Snillhetens styrke og svakhet

Artikkel i Nyss, 3. september

Å være snill betyr å oppføre seg slik i forhold til andre mennesker at de føler seg verdsatt eller opplever glede. "Den gylne regel", at vi skal oppføre oss mot andre mennesker slik vi vil at de skal oppføre seg mot oss, kan sees på som en konkretisering av dette, og dette er et etisk spørsmål. Etikk er den delen av filosofien som arbeider med spørsmål av denne typen: "Hva er godt?", "Hva er det rette?", "Hva er rettferdig?". Grovt sett kan etikk, som filosofisk begrep, deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk.

Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekten på dens effekter og konsekvenser. Snillhet må betraktes som en sinnelagsetisk holdning, for snillhet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Snillhet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.

Snillhet er en personlig egenskap, men den er ikke medfødt. Den er delvis situasjons­betinget. Den kan trenes opp, eller dø hen. Snillhet er en form for investering som vanligvis ikke slår feil, for når vi viser snillhet mot andre får vi snillhet tilbake. Snillhet skaper tilhørighet og samhold og gir god samvittighet. Dette er snillhetens styrke.

Men snillhet er selvfølgelig ikke den eneste egenskapen som skal til for å gjøre mennesker lykkelige og skape gode samfunn, for vi lever i politiske, økonomiske og sosiale strukturer som har både negative og positive effekter for det gode liv, og det er ikke bare snillhet som gjør livet godt for oss. Til og med egoistiske motiver kan ha positive effekter. Det er ikke snillhet som ligger til grunn for vareutvalget i butikkene, men produsentenes og handelsstandens egeninteresse og kundens behov.

Det er mye krig, fattigdom og elendighet i verden, og den enkleste  forklaringen på det kunne være at vi ikke er snille nok mot hverandre. Men dette er selvsagt en svært overflatisk og naiv forståelse av hvordan sammenhengene i tilværelsen og verden er. Poenget er nemlig at snillhet ikke gir et  tilstrekkelig godt etisk grunnlag for å treffe politiske beslutninger, for det vi betrakter som en snill handling kan av andre aktører bli oppfattet som det motsatte. Det kan også være slik at handlinger som har sitt utspring i snillhet kan ha sterkt negative effekter på et overordnet nivå og på lang sikt. USA selger ris til fattige land til dumpingpriser og kaller dette u-hjelp. Dette har som konsekvens at grunnlaget for lokal matproduksjon blir svekket. U-hjelp i form av brukte klær har noen steder i Afrika ødelagt grunnlaget for lokal klesproduksjon. Dette dilemmaet er tydelig også når det gjelder innvandringspolitikken. En "snill" og ukontrollert politikk på dette området kan ha sterkt negative konsekvenser for våre velferdsstatlige ordninger.

Snillhet kan altså ha utilsiktede og langsiktige negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at snillhet kan være nærsynt og perspektivløs, og dette er snillhetens svakhet. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger som skal motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og snille aktivitetene som blir utført også har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Og for å ivareta disse funksjonene har vi politikere, politiske systemer og offentlig administrasjon.

Staten er altså ikke snill, selv om det av og til kan se slik ut. Dens vedtak og tiltak og ordninger står ofte i motsetning til det vi oppfatter som snillhet. Men det innebærer ikke at statens adferd er mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at den må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere kan tillate oss. For mens den jevne kvinne og mann kan la sin adferd styres av sinnelagsetiske prinsipper, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn for sin adferd. Den gode vilje er ikke alltid nok.

Ein sofavelgars valgdag

Diktet sto på trykk i Nyss den 20. august

Det er ulike grunnar til at folk røyster i politiske val og på dei partia dei gjer. Mange røyster på sitt parti av gammal vane. Nokre  gjer det etter å ha studert og vurdert partiprogram og politiske utspel. Men det er også mange som ikkje røyster i det heile tatt, kanskje fordi dei er late, ikkje bryr seg eller har vanskeleg for å bestemme seg. Dette er historia om ein som svært gjerne ville røyste, men som likevel ikkje fekk det til - fordi han vart forvirra av alle dei feite lovnadane som politikarane kom med. Dessutan treivst han veldig godt på sofaen sin.

 

Eg ligg på min sofa og har det så godt.

Min ondsinna nabo kallar meg fjott.

 

Men pytt, eg er korkje lei eller sår

for uføretrygda fekk eg i går.

 

I dag vert det avvikla stortingsval,

og eg skal røyste, eg vil, eg skal!

 

Men eg er så slapp, så inmari lei.

Til trass for dette vil eg i vei.

 

Eg reiser meg opp og tar skjorta på,

og kvardagstrusa like så.

 

Søvnig og sliten til badet eg går,

og steller mitt vakre hentehår.

 

Vaske ansikt og nase og øyre og alt?

Nei, vatnet er vått, og veldig kaldt.

 

Gebisset eg arva av bestefar.

Med andakt eg det i munnen tar.

 

Gebisset det manglar ei hjørnetann.

Med dei andre tygg eg så godt eg kan.

 

Eg går mot lokalet med nervar i spenn

og eg kjem nærare, litt om senn.

 

Men mjølkesyra i låra har surna

før eg er framme ved stortingsvalurna.

 

I vallokalet er mange slags lister.

Eg tek ei, for valløfta frister,

 

og eg tek fleire, sju, åtte, ni,

og puttar dei alle i lomma mi.

 

Så går eg heim med verkande kne,

og idet eg er heime har klokka blitt tre,

 

så no må eg ha meg ein liten blund,

ein to-tre timer, ei stakka stund.

 

Eg legg meg på sofa’n og somnar inn.

Gud signe Vår Herre og Sofaen min!

 

Så høyr kjære vener på mine ord,

kvar enn de bor,

i sør og i nord

på fjell og ved fjord:

 

Det er val og politikk som har øydelagt vår jord!

 

Kven konkurrerer du med?

Artikkel i Nyss, 18. juni

I samfunnet vårt er det ein sterk tendens til ansvarsfråskriving. Dersom ein mislukkast med noko, eller har ein sjukdom som er vanskeleg å kurere, eller ikkje har det så greitt, er det andre som har skulda. Og dersom ein ikkje finn nokon å skulde på, så er det kommunen eller staten som har forsømt seg på ein eller annan måte. Så kan ein søke om erstatning, og svært ofte får ein det. Mange har erfart at det kan vere svært lønsamt å spele rolla som offer.

Ein tydeleg parallell til dette er krenkelseshysteriet. Den eine etter den andre står fram i massemedia og fortel at han eller ho har vorte krenka, og at krenkaren har skulda. Men å verte krenka er først og fremst ei oppleving eller kjensle, og det er opp til oss sjølve å velje korleis vi skal forhalde oss til det. I det lange løp skadar vi oss sjølve dersom vi ukritisk og ureflektert legg skulda på andre for dei krenkingane vi opplever. Vi må sjølve ta ansvar for våre kjensler.

Mange av oss erkjenner at vi er ufullkomne og at det er trekk ved vår personlegdom vi mislikar. Med det som utgangspunkt er det også mange som aktivt arbeider for å utvikle sin personlegdom i positiv retning, få kontroll med dei negative sidene ved åtferdsmønsteret sitt, og utvikle sine positive personlege eigenskaper. Og dette må kvar einskild av oss sjølve gjere. Det er mitt og ingen andre sitt ansvar. Dei beste hjelpande hendene er mine eigne.

Men: Dette er berre halve sanninga. Dersom det var heilt sant at det berre er eg som kan gjere meg til eit betre menneske, heilt åleine, uavhengig av andre, då ville det jo ikkje vere bruk for vener og sosiale miljø. Poenget er at vi menneske er sosiale vesen, noko som inneber at vi er avhengig av andre si støtte og rettleiing for vekst og personleg utvikling. For mange av oss vil det vere å strekke seg etter dei ideala som er nedfelt i vår kristne kulturarv.

For nokre år sidan kom det ut ei bok av ein kanadisk psykolog som heiter Jordan Peterson, ’12 regler for livet’. Som tittelen antyder er dette ei bok som gir råd om korleis ein kan utvikle sin personlegdom og få det betre med seg sjølv og dei ein er saman med. Eitt av råda i denne boka: ‘Sammenlign deg med den du var i går, ikke med det en annen er i dag.’

Ein av mine beste vener, som er pensjonist og som har ølmage til trass for at han er avholdsmann, begynte å trene på treningsstudio for nokre år sidan. Heile tida har han nytta seg av eitt spesielt treningsapparat. Den første tida var han temmeleg frustrert over at kvar gong han kom til maskina så var ho innstilt på mykje tyngre vekt enn han kunne klare, og det var heilt klart ein indikasjon på at dei andre som brukte dette apparatet var sterkare enn han. Derfor tok han til å trene veldig hardt for å ta igjen dei andre. Men det var ikkje noko hjelp i det, for dei andre løfta framleis 20 kg meir enn han etter tre års knallhard trening, og årsaka til det var sjølvsagt at dei andre også trente og vart sterkare.

For nokre dagar sidan møtte eg kameraten min på Mega. Han var i strålande humør, for aktiviteten på treningssenteret hadde begynt å gi effekt. Han sa: ‘Eg har tenkt meg ein del om. Eg bryr meg ikkje lenger om dei andre. Eg har begynt å samanlikne meg med den eg var tidlegare, og no merkar eg framgang.’ Kameraten min er framleis fråhaldsmann, og ølmagen hans har blitt litt mindre.

Forfattaren Olav H. Hauge har gjort seg dei same tankane, i diktet som heiter - 

Skeiserenn

Du startar i lag med storskridaren.

Du veit du ikkje kan fylgja han,

men du legg i veg

og brukar all di kraft

og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg –

glid ifrå deg, glid ifrå deg –

Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.

Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,

kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eiga takt

og kappestrid med deg sjølv.

Meir kan ingen gjera.

(Frå ‘Dropar i austavind’, 1966)

Lærdom: Ikkje spør deg sjølv om du er eit dårlegare eller betre menneske enn dei andre, men dette: ‘Er eg eit betre menneske i dag enn eg var før?’ Dersom svaret er ‘nei’ bør du skjerpe deg!

Tillit

 Artikkel under 'Synspunkt' i Nyss 16. april

Det vert ofte nemnt som eit særtrekk ved det norske samfunnet at det er tillitsfulle relasjonar mellom innbyggarane. I ei internasjonal undersøking for nokre år sidan undersøkte ein dette. Representative utval av befolkninga i 86 land vart bedne om å ta stilling til påstanden ”ein kan ha tillit til dei fleste”. Noreg, Danmark, Sverige og Finland kom på dei fire første plassane med omsyn til kor sterk tilslutninga til denne påstanden var. Om lag 60 prosent av befolkninga i dei skandinaviske landa ga si tilslutning til påstanden. Den tilsvarande prosenten for Brasil, Filipinane og Tyrkia var på ca 10.

Tillit gjer at samhandlinga mellom menneska i samfunnet kan ha eit uformelt og smidig preg. Det er eit smørjemiddel for sosiale relasjonar. Mellommenneskeleg tillit rettar seg gjerne også mot det politiske systemet. Slik sett kan tillit vere eit fundament for politisk og økonomisk styring.

Forsking viser at ein person sitt tillitsnivå er forholdsvis stabilt heile livet, og at dette i stor grad er "arveleg". Ein har studert tillitsnivået mellom ulike subnasjonalitetar i USA, og har funne dette: Innvandrarar frå land med høg grad av generell tillit held fram med å vere tillitsfulle også etter at dei har etablert seg i det nye landet, og etterkomarane deira held fram med å vere tillitsfulle i fleire generasjonar. Emigrantar i USA frå dei nordiske landa og etterkomarane deira er dei mest tillitsfulle av alle innvandrargrupper. Dei minst tillitsfulle og etterkomarane deira er immigrantar frå afrikanske land, som ligg lengst nede på tillitsskalaen.

Det høge tillitsnivået i dei skandinaviske landa har si viktigaste årsak i at det, samanlikna med andre land, har vore lite krig og ufred her, og at dei sosiale og økonomiske motsetningane her har vore svake. Dei skandinaviske landa  har også vore svært homogene kulturelt sett, iallfall til for 30 – 40 år sidan, og det har trukke i same retning.

Men det høge tillitsnivået i Skandinavia har ikkje berre historiske årsaker. Desse landa sin velferds- og sosialpolitikk har også bidratt til dette. Her omfattar velferdsytingane ein større del av befolkninga enn i andre land, og dei er meir generøse. Ikkje berre dei som har dårleg råd får sosiale ytingar og trygd, men også dei som strengt tatt kunne klart seg utan. Den rike og den fattige får det same i barnetrygd, og folketrygda omfattar alle som bur i landet, rike og fattige, og ikkje berre norske statsborgarar. Dette vert kalla "universelle ytingar". Motsatsen er "behovsprøvde ytingar".

I land der universelle ytingar er utbreidde vert dei rike hardare skattlagt enn dei fattige, utan at dei førstnemnde føler seg sette utanfor. Dei aksepterer det, for også dei får noko igjen. Fordi universelle ordningar er baserte på rutinar som sikrar likebehandling, gir dei grunnlag for forståingar om at alle har like mulegheiter. Universelle ordningar fremmar slik sett tillitsfulle relasjonar, som i sin tur gir grunnlag for ein effektiv trygde- og velferdspolitikk. I samfunn der det sosiale og politiske miljøet er prega av mistru og mistillit vil det både mellom folk flest og politikarane vere svak motivasjon for, og liten vilje til å etablere universelle velferds- og trygdeordningar. 

Då eg begynte å studere i Oslo på slutten av 60-talet var eg ofte på besøk hos ein studiekamerat som budde på Sogn studentby. I peisestua der, som sto open og ulåst for alle bebuarane og besøkande, var alle veggane dekka av originalbilete av Edvard Munch. Å stille ut så verdfull kunst, tilgjengeleg for alle, heilt usikra, ville sjølvsagt ha vore utenkeleg i dag. For meg framstår dette som ein illustrasjon på utviklinga i landet vårt dei siste 50 åra. Tillitsforholda har vorte svekka. Den viktigaste årsaka til det ligg nok i at Noreg har blitt eit opnare land. Vi reiser meir, og vi har fått mange nye landsmenn som kjem frå kulturar med heilt andre verdisystem og normer enn det vi tradisjonelt har hatt. Det har hatt sine positive sider, men dei negative sidene ved denne utviklinga er også tydelege.

Historien om en salme

 Kronikk i Sunnmørsposten 25. mars.

Anne Tobine Larsen Øglende kom til verden i Stavanger den 16. mars 1842. Annes far var snekker, fiolinbygger og småbruker. På denne tiden var utvandringen til Amerika på sitt mest intense. I det nye landet var det stort behov for håndverekere av alle slag, kanskje spesielt snekkere, og Annes foreldre tok konsekvensen av det og emigrerte. Da var Anne fire år gammel.

Familien slo seg ned i Chicago, og de forandret sine namn, slik skikken var blant immigrantene. Anne Tobine ble hetende ‘Anna’. Flere sykdommer herjet i det nye landet, og det rammet også Annas familie. Hun ble foredreløs 16 år gammel, og flyttet da inn hos sin noe eldre halvsøster, Rachel, og hennes mann.

Rachel og Anne gikk av og til på møter i en lokal presbyteriansk menighet. En av talerne der var en svært velstående advokat som het Horatio Spafford. Han fattet etter hvert en spesiell interesse for den unge, vakre og intelligente Anna. Da Anna var 19 år giftet de seg. De slo seg ned i Lake View, en forstad til Chicago. De fikk etter hvert fire barn, alle jenter.

I denne tiden var borgerkrigen i USA på det mest intense, og det var stort behov for hjelp til alle sårede og til soldatenes pårørende. Ekteparet Spafford engasjerte seg sterkt i det kirkelige hjelpearbeidet for disse, noe som hadde sammenheng med at de mente at deres tro måtte komme til uttrykk i kjærlige og gode handlinger.

På denne tiden var det en sterk økonomisk utvikling og stor tilflytting til Chicago. Horatio satset store midler på oppkjøp av et stort landområde nord for byen. Han gjorde det fordi han regnet med stor gevinst på investeringene, og gevinsten ville han bruke til filantropisk og kristent hjelpearbeid.

På en reise kom Horatio i kontakt med en britisk astronom, Charles Piazzi Smyth, som hadde utviklet en metode for å beregne tidspunktet for Jesu gjenkomst, og dette skulle skje i 1881. Horatio begynte å legge vekt på dette i sin forkynnelse: ‘Jesus kommer snart igjen’. Han var ingen tilhenger av sin kirkes sterke vektlegging av evig pine i helvete, men vektla at Gud var en barmhjertig gud som hadde kjærlig omsorg for alle mennesker.

Høsten 1871 brøt det ut brann i Chicago, og byen, som i all hovedsak besto av trehus, brant ned. 330 mennesker døde, og 90 000 av byens 300 000 innbyggere hadde blitt hjemløse. Horatios store investeringer var blåst bort, det kjøpte landområdet ble verdiløst, og han satt igjen med stor gjeld fordi kjøpet var lånefinansiert.

Både Anna og Horatio engasjerte seg sterkt i hjelpeaarbeidet etter storbrannen, så sterkt at det gikk på helsa løs. De bestemte seg derfor for å reise til Europa på en slags ferie, for å komme til hektene igjen. Men like før avreise måtte Horatio ta seg av helt nødvendige og viktige forretningsoppgaver. Derfor bestemte de at Anna skulle reise allene sammen med deres fire døtre, og at Horatio skulle komme senere. Den 15. november 1873 la Ville du Havre fra land med kurs for Europa, med sine 313 passasjerer om bord, inkludert  Anna Stafford og hennes fire døtre.

Da Villle du Havre var utenfor New Foundland seks dager senere kolliderte skipet med et stort seil-lasteskip, og i løpet av noen få minutter sank Ville du Havre. Bare 87 overlevde. Alle de fire døtrene til Anna omkom, men hun selv ble reddet. Den 1. desember kom Anna og de andre overlevende til Cardiff. Først da fikk Anna mulighet til å sende et telegram til Horatio og fortelle om tragedien.

Noen få dager senere fikk Horatio plass på et skip til Europa. På turen skrev Horatio en salme som ga uttrykk for hans sinnsstemning, at hans tiltro til Gud var urokket til tross for den store tragedien. Salmen, som på engelsk blir kalt It is well with my soul, er en av de aller mest brukte salmene i amerikansk kirkeliv, og det er flere norske oversettelser av den. Salmen er ikke inkludert i Norsk Salmebok, men finnes i flere norske versjoner og oversettelser på Youtube og Spotify.

Etter at Anna og Horatio kom  tilbake til USA fikk de to barn til, en gutt og ei jente. Men igjen rammet tragedien dem. Gutten døde av skarlagensfeber fire år gammel.

Igjen engasjerte Anna og Horatio seg sterkt i kristen forkynnelse og hjelpearbeid, slik de hadde gjort før skipskatastrofen. Men de kom i konflikt med de dominerende kreftene i menigheten, som mente at problemer, kriser og tragedier var straff for synder en hadde begått. Når familien Spafford hadde blitt så hårdt rammet, måtte det ha sin årsak i grove synder, mente de. Situasjonen ble uholdbar for Anna og Horatio, så sammen med noen nære venner forlot de den presbyterianske kirken og etablerte et nytt kirkesamfunn, The Overcomers.

Etter hvert begynte Horatio og Anna å tenke på en reise til Jerusalem, for de var overbevist om at Jesu gjenkomst var nært forestående, og de ville være der når han kom. Dessuten hadde Horatio etter hvert fått store økonomiske problemer som det kunne være greit å ta avskjed med.

Det ble gjort alvor av planene, og 18 voksne og noen få barn ble med på reisen til det hellige landet, og de ankom Jerusalem i september 1880. Etter noen forberedelser etablerte de en institusjon som de kalte The american colony, og de begynte med sosialt hjelpearbeid i byen, som etter hvert fikk store dimensjoner.

Horatio Spafford døde av malaria i 1888, men driften fortsatte.

Etter hvert, og på en noe tilfeldig måte, ble virksomheten til The american colony også kjent blant en del sterkt troende mennesker i Dalarne i Sverige, og de bestemte seg for å dra til Jerusalem og tilslutte seg the overcomers. Etter å ha solgt alt de eide reiste de av gårde, 38 voksne og 17 barn. De kom til Jerusalem i 1896. Selma Lagerlöf har skildret historien til disse svenskene, slik de hadde det i Dalarne og slik det var i Jerusalem, i romanen Jerusalem, som også er filmet, og som ble vist på norske kinoer for ca 20 år siden.

Bofellesskapet i The american colony gikk i oppløsning på 1950-tallet, men Annas og Horatios etterkommere eier og driver i dag et hotell i Jerusalem, kalt The American Colony Hotel.

Meininga med livet

 Innlegg under 'Synspunkt' i Nyss, 5. februar

‘Ein er sterk så lenge ein står for ein sterk idé.’ Sigmund Freud

Viktor E. Frankl var ein austerriksk lege og psykiater. Han var født i 1905 og døydde i 1997. Han studerte medisin ved universitetet i Wien, og spesialiserte seg innanfor psykiatri. Han var mest oppteken av å studere årsakene til depresjon og sjølvmord, og han tok til å utvikle behandlingsmetodar mot dette.

Då nazistane kom til makta i Austerrike i 1938, fekk Frankl forbod mot å behandle ‘ariske’ pasientar fordi han var jøde. Han søkte om visum til USA og fekk det. Kort tid etterpå la nazistane synagoga i Wien i grus. Far til Frankl tok med seg heim ein liten marmorbit  frå ruinane. På den sto det hebraiske teiknet for det fjerde bodet (‘Du skal heidre far din og mor di.’). Frankl tolka dette som ein bodskap om at han skulle ta seg av foreldra sine, så han reiste ikkje til USA.

Hausten 1942 vart Frankl og kona hans, som han vart gift med i 1941, deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, og seinare til Dachau. Kona hans døydde i Bergen-Belsen. Begge foreldra til Frankl og bror hans leid same lagnad. Den einaste av Frankl sine næraste slektningar som overlevde nazistane sin terror var systera hans.

Frankl overlevde altså opphalda i konsentrasjonsleirane, og etter krigen tok han til å arbeide med spørsmålet om kvifor han og andre ikkje bukka under og vart drepne, medan andre døydde. Det sto klart for han at det var det intense håpet om å få sjå kona si igjen, og planane om å rekonstruere ei vitskapleg avhandling som hadde vorte øydelagt av nazistane, som heldt han i live og redda han. Noko liknande var tilfelle også for mange andre som overlevde. Det var ikkje alltid dei som var sterkast fysisk sett som klarde seg best, men dei som makta å sjå ei meining med livet, som klarde å klynge seg til eit framtidshåp. Med denne erkjenninga som utgangspunkt tok Frankl til å utvikle ein psykiatrisk teori og behandlings­metode. Dei tankane som ligg til grunn for denne behandlingsmetoden er relevante for oss alle, ikkje berre for dei som har psykiske problem.

Frankl fortel dette om ein pasient: I ein av konsentrasjonsleirane han var i såg han liket av ei kvinne som hadde teke livet sitt. Ho etterlet seg ein lapp der det sto: ‘Sterkere enn skjebnen er det mot som bærer den.’ Frankl reflekterer over dette, og skriv at individuelt mot og klokskap sjeldan er nok i dei prøvene som livet stiller oss overfor. Det som gir oss fotfeste i tilveret og styrke til å leve er den meininga vi tillegg eksistensen vår, og den vert alltid utvikla i sosiale samanhengar. Meiningsfylde er noko som vert skapt i samhandling og fellesskap med andre menneske. Frankl seier det slik: ‘Et menneske oppfyller bare seg selv i den grad han oppfyller en mening ute i verden. Hvis han går inn for å realisere seg selv, fremfor å oppfylle en mening, da mister selvrealiseringen øyeblikkelig sin berettigelse.’

Men sjølv om det er slik at formålet og meininga med livet vårt vert danna i sosialt samspel med andre, er det likevel vi sjølve som må ta ansvar for dette. Det nyttar ikkje å sette seg ned og passivt vente på at meininga med livet skal kome til oss som ei openberring. Det er vi sjølve som må utvikle medvitet vårt om kvifor vi er i verda. Og same kor brutalt og umenneskeleg vi vert behandla, er vi likevel alltid delvis frie, for vi har alltid fridom til å velge innstilling og haldning til den situasjonen vi er i. Derfor er meininga med liva våre den meininga vi sjølve gir dei. Dette vert tydeleg dersom ein omformar spørsmålet om kva meininga med livet er, til kva som er formålet med livet. Det er vi sjølve som må bestemme kva vi vil leve for, og kva mål vi vil arbeide mot.

Sett på bakgrunn av dei ekstreme opplevingane Frankl var utsett  for, kan ein trygt seie at han med full legitimitet kan stille spørsmålet om kva eit menneske er. Audmjukt svarar han: ‘Det er det vesenet som fann opp gasskammeret, men som samstundes er det vesenet som har gått inn i gasskammeret med stolt heva hovud og med eit Fadervår eller Sch’ma Jisrael på leppene.’ (Sch’ma Jisrael er den viktigaste bøna til jødane.)

Slutten for demokratiet i Hong Kong?

Om bakgrunnen for urolighetene i Hong Kong

Kronikk i Sunnmørsposten 23. juli

På begynnelsen av 1800-tallet var mange av de vesteuropeiske landene, først og fremst Storbritannia, svært opptatt av å skaffe seg kolonier, og utvikle sin globale handel. En av de mest interessante ‘handelspartnerne’ var Kina, for landet hadde flere produkter som det etter hvert ble stor etterspørsel etter i Europa, silke, te og porselen. Europeerne etablerte handelsstasjoner flere steder i Kina, delvis i motsetning til kinesernes interesser og på ekstremt gunstige vilkår, for det kinesiske keiserdømmet var svekket av indre strid og kaos, og hadde svak forhandlingskraft. Et stort problem med handelen med Kina, sett fra europeernes synsvinkel, var at de ikke hadde produkter å selge som kineserne var interesserte i. Det eneste de kunne betale med var sølv.

Men tilgangen på sølv var begrenset for det britiske østindiakompaniet (East India Company), som hadde monopol på den britiske handelen med Kina. Dette hadde en sterkt begrensende effekt på handelen. Britene fant imidlertid etter hvert fram til et effektivt betalingsmiddel, nemlig opium, som ble dyrket i India. Opiumsbruk- og import var forbudt i Kina, men det utviklet seg etter hvert en omfattende og velorganisert smuglervirksomhet, for etterspørselen var stor, spesielt blant landets elite og i statsadministrasjonen. I tillegg til utallige personlige tragedier blant misbrukerne førte opiumshandelen til framvekst av korrupsjon og organisert kriminalitet, noe som hadde en sterkt svekkende effekt på statens styringsevne.

På slutten av 1830-årene hadde forholdene blitt så ille at myndighetene så seg nødt til å gjøre noe. Den britiske overinspektøren for kinahandelen ble i 1839 presset til å overlate hele britenes opiumslager til kineserne. Britene forlangte kompensasjon for dette, men fikk det ikke, og gikk derfor til krig mot Kina. Britene vant krigen. Ved fredsslutningen i 1842 ble kineserne tvunget til å avstå øya Hong Kong til Storbritannia og betale krigserstatning. Dette blir kalt ‘den første opiumskrigen’.

I årene deretter ekspanderte den vestlige imperialismen sterkt. Dette skjedde ved erobring av landområder og kolonidannelser, og inngåelse av ‘avtaler’ som ga imperiemaktene store privilegier. Britene krevde således tilgjengelighet i hele Kina for britisk handelsvirksomhet, tollfritak for sin eksport til landet, og legalisering av opiumshandelen. Kina avviste kravene.

I oktober 1856 bordet kineserne et smuglerskip, og ‘sjømennene’ ble arrestert. Britene forlangte at smuglerne skulle settes fri. Det nektet kineserne, og britene gikk til krig sammen med franskmennene mot dem. Også denne krigen, ‘den andre opiumskrigen’, endte med tap for Kina, i 1860. Fredstraktaten innebar blant annet at Kina måtte avstå Kowlonhalvøya på fastlandet innenfor Hong Kong, at det ble innført religionsfrihet, at opiumshandelen ble legalisert og at Kina måtte betale en stor krigserstatning til Storbritannia og Frankrike.

I 1898, etter det kinesiske nederlaget i den kinesisk-japanske krigen, ble koloniens landområde ytterligere utvidet, og Kina ble presset til å til å leie bort hele området for 99 år. Da kommunistene kom til makten i Kina i 1949, kunne de lett ha tatt tilbake Hong Kong dersom de ønsket det. Men de lot det være fordi de så seg tjent med å ha en slags politisk og økonomisk korridor mot vestmaktene. De visste jo dessuten at leieavtalen med Storbritannia ville gå ut i 1997, og de hadde tid til å vente.

På begynnelsen av 1980-tallet begynte Storbritannia og Kina å arbeide med planene for det etter-koloniale Hong Kong, og i 1984 ble det underskrevet en avtale om overgang til kinesisk styre. Avtalen skulle gjelde i 50 år, fra 1997 til 2047. Den uttrykte eksplisitt at området skulle beholde sitt økonomiske system og fremdeles ha en kapitalistisk grunnstruktur, etter prinsippet ‘ett land, to systemer’. Spørsmålet om hva slags politisk styringsform og struktur som skulle gjelde ble ikke nevnt i avtalen. I 1993, ni år etter avtalen ble inngått, og fire år før overføringen til Kina skjedde, etablerte britene et demokratisk styringssett.

Den britiske kolonien Hong Kong ble helt fram til gjenforeningen med Kina i 1997 styrt av en guvernør som var utnevnt og innsatt av britene. Guvernøren utnevnte den lovgivende forsamlingen, regjeringen og dommerne. All makt var samlet i hans hånd. Ingen i Hong Kong hadde stemmerett.

Da Hong Kong ble gjenforent med Kina i 1997 godtok Kina Hong Kongs demokratiske institusjoner og styringsform. Årsaken var trolig at de ikke ønsket å provosere fram motstand og uro, noe som kunne blitt en alvorlig bremse for den internasjonale handelen, for en svært stor andel av Kinas utenrikshandel gikk da gjennom Hong Kong. Men dette har gradvis endret seg noe. Hong Kong er ikke lenger en så viktig handelshavn som den var tidligere, og dens rolle som finanssentrum har blitt svekket. Andre byer og områder i Kina har etter hvert blitt viktigere i så måte.

I 2019 brøt det ut sterk uro i Hong Kong, med store og til dels voldelige demonstrasjoner, og urolighetene har fortsatt også langt inn i 2020. Årsaken var at myndighetene ville vedta en avtale med Kina om utlevering av kriminelle, i likhet med avtaler som Hong Kong har med USA, Storbritannia, Australia, Canada, India og en rekke andre land. Protestene ble så voldsomme at regjeringen måtte trekke lovforslaget.

Men siste ord var ikke sagt. Kina har vedtatt en lov som trådte i kraft den 1. juli, og som gir den kinesiske staten adgang til å slå ned det som myndighetene mener er opprør og terror, noe Hong Kongs polititropper ikke har vært utrustet for å mestre. I tråd med sine edle demokratiske idealer og prinsipper har de tidligere kolonimaktene og deres støttespillere i ‘den frie verden’ protestert iherdig mot dette. Men Hong Kongs demokratiske styresett er intakt. Det har nå fungert godt i 24 år, 3 under britisk herredømme og 21 under kinesisk styre.