Pressens frihet og andres tvang

”Jeg må innrømme at jeg har store problemer med å akseptere medienes manipulering av liberale prinsipper. Under dekke av demokratisk ansvarliggjøring produseres en enorm makt til mediene selv. I realiteten dreier det seg om iscenesettelsen av et offentlig ratifisert flertallstyranni.”

Michael Ignatieff, kanadisk forfatter og politiker

 Den 7. januar i år angrep to muslimske terrorister redaksjonslokalene til satiretidsskriftet Charlie Hebdo i Paris, og grunnen var at tidsskriftet ved flere anledninger hadde trykket det som etter ekstreme islamisters mening var sterkt krenkende bilder og harselas med deres profet, Muhammed. Som en slags støtteaksjon for dette første terroranslaget angrep andre terrorister omtrent samtidig et jødisk kjøpesenter i den samme byen. I disse to angrepene døde til sammen 17 personer.

Charlie Hebdo har gjennom årene kommet med svært sterke karikaturer, rettet mot et vidt spekter av tanker, religioner, politiske anskuelser, religionsutøvere og politikere. Men noen har stort sett gått fri, nemlig sterkt venstreorienterte politikere og venstresosialistiske ytringer.

Alle avarter av massemedia har dekket terrorangrepet på en svært grundig måte. Nesten alle har forsvart Charlie Hebdos rett til å opptre som de har gjort. Denne massive støtten har ikke bare vært rettet mot tidsskriftet, men har i mange tilfeller også blitt formulert som en støtte til uinnskrenket og ekstrem "trykkefrihet". Som en form for støtteerklæring har mange aviser og tidsskrifter også gjengitt noen av karikaturene, og en hyppig begrunnelse for dette er at noe annet ville ha vært "selvsensur".

Pressefrihet, slik den blir praktisert i vår del av verden, er meget omfattende, og pressen kan gå meget langt i karakteristikker og sjikanøse omtaler av navngitte personer. De lovene og bestemmelsene som gjelder for den vanlige mann og kvinne er langt på vei opphevet dersom gjerningspersonen har yrkestittel "journalist" eller "redaktør". Mens det for vanlige borgere i en rettslig sammenheng er forbudt å nekte å informere om kriminell aktivitet, er det helt ut tillatt for journalister. Det heter kildevern, og journalisters rett til å skjule kriminalitet er faktisk lovhjemlet, i Straffeprosessloven av 1981, § 125 og i Tvisteloven av 2005, § 22-11. At journalister således har et mye bredere handlingsrom enn vanlige mennesker, blir gjerne begrunnet på følgende måte: Selv om myndighetspersoner i dette samfunnet stort sett er ærlige og oppfører seg skikkelig, kan korrupsjon og andre former for illegalitet forekomme. I mange tilfeller vil imidlertid dette bli forsøkt skjult, og her er det pressen kommer inn. Dens viktigste oppgave er nettopp å avsløre urettmessig og illegitim maktutøvlse, uhederlighet og andre tvilsomme former for aktivitet, og å bringe dette fram i lyset. Og jeg er helt enig. Vi trenger en presse som er seg denne funksjonen bevisst, og som oppfører seg i samsvar med det. Men dette innebærer at pressen har stor makt, og det er på grunnlag av en slik erkjennelse at uttrykket "den fjerde statsmakt" har blitt brukt om pressen.

I et intervju med Sunnmørsposten den 10. januar kommenterer avistegner Roar Hagen i VG pressens makt fra en litt annen vinkel. Han sier blant annet dette: "Når slikt skjer, får jeg på følelsen av å ha verdens mektigste våpen i mine hender." Han overdriver kanskje litt. Men uansett kan det ikke være tvil om at det å beherske ordet og den satiriske blyanten kan være svært effektive våpen. Ordet og tegningen kan være sterke maktmidler.

Innenfor maktteori er det en utbredt oppfatning av at der det er makt, der må makten overvåkes, for dersom den ikke blir det, kan den lett bli misbrukt. Men hvem overvåker den fjerde statsmakt? Det er pressen selv, gjennom "Pressens faglig utvalg" (PFU). Dette er et organ som består av 7 personer. Fire av disse er pressefolk (journalister og redaktører) og tre representerer "allmenheten" http://presse.no/pfu/statistikk/ . I 2014 ferdigbehandlet PFU 131 saker, og klagerne fikk medhold i 40 prosent av disse. Og det er ikke så verst, kan en kanskje si, når en tenker på hvor fullt det er av kverulanter i dette landet. Men hovedpoenget er dette: PFU har ingen dømmende makt, og kan ikke ilegge den/de dømte noen som helst form for sanksjoner. I noen tilfeller og i beste fall har PFUs dommer en svak normdannende effekt. Det prinsippet som ligger til grunn for PFU er altså at den beste vokteren av havresekken er bukken. Alle er ikke enig i det. Heller ikke jeg.

Charlie Hebdo blir altså omtalt som et satirisk tidsskrift, men hva er satire? Det er kanskje lettest å definere det i relasjon til mobbing. Mens mobbing er krenkelser nedover mot noen som er svakere enn deg selv, er satire krenkelse oppover, mot makthaverne. Og satirens virkemidler er blant annet harsellering, provokasjon, fornærmelse og latterliggjøring. Kanskje mest det siste. Men det er ikke alltid så lett å vite hvem som har makt og hvem som er avmektig, og dagspressen er heller ikke så opptatt av det. Poenget i denne sammenheng er, som jeg har påvist ovenfor, at dagspressens makt er stor, og at denne makten i mange sammenhenger blir brukt nedover, og da heter det altså mobbing og ikke satire.

Når muslimenes profet, Muhammed, på det groveste blir karikert, og når muslimer føler seg krenket av det, bør en i medmenneskelighetens navn ta det på alvor. Det er mobbeofrene som må ha definisjonsmakten for hva mobbing er, ikke mobberne. Det er de krenkede som har rett til å definere hva en krenkelse er. Det kan iallfall ikke være krenkerne, i dette tilfelle Charlie Hebdo og deres klakører.

Ungdom og psykisk helse

Denne kronikken sto i Sunnmørsposten den 5. desember 2014

I 2003 vart det gjennomført ei spørjeskjemaundersøking mellom ungdomsskuleelevar og elevar i 1. klasse på dei vidaregåande skulane i Volda og Ørsta. Undersøkinga hadde til føremål å undersøke ei rekkje forhold ved ungdomane sin livssituasjon og leveforhold.Til saman 949  elevar fylte ut eit spørjeskjema i ein skuletime.

I 2013 vart ei liknande undersøking gjennomført i dei same to kommunene. I 2013 var det 939 elevar frå dei same klassetrinna som er nevnt ovanfor som fylte ut skjemaene. Medan elevane i 2003 skreiv sine svar inn på papirskjemaer, fylte elevane i 2013 ut elektroniske skjemaer på pcar.

Ein del av spørsmåla i 2003- og 2013-spørreskjemaene var like. Denne artikkelen tar utgangspunkt i desse og samanliknar på det grunnlaget situasjonen for volda- og ørstaungdommene på dei to tidspunkta.

Psykisk helse. Ungdomane vart mellom anna bedne om å svare på i kor stor grad dei hadde hatt desse plagene den siste veka: "Kjent at alt er eit slit", "Hatt søvnproblem", "Kjent deg ulykkeleg, trist eller deprimert", "Kjent håpløyse med tanke på framtida", "Kjent deg stiv eller spent", "Uroa deg for mykje over ting". På grunnlag av svara på desse utsegnene konstruerte vi ein samlevariabel (indeks) som vi kalla "psykisk helse". Når vi då analyserte "psykisk helse" mot andre forhold, fann vi dette:

•        Den psykiske helsa til ørstaelevane var betre enn den psykiske helsa til voldaelevane både i 2003 og i 2013.

•        I 2003 var den psykiske helsa til jentene klart dårlegare enn til gutane. Ein dobbelt så stor andel av jentene kom i kategorien "dårleg psykisk helse" som gutane.

•        Frå 2003 til 2013 har den psykiske helsa til jentene blitt endå dårlegare. I 2013 var det nesten tre gonger så stor andel av jentene som kom i kategorien "dårleg psykisk helse" som gutane. For gutane var det ingen endring av den psykiske helsetilstanden i denne perioden.

•        Frå 8. klasse til 1. klasse vidaregåande opplever elevane ei svekking av den psykiske helsa si.

•        Det er ingen samanheng mellom foreldras utdanningsnivå og deira borns psykiske helse.

Vald og truslar om vald. Både i 2003 og i 2013 vart det spurt om i kva grad ungdomane hadde opplevd vald eller trugsmål om dette. Dei vart bedne om svare på om dei i løpet av dei siste 12 månadene hadde vorte utsette for dette: "Truslar om vald (så du blei redd)", "Blitt slått utan å få synlege merke", "Vald som førte til merke eller skadar utan at du trengte legehjelp", "Blitt så skada at du trengte legehjelp". På alle desse fire variablane var det ein nedgang. Størst var nedgangen på dei som hadde "blitt slått utan å få synlege merke". 21 prosent av ungdomane svara at dei hadde opplevd dette i 2003. I 2013 var det 14 prosent som hadde opplevd dette.

Forhold til heim og foreldre. Både i 2003 og i 2013 vart det stilt ein del spørsmål som hadde til føremål å kartlegge ungdomane sine fritidsvanar. Dei vart mellom anna gjort ved å spørje dei om dei i løpet av den siste veka hadde "gjort noko saman med mor eller far ", "hjelpt til heime" eller "vore heime aleine, eller saman med mor, far eller sysken heile kvelden". På alle desse tre spørsmåla var det ein markert auke frå 2003 til 2013. Det ser såleis ut til at ungdomane hadde ei sterkare tilknytning til dei nære familiemedlemane sine i 2013 enn i 2003.

Tobakk. I 2003 var det 49 elevar i Volda og 37 i Ørsta som røykte dagleg. I 2013 var det 1 elev i Volda og 15 i Ørsta som røykte. Vi kan såleis konstatere at røyking er i ferd med å forsvinne som ein dagleg vane mellom ungdomane i Volda og Ørsta, iallfall i Volda.

Når det gjeld bruk av snus er utviklinga ikkje fullt så eintydig. Mellom voldaelevane var det færre som snuste ofte i 2013 enn i 2003, men fleire mellom ørstaelevane, men i begge respondentgruppene var det i 2013 ein klart større andel som aldri hadde snusa.

Rus. I 2003 svara 47 prosent av respondentane "nei" på spørsmålet  om dei nokon gong hadde drukke alkohol (dvs. "meir enn eit par slurkar")? I 2013 var det 56 prosent som "nei". Det var ingen nemneverdig skilnad på gutar og jenter, korkje i 2003 eller 2013. Vi ser såleis at det var ein klart større andel avholdsfolk mellom 2013-respondentane enn mellom 2003-respondentane.

I 2003 hadde 14 prosent av elevane fått tilbod om kjøp av marihuana eller hasj. Denne andelen fall til 6 prosent i 2013.

Problemåtferd. Både i 2003 og i 2013 vart det stilt ei rekkje spørsmål om det vi med eit stikkord kan kalle problemåtferd. Elevane vart presenterte for ei liste med 14 ulike aktivitetstypar som var av kriminell karakter, eller som låg nær opp til det, og dei vart bedne om å krysse av for kvar aktivitetstype dersom dei hadde gjort det i løpet av dei siste 12 månadene. Når vi så analyserte svara kunne vi konstatere at frekvensen i avkryssingane på 13 av desse 14 aktivitetstypane hadde blitt redusert, til dels sterkt redusert. Det ser altså ut som om ungdomane i Volda og Ørsta har vorte meir lovlydige i løpet av det aktuelle tidsrommet.

Forskingsinstituttet NOVA har med grunnlag i nasjonale tal kome fram til om lag dei same konklusjonane som vi. Norske ungdomar har i løpet av  dei siste åra vorte meir heimekjære og lovlydige og færre brukar rusmidlar og tobakk. NOVA konstaterer som vi at den psykiske helsa til jentene er klart dårlegare enn til gutane, og at ho har vorte forverra. Dette sistnemnde momentet utgjer ei stor utfordring for den kommunale leiinga i Volda og Ørsta. Eitt av fleire tiltak som bør vurderast er styrking av det førebyggande og helsefremmande arbeidet mot dei unge.

Rapporten som denne kronikken er basert på kan lastast ned gratis, her: http://www.hivolda.no/neted/services/file/?hash=1eccd4f9851c8e19ea14787c943ac761

Folkekirken 2066 - et scenario

Kronikk i Sunnmørsposten den 22. april 2014

År 2016 ble et betydningsfullt år og et veiskille for Folkekirken. I dag, 50 år senere, kan det være på sin plass med et tilbakeblikk.

"Den Norske Folkekirken", som på folkemunne blir kalt "Folkekirken", er ett av de største trossamfunn i Norge i dag, men det var større før. I 2013 var 75 prosent av befolkningen medlemmer der, mens det i dag bare er 31 prosent. Fram til 2016 var betegnelsen "Den norske kirke", men på Kirkemøtet dette året ble navnet endret til "Den Norske Folkekirken". Navnevalget hadde sin bakgrunn i en aprilspøk i 2014 i avisen Vårt Land, men ledende krefter i kirken tok dette på alvor. De syntes det var et godt forslag, og de fremmet det på kirkemøtet i 2016, der det ble vedtatt med klart flertall. Hovedbegrunnelsen var at den nye betegnelsen understreker kirkens vektlegging av å være en "inkluderende folkekirke". "Evangeliet er for alle folkeslag, Guds nåde omfatter oss alle" var et spissformulert argument som ble brukt som argument for navneskiftet.

På begynnelsen av 2000-tallet skapte "homofilispørsmålet" mye uro i kirken. Krefter som kunne ha vært brukt for fremme av evangeliet gikk med til energitappende intern strid. Dette hadde sin bakgrunn i at Stortinget i 2008 vedtok en ny kjønnsnøytral ekteskapslov. I utgangspunktet var kirken sterk motstander av dette, men flere og flere av de ledende innenfor norsk kirkeliv, inkludert biskopene, lot seg etter hvert overtale til å akseptere likekjønnede kirkelige ekteskapsinngåelser. Det ble fremmet forslag om å utarbeide liturgi for likekjønnet ekteskap på kirkemøtet i 2014, men det falt. Nytt forslag ble fremmet på kirkemøtet i 2016, og ble da vedtatt.

Kirkemøtets vedtak om utarbeidelse av vigselsliturgi for likekjønnete ekteskap inkluderte en bestemmelse om at prester som av samvittighetsgrunner var motstandere av likekjønnede ekteskap kunne reservere seg mot slike. I en del menigheter, spesielt på vest- og sørvestlandet, førte dette til problemer, fordi det der ikke fantes prester som kunne utføre slike vielser, noe de kirkelige fellesrådene var lovmessig forpliktet til å yte. Derfor ble prestenes generelle reservasjonsrett opphevet på begynnelsen av 2020-tallet. Den siste presten som nektet å utføre likekjønnede vielser gikk av med pensjon i 2051.

På På 2030-tallet begynte det å bli en del debatt om gruppeekteskap i dagspressen. "Hvorfor er ekteskapslovgivningen bare innrettet mot parforhold?", ble det spurt. "Noen mennesker er glad i flere, og ikke bare én", ble det hevdet. Synspunktet fant god klangbunn også i kirken. Biskop Kyrre Eliassen hevdet i et avisinnlegg i april 2029 at gruppeekteskap var i samsvar med Guds vilje, og at Jesus slett ikke hadde pålagt oss å elske bare ett menneske, men mange. Eliassen hevdet også at gruppeekteskap helt ut var i samsvar med den jødisk/kristne kulturarven, og han henviste i den sammenheng til kong Salomo som levde i et (sterkt utvidet) gruppeekteskap som besto av 1001 personer. I 2035 vedtok Stortinget å åpne for gruppeekteskap, begrenset oppad til ni personer, og året etter sluttet kirkemøtet seg til dette. Det første kirkelige gruppeekteskapet, bestående av en kvinne og tre menn, ble inngått i Hamar domkirke senhøstes 2036.

De siste 50 årene har det økumeniske landskapet undergått en del endringer. På grunn av de sterke konservative kreftene i Den katolske kirken (DKK) har samarbeidet mellom den og Folkekirken kjølnet, og er nå i realiteten avsluttet. Folkekirken er ikke villig til å gjenoppta samarbeidet med DKK før den sistnevnte erkjenner gruppeekteskap som en gudvillet ordning.

Folkekirkens brudd med DKK har blitt erstattet med økt samarbeid med muslimene. Alt i 2012 hadde Svenska Kyrkan begynt med gudstjenestlig liknende møter sammen med muslimene, men her som på en del andre områder ligger Folkekirken noe etter Svenska Kyrkan. Først på 2020-tallet ble det vanlig med felles kristne/muslimske gudstjenester her i landet. Begrunnelsen for dette samarbeidet ble konsist formulert høsten  2013 av den da nyvalgte erkebiskopen i Sverige, Antje Jackelén. "Vi tror på den samme guden", sa hun. Riktig nok er det noen små forskjeller når det gjelder synet på Jesus, men i den store sammenhengen er det bagateller, sa hun videre.

Også på det frikirkelige feltet har det skjedd en del endringer. Noen frikirkesamfunn har vokst en del. Det gjelder først og fremst Påskevennene, men økningen i medlemstallet i frikirkelige menigheter har på ingen måte veid opp for det stor frafallet fra Folkekirken. (Påskevennene kalte seg før 2046 for pinsevenner. Bakgrunnen for at de endret navn var en erkjennelse av at påsken er en langt viktigere høytid enn pinsen for de kristne. Nesten ingen i dag vet hvorfor vi feirer pinse, mens de aller fleste har sterkt positive assosiasjoner til ordet "påske", snødekte vidder som sola skinner på og Kvikklunsj.)

Folkekirkens brudd med DKK har blitt erstattet med en ny allianse, mellom Påskevennene og DKK. En viktig del av grunnlaget for dette samarbeidet er at de har sammenfallende syn på ekteskap og samliv. Ekteskapet er for én mann og én kvinne, mener de begge. Et annet poeng er at det har gått opp for påskevennene at karismatisk aktivitet i form av tungetale og støyende bønnerop på ingen måte er uvanlig blant katolikker. Den utløsende faktoren for utviklingen av samarbeidet mellom disse to kirkesamfunnene var at Ulf Ekman, den innflytelsesrike grunnleggeren og lederen av den store frikirkelige menigheten "Livets Ord" i Sverige, konverterte til DKK i 2014. I de fleste byene i Norge er det i dag felles gudstjenester mellom påskevenner og katolikker.

Volda, 3. mai 2066.

Kven er idrettsungdomane?

Kronikk i Sunnmørsposten den 17. mars saman med Johann Roppen

I ein del kommunar i Møre og Romsdal vart det hausten 2013 gjennomført ei undersøking mellom ungdomsskuleelevar og førsteklassingar på vidaregåande skule. Denne artikkelen byggjer på deler av dette materialet, svara til elevane i desse kommunane: Hareid, Vanylven, Sande, Volda, Ørsta og Giske, til saman 1680 elevar. Føremålet med denne kronikken er å kaste lys over den idrettslege aktiviteten mellom ungdomane.
Totalt sett var ca halvparten av respondentane forholdsvis aktive idrettsfolk, men det var stor skilnad kommunane i mellom. 63 prosent av Sande-elevane svara at dei hadde deltatt i aktivitetar tre eller fleire gonger siste månaden i regi av eit idrettslag. Hareid og Ørsta er i den andre enden på skalaen med høvesvis 43 og 44 prosent. Men det er stor skilnad på klassetrinna. I åttande klasse svara 56 prosent av elevane positivt på spørsmålet ovanfor. Denne prosentandelen vert gradvis lågare opp gjennom klassetrinna, og i første klasse vidaregåande er det berre halvparten så stor andel som er aktive idrettsfolk som i åttande klasse. Fråfallet er størst frå tiande klasse til første klasse vidaregåande, 41 prosent – 28 prosent, og fråfallet  gjer seg gjeldande for stort sett all idrettsleg aktivitet, med eitt unntak: Trening på treningsstudio. Frå åttande klasse til første klasse vidaregåande vert andelen som nyttar denne treningsformen firedobla, frå 8 prosent til 32.
Det store fråfallet frå idretten opp gjennom klassetrinna er ei stor utfordring for idrettsleiarar. Denne undersøkinga gir oss ikkje grunnlag for å seie noko om årsakene til dette, og vi har derfor heller ikkje konkrete framlegg til kva som kan gjerast. Men vi har vi likevel gjort oss opp tankar om i kva retning ein bør arbeide for å finne ut meir om dette.
Idrettsleg aktivtet er sjeldan eller aldri berre det. Ungdom er sjeldan med på organiserte idrettsaktivitetar berre for idretten si skuld. Idrett inneber også venskap og moro og meingsfulle sosiale fellesskap. Når fråfallet frå organisert idrett er spesielt stort i spranget frå ungdomsskule til vidaregåande skule, har det truleg samanheng med at det då skjer store endringar i livssituasjonen til dei unge. Dei kjem inn i eit nytt skulesystem med andre verdiar og haldningar enn dei er vane med, og omgangs- og venekretsen vert endra. Dei har også kome eit steg nærare vaksenrolla, og krava som vert stilte til dei frå samfunnet si side har blitt skarpare og tydelegare, og det vert mindre rom for for leik-prega aktivitetar.
Dersom vi har rett i dette, og ein vil setje inn større innsats for å halde idrettsinteressa oppe blant ungdom, vil det ha sterkt avgrensa effekt å satse berre på tiltak som går rett inn mot dei idrettslege aktivitetane. Generell miljøbygging, satsing på miljøfaktorar som ligg i utkanten av idretten, vil truleg ha betre effekt.
Ikkje uventa var fotball den mest populære idrettslege aktiviteten mellom elevane. Heile 42 prosent dreiv med &organisert fotballtrening og konkurransar i idrettslag&. Det var langt ned til den nest mest popuære idrettslege aktiviteten, handball, 14 prosent. Men det er ein viss skilnad på kjønna når det gjeld dette. For ti år sidan var jentefotball eit nesten ukjent fenomen, men i dag svarer 38 prosent av jentene at dei i løpet av dei to siste åra har drive med organisert trening og konkurransar i idrettslag innan denne idrettsgreina. Det tilsvarande talet for gutane er 45. Slik sett kan vi seie at fotball er ein (nesten) like vanleg idrett mellom jentene som mellom gutane. Handball, derimot, ser ut til å vere meir kjønnsdelt. Kvar femte jente driv med handball, men berre kvar tiande gut.
I undersøkinga hadde vi med ei rekke spørsmål som var retta inn mot &opplevd livskvalitet&, og svara på desse spørsmåla kopla vi samen til ein samlevariabel &livskvalitet&, og vi analyserte dette mot aktivitet i idrettslag. Dette ga som resultat følgjande: 55 prosent av dei som svara at dei hadde delteke på organisert idrettsleg aktivitet fem eller fleire gonger i løpet av den siste månaden kom i kategorien &god livskvalitet&. Det tilsvarande talet for dei som hadde delteke i slik aktivitet &ingen gonger& var 45.
Det viste seg også at det var ein nær samanheng mellom skuletrivsel og idrettsaktivitet. Mellom dei som svara at dei dreiv med organisert idrettsleg aktivitet minst ein gong i månaden var det 53 prosent som svara at dei trivdest. Mellom dei som svara at dei ikkje trivdest på skulen var den tilsvarande prosentandelen berre halvparten, 27.
Vidare viste det seg at utdanninga til foreldra også hadde effekt på dei unge sin idrettslege aktivitet. Mellom dei ungdomane som hadde begge foreldre med høgskule/universitetsutdanning var 46 prosent aktive i idrett. Dersom ingen av foreldra hadde høgare utdanning var den tilsvarande prosenten 32.
I skjemaet spurte vi ikkje direkte om familiens økonomi, men om kor god råd elevane meinte at deira familie hadde hatt dei siste to åra, og svara på dette spørsmålet kopla vi mot idrettsaktiviteten. Det viste seg då at 85 prosent av dei som var idrettsaktive meinte at familieøkonomien deira var god. For dei som ikkje var idrettsaktive var den tilsvarande prosenten 74.
Ovanfor har vi sett at idrettsleg aktivitet har samanheng med ei rekke aspekt av ungdomane sin totale livssituasjon. Stor idrettsleg aktivitet heng saman med god opplevd livskvalitet, trivsel på skulen og foreldras økonomi  og utdanning. Men ein ting er å kunne påvise at det finst samanhengar, noko heilt anna er det å vise korleis samanhengane er. Men det spørsmålet gir ikkje denne undersøkinga svar på.

Meningen med livet

Kronikk i Sunnmørsposten den 28. januar 2014

"Vi har alt, men det er også alt vi har." Ole Paus

 

Viktor E. Frankl var en østerriksk lege og psykiater. Han var født i 1905 og døde i 1997. Han studerte medisin ved universitetet i Wien, og han spesialiserte seg senere innenfor psykiatri. Han var mest opptatt av å studere årsakene til depresjon og selvmord, og han begynte å arbeide med å utvikle behandlingsmetoder mot dette.

Da nazistene kom til makten i Østerrike i 1938, fikk Frankl forbud mot å behandle "ariske" pasienter fordi han var jøde. Han søkte om visum til USA og fikk det, men reiste ikke. Han valgte å bli i Wien for å ta seg av sine gamle foreldre. I desember 1941 ble han gift.

Høsten 1942 ble Frankl og hans kone deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, og senere til Dachau. Hans kone døde i Bergen-Belsen. Begge Frankls foreldre og hans bror led samme skjebne. Den eneste av Frankls nærmeste slektninger som overlevde nazistenes terror var hans søster Stella.

Frankl overlevde altså oppholdene i konsentrasjonsleirene, og etter krigen begynte han å arbeide med spørsmålet om hvorfor han og andre ikke bukket under og ble drept, mens andre døde. For sin egen del sto det klart for ham at det var det intense håpet om å få se sin kone igjen, og planene om å rekonstruere en vitenskapelig avhandling som hadde blitt ødelagt av nazistene, som holdt ham i live. Noe liknende var tilfelle også for mange andre som overlevde. Det var ikke nødvendigvis de som var sterkest  fysisk sett som klarte seg best, men de som maktet å se en mening med livet, som klarte å klynge seg til et framtidshåp. Med denne erkjennelsen som utgangspunkt begynte han å utvikle en psykiatrisk teori og behandlingsmetode. I denne artikkelen skal vi holde fokus på de tankene som ligger til grunn for denne behandlingsmetoden, for disse er relevant for oss alle. Ikke bare for de som har psykiske problemer.

Samfunnsforskere har i etterkrigstiden arbeidet mye med begrepet ”individualisering” for å beskrive sentrale utviklingstrekk i de vesteuropeiske landene. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også helsetjenester, skoler og livsstil.

"Valgfrihet" er altså vår tids fremste og viktigste ideal. Det trumfer alt. Ingen er motstander av frihet til å velge, for valgfrihet har på mange måter gitt oss bedre liv. Men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Dyrkingen av det nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert, ja endog latterliggjort. Men perspektivløs valgfrihet uten rammer og moralsk  forankring skaper ikke psykisk sunnhet, mener Viktor Frankl. Og for egen del legger jeg til: Ikke gode samfunn heller. Friheten kaster skygge.

Frankl forteller dette om en pasient: I en av konsentrasjonsleirene han var i så han liket av en kvinne som hadde begått selvmord. Hun etterlot en lapp der det sto: "Sterkere enn skjebnen er det mot som bærer den." Frankl kommenterer dette slik: "Til tross for dette motto hadde hun tatt sitt liv. Visdom strekker ikke til uten menneskelig kontakt."  For de aller fleste mennesker er det nettopp slik. Meningsfylde er noe som blir skapt i samhandling og fellesskap med andre mennesker. Det er et sosialt produkt, et psykisk bearbeitet sosialt produkt. Frankl sier det slik: "Et menneske oppfyller bare seg selv i den grad han oppfyller en mening ute i verden. Hvis han går inn for å realisere seg selv, fremfor å oppfylle en mening, da mister selvrealiseringen øyeblikkelig sin berettigelse."  Meningen med vårt liv er altså noe vi selv skaper. Det nytter ikke å sette seg ned og passivt vente på at meningen med livet skal komme med vinden, fra ett eller annet sted. Meningen med livet er den meningen vi selv, i samspill med våre medmennesker, gir våre liv. Dette blir tydelig dersom en omformer spørmålet om hva meningen med livet er, til "Hva er formålet med livet?" Det er vi selv som må bestemme hva vi vil leve for og hvilke mål vi setter oss, innenfor en sosial kontekst. Frankl siterer Friederich Nietzsche som en gang skrev: "Den som vet hvorfor han lever tåler nesten et hvilket som helst hvordan."

Men nær kontakt med andre mennesker er ikke absolutt nødvendig for å leve et meningsfylt liv. Eremitter kan finne mening med sine liv i tilnærmet total isolasjon fra andre mennesker og samfunnet. I slike tilfeller skjer det gjerne med grunnlag i et sterkt religiøst engasjement. Men også for mennesker som lever et alminnelig godt sosialt liv, vil som regel et religiøst engasjement styrke opplevelsen og følelsen av meningsfylde.

Spørsmålet om hva som er meningen med livet har også blitt reflektert en del over fra kristent hold. I et skrift som Martin Luther ga ut poengterte han at kristne ikke trenger å bli fortvilte over hva meningen med livet er (Om et kristenmenneskes frihet, utgitt i 1520.) Det er allerede gitt i Guds ord, Bibelen. Det dreier seg om å behandle sine medmennesker godt og ellers ikke bekymre seg, for som kristne lever vi i Guds nåde.

De to mest kjente bøkene til Victor E. Frankl er: Kjempende livstro, Aventura, Oslo 1993 og Vilje til mening, Arneberg forlag, Oslo 2007.

Den svenske kyrkja og Jesus

Kronikk i Sunnmørsposten den 31. oktober 2013.

Den 15. oktober vart det vald ny erkebiskop i Den svenske kyrkja. 325 valgmenn og -kvinner frå heile landet var samla, og valet fall på Antje Jackelén. Ho vart vald med solid fleirtal, 56 % av røystene. Ragnar Persenius kom på andre plass med 33 %. Jackelén skal tiltre embetet den 15. juni neste år.

Antje Jackelén er fødd i 1955 i Tyskland, og ho vart ordinert til prest i 1980. I 1999 fekk ho doktorgraden i teologi ved universitetet i Lund. Ho har sidan 2007 vore biskop i Lunds stift.

Før valet, den 1. oktober, vart det i regi av kyrkja sjølv arrangert ei grundig og detaljert utspørjing av dei fem kandidatane. Desse samtalane ligg i sin heilskap her: http://www.kyrkanstidning.se/inrikes/arkebiskopskandidater-utfragas-i-webb-tv. I samtalen kom Jackelén med nokre utsegner som har vakt merksemd i vide kretsar, også utanfor kyrkja, i dagspressa.

Jackelén sa mellom anna dette: "Jesus säger att han er sanningen, men han säger inte 'jag er den enda sanningen'". Men det var nettopp det Jesus sa, for det som kjem vidare lyder slik: "Ingen kjem til Faderen utan gjennom meg." (Joh. 14.6) Jackelén har etterpå blitt beden om å presisere kva ho meinte, og har svara: "Alldeles självklart är Jesus vägen, sanningen och livet för oss kristna."  For oss kristne. For dei som har andre religionar er det andre sanningar og vegar til sæla.

Jackelén vart også utfordra på spørsmålet om Jesus gir eit sannare bilde av Gud enn Muhammed. Ho svara på ein måte som gir inntrykk av at for oss kristne er det slik, men for muslimane er det Muhammed som viser vegen til Gud (Allah). Og i prinsippet er det ikkje så mykje som skil dei tre monoteistiske religionane, kristendom, jødedom og islam. Vi trur alle på den same guden, sa Jackelén.

I samtalen kom det også fram at Jackelén ikkje trur på jomfrufødselen. Ho kallar det ei billedleg framstilling (metafor). På spørsmål om ho trur at Jesus gjekk på vatnet, svarer ho: "Nej, vi tror med Bibeln, men inte på Bibeln som en samling sanningar".

At det var Jackelén som vart vald til erkebiskop var sjølvsagt ikkje tilfeldig eller ei arbeidsulukke. Dei to føregåande erkebiskopane i Sverige, K.G. Hammar og Anders Wejryd hadde synspunkt som likna mykje på Jackelén sine, og fleirtalet i det svenske bispekollegiet deler langt på veg hennar synspunkt. Men ingen kyrkjeleiar i Sverige har før, og på så klart vis, formulert hovudprinsippa i den (ekstrem-)liberale teologien. Hovudtesene til denne teologiske retninga kan samanfattast slik: Det er meiningslaust å spørje kva som er den sanne religionen. For oss kristne er den kristne læra sanninga, og for muslimane er det islam. Absolutt sanning i religiøse spørsmål finst ikkje.

I Sverige, i likskap med dei fleste vesteuropeiske landa, er det ein pågåande sekulariseringsprosess, som eit stykke på veg kan forklarast med djuptgripande sosiale og kulturelle endringar. Denne prosessen ser ut til å ha kome eit stykke lenger i Sverige enn i Noreg. Det at 67 % av den svenske befolkninga er medlemmer av Svenska Kyrkan, medan den tilsvarande prosenten for Den norske kyrkja er 77, er ein indikasjon på dette.

Sekulariseringa av det svenske samfunnet avspeglar seg mellom anna i organiseringa av  kyrkja.Til trass for at Svenska kyrkan ikkje er ei statskyrkje, har dei politiske partia stor innflytelse på styringa av henne, og delvis også på læremessige spørsmål. Dette kjem til uttrykk ved at dei einskilde politiske partia stiller liste ved dei lokale soknerådsvala. Mange svenske soknerådsmedlemer kallar seg ikkje ein gong kristne, men er aktive i soknerådsarbeidet for å kontrollere kyrkja, og for å utnytte kyrkja for sine partipolitiske føremål.

Ei viktig årsak til den sterke posisjonen som den liberale teologien har fått innanfor Svenska kyrkan har vore eit ynskje om å demme opp for sekulariseringa av samfunnet, og bremse opp fråfallet frå kyrkja. Av frykt for å legge grunnlag for utvikling av utrivelege kjensler og gjere terskelen til kyrkja lågare, har ein slutta å snakke om synd og helvete, og Jesu under vert framstilt som myter og metaforar for å unngå å provosere dei som har gjort rasjonalitet og naturvitskap til sin religion. I den grad den einskilde oppfattar dei "overnaturlege" hendingane i Bibelen som sanning, er dei berre hans/hennar sanning. Kven som helst kan definere si personlege sanning, for religiøse kjensler og fakta er berre subjektive og individuelle synsingar. Men er ein religion som ikkje har plass for under ein religion? Og er ein gud som ikkje kan gjere unntak frå dei naturlovene han sjølv har skapt ein gud?

Eit særtrekk ved menneska i det moderne postindustrielle samfunnet av i dag er at dei føler seg rotlause og er på søking etter faste haldepunkt i livet. Før fann ein dette i kyrkja, men i dag? No møter ein kanskje ein prest som seier: "Det er ikkje snakk om svart og kvitt" og som spør attende: "Kva meinar du?" Men ei kyrkje som gir slike svar og stiller slike spørsmål er det vanskeleg å ha tillit til, for dersom ein skal oppnå tillit må ein vise kva ein står for, også når dei dystre sanningane skal seiast, ja kanskje først og fremst då. Sagt på ein annan måte: Den jattande, relativiserande, liberale teologiske retninga er neppe redninga for Svenska kyrkan, og ikkje for den norske heller. Dei offisielle kyrkjene i landa våre vil framleis skalle av i begge retningar. Dei ikkje-religiøse vil melde seg ut fordi kyrkja ikkje gir klare svar, og dei fromme fordi kyrkja, i den grad ho gir svar, gir svar som står i motsetnad  til det Bibelen lærer og som har vore kyrkjeleg tradisjon i nesten 2000 år.

 

Palestinas framtid - svar til Kjell Furnes

 Sunnmørsposten 16. oktober 2013

I eit innlegg her i avisa den 8.10 nemnde eg mellom anna at dei palestinske sjølvstyremyndigheitene har anerkjent Israel, men ikkje «den jødiske staten Israel». Eg gjorde også merksam på at det ikkje finst døme på at ein stat har anerkjent ein annan stat med referanse til kva religion eller etnisk tilhøyring innbyggarane har. Men Israel krev dette av palestinarane.

Anerkjenne. Kjell Furnes har innvendingar mot dette, og spør i Sunnmørsposten den 11.10: « Kunne det tenkjast at nasjonane ville anerkjenne Noreg, men ikkje ein norsk stat.» Mitt svar: Andre statar har anerkjent «staten Noreg», korkje meir eller mindre. Når statar anerkjenner kvarandre skjer det aldri med referanse til landets etnisitet eller religion. Men Israel krev altså dette av palestinarane. Palestinarane går ikkje med på dette, mellom anna fordi den tidlegare utanriksministeren i Israel, Avigdor Lieberman og hans parti, Yisrael Beiteinu, som er det 3. største partiet i Israel, har gått inn for å ta statsborgarskapen frå israelarar av palestinsk ætt, og kaste dei ut av landet. Palestinarane er redde for at anerkjenning av Israel som jødisk stat kan bidra til å legitimere at så skjer. Kjell Furnes spør om eg trur dette vil kome til å skje. Det veit eg ikkje, men kva eg veit om dette er irrelevant. Det avgjerande er kva palestinarane veit.

Furnes påstår at palestinarane går inn for at Israel skal utslettast, og han «beviser» dette ved å påstå at det finst palestinakart der staten Israel ikkje er innteikna. Men dette er ikkje dei ansvarlege palestinske styresmaktene sitt standpunkt. Dei har anerkjent staten Israel. Eg var i Israel i januar i år. På grensa fekk vi utdelt kart som ikkje berre omfattar Israel, men også Vestbreidda, utan grenser mellom desse områda. Dette er offisielle kart, utgjevne av «Ministry of Tourism». Eg forstår dette som eit uttrykk for at Israel har planar om å gjere heile Vestbreidda til ein del av Israel, og dette er ein prosess som heile tida går føre seg. Israel opprettar kontinuerleg nye busetnader og utvidar allereie eksisterande. Furnes påstår at palestinske leiarar seier at ein palestinsk stat skal vere heilt fri for jødar. Det stemmer ikkje. Dei krev at busetjingane vert fjerna, og det er noko anna. Vi må hugse kva dei israelske busettingene er, nemleg landområde som er okkuperte og lagt under israelsk mynde. Busetjarane er israelske statsborgarar og israelske styresmakter ser på busetjingane som deler av Israel, og har bygt opp tekniske og administrative infrastrukturar i samsvar med det.