjonalt.

Suverenitetsprinsippet legger noen begrensninger på hva de sterke legitimt kan gjøre med de svake. I perioden etter 1945 er dette i hvert fall delvis blitt akseptert av  stormaktene, mest sannsynlig fordi det bidro til internasjonal stabilitet. Også USA har ment at det var det beste  for dem. Men i løpet av de siste tiårene har det skjedd en utvikling. En lang rekke handlinger har underminert den sedvanen som folkeretten hviler på. Vesten har mesteparten av skylda for det gjennom sine intervensjoner og invasjoner i  Afghanistan, Irak, Libya oog mange andre land.

Og så fortsetter det i dag, med USAs kidnapping av Venezuelas president, truslene mot Cuba, Mexico, Columbia og Grønland og bombingen av Iran og USAs generøse støtte til Israels terrorbombing av Gaza. Vi bør stålsette oss, for det kommer til å bli verre.

---

[1] Les NATO/EU

[2] Ved fredsslutningen etter 30-årskrigen i Westfalen.

Den politiske situasjonen i Tyskland. AfD sin rolle

Et facebookinnlegg på Karsten Aase-Nilsen sin vegg, kommentar til et innlegg fra han, eller rettere sagt: Som en videre refleksjon.

Ett av flere særtrekk ved AfD er deres tydelige nasjonalisme, og ‘nasjonalisme’ er noe helt annet i Tyskland enn i Norge. I Tyskland er ordet sterkt negativt verdiladet, og blir i en del sammenhenger nærmest brukt som et skjellsord. Det er nesten synonymt med ‘høyreekstremist’. Bakgrunnen for dette er at de partiene som har vært dominerende i landets politikk de siste 30-40 årene har agitert sterk for en politisk og kulturell integrasjon blant medlemslandene, og fått massiv tilslutning til dette fra massemedia og den sosiokulturelle eliten i landet. Selvsagt er også minnene om nazi-nasjonalismen, og assosiasjoner til den, viktig i denne sammenheng. At nasjonalismen, slik den er representert i AfD, er tydeligere i øst- enn i vesttyskland tror jeg har sammenheng med dette: Den ufrivillige unionen med Sovjetsamveldet, og den påtvungne russiske ideologien, og den kulturelle tvangen dette innebar, har fremmet holdninger og verdier som i dag kommer til uttrykk på den måten jeg har nevnt ovenfor. AfD-politikerne argumenterer mot EU, fordi EU sine direktiver er overordnet det nasjonale og lokale politiske systemet. Jeg har forstått det slik at AfD er tilhenger av EU slik det var tenkt i begynnelsen, som et felles marked (EEC), og bare det, ingen politisk union. AfD sin anti-EU-argumentasjon er veldig lik den som ble brukt i Norge i 1972 og 1994, ‘Nei til union’, osv.

Jeg drister meg til å reflektere litt over hva resultatene av forbundsdagsvalget den 23. februar kan bli: AfD har ca 30 prosents oppslutning i Øst nå, i følge de siste meningsmålingene. (Spennvidde 27 – 34 prosent.) Oppslutningen i Vest er på ca 15 prosent, altså halvparten. (Spennvidde 9 – 18 prosent.) Ut fra dette er det logisk å tenke seg at halvparten av AfD sin tilslutning i øst skyldes særegne ‘østlige’ forhold, slike som er omtalt i de bøkene du nevner i hovedinnlegget ditt, og som jeg nevnte der jeg omtalte AfD sin nasjonalisme ovenfor. Da står vi igjen med 15 prosent, i Øst som i Vest, som velger AfD av andre grunner. Hvilke? Svaret er vel innlysende, og jeg nevner bare stikkordene: Den politiske krisa, de økonomiske problemene og mye pessimisme og også en porsjon angst. Senest i dag hørte jeg i Deutschlandfunk at en regner med reduksjon i levestandarden også neste år. Dette leder meg til å anta at oppslutningen om AfD ved valget i februar vil komme til å ligge over nivået i de siste meningsmålingene. Jeg tror at AfD kan komme til å få over 20 prosents oppslutning på landsbasis. Jeg minner om at partiet fikk 10,4 prosent ved forrige valg i 2021.

Store problemer for tysk bilindustri

En kommentar om tilstanden i tysk bilindustri, og den er ikke god.

Tyskland er verdens tredje største industrimakt, og bilindustrien utgjør en veldig stor andel av landets industri. 

Men nå har industrien i landet problemer, og aller størst er problemene i bilindustrien, spesielt i Volkswagen-konsernet (VW).

VW er det klart største industriselskapet i Tyskland. Det har fabrikker både innenlands og utenlands, og har til sammen, nasjonalt og internasjonalt, ca 600 000 medarbeidere. 100 000 av disse er i Tyskland. I tillegg kommer flere hundre tusen tyske ansatte som arbeider i firmaer som er under- og delleverandører. Dette innebærer at VW sin tilstand har en sentral betydning for Tyskland totaløkonomi, og også sosiale liv. "Hoster VW får Tyskland influensa", er et uttrykk en ofter hører når tyskerne diskuterer industripolitikk.

Konsernet har gjennom flere år mistet markedsandeler og sliter med økonomien. Det har flere ulike årsaker.

1.     Lønnskostnadene for VW er høye. Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i Tyskland er ca 3000 € brutto pr måned. Arbeiderne i VW tjener 50 prosent mer. Ingen andre steder i verden tjener bilindustriarbeidere så godt.

2.     Få land i verden har høyere energikostnader enn Tyskland. Det har sin årsak i noen politiske beslutninger, nedstenging av kjernekraftverk og opphør av kjøp av billig russisk gass og olje.

3.     I sin iver etter å tilfredsstille hver enkelt potensielle kundes særegne ønsker og preferanser har konsernet en tradisjon for å tilby mye valgfritt ekstrautstyr og spesielle løsninger på sine biler. Produksjonsmessig er det urasjonelt og fordyrende. Det går med nesten dobbelt så mange arbeidstimer til å produsere en VW-bil som en Toyota.

China har de siste ti årene vært det viktigste markedet for VW. Så sent som i 2021 ble halvparten av de 6 millioner produserte VW-bilene solgt i China, og omtrent 40 prosent av konsernets inntekter blir generert der. Nå er det i China en opplever den største markedssvikten. Det har sammenheng med at kineserne etter hvert, og i stadig økende grad, kjøper kinesiske biler, som er 20 prosent billigere enn tilsvarende tyske biler, og mer moderne. Kinesiske biler har gjennomgående mer avanserte digitale løsninger enn vestlige biler, noe kinesiske bilkjøpere verdsetter.

Samlet sett har altså dette ført til svekket konkurranseevne for VW, og konsernledelsen har varslet om drastiske tiltak for å bedre økonomien. Det ligger i kortene at flere av fabrikkene må stenge, og at kanskje så mange som 100 000 ansatte, innen- og utenlands, kan bli sagt opp. Prosessen har allerede begynt. Nylig solgte VW seg ut av en av sine joint-venture-bedrifter i China.

I skrivende stund er det lønnsforhandlinger i VW-konsernet. Arbeiderne krever 7 prosent lønnsøkning, mens arbeidsgiverne vil ha 10 prosent reduksjon. Det ligger an til omfattende streiker og harde arbeidskamper, og det vil selvsagt forverre den økonomiske situasjonen for firmaet.

Men også andre bilprodusenter i Europa enn VW sliter. Ford skal si opp 3000 stillinger ved sin fabrikk i Köln. Kommisjonspresidenten i EU, Ursula von der Leyen, vil gi arbeidet med å beskytte europeisk bilindustri høy prioritet, og litt er allerede gjort. Mot tyske politikeres og bilprodusenters vilje og interesser har EU nå innført en ekstra toll på kinesiske biler på 17,4 prosent. Dette kommer i tillegg til grunntollen på 10 prosent. Både VW, inkludert VW sin heleide datterbedrift, Audi, og BMW har bilfabrikker i China, og importerer sine 'egne’ biler derfra. De må også betale denne tollen! Dersom dette ikke er å skyte seg selv i foten, så er det iallfall å tråkke seg selv kraftig på tærne.

Men kineserne tilpasser seg. De bygger bilfabrikker i Europa. I Spania har staten gitt store subsidier til en 'joint venture' bilfabrikk. De første bilene, som har merkenavnet Ebro Chery, og som helt ut er kinesiske, ruller allerede på spanske veier. Den største kinesiske bilprodusenten, BYD, er nå i ferd med å bygge en fabrikk med en årlig kapasitet på 200 000 biler årlig i Ungarn.

Noe av årsakene til dagens problemer i VW skyldes trolig svikt i ledelsen av firmaet. Fram til ca 2020 hadde VW-konsernet noen svært lønnsomme tiår bak seg. I disse gode årene rettet ledelsen bare i begrenset grad sine oppmerksomhet mot fremtiden, det som skulle komme. Deres forestillinger om hvordan en bil er konsipert og bygget opp, hva en bil egentlig er, var sterkt preget av fossilbil-tenking. Da utviklingen av el-bilene begynte ble nettopp denne tenkemåten en bremse for nødvendig innovasjon. De kinesiske elbilprodusentene konstruerte sine  biler med en helt annen og bredere forståelse av de mulighetene som ligger i elbilteknologien. Slik skaffet de seg et teknologisk forsprang i forhold til de europeiske produsentene, spesielt VW.

Som en konsekvens av utfordringene til bilprodusentene har også en del av underleverandørene fått problemer. Boschkonsernet, som forsyner bilindustrien med elektriske og elektroniske komponenter, tjener knapt penger, og må i årene framover si opp et stort antall av sine 400 000 medarbeidere, i første omgang 5000 i inn- og utland.

Også tysk stålindustri har problemer. Det største tyske stålindustriselskapet, ThyssenKrupp, sliter med lønnsomheten, og vil de kommende årene redusere sin arbeidsstokk fra 27 000 til 16 000 mann. Årsaken til dette er stor overproduksjon i verden, og europeiske stålverk taper i konkurranse mot kinesiske og indiske stålverk. Dette har, i likhet med problemene for bilindustrien, sin viktigste årsak i de høye lønns- og energikostnadene.

Noe av årsakene til problemene i tysk industri har sammenheng med landets industripolitikk, dersom de har noe sånt. Dagens regjering er en koalisjonsregjering bestående av tre partier som først og fremst er opptatt av å bekjempe hverandre, og har lite tid og overskudd til å drive med industripolitikk. Men nå har regjeringen gitt opp, og det blir nyvalg i februar. Det spørs om det hjelper.

Fiende av sin fortid

Kronikk i Sunnmørsposten 16. januar

Den norske kirkes (Dnk) innflytelse og oppslutning blir svakere år for år. I dag har Dnk 300.000 færre medlemmer enn for 10 år siden, og hvert år mister den én prosent av medlemsmassen. I 2015 ble det arrangert 61 900 gudstjenester. Det tilsvarende tallet i 2022 var 57 600.

Valgdeltakelsen ved fjorårets kirkevalg peker i samme retning. Oppslutningen om valget var, for å si det mildt, svak. Bare 9 prosent av de stemmeberettigede deltok, en markert reduksjon i forhold til forrige valg. Mange har forklart dette med at informasjonen om valget var for dårlig. NRK og dagspressen sviktet sin oppgave, ble det sagt. Men alt tyder på at denne "manglende-informasjons-teorien" er feil. En undersøkelse viser at velgerne slett ikke var uvitende om valget. Det var bare ikke viktig for dem. (Vårt Land 9.11.23) Og hvorfor var det ikke viktig?

Oppslutningen og innflytelsen til Dnk kan ha noe å gjøre med hvordan kirken presenterer seg selv utad, og velgernes oppfatning og forståelse av hvem kirken er. Et særtrekk ved Dnk sin utadrettede kommunikasjon har vært dens iver etter å beklage og unnskylde hva kirken før har ment og forkynt. Noen eksempler:

Hans Nilsen Hauge – ble som kjent forfulgt av myndighetene, som ikke likte hans virksomhet. De så på hans virksomhet som en trussel mot samfunnets orden. Også kirken og kirkens folk var sterke motstandere av Hauge og hans forkynnelse. I 2021, som et element i 250-årsfeiringen av Hauges fødsel, beklaget biskop Atle Sommerfeldt dette på kirkens vegne. Han sa blant annet: "For oss som i dag er ledere i Den norske kirke er det all grunn til å beklage at de fleste av våre forgjengere den gangen ble medløpere i statens forfølgelse av løsgjengeren Hauge."

Dnk og de skeive. På sitt møte i mai 2023 diskuterte biskopene hvordan kirken tidligere har møtt skeive. De mente at kirken, med sine fordømmende holdninger og adferd overfor mennesker i denne kategorien, har påført dem en del ulemper og krenkelser. Biskopene ville derfor "invitere til en kveldsgudstjeneste i Oslo, der det fremsies en unnskyldning for den skade og smerte kirken har påført mennesker med LHBT+ identitet." Denne gudstjenesten har ennå ikke blitt avholdt.

Dnk og samene. I 1997 beklaget kirken sin aktive deltakelse i arbeidet med fornorskingspolitikken som helt opp til noen få tiår siden var rettet mot samene. Mange har ment at den beklagelsen som kom den gang var altfor svak. I sommer la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om fornorskingspolitikken. Det er grunn til å tro at kirkens ledelse igjen vil beklage sin adferd når denne rapporten blir behandlet på neste kirkemøte og i andre sammenhenger.

Abort. Da loven om selvbestemt abort ble behandlet og vedtatt på 1970-tallet, var kirken en tydelig motstander av selvbestemt abort. Men i en uttalelse i 2019 beklaget biskopene at kirken tidligere hadde ment dette. I samme uttalelse skrev de også: "Det er på det rene at kirkens holdning har påført alenemødre en krevende belastning. Tidligere kunne barn født utenfor ekteskap bli nektet dåp, og ugifte foreldre fikk ikke stå sammen ved døpefonten." De beklaget at kirken tidligere hadde hatt slike holdninger.

Trekkspillmusikk. På en gudstjeneste i Valle i Setesdal i 2020 ba prost Gunnar Ellingsen om unnskyldning for "kirkens historiske behandling av folkemusikere." Bakgrunnen for dette var at det i noen distrikter var mye drukkenskap og slåssing på 17-1800-tallet, og at trekkspillmusikk ofte var et sentralt element på fester med slike aktiviteter. I lang tid etterpå, helt opp mot vår tid, har det av den grunn vært uvilje mot bruk av trekkspill i kirkelig sammenheng.

Selvmord. På "Landsforeningen for etterlatte etter selvmord" (Leve) sitt landsmøte i juni i år diskuterte en kirkens rolle når det gjelder selvmord. Flere kom med skarp kritikk av kirkens holdninger i dette spørsmålet, og oppfordret den til å vurdere en del tiltak som kan fjerne grunnlaget for slik kritikk. I et intervju med avisen Vårt Land 4. november i fjor ble biskopenes preses, Olav Fykse Tveit, spurt om en nå skal be om unnskyldning for hva kirken tidligere har ment om selvmord. Fykse Tveit svarte ikke konkret på dette, men mitt tips er at det om ikke altfor lenge vil komme en beklagelse.

Inntrykksstyring. Når vi kommuniserer med andre mennesker prøver vi, bevisst eller ubevisst, å styre de inntrykkene andre har av oss. Det gjør vi ved å forsøke å lede de andres oppmerksomhet mot de sidene av vår personlighet vi ønsker å fremheve. Dette skjer innenfor de verdimessige og kulturelle systemene og strukturene vi lever i og som omgir oss. Men våre og samfunnets verdisystemer er hele tiden i forandring. Kirkens holdninger og politikk med omsyn til de spørsmålene som er nevnt ovenfor var på godt og vondt preget av de verdiene og den samfunnsforståelsen som gjennomsyret samfunnet, og også kirken, da dette skjedde. Kirkens ledere på ulike nivåer gjorde så godt de kunne utfra sine forutsetninger. Slik er det også i dag. Alle, også ledelsen i Dnk, fatter sine beslutninger og vedtak innenfor de rammebetingelsene som kulturen og verdisystemene til enhver tid definerer. Å moralisere over fortidens synspunkter og holdninger er å sammenligne med et spill der den ene deltakeren forandrer spillereglene, for deretter å beskylde motspilleren for juks.

Svak inntrykksstyring skaper mistillit. De stadige unnskyldningene for hva kirken har ment og gjort tidligere har trolig bidratt til å forme og former befolkningens forståelse av hvem Dnk er. Kan en stole på en organisasjon som hele tiden er opptatt av å fortelle om sine feil og mangler, og beklage seg selv og sin fortid? Dagen i dag vil etter hvert bli i morgen, og ut fra erfaring er det nærliggende å tenke seg at det kirkeledelsen mener i dag før eller siden vil bli beklaget, og det er beklagelig.

Den norske kirkes beklagelige fortid

 Artikkel i Vårt Land,10. januar. Dette er en forkortet og sterkt revidert versjon av den artikkelen som sto i 'Dagen' den 23. november. Se lenger nede her i bloggen.

Oppslutningen om Den norske kirke (Dnk) har en nedadgående tendens. Årlig mister kirken én prosent av medlemsmassen, og tallet på gudstjenester viser samme tendens. Ni prosent av de stemmeberettigede deltok ved fjorårets kirkevalg, en markert reduksjon i forhold til forrige valg. Mange har forklart dette med at informasjonen om valget var for dårlig. Men en undersøkelse viser at velgerne slett ikke var uvitende om valget. Det var bare ikke viktig for dem. (Vårt Land 9.11.23)

Dette kan ha sin årsak i hvordan kirken presenterer seg selv utad. Et særtrekk ved Dnk sin utadrettede kommunikasjon har vært dens iver etter å beklage hva kirken før har ment. Noen eksempler:

Hans Nilsen Hauge – ble som kjent forfulgt av myndighetene. De så på hans virksomhet som en trussel mot samfunnets orden. Også kirkens ledende menn var sterkt kritiske til han. I 2021, som et element i 250-årsfeiringen av Hauges fødsel, beklaget biskop Atle Sommerfeldt dette på kirkens vegne. Han sa blant annet: "For oss som i dag er ledere i Den norske kirke er det all grunn til å beklage at de fleste av våre forgjengere den gangen ble medløpere i statens forfølgelse av løsgjengeren Hauge."

Dnk og de skeive. På sitt møte i mai 2023 diskuterte biskopene hvordan kirken tidligere har møtt skeive. De mente at kirken, med sine fordømmende holdninger og adferd overfor mennesker i denne kategorien, har påført dem en del ulemper og krenkelser. Biskopene ville derfor "invitere til en kveldsgudstjeneste i Oslo, der det fremsies en unnskyldning for den skade og smerte kirken har påført mennesker med LHBT+ identitet." Denne gudstjenesten har ennå ikke blitt avholdt.

Dnk og samene. I 1997 beklaget kirken sin aktive deltakelse i fornorskingspolitikken, som helt opp til noen få tiår siden var rettet mot samene. Mange har ment at den beklagelsen som kom da var for svak. Sist sommer la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om fornorskingspolitikken. På neste kirkemøte vil denne bli behandlet, og det vil da trolig bli vedtatt en ny og forsterket beklagelse.

Abort. Da loven om selvbestemt abort ble vedtatt på 1970-tallet, var kirken sterk motstander av selvbestemt abort. Men i 2019 hadde biskopene forandret mening, og i en enstemmig uttalelse beklaget de at kirken tidligere hadde ment dette. De skrev at det "er på det rene at kirkens holdning til abort har påført alenemødre en krevende belastning." De skrev også at "et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang."

Trekkspillmusikk. På en gudstjeneste i Valle i Setesdal i 2020 ba prost Gunnar Ellingsen om unnskyldning for "kirkens historiske behandling av folkemusikere." Bakgrunnen for dette var at det på 17-1800-tallet var mye drukkenskap og slåssing, og at det ble spilt trekkspill på fester med slike aktiviteter. I lang tid etterpå, helt opp mot vår tid, har det av den grunn vært uvilje mot bruk av trekkspill i kirkelig sammenheng.

Inntrykksstyring. Når vi kommuniserer med andre mennesker prøver vi, bevisst eller ubevisst, å styre de inntrykkene andre har av oss, og det skjer innenfor de verdimessige og kulturelle systemene og strukturene vi lever i, og som omgir oss. Men våre og samfunnets verdisystemer er hele tiden i forandring. Kirkens holdninger og politikk med omsyn til de spørsmålene som er nevnt ovenfor var på godt og vondt preget av de verdiene og den samfunnsforståelsen som gjennomsyret samfunnet, og også kirken, da dette skjedde.

I stor grad er det kirkens ledelse som selv styrer det inntrykket befolkningen har av kirken. Å fokusere på fortidige holdninger og adferd, som sett med dagens blikk kan være beklagelige, vil med nødvendighet bidra til å forme befolkningens forståelse av hvem Dnk er. Kan en ha tillit til og sympati med en organisasjon som til stadighet forteller om og beklager sine feil og mangler? Alternativet kunne være å holde fram alt det positive kirken har gjort og gjør, for så å rette blikket framover mot de positive utfordringene som kommer.

Selvpisking som ledelsesstrategi

Artikkel i Dagen, 23. november.

Det står ikke så bra til i Den norske kirke (Dnk). Dette kommer til uttrykk på forskjellige måter. I dag er det ca 3,5 millioner medlemmer i Dnk, 300.000 færre enn for 10 år siden. Hvert år mister Dnk én prosent av medlemsmassen. Siden 2017 har tallet på døpte falt fra ca 34 000 til ca 28 000. I 2015 ble det arrangert 61 900 gudstjenester. Det tilsvarende tallet i 2022 var 57 600.

Valgdeltakelsen ved årets kirkevalg kan forståes på samme måte. Oppslutningen om valget var, for å si det mildt, elendig. Bare 9 prosent av de stemmeberettigede deltok, en markert reduksjon i forhold til forrige valg. Mange har forklart dette med at informasjonen om valget var for dårlig. NRK og dagspressen sviktet sin oppgave, ble det sagt. Men alt tyder på at denne "manglende-informasjons-teorien" er feil. En undersøkelse viser at velgerne slett ikke var uvitende om valget. Det var bare ikke viktig for dem. (Vårt Land 9.11.23) Og hvorfor var det ikke viktig?

Det kan ha noe å gjøre med deres oppfatning og forståelse av hvem kirken er. Dette spørsmålet dreier seg først og fremst om hva slags inntrykk kirken formidler om hva den vil være, og hvordan den presenterer seg selv utad. Ett særtrekk ved denne utadrettede kommunikasjonen har vært kirkeledernes iver etter å beklage og unnskylde hva kirken før har ment og forkynt. Noen eksempler:

Hans Nilsen Hauge – ble som kjent forfulgt av myndighetene, som ikke likte hans virksomhet. De så på hans virksomhet som en trussel mot samfunnets orden. Også kirken og kirkens folk var sterke motstandere av Hauge og hans forkynnelse. I 2021, som et element i 250-årsfeiringen av Hauges fødsel, beklaget biskop Atle Sommerfeldt dette på kirkens vegne. Han sa blant annet: "For oss som i dag er ledere i Den norske kirke er det all grunn til å beklage at de fleste av våre forgjengere den gangen ble medløpere i statens forfølgelse av løsgjengeren Hauge."

Dnk og de skeive. På sitt møte i mai i år diskuterte biskopene hvordan kirken tidligere har møtt skeive. De mente at kirken, med sine fordømmende holdninger og adferd overfor mennesker i denne kategorien, har påført dem en del ulemper og krenkelser. Biskopene ville derfor "invitere til en kveldsgudstjeneste i Oslo, der det fremsies en unnskyldning for den skade og smerte kirken har påført mennesker med LHBT+ identitet." Denne gudstjenesten har ennå ikke blitt avholdt.

Dnk og samene. I 1997 beklaget kirken sin aktive deltakelse i arbeidet med fornorskingspolitikken som helt opp til noen få tiår siden var rettet mot samene. Mange har ment at den beklagelsen som kom den gang var altfor svak. I sommer la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om fornorskingspolitikken. Det er grunn til å tro at kirkens ledelse igjen vil beklage sin adferd når denne rapporten blir behandlet på neste kirkemøte og i andre sammenhenger.

Abort. Da loven om selvbestemt abort ble behandlet og vedtatt på 1970-tallet, var kirken en tydelig motstander av selvbestemt abort. Men i en uttalelse i 2019 beklaget biskopene at kirken tidligere hadde ment dette. I samme uttalelse skrev de også: "Det er på det rene at kirkens holdning har påført alenemødre en krevende belastning. Tidligere kunne barn født utenfor ekteskap bli nektet dåp, og ugifte foreldre fikk ikke stå sammen ved døpefonten." De beklaget at kirken tidligere hadde hatt slike holdninger.

Trekkspillmusikk. På en gudstjeneste i Valle i Setesdal i 2020 ba prost Gunnar Ellingsen om unnskyldning for "kirkens historiske behandling av folkemusikere." Bakgrunnen for dette var at det i noen distrikter var mye drukkenskap og slåssing på 17-1800-tallet, og at trekkspillmusikk ofte var et sentralt element på fester med slike aktiviteter. I lang tid etterpå, helt opp mot vår tid, har det av den grunn vært uvilje mot bruk av trekkspill i kirkelig sammenheng.

Selvmord. På "Landsforeningen for etterlatte etter selvmord" (Leve) sitt landsmøte i juni i år diskuterte en kirkens rolle når det gjelder selvmord. Flere kom med skarp kritikk av kirkens holdninger i dette spørsmålet, og oppfordret den til å vurdere en del tiltak som kan fjerne grunnlaget for slik kritikk. I et intervju med avisen Vårt Land 4.11.23 ble Dnk sin preses, Olav Fykse Tveit, spurt om en nå skal be om unnskyldning for hva kirken tidligere har ment om selvmord. Fykse Tveit svarte ikke konkret på dette, men mitt tips er at det om ikke altfor lenge vil komme en beklagelse.

Inntrykksstyring. Når vi kommuniserer med andre mennesker prøver vi, bevisst eller ubevisst, å styre de inntrykkene andre har av oss. Det gjør vi ved å forsøke å lede de andres oppmerksomhet mot de sidene av vår personlighet vi ønsker å fremheve, for vi vil at andre skal forstå oss på en positiv måte, positiv sett i forhold til våre idealer og den vi ønsker å være.

Inntrykksstyring har relevans på organisasjonsnivå også, og i godt fungerende organisasjoner tar ledelsen hensyn til dette. Der har alle i ledende posisjoner ansvar for å representere organisasjonen på en slik måte at omgivelsene får et positivt inntrykk av den. Større organisasjoner har også som regel tilsatte med spesialkompetanse på dette, gjerne organisert i kommunikasjonsavdelinger. I denne sammenheng er det relevant å nevne at sekretariatet i Kirkerådet har en avdeling med ti ansatte som skal arbeide med slikt. Men gjør de det?

Svak inntrykksstyring skaper mistillit. Dnk sin sviktende oppslutning kan ha noe med dette å gjøre. Kan en stole på en organisasjon som hele tiden er opptatt av å fortelle om sine feil og mangler, og beklage seg selv og sin fortid? Dagen i dag vil etter hvert bli i morgen, og ut fra erfaring er det nærliggende å tenke seg at det kirkeledelsen mener i dag før eller siden vil bli beklaget.

De stadige unnskyldningene for hva kirken har ment og gjort tidligere har vært med på å forme og former befolkningens forståelse av hvem Dnk er, en gruppering av folk med sære interesser, og med en ledelse som ser det som en sentral oppgave å snakke sin organisasjon ned. Men selvpisking er en dårlig ledelsesstrategi.

Utfordringen fra høyre

Kronikk i Sunnmørsposten 17. oktober 

I likhet med Norge har Tyskland et parlamentarisk styringssystem. Regjeringen må ha støtte fra flertallet i forbundsdagen (parlamentet). Dagens regjering består av tre partier, SPD (sosialdemokratene), Die Grüne (de grønne), og FDP, som er et lite næringsliberalt parti.

Tyskland er en forbundsstat, dvs en stat som består av mange delstater, og landet består av 16 slike. Hver av delstatene har sine egne parlamenter. Den 8. oktober var det parlamentsvalg i to av dem, nemlig Hessen og Bayern.

Et felles trekk ved disse to valgene er at de tre partiene som utgjør forbundsregjeringen gikk kraftig tilbake, og at et parti som heter Alternative für Deutschland (AfD) gikk kraftig fram. I Bayern fikk AfD 14,6 prosent av stemmene nå, og 10,2 ved forrige valg. I Hessen oppnådde partiet 18,4 prosent, mot 13,1 i 2018. På landsnivå får nå AfD over 20 prosents tilslutning på meningsmålinger, og er det nest største partiet i landet. For mange er dette urovekkende. De ser på AfD som sterkt høyreorientert, og mener at partiet er rasistisk og antidemokratisk.

AfD la nylig fram et tipunktsprogram. Fem av disse dreier seg om landets energipolitikk. Energikostnadene i Tyskland er svært høye. AfD sier de vil anstrenge seg for å redusere disse. Det vil de gjøre ved å starte opp igjen de atomkraftverkene som har blitt stengt ned de siste årene, og de vil bygge nye. De vil også gjenoppta gassimporten fra Russland som ble stoppet som en reaksjon mot Russlands invasjon i Ukraina, for russisk gass er mye billigere enn LNG-gass som kommer fra USA og fra Midtøsten.

AfD er motstandere av EU i sin nåværende form. De vil avskaffe EU som politisk union. EU bør være det EU opprinnelig var tenkt å være, nemlig en økonomisk union, og ikke mer enn det, mener de.

Regjeringen i Tyskland har innført mange restriksjoner for å motvirke klimaforandringene, og har varslet en del nye og skarpe tiltak i årene framover. Men alt dette er AfD i mot, for de mener at vi slett ikke har noen klimakrise, slik som regjeringen påstår, og at regjeringens klimapolitikk påfører befolkningen og industrien store og unødvendige kostnader.

Den viktigste årsaken til AfDs framgang er trolig forbundsregjeringens innvandringspolitikk. Tysklands vekslende regjeringer har tradisjon for å føre en svært liberal politikk på dette området. I den sammenheng kan det nevnes at det i 2015 kom over én million flyktninger til Tyskland. Så har tilstrømmingen svekket seg noen år, men nå øker omfanget kraftig igjen. I 2022 kom det 2,67 millioner til landet, 1,2 reiste ut, så nettotallet var 1,46 millioner. 1,1 millioner av disse kom fra Ukraina. Den sterke innvandringen har blitt en svært stor belastning for kommunene, men staten vil ikke, eller er ikke i stand til å gi dem tilstrekkelig hjelp. Nå ser det ut til at det er i ferd med å vokse fram en tverrpolitisk enighet om å begrense innvandringen, men om det kommer til å skje og i hvilken grad er uvisst.

I alle de fem østlige delstatene i Tyskland, de som utgjorde DDR fram til 1990, er AfD det nest største partiet. Dette til forskjell fra situasjonen i den vestlige delen av landet, der de til nå har slitt med å komme over sperregrensen på 5 prosent. I Nordrhein-Westfalen, den største delstaten i landet, fikk partiet bare 5,2 prosent av stemmene.

Det kan tenkes at valgresultatene i Hessen og Bayern som er omtalt ovenfor, sammen med tilslutningen på landsomfattende meningsmålinger, innevarsler et nasjonalt gjennombrudd for AfD. Spørsmålet er hvilke mottiltak de andre partiene da vil ty til. Til nå har de benyttet en ‘brannmurtaktikk’, som innebærer at de nekter enhver form for samarbeid med AfD, ‘og samarbeid’ definerer de veldig radikalt. Dersom forutsetningen for at et forslag skal kunne bli vedtatt i et politisk organ er at AfD støtter det, blir det ikke framsatt, uavhengig av om forslaget er fornuftig eller ikke. Noen få ganger har det likevel skjedd, men har da blitt møtt med massiv kritikk i massemedia, fra andre partier, og ført til uro i det politiske miljøet.

Ledende politikere i AfD har i løpet av de siste årene kommet med en del uttalelser som reiser berettiget tvil om partiets demokratiske sinnelag, og forfatningspolitiet (Bundesamt für Verfassungsschutz) følger partiet med argusøyne. Fra politikere i andre partier har det blitt fremmet synspunkter som går i retning av å forby AfD. Men trussel om forbud kan komme til å stå i motsetning til det som blir ønsket. Brannmurpolitikken mot partiet har presset det inn i en offerposisjon som lederne har visst å utnytte til sin fordel. Det har skaffet partiet ekstra sympati. Krav om forbud, og prosessen med å iverksette det, kan ytterligere styrke sympatien for partiet i befolkningen.

Neste år er det valg i de østlige delstatene Brandenburg, Thüringen og Sachsen. Med den sterke medvinden som AfD nå har kan det godt tenkes at det vil bli det største partiet i en eller flere av disse delstatene. Dersom det skjer er det sannsynlig at brannmuren etter hvert kommer til å slå noen sprekker, for til slutt å bryte helt sammen. Det er ikke usannsynlig at det kan være en fordel for landets politiske system, for det å sette opp barrierer mot partiets politisk innflytelse, mot velgernes vilje, kan neppe sies å være i samsvar med demokratiske prinsipper. Dessuten kan det tenkes at det å trekke AfD inn i den politiske varmen kan tjene til å moderere de mest ytterliggående kreftene i partiet. Fra andre land har en erfaring for at det kan fungere.