Selvpisking som ledelsesstrategi

Artikkel i Dagen, 23. november.

Det står ikke så bra til i Den norske kirke (Dnk). Dette kommer til uttrykk på forskjellige måter. I dag er det ca 3,5 millioner medlemmer i Dnk, 300.000 færre enn for 10 år siden. Hvert år mister Dnk én prosent av medlemsmassen. Siden 2017 har tallet på døpte falt fra ca 34 000 til ca 28 000. I 2015 ble det arrangert 61 900 gudstjenester. Det tilsvarende tallet i 2022 var 57 600.

Valgdeltakelsen ved årets kirkevalg kan forståes på samme måte. Oppslutningen om valget var, for å si det mildt, elendig. Bare 9 prosent av de stemmeberettigede deltok, en markert reduksjon i forhold til forrige valg. Mange har forklart dette med at informasjonen om valget var for dårlig. NRK og dagspressen sviktet sin oppgave, ble det sagt. Men alt tyder på at denne "manglende-informasjons-teorien" er feil. En undersøkelse viser at velgerne slett ikke var uvitende om valget. Det var bare ikke viktig for dem. (Vårt Land 9.11.23) Og hvorfor var det ikke viktig?

Det kan ha noe å gjøre med deres oppfatning og forståelse av hvem kirken er. Dette spørsmålet dreier seg først og fremst om hva slags inntrykk kirken formidler om hva den vil være, og hvordan den presenterer seg selv utad. Ett særtrekk ved denne utadrettede kommunikasjonen har vært kirkeledernes iver etter å beklage og unnskylde hva kirken før har ment og forkynt. Noen eksempler:

Hans Nilsen Hauge – ble som kjent forfulgt av myndighetene, som ikke likte hans virksomhet. De så på hans virksomhet som en trussel mot samfunnets orden. Også kirken og kirkens folk var sterke motstandere av Hauge og hans forkynnelse. I 2021, som et element i 250-årsfeiringen av Hauges fødsel, beklaget biskop Atle Sommerfeldt dette på kirkens vegne. Han sa blant annet: "For oss som i dag er ledere i Den norske kirke er det all grunn til å beklage at de fleste av våre forgjengere den gangen ble medløpere i statens forfølgelse av løsgjengeren Hauge."

Dnk og de skeive. På sitt møte i mai i år diskuterte biskopene hvordan kirken tidligere har møtt skeive. De mente at kirken, med sine fordømmende holdninger og adferd overfor mennesker i denne kategorien, har påført dem en del ulemper og krenkelser. Biskopene ville derfor "invitere til en kveldsgudstjeneste i Oslo, der det fremsies en unnskyldning for den skade og smerte kirken har påført mennesker med LHBT+ identitet." Denne gudstjenesten har ennå ikke blitt avholdt.

Dnk og samene. I 1997 beklaget kirken sin aktive deltakelse i arbeidet med fornorskingspolitikken som helt opp til noen få tiår siden var rettet mot samene. Mange har ment at den beklagelsen som kom den gang var altfor svak. I sommer la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om fornorskingspolitikken. Det er grunn til å tro at kirkens ledelse igjen vil beklage sin adferd når denne rapporten blir behandlet på neste kirkemøte og i andre sammenhenger.

Abort. Da loven om selvbestemt abort ble behandlet og vedtatt på 1970-tallet, var kirken en tydelig motstander av selvbestemt abort. Men i en uttalelse i 2019 beklaget biskopene at kirken tidligere hadde ment dette. I samme uttalelse skrev de også: "Det er på det rene at kirkens holdning har påført alenemødre en krevende belastning. Tidligere kunne barn født utenfor ekteskap bli nektet dåp, og ugifte foreldre fikk ikke stå sammen ved døpefonten." De beklaget at kirken tidligere hadde hatt slike holdninger.

Trekkspillmusikk. På en gudstjeneste i Valle i Setesdal i 2020 ba prost Gunnar Ellingsen om unnskyldning for "kirkens historiske behandling av folkemusikere." Bakgrunnen for dette var at det i noen distrikter var mye drukkenskap og slåssing på 17-1800-tallet, og at trekkspillmusikk ofte var et sentralt element på fester med slike aktiviteter. I lang tid etterpå, helt opp mot vår tid, har det av den grunn vært uvilje mot bruk av trekkspill i kirkelig sammenheng.

Selvmord. På "Landsforeningen for etterlatte etter selvmord" (Leve) sitt landsmøte i juni i år diskuterte en kirkens rolle når det gjelder selvmord. Flere kom med skarp kritikk av kirkens holdninger i dette spørsmålet, og oppfordret den til å vurdere en del tiltak som kan fjerne grunnlaget for slik kritikk. I et intervju med avisen Vårt Land 4.11.23 ble Dnk sin preses, Olav Fykse Tveit, spurt om en nå skal be om unnskyldning for hva kirken tidligere har ment om selvmord. Fykse Tveit svarte ikke konkret på dette, men mitt tips er at det om ikke altfor lenge vil komme en beklagelse.

Inntrykksstyring. Når vi kommuniserer med andre mennesker prøver vi, bevisst eller ubevisst, å styre de inntrykkene andre har av oss. Det gjør vi ved å forsøke å lede de andres oppmerksomhet mot de sidene av vår personlighet vi ønsker å fremheve, for vi vil at andre skal forstå oss på en positiv måte, positiv sett i forhold til våre idealer og den vi ønsker å være.

Inntrykksstyring har relevans på organisasjonsnivå også, og i godt fungerende organisasjoner tar ledelsen hensyn til dette. Der har alle i ledende posisjoner ansvar for å representere organisasjonen på en slik måte at omgivelsene får et positivt inntrykk av den. Større organisasjoner har også som regel tilsatte med spesialkompetanse på dette, gjerne organisert i kommunikasjonsavdelinger. I denne sammenheng er det relevant å nevne at sekretariatet i Kirkerådet har en avdeling med ti ansatte som skal arbeide med slikt. Men gjør de det?

Svak inntrykksstyring skaper mistillit. Dnk sin sviktende oppslutning kan ha noe med dette å gjøre. Kan en stole på en organisasjon som hele tiden er opptatt av å fortelle om sine feil og mangler, og beklage seg selv og sin fortid? Dagen i dag vil etter hvert bli i morgen, og ut fra erfaring er det nærliggende å tenke seg at det kirkeledelsen mener i dag før eller siden vil bli beklaget.

De stadige unnskyldningene for hva kirken har ment og gjort tidligere har vært med på å forme og former befolkningens forståelse av hvem Dnk er, en gruppering av folk med sære interesser, og med en ledelse som ser det som en sentral oppgave å snakke sin organisasjon ned. Men selvpisking er en dårlig ledelsesstrategi.

Utfordringen fra høyre

Kronikk i Sunnmørsposten 17. oktober 

I likhet med Norge har Tyskland et parlamentarisk styringssystem. Regjeringen må ha støtte fra flertallet i forbundsdagen (parlamentet). Dagens regjering består av tre partier, SPD (sosialdemokratene), Die Grüne (de grønne), og FDP, som er et lite næringsliberalt parti.

Tyskland er en forbundsstat, dvs en stat som består av mange delstater, og landet består av 16 slike. Hver av delstatene har sine egne parlamenter. Den 8. oktober var det parlamentsvalg i to av dem, nemlig Hessen og Bayern.

Et felles trekk ved disse to valgene er at de tre partiene som utgjør forbundsregjeringen gikk kraftig tilbake, og at et parti som heter Alternative für Deutschland (AfD) gikk kraftig fram. I Bayern fikk AfD 14,6 prosent av stemmene nå, og 10,2 ved forrige valg. I Hessen oppnådde partiet 18,4 prosent, mot 13,1 i 2018. På landsnivå får nå AfD over 20 prosents tilslutning på meningsmålinger, og er det nest største partiet i landet. For mange er dette urovekkende. De ser på AfD som sterkt høyreorientert, og mener at partiet er rasistisk og antidemokratisk.

AfD la nylig fram et tipunktsprogram. Fem av disse dreier seg om landets energipolitikk. Energikostnadene i Tyskland er svært høye. AfD sier de vil anstrenge seg for å redusere disse. Det vil de gjøre ved å starte opp igjen de atomkraftverkene som har blitt stengt ned de siste årene, og de vil bygge nye. De vil også gjenoppta gassimporten fra Russland som ble stoppet som en reaksjon mot Russlands invasjon i Ukraina, for russisk gass er mye billigere enn LNG-gass som kommer fra USA og fra Midtøsten.

AfD er motstandere av EU i sin nåværende form. De vil avskaffe EU som politisk union. EU bør være det EU opprinnelig var tenkt å være, nemlig en økonomisk union, og ikke mer enn det, mener de.

Regjeringen i Tyskland har innført mange restriksjoner for å motvirke klimaforandringene, og har varslet en del nye og skarpe tiltak i årene framover. Men alt dette er AfD i mot, for de mener at vi slett ikke har noen klimakrise, slik som regjeringen påstår, og at regjeringens klimapolitikk påfører befolkningen og industrien store og unødvendige kostnader.

Den viktigste årsaken til AfDs framgang er trolig forbundsregjeringens innvandringspolitikk. Tysklands vekslende regjeringer har tradisjon for å føre en svært liberal politikk på dette området. I den sammenheng kan det nevnes at det i 2015 kom over én million flyktninger til Tyskland. Så har tilstrømmingen svekket seg noen år, men nå øker omfanget kraftig igjen. I 2022 kom det 2,67 millioner til landet, 1,2 reiste ut, så nettotallet var 1,46 millioner. 1,1 millioner av disse kom fra Ukraina. Den sterke innvandringen har blitt en svært stor belastning for kommunene, men staten vil ikke, eller er ikke i stand til å gi dem tilstrekkelig hjelp. Nå ser det ut til at det er i ferd med å vokse fram en tverrpolitisk enighet om å begrense innvandringen, men om det kommer til å skje og i hvilken grad er uvisst.

I alle de fem østlige delstatene i Tyskland, de som utgjorde DDR fram til 1990, er AfD det nest største partiet. Dette til forskjell fra situasjonen i den vestlige delen av landet, der de til nå har slitt med å komme over sperregrensen på 5 prosent. I Nordrhein-Westfalen, den største delstaten i landet, fikk partiet bare 5,2 prosent av stemmene.

Det kan tenkes at valgresultatene i Hessen og Bayern som er omtalt ovenfor, sammen med tilslutningen på landsomfattende meningsmålinger, innevarsler et nasjonalt gjennombrudd for AfD. Spørsmålet er hvilke mottiltak de andre partiene da vil ty til. Til nå har de benyttet en ‘brannmurtaktikk’, som innebærer at de nekter enhver form for samarbeid med AfD, ‘og samarbeid’ definerer de veldig radikalt. Dersom forutsetningen for at et forslag skal kunne bli vedtatt i et politisk organ er at AfD støtter det, blir det ikke framsatt, uavhengig av om forslaget er fornuftig eller ikke. Noen få ganger har det likevel skjedd, men har da blitt møtt med massiv kritikk i massemedia, fra andre partier, og ført til uro i det politiske miljøet.

Ledende politikere i AfD har i løpet av de siste årene kommet med en del uttalelser som reiser berettiget tvil om partiets demokratiske sinnelag, og forfatningspolitiet (Bundesamt für Verfassungsschutz) følger partiet med argusøyne. Fra politikere i andre partier har det blitt fremmet synspunkter som går i retning av å forby AfD. Men trussel om forbud kan komme til å stå i motsetning til det som blir ønsket. Brannmurpolitikken mot partiet har presset det inn i en offerposisjon som lederne har visst å utnytte til sin fordel. Det har skaffet partiet ekstra sympati. Krav om forbud, og prosessen med å iverksette det, kan ytterligere styrke sympatien for partiet i befolkningen.

Neste år er det valg i de østlige delstatene Brandenburg, Thüringen og Sachsen. Med den sterke medvinden som AfD nå har kan det godt tenkes at det vil bli det største partiet i en eller flere av disse delstatene. Dersom det skjer er det sannsynlig at brannmuren etter hvert kommer til å slå noen sprekker, for til slutt å bryte helt sammen. Det er ikke usannsynlig at det kan være en fordel for landets politiske system, for det å sette opp barrierer mot partiets politisk innflytelse, mot velgernes vilje, kan neppe sies å være i samsvar med demokratiske prinsipper. Dessuten kan det tenkes at det å trekke AfD inn i den politiske varmen kan tjene til å moderere de mest ytterliggående kreftene i partiet. Fra andre land har en erfaring for at det kan fungere.

En kirke i krise – og veien ut av krisen

På trykk i Dagen, 17. oktober

Det står ikke så bra til i Den norske kirke (DNK). Dette kommer til uttrykk på forskjellige måter. I dag er det ca 3,5 millioner medlemmer i DNK, 300.000 færre enn for 10 år siden. Hvert år mister DNK én prosent av medlemsmassen, og slik har det vært de siste 20 årene. For sju år siden, i 2017, ble 62 prosent av femtenåringene konfirmert. I den samme perioden falt tallet på døpte fra ca 34 000 til ca 28 000. Et annet uttrykk for tilbakegangen er tallet på gudstjenester. I 2015 ble det arrangert 61 900 gudstjenester. Det tilsvarende tallet i 2022 var 57 600.

Den utviklingen som tallene ovenfor representerer kan ha flere ulike årsaker, og i denne sammenheng må det nevnes at vi ser de samme tendensene i de fleste land i Europa, og det gjelder både de protestantiske og de katolske kirkene. Men i denne sammenheng kan det være vel så interessant å se dette i lys av den styrende ideologien og organisasjonsformen i DNK.

I tilknytning til kommunevalget nå i høst ble det også avviklet kirkevalg, valg på medlemmer til menighetsråd og bispedømmeråd. Måten dette valget ble gjennomført på kan forståes som et uttrykk for organisasjonsformen og -ideologien bak kirkevalget.

På grunnlag av vedtak på kirkemøtet ble kirkevalgene rundt om i kommunene lagt til samme tid og sted som kommunevalgene. Begrunnelsen for dette har vært at en slik kan stimulere til større valgdeltakelse enn andre måter å avvikle valgene på.

Ved de siste kirkevalgene har oppslutningen gått jevnt nedover. I 2015 var den på 16,7 prosent av de stemmeberettigte. I 2019 stemte 12,7 prosent. Nå i år var den tilsvarende prosenten 9. Vanlige folk ble forundret over den sterke nedgangen i valgdeltakelsen, og ledende kirkefolk ble sjokkerte, for det var investert store ressurser i avviklingen av valget, 70 millioner kroner, som innebar at hver eneste stemme ‘kostet’ 260 kr. På samme måten som nedgangen i medlemstall og aktivitet, kan dette forståes som redusert oppslutning om DNK.

Umiddelbart etter valget begynte ledende kirkefolk å analysere situasjonen. Noen mente at dagspressen hadde skylda. Massemedia hadde knapt omtalt kirkevalget, og svært mange var derfor uvitende om det, ble det sagt. Andre poengterte at det intense samrøret med kommunevalget hadde skygget for oppmerksomhet mot kirkevalget. ‘Kanskje er det likevel ikke så lurt å arrangere kirkevalget så tett integrert inn mot kommunevalget’, mente noen. Det som før har blitt brukt som argument for å få god oppslutning om kirkevalget er i ferd med å bli standardforklaringen på den elendige valgoppslutningen! Flere har også tatt til orde for at kirkevalgene heretter i hovedsak skal skje elektronisk, slik det også nå var anledning til. 92000 valgte å stemme på denne måten i år.

Jeg tror at problemet stikker langt dypere. Det dreier seg om kirkens selvforståelse. Dagens kirkeledere tror at DNK fremdeles er en statskirke, et forvaltningsorgan og en integrert del av statsadministrasjonen – eller de oppfører seg som om de tror det. Måten den sentrale kirkeledelsen fungerer på tydeliggjør dette. Sekretariatet til kirkerådet består av over 100 toppkompetente saksutredere som produserer lange detaljerte utredninger om trivielle forhold og tilstander, og som bare i liten grad tar på alvor og formidler forståelse for at DNK er kirke, og ikke et statlig direktorat. Med grunnlag i en slik organisasjonskultur og -struktur er det helt logisk, ja selvsagt, at en har flere forskjellige kirkepolitiske lister og at valgsystemet blir lagt opp så nært som mulig til det politiske valgsystemet, som en kopi av dette.

Dersom en vil gjøre noe seriøst for å snu den beklagelige utviklingen må DNK begynne å forstå seg selv som en frivillig organisasjon. Dersom en skifter til en slik forståelse vil det være helt andre demokratikriterier enn de som gjelder i offentlig administrasjon som blir aktuelle. Frivillige organisasjoner, inkludert politiske partier, velger sine tillitsvalgte på årsmøter i sine lokallag, ansikt til ansikt med de som står på valg, og i direkte kommunikasjon med disse. Valg til organ på høyere nivå i organisasjonen skjer ved at tillitsvalgte på ett nivå er kandidater for nivået over dette. Dette innebærer ikke at valgsystemet i frivillige organisasjoner er mindre demokratisk enn i det politiske systemet. Det er bare forskjellig, forskjellig og tilpasset disse organisasjonenes funksjon og struktur.

For at overgangen til en slik endring av organisasjonskulturen i DNK skal kunne skje må sekretariatet til kirkerådet omorganiseres og drastisk reduseres i størrelse, og en del ny og annerledes kompetanse må komme inn. Den sterke byråkratiseringen av dagens kirkestyre vil være en hemsko i det eventuelle arbeidet med å lede DNK fram til en mer realistisk forståelse av hvem hun er, en frivillig organisasjon.

Kvifor er vi brutale?

Synspunktartikkel i Nyss 20. januar

I 1971 gjennomførde Philip Zimbardo ved Stanford-universitetet i USA eit tankevekkande forskingseksperiment. Han var interessert i å studere dynamikken i dei mellommenneskelege relasjonane i fengsel, og han ville gjere det ved hjelp av eit eksperiment.

På ein så realistisk måte som mogleg skulle ein ”spele fengsel”. Zimbardo sjølv skulle vere ”direktør”. Det vart plukka ut 22 forsøkspersonar. Den eine halvparten av desse skulle vere vaktarar og den andre fangar. Ein søndags ettermiddag vart fangane pågrepne og påsette handjern av ekte politifolk, og transporterte til fengselet i ekte politibilar. Fengselet var i ein kjellar i ein av bygningane på universitetsområdet. Eksperimentet var planlagt å gå over fleire veker.

I fengselet fekk fangevaktarane uniformer og fangane fekk fangedrakter. Dei sistnemnde fekk ikkje lov til å ha personlege eigendelar, og heller ikkje lov til å nytte namna sine, berre fangenummeret sitt. Fangane vart underlagde eit svært detaljert og strengt reglement. Det var oppstilling ein gong om natta, og to gonger om dagen. Til å begynne med varte  oppstillingane berre nokre minutt, men vart så gradvis utvida til fleire timar. På oppstillingane vart fangane mellom anna eksaminerte i dei kompliserte ordensreglane i fengselet. Dersom dei ikkje uttrykte seg slik som fangevoktarane meinte dei burde, vart dei straffa med armhevingar. Alvorlege brot på ordensreglane førde til at dei vart sette på isolatceller.

Fangevaktarane hadde som oppgåve å handheve ordensreglane, men korleis det skulle gjerast, fekk dei stor fridom til sjølve å bestemme. Denne fridomen vart nytta til sin ytterste konsekvens: Vaktarane vart gradvis meir og meir brutale overfor fangane.

Zimbardos tolking av dette var at grensa mellom spel og realitet vart utviska. Både vaktarane og fangane gjekk så langt inn i sine roller at rollene vart opplevde som det verkelege livet. Når ”løslatelseskommisjonen” ba fangane om å gjere greie for brotsverka sine, aksepterte dei utan vidare skuldingane. Dei prøvde ikkje å kome seg unna med at dei var deltakarar i eit rollespel og at dei derfor var uskuldige. Zimbardo vedgjekk sjølv at han var i ferd med å gløyme at han var forskar, og begynte å føle seg og opptre som ekte fengselsdirektør.

Etter seks døgn hadde vaktarane blitt så brutale at det var naudsynt å avbryte forsøket, delvis mot fangevaktarane sin vilje, for dei hadde begynt å trivast med den fridomen til maktbruk som rollene ga dei.

I boka The Lucifer Effect, som kom ut i 2007, reanalyserte Zimbardo erfaringane med fengselsprosjektet. Han meinte at ein ikkje kan forstå slik brutal åtferd som fangevaktarane i eksperimentet la for dagen ved å vise til enkeltindivids vondskapsfulle natur eller personlegdomstrekk, men at forklaringane ligg i normene og verdiane, i organisasjonskulturen.

Andre ekspertar på dette temaet har vore inne på liknande tankar. Hannah Arendt meinte såleis at dei som på forskjellige nivå sto bak jødeutryddingane i Nazi-tyskland ikkje var spesielt vonde av natur, men måten det politiske systemet fungerte på, og innhaldet i den nazistiske ideologien stimulerte og pressa dei til å utføre grusame handlingar. Fangevaktarane i konsentrasjonsleirane var lojale mot sine overordna, hadde sterke pliktkjensler og gjorde det dei vart sette til utan å stille spørsmål.

Ein skremmande, men ikkje heilt urealistisk tanke: Dette inneber at kven som helst av oss, under tilhøve som tilseier det, kan kome til å opptre like brutalt og umenneskeleg som fangevaktarane i Zimbardos ”fengsel”, eller endå verre: Som fangevaktarane i konsentrasjonsleirane i Nazi-Tyskland. Men denne faren kan motverkast, skriv Zimbardo, mellom anna ved å legge vekt på og fremme ein del sentrale haldningar og verdiar, mellom andre desse:

Vi bør ikkje blindt og ureflektert bøye og føye oss under gruppenormer. Vi bør ikkje akseptere vondskap gjennom umedviten passivitet og likesæle. Vi bør på ein konstruktiv måte stille oss kritiske til alle autoritetar. Vi har alle eit personleg ansvar for handlingane våre.

Krise i Tyskland

'Synspunkt'-artikkel i Nyss 25. november

I Tyskland er det urolege tider no, og folk flest, politikarar frå heile det politiske spekteret og massemedia er nervøse. Det skuldast først og fremst den økonomiske utviklinga, med eksploderande energiprisar, inflasjon og problem i næringslivet. I oktober var inflasjonen, målt i høve til oktober 2021, 10,4 %. Matvareprisane steig med 20,3 % i det same tidsrommet. I andre kvartal i år minka den gjennomsnittlege reallønna med 4,4 %.

Økonomar reknar med at landet no er i ferd med å gå inn i ein kraftig resesjon. Dette er eit svært dramatisk vendepunkt for Tyskland, for landet var i 20 år den økonomiske motoren i EU. Globaliseringa av verdsøkonomien har i større grad kome Tyskland til gode enn dei fleste andre land fordi landets økonomi har vore så sterkt eksportorientert. Men no er globaliseringa på tilbakegang på grunn av den generelle uroa i verda og krigen i Ukraina. Etter to gylne tiår med sterk økonomisk vekst og låg arbeidsløyse ventar no magre år for Tyskland.

Men den økonomiske framgangen dei siste 20 åra har ikkje vore like gode for alle. Avstanden mellom fattig og rik har vorte større, både når det gjeld inntekt og formue. I 2019 hadde dei 10 prosentane av befolkninga som låg øvst på inntektsskalaen 40 % meir enn dei hadde i 1995. Dei 10 prosentane som ligg nedst fekk i det same tidsrommet 5 % meir.

I dei gode åra var det mogleg å ignorere dette, for det var berre dei nedre sjikta i det økonomiske hierarkiet som vart ramma, men no har innbyggarane i det økonomiske midsjiktet også begynt å få problem. Nesten tre fjerdedelar av befolkninga frykter for at situasjonen deira vil bli verre i åra framover.

Den tyske regjeringa har prøvd å dempe den økonomiske tilbakegangen med ein del støtteordningar, mellom anna auka barnetrygd, redusert moms på drivstoff og billigbilettar på offentleg kommunikasjon. Men dette er snakk om kortsiktig og lite effektiv hjelp, for den økonomiske krisa overgår med god margin styresmaktene sin betalingsvilje og -evne. Mange økonomar har dessutan kritisert hjelpetiltaka. Dei er veldig dyre og lite treffsikre. Pengar har blitt strødde over alle, også dei som godt kunne ha klart seg utan.

Mange politikarar er no redde for at dette kan føre til farlege politiske situasjonar. I nokre av dei store byane i landet har det vore store demonstrasjonar, leia av ytterkreftene på begge sider i det politiske spekteret. Mange fryktar ein valdeleg vinter, for av erfaring veit ein at menneske som føler seg sette utanfor gjerne vil søke mot dei politiske randsonene og ty til vald. Styresmaktene er merksam på situasjonen, og har budd seg på det verste.

Tyskland vart tidleg ein stor og viktig industrinasjon fordi landet hadde tilgang på billig og rikeleg energi, nemleg steinkol. Kolutvinninga har dei siste 50 åra gradvis vorte redusert og erstatta med russisk gass, fordi det har vorte billegare. Men no, på grunn av ukrainakrigen, har denne importen i realiteten stoppa opp, utan at ein har klart å erstatte denne med import frå andre land, og i den grad ein klarer det gjeld heilt andre prisar enn ein har vore van med.

Det har vore ei stor utbygging av vindkraft i Tyskland, som på gode vinddagar kan dekke bortimot halvparten av landets behov. Men når vinden ikkje bles treng ein andre energikjelder, og gass er det mest nærliggande alternativet. Men no har det altså vorte vanskelegare og dyrare å få nok. Ein kunne sjølvsagt ha halde fram med driften i dei eksisterande atomkraftverka, starte opp igjen dei som har vorte stengde eller bygge nye. Men tyskarane har ein fanatisk motvilje mot atomkraft, så det alternativet er lite aktuelt.

Dei noverande økonomiske problema i Tyskland, og den komande økonomiske krisa har primært si årsak i energipolitikken. Ein har gjort seg avhengig av billeg russisk gass, som ein no ikkje lenger har tilgang til. Derfor trappar ein opp produksjonen av kolkraft. I første halvår av 2022 auka produksjonen av kolkraft med 17 prosent, samanlikna med første halvår i 2021. Og kva med klimakrisa og det grøne skiftet?  

 

Regjeringa sitt mannsutval – eit feministisk prosjekt?

 Synspunktartikkel i Nyss, 7. oktober.

I slutten av august vart det sett ned ein komite som skal ha til oppgåve å greie ut om menns og gutars likestillingsutfordringar, og kome med forslag om korleis desse kan møtast. Utvalet har fått eit svært breidt mandat. Så og seie alle moglege problematiske sider ved livet for alle menn i alle aldersgrupper, etniske identitetar og seksuelle preferansar skal analyserast.

Til å begynne med var det meininga at utvalet skulle vere samansett av berre menn, men dette vart endra. Seks kvinner er no med i utvalet, ein er transperson og ti er menn. Skal tru korleis reaksjonane ville ha vore ved ein tilsvarande representasjon av menn i eit kvinneutval?

Sjølvmord og gutars problem i utdanningssystemet vil truleg kome til å vere to av dei problemområda som utvalet kjem til å arbeide mest med.

Sjølvmord. I 2021 tok 658 nordmenn sitt eige liv. 73 prosent av desse var menn. Årsakene til sjølvmord kan vere samansette og vanskelege å finne ut av, men har som regel si årsak i rusmisbruk og livskriser. Når menn er så sterkt overrepresenterte på sjølvmordsstatistikken kan det ha samanheng med nettopp dette, for rusmisbruk er meir vanleg mellom menn enn kvinner. Men grunnproblemet ligg truleg djupare. Dei krava og forventningane som vert retta mot gutar og menn – og som dei også rettar mot seg sjølve – er tunge å møte for mange, så tunge at ikkje alle maktar å bere dei.

Utdanning. Gutane slit i utdanningssystemet, heile vegen frå første klasse til universitets- og høgskulesystemet. Gutar får dårlegare karakterar enn jenter i alle fag, bortsett frå kroppsøving. Åtferda i klasseromet er noko av forklaringa. Gutar er ofte urolege, medan jentene er meir disiplinerte, og dette påverkar, umedvite, karaktergjevinga. På universiteta og høgskulane er over 60 prosent av studentane kvinner. Noko av årsaka til dette er at kvinner får "kjønnspoeng" ved opptak i ti gonger så mange fag som gutar.

Mange av dei utfordringane som gutar møter har samanheng med den sterke normdannande innflytelsen som feministisk ideologi har hatt dei siste 50 åra, og framleis har. Når jenter og kvinner får beskjed om å skjerpe seg, inneber det at dei bør bli flinkare til å hevde sine rettar, og vere stolte av seg sjølve. Når gutar får den same beskjeden handler det om at dei må bli snillare. Problemet med menn er at dei er for lite kvinnelege.

Sist sommar, då mannsutvalet var under planlegging, vart kultur- og likestillingsministeren, Anette Trettebergstuen, intervjua av Morgenbladet. Der sa ho mellom anna at innhaldet i mannsrolla ville stå sentralt i arbeidet til utvalet, og at alle menn bør vere feministar. Så sterke signal vil nokså sikkert kome til å avspegle seg i konklusjonane til utvalet. Rapporten vil truleg mellom anna kome til å hevde at mannsrolla er for trang, at mennene må ta seg saman og at dei i større grad bør søke seg til typiske kvinneyrke. Kort sagt: Det feministiske perspektivet vil danne bakteppet for utvalet sine konklusjonar.

I Likestillinglovas føremålsparagraf står det at "Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn." I same paragraf, står det: "Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling." Desse to føremåla står i motsetnad til kvarandre, for eitt av dei kan ikkje realiserast utan å gå på bekostning av det andre. Dersom til dømes undervisningsystemet i større grad hadde blitt tilpassa gutars behov, ville det gått på bekostning av jenters behov, og dersom gutar hadde fått ekstra kjønnspoeng i like mange studier som jentene har i dag, ville det ha ført til at jenters tilgang til desse studia hadde blitt reduserte. Dersom regjeringa meiner alvor med likestillingspolitikken sin kunne ein endre lova slik at ho vart kjønnsnøytral, slik dei tilsvarande lovene er i dei andre nordiske landa. Men det kjem ikkje det til å skje, for likestillingsministeren har klart og tydeleg sagt at det vil ho ikkje.

Feminisme er ikkje løysinga på menns problem. Feminisme er problemet.

Regler for livet

 Synspunktartikkel i Nyss, 26. august

I 2018 vart det gitt ut ei bok i Canada med tittelen 12 rules for life. Same året kom boka ut på norsk under tittelen 12 regler for livet. Boka har til no vorte seld i meir enn fem millionar eksemplar på verdsbasis. Forfattaren var Jordan B. Peterson. Han er født i 1962, har vore professor i psykologi og er også klinisk psykolog.

Til trass for sin suksess med den nemnde boka er det likevel gjennom sosiale media Peterson har vorte mest kjend. På Youtube ligg det mange forelesningar, foredrag og intervju med han, og der har han no 5 millionar følgarar. Eit intervju med Peterson på Youtube har vorte sett over 38 millionar gonger. Mange av dei andre  youtube-innlegga hans har nådd liknande visningstal. The New York Times har omtalt Jordan Peterson som "Den mest innflytelsesrike intellektuelle tenkeren i den vestlige verden akkurat nå."

Petersen har vore to gonger i Oslo, første gong hausten 2018. For eit fullsett Oslo konserthus, der billettane vart selde ut i løpet av ein time, snakka han om dei temaene han tok opp i 12 regler for livet. Den 6. juni i år var han igjen på besøk i Oslo der han talte for 10000 menneske i eit nesten fullsett Oslo Spektrum, og der han heldt foredrag og svarte på spørsmål om den siste boka si, Mer enn bare orden.

Ein kan forstå 12 regler for livet som ei sjølvhjelpsbok for dei som ynskjer å få orden på livet sitt, og svært mange har brukt boka nettopp på den måten. Petersons reglar er på ingen måte nye. Vi har vel alle høyrt at vi bør rette oss opp i ryggen, verdsette dei små gledene i livet og tale sant? Å seie noko slikt gjer sjeldan inntrykk på tilhøyrarane, men når Peterson skriv om dette får det likevel meining og tyngde. Det har først og fremst si årsak i dei grunngjevingane han legg bak råda sine, og dei refleksjonane som ligg under. Framstillingane har omstendelege refleksjonar inn i fagfelt som historie, religionsvitenskap, biologi og statsvitenskap. Såleis er 12 regler for livet ei utypisk sjølvhjelpsbok.

Petersons meiner at vi dei siste femti åra har brukt altfor mykje energi på å krevje våre rettar og at vi har lagt for lite vekt på å yte og gjere vårt beste for fellesskapet. Han meiner også at mange av dei verdiane og normene som har vore basis og sentrale element i vår kultur er i ferd med å verte svekka og bli borte, og han beklager det.

Petersons suksess kan ikkje forståast berre ut frå innhaldet i det han formidlar, for måten han gjer det på er nesten like viktig. Han har ei heilt spesiell kontakt- og tillitsskapande evne som gjer at folk får tiltru til bodskapen hans. Han tar unge menneske sine livsproblem og vanskar på alvor, men held fast på at ein sjølv kan gjere noko med det, og han legg stor vekt på å stimulere unge til å ta ansvar for sin eigen situasjon. "Dine beste hjelpende hender er dine egne", skriv han ein stad. Han har svak tiltru til kollektive løysingar på individuelle problem og utfordringar. Hans løysing ligg meir i at vi kvar for oss gjer vårt beste, for oss sjølve og for andre.

Den sterke posisjonen Peterson har fått som meiningsdannar er truleg uttrykk for noko nytt når det gjeld massekommunikasjon. Den 60 år lange perioden vi no har bak oss, der tv-selskapa og den liberale eliten var dei suverene premissleverandørane for kunnskap og underholdning til ‘folk flest’ går no mot slutten. Sosiale medier har erobra store deler av den marknaden som tv-selskapa hadde før. Det har ført til ei demokratisering av det offentlege rommet og gitt fleire enn før tilgang til fordjuping og innsikt.

Ved eitt høve, like etter at han hadde kome seg til hektene igjen etter alvorleg sjukdom, vart Peterson spurd om kva for ein av reglane hans han sjølv synest har vore vanskelegast å etterleve. Han svara: "Vær takknemlig til tross for lidelsen." … " da den konstant minner meg på alt jeg har å være takknemlig for, og slik har hjulpet meg med å unngå den verste fortvilelsen og dypeste, mest smertefulle angsten." Kanskje kan dette vere ei nyttig påminning for oss alle. Vi har mykje å vere takksame for.