Likhet og velferd

Kronikk i Bergens Tidende den 15. august 2010.

 

På 90-tallet kom den britiske forskeren Richard Wilkinson på sporet av noen viktige sammenhenger om forholdet mellom økonomisk ulikhet i samfunnet og helsetilstanden til befolkningen. Senere, i boken "The Spirit Level", som er skrevet sammen med Kate Pickett, er dette perspektivet utvidet til å omfatte en lang rekke andre indikatorer på samfunnskvaliteten.

Med grunnlag i et omfattende internasjonalt statistisk materiale påviser forfatterne blant annet at de landene der det er størst likhet mellom innbyggerne er de landene som har færrest helsemessige og sosiale problemer. Stor likhet fører også til lav barnedødelighet, bedre skolekarakterer (ikke bare blant barn fra fattige familier, men også fra mer velstående), høyere status for kvinnene, færre psykiske problemer, mindre fedme, mindre bruk av rusmidler og høyere gjennomsnittlig levealder. De skandinaviske landene og Japan kommer svært godt ut på alle disse dimensjonene, og er samtidig de landene i verden der det er størst økonomisk likhet mellom innbyggerne. I Skandinavia oppnår en dette gjennom skattesystemet, men i Japan er lønnsforskjellene små allerede i utgangspunktet, før skatt.

Hvordan kan dette forklares, at graden av økonomisk likhet påvirker de forholdene som er nevnt ovenfor? For å kunne gi et svar, må vi trekke inn uttrykket "sosial kapital". Med dette mener sosiologer de ressursene som ligger i at mennesker er i stand til å samarbeide med hverandre. Når en skal definere og beskrive et lands sosiale kapital bruker en gjerne uttrykk som "sosialt nettverk" og "sosiale normer", og det er vanlig å måle størrelsen på et lands sosiale kapital ved andelen som svarer positivt på påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en stor internasjonal undersøkelse, der en har undersøkt det generelle tillitsnivået i 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i Skandinavia sier seg enig i den ovenfor nevnte påstanden. Den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.  

Tillit og sosial kapital

Det finnes altså gode statistiske data som viser at at det er en klar sammenheng mellom et lands sosiale kapital og barnedødelighet, psykiske problemer, fedme osv. Spørsmålet er nå hvordan en kan forklare og forstå dette. Hvordan velferdsytelsene er organisert forklarer en del. I de skandinaviske landene omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Hos oss får ikke bare de som har dårlig råd sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt hadde klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare de som har norsk statsborgerskap. En sier gjerne at de skandinaviske landene, i større grad enn andre land, benytter "universelle velferdsytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

Universelle ytelser har en utjevnende og likhetsskapende effekt ved at en gjennom et slikt system kan skattlegge de rike hardere enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er baserte på skriftlige og faste rutiner som sikrer likebehandling, gir universelle ordninger grunnlag for (realistiske) oppfatninger blant innbyggerne om at de har like muligheter. Universelle ordninger har en tendens til å fremme samfunnsmessig solidaritet og tillitsfulle relasjoner mellom innbyggerne, mens behovsprøvde ordninger stimulerer til utvikling av klasse- og rasemessige motsetninger, noe som igjen fører til redusert generell tillit, altså lavere sosial kapital. Det er altså ikke omfanget og størrelsen på velferdsstaten som er viktig, men hvordan den er organisert. Og hva som liger i dette har vi sett foran. Universelle velferdsmessige ytelser fører til økonomisk utjevning, fremmer systemtillit og derved også oppbygging av sosial kapital.

Velferdsstatens utvikling

I den offentlige debatten blir det av og til nevnt at den norske velferdsmodellen står overfor en del utfordringer, den generelle tilliten i landet, dvs landets sosial kapital kan bli svekket, slik at vi kommer dårligere ut på de variablene som er nevnt innledningsvis. Jeg vil kort kommentere to av disse.

Innvandring. De siste tiårene har vi i Norge fått en del innvandrere fra land som på vesentlige områder er veldig forskjellige fra det vi er vant til. Levestandarden er kanskje det mest iøynefallende, men det som er mest relevant i forhold til det som er temaet for denne artikkelen, er det lave generelle tillitsnivået det er i mange av de landene innvandrerne kommer fra. En kunne tenke seg at innvandrerne tok med seg slike holdninger til Norge, og at dette ville påvirke tillitsnivået, men det ser ikke ut til å være tilfelle. Det ser ut til at innvandrerne har stor tilpasningsevne til de generelle norske holdningene og normene i så måte. Det viser seg for eksempel at de har større tillit til politiet enn det etniske nordmenn har (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2165555.ece). Men det siste ordet er ikke sagt i dette spørsmålet. Blant en del innvandrere er det sterke og tillitsfulle bånd mellom slektninger og andre som kommer fra deres hjemland, og slik sett kan en si at de har høy sosial kapital, men sett med norske øyne kan dette være en negativ kapital, som skaper barrierer mot norsk kultur, og som har en destruktiv effekt med tanke på integrasjon.

Likhet. Norge ligger altså helt i toppen blant verdens land når det gjelder økonomisk likhet. Spørsmålet er om dette vil forsette, eller om vi går inn i en tid med større økonomisk ulikhet. De siste årene har inntektforskjellene økt litt, men ikke faretruende mye. Min hypotese er vel at dette er en utvikling som vil fortsette, inntektsforskjellene vil bli større. Grunnlaget for denne antakelsen er de generelle tendensene i retning av globalisering. I stadig sterkere grad blir vi integrert i verdensøkonomien, og alle former for kommunikasjon over landegrensene øker sterkt i intensitet og omfang. En konsekvens av dette er at det skjer en utjevning mellom landene, kulturelt, sosialt og økonomisk. Det er sannsynlig at dette litt etter litt vil påvirke blant annet innteksfordelingen i Norge, slik at de økonomiske ulikhetene og klasseforskjellene vil øke. Dersom det er tilfelle, og dersom Wilkinson & Pickett har rett, vil det føre med seg en rekke uheldige helse- og velferdsmessige konsekvenser.

Derfor er vi så syke

Kronikk i Bergens Tidende 28. februar 2010.

Sykefraværet i norsk arbeidsliv er mye høyere enn i de fleste land det er naturlig å sammenlikne oss med, ca 7 %. I løpet av det siste halvåret har vi i dagspressa og i allmenheten hatt en intens debatt om dette. Denne diskusjonen hadde vi også i 2001. Da fikk vi avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Denne hadde som mål at sykefraværet skulle reduseres med 20 %, og virkemidlene skulle blant annet bestå av tiltak som innebar at de sykemeldte skulle følges bedre opp. Men i dag er sykefraværet på samme nivå som det var i  2001, og de bedriftene som har IA-avtaler har et høyere sykefravær enn bedrifter som ikke har det. Målet med avtalen er således ikke nådd. Dagens avtale går ut 1. mars, og arbeidet med en ny IA-avtale – basert på de samme prinsippene og tiltakene som den forrige -  er i gang.

De tiltakene som ligger i IA-avtalen har altså ikke fungert. Til tross for dette skal en nå fortsette i det samme sporet. Min tanke er at når de virkemidlene som er hjemlet IA-avtalen ikke virker, så har det sin årsak i en feilaktig eller mangelfull teori om hva som er årsaken til det høye sykefraværet.

Utstøtingshypotesen.  IA-avtalen bygger på utstøtingshypotesen. Det er et premiss at den nye avtalen også skal gjøre det (http://www.nav.no/Arbeid/Inkluderende+arbeidsliv/218775.cms). Utstøtingshypotesen sier at sykefravær og uføretrygding skyldes dårlige arbeidsforhold og belastninger på arbeidstakerne. Men dersom en ser nøyere på arbeidsforholdene der det er høyt fravær, er det vanskelig å se noen sammenheng. Det finnes heller ikke noe belegg for å si at arbeidsforholdene i norsk arbeidsliv er verre enn i andre land, og der sykefraværet er langt lavere enn hos oss.

Nei, forklaringene ligger helt andre steder:

Arbeidstakere er bare delvis arbeidstakere. Uansett hvor vi er, er vi mennesker. Ingen, ikke en gang arbeidsnarkomane, er bare arbeidstakere. På godt og vondt blir vi påvirket ikke bare av kollegaer, men også av venner, familie og massemedia, og dersom vi skal være i stand til å forstå sykefraværet i arbeidslivet, må vi trekke inn disse dimensjonene. Noen eksempler:

Kvinner og sykefravær. Kvinnene står for 60 prosent av sykefraværet i arbeidslivet. Årsaken til dette er ikke at kvinner har større belastning i arbeidslivet enn menn, men har sammenheng med (restene) av det klassiske kjønnsrollemønsteret: Kvinner har fremdeles et større ansvar for barn og hjem enn menn, med den ekstra belastning som ligger i det. At de oftere ”må” være hjemme ved barns sykdom, og at dette blir registrert som sykefravær. Svangerskapsrelatert fravær spiller naturligvis også en viss rolle.

Sykefravær er smittsomt uavhengig av om en er syk eller ikke. Mårten Palme har gjennom sin forskning i Sverige dokumentert følgende: Folk som flytter fra et område med høyt sykefravær til et område med lavt sykefravær tilpasser seg dette, og har mindre sykefravær. Det omvendte skjer også: Dersom en flytter til et område med høyere sykefravær enn det en kom fra, vil en bli ”sykere”. Forklaringen på dette er innlysende: Det sosiale miljøet og de normene som er der definerer hva som er sykdom og hva som er legitimt sykefravær, og disse normene varierer fra sted til sted.

Legene er ikke lenger portvakter til helsetjenestene. Før var det legen som bestemte om en var syk, og om en var så syk at det burde føre til sykemelding. Legene var portvakter til helsevesenet og voktere av den gode arbeidsmoral. Men slik er det ikke lenger. Det siste tiåret har legenes autoritet blitt sterkt svekket, noe som delvis er tilsiktet fra myndighetenes side, men som også har sammenheng med at kunnskapsnivået blant pasientene har blitt hevet. Pasientene har blitt ”myndiggjort”. Nå er det brukerinnflytelse og brukerstyring som gjelder. Det er pasienten selv som best vet om han/hun er syk eller ikke, og logisk nok har vår språkbruk på dette området forandret seg fra at ”legen har sykmeldt meg” til ”jeg har sykmeldt meg”. Men når portvaktene således har blitt suspenderte, og når det er opp til den enkelte ”syke” å selv bestemme hva som er legitim grunn for sykefravær, vil det for hvert lokalsamfunn og hver arbeidsplass danne seg lokale standarder og normer for hva som er ”sykt”. Derfor ser vi også store variasjoner i sykefraværet mellom arbeidsplasser som er svært likeartede.

Også uføretrygding er smittsomt. De sju kommunene i landet som har høyest andel uføretrygdede er alle nabokommuner i Sør-Troms/Vesterålen (Ballangen, Gratangen, Evenes, Tranøy, Torsken, Ibestad, Lavangen, i denne rekkefølgen). Noe av forklaringen på dette finnes i mangel på arbeidsplasser, høy gjennomsnittsalder og nedgang i folketall, men det finnes mange andre utkantkommuner i dette landet med nettopp disse særtrekkene, og som ikke har spesielt høy andel uføretrygdede.

En helt annen forklaring på høyt sykefravær ligger i at det på mange måter er bekvemt å være syk, spesielt dersom en bare er litt syk eller ikke syk i det hele tatt. Forskningsprosjekter der en har bedt syke barn om å tegne seg selv mens de var syke, resulterer ofte i tegninger som viser at de får ligge i dobbeltsenga til foreldrene, at mor er hjemme fra arbeid og gir omsorg og serverer varm melk med honning i. Noe av den samme effekten blir voksne syke til del. Sykdom fritar for ansvar, en får positiv oppmerksomhet og medkjensle. Og dersom en ikke er altfor syk kan en endelig få tid til å lese den boka som en lenge har hatt lyst til å lese eller rydde i kjelleren. Dersom det til og med er slik at en ikke taper penger på dette – og det gjør en jo stort sett ikke i dette landet – er det vel ikke så underlig at noen og enhver lar seg friste.

Dersom en mener at det høye sykefraværet i Norge bør reduseres, og dersom en tar det som er skrevet ovenfor på alvor, blir det neste spørsmålet hva som bør gjøres. Men å svare på det faller (heldigvis) utenfor konseptet for denne kronikken.

 

Mitt eller statens ansvar?

Kronikk i Sunnmørsposten den 22. oktober 2009

Grusomhetens anatomi

Publisert i Sunnmørsposten den 10. juli 2009.

Er antirasismen et problem?

Sunnmørsposten 16. desember 2008

Tidligere i høst skrev jeg et innlegg i Sunnmørsposten med tittelen ”Ekstrem antirasisme”. Jeg hevdet der at de to ambulansesjåførene som lot være å ta med seg Ali Farah etter at han ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo, grunnløst hadde blitt stemplet som rasister både av politikere og i massemedia. De to sjåførene fikk et forelegg på 6000 kr hver for utilbørlig opptreden. Den ene av dem godtok forelegget, mens den andre, Erik Schjenken, ikke gjorde det. Det ble derfor rettssak mot han. Saken endte med full frifinnelse. Etter rettssaken har det blitt helt slutt på rasismebeskyldningene. Alle innser nå at beskyldningene var feilaktige. Det hører med til historien at Schjenken og Ali Farah, under en pause i rettssaken, tok hverandre i hendene og omfavnet hverandre, og ba hverandre om unnskyldning. De mange som beskyldte ambulansesjåførene for rasisme burde også be om unnskyldning, men jeg tror ikke de har ryggrad til å gjøre det.

Jeg skrev også at rasismebeskyldningene i denne saken indikerte at det antirasistiske arbeidet er i ferd med å bli et like stort problem som selve rasismen. I et innlegg i Sunnmørsposten den 4. desember skriver Bjarne Fylling at dette er en feilslutning. Han begrunner sin påstand med å liste opp en del eksempler på at det finnes rasisme i Norge.

La det være klart: Jeg mener (selvsagt) at det finnes rasisme i Norge, men jeg mener også at svært ofte blir mennesker stemplet som rasister uten at det finnes saklig grunnlag for det. Denne kritikken rammer også Bjarne Fylling. I sin artikkel nevner han den såkalte ”obiora-saken” som et eksempel på rasisme. La oss se litt nærmere på dette:

Den 7. september 2006 døde Eugene Obiora i forbindelse med at han ble pågrepet av politiet i Trondheim. Han var opprinnelig nigerianer, men hadde norsk statsborgerskap. Obiora, som flere ganger hadde blitt dømt for voldelig adferd, var på sosialkontoret. Der fikk han ikke de ytelsene han ønsket, og han begynte å oppføre seg truende mot saksbehandlerne. De så seg derfor nødt til å tilkalle politiet. To politimenn kom. De forsøkte å overtale Obiora til å forlate lokalet, noe han nektet. De tok da tak i han for å prøve å lede han ut av lokalet. Da eksploderte han, sparket rundt seg og slo den ene politimannen med et kraftig slag. Politimenne klarte etter et voldsomt basketak å få lagt Obiora på golvet med magen ned, til såkalt ”mageleie”, som er standard kontrollmetode i slike tilfeller, og de klarte så vidt det var å få satt håndjern på han. Obiora kjempet så hardt for å komme fri at politimennene måtte bruke alt de hadde av krefter for å holde han nede. Mens han lå slik, ble han etter hvert rolig, og de oppdaget etter hvert at han var død. Som vanlig i slike saker, ble Spesialenheten for politisaker koplet inn for å undersøke om politimennene hadde opptrådt feilaktig eller gjort noe lovstridig under pågripelsen. Spesialenheten fant ikke grunnlag for å gå videre med saken, og den ble henlagt. I mai 2007 ble spesialenhetens henleggelse klaget inn for Riksadvokaten, som satte i gang en større undersøkelse.

Riksadvokaten avhørte til sammen 40 vitner. Det ble innhentet ekspertuttalelser om blant annet pågripelsesteknikker og obduksjonsrapporten ble gjennomgått. Rapporten fra undersøkelsene konkluderte med full frifinnelse for de to polititjenestemennene. Den finnes her: http://www.riksadvokaten.no/ra/ra.php?artikkelid=25.

Riksadvokatens rapport konkluderte med at Obiora døde av oksygenmangel som hadde sin årsak i at han ble plassert i mageleie ”over en viss tid”, og hans egne anstrengelser for å motsette seg pågripelsen. Rapporten slår fast at verken politidirektoratet, politikammeret eller fagmiljøet på Politihøyskolen var kjent med at ”mageleie” kunne være farlig. En vet om bare ett tidligere dødstilfelle som følge av dette; i Danmark for en del år siden.

Bare ett av de ovenfor nevnte 40 vitnene bruker ordet rasisme i omtalen av politiets adferd i denne saken. I riksadvokatens rapport står følgende om dette: ”Hun sier at hvis det på noe tidspunkt spilte noen rolle at han var utlending, så var det motsatt rasisme. Det ble tatt ekstra hensyn til han.”  Men dette er vel det som kalles ”omvendt rasisme”?

Bjarne Fylling påstår altså at obiora-saken er et eksempel på rasisme. Jeg undrer meg på hvilke kilder han har benyttet som grunnlag for denne påstanden. For meg er dette enda en bekreftelse på at det er hold i min konklusjon i mitt forrige innlegg, at det finnes tendenser til at antirasismen er i ferd med å bli et like stort problem som selve rasismen.

Et annet eksempel på rasisme som Fylling nevner er tilfellet Sony Kapoor. Kapoor er brite av indisk herkomst. Han har vært i Norge en hel rekke ganger, og han har uforholdsmessig ofte blitt stoppet i tollen. Men Kapoor sier selv at han ikke tror tollinspektørene er rasistiske. (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2342452.ece). Her er altså Fylling og Kapoor uenige. Hvem har rett?

Når det gjelder ett av eksemplene som Fylling nevner er vi helt enige. Det gjelder drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Dette var opplagt et rasistisk motivert mord. Som en berettiget reaksjon mot dette ble det arrangert flere store demonstrasjoner rundt om i landet.

I august 2004 gikk en mann fra Somalia berserk på en trikk i Oslo og drepte en person med kniv og skadet fem andre. Det ble ingen demonstrasjon etter denne ugjerningen. Hvorfor ikke?

Det hører med til historien at drapsmannen senere søkte staten om erstatning fordi han hadde fått søvnvansker og redusert livskvalitet på grunn av det han gjorde. Han krevde også å få dekket beløpene han ble dømt til å betale til ofrene og pårørende, samt utgifter til advokat under utredning av erstatningssaken. Søknaden ble ikke innvilget. (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=506135)

 

Ekstrem antirasisme

Kronikk i Sunnmørsposten den 1. november 2008.

Palestinakonflikten – enda en gang

Sunnmørsposten 3. september

I 1984 ble det gitt ut en bok om opprettelsen av staten Israel og den påfølgende konflikten mellom israelerne og palestinerne som vakte stor oppsikt, Joan Peters’ bok From Time Immemorial. Den vakte oppsikt fordi den brakte fram nytt materiale som skulle gi grunnlag for helt nye oppfatninger og konklusjoner om hvordan staten Israel ble til, og hva som var årsaken til det store flyktningeproblemet som følge av dette.

Joan Peters er journalist og politiker. Hun var blant annet rådgiver for president Jimmy Carter. I 1973 dro hun som reporter for det amerikanske TV-selskapet CBS til Midtøsten. Hun fattet interesse for de historiske forholdene omkring opprettelsen av staten Israel, og begynte med omfattende og grundige studier av dokumenter og arkivmateriale for å sette seg inn i dette. Etter noen års arbeid ble den ovenfor nevnte boken gitt ut på forlaget Harper & Row.

Boken var tykk, ca 600 sider, noteapparatet til boken var svært omfattende, og det virket som Peters hadde gjennomført en vitenskapelig bragd av dimensjoner, og lovordene lot ikke vente på seg: Den ene etter den andre av de framtredende avisene og tidskriftene i USA kom med svært positive anmeldelser av boken, og fremtredende politikere og kulturpersonligheter lovpriste den. En formulering som ofte gikk igjen var at ”denne boken vil revolusjonere vårt syn på midtøstenkonflikten”. Boken ble en salgssuksess av dimensjoner. Åtte måneder etter førsteopplaget var den trykket i sju opplag. Året etter hadde Peters 250 forskjellige foredragsengasjementer over bokens tema.

Peters hovedpåstand i boken er at flertallet av de palestinerne som hadde blitt framstilt som flyktninger i midtøsten egentlig ikke var flyktninger. De hadde nettopp kommet til Israel for å arbeide for de israelske immigrantene som var i ferd med å bygge opp industri og utvikle landbruket, og som derfor hadde stort behov for arbeidskraft. Derfor hadde de ikke noen rett til å være i Israel. Dessuten ble de ikke fordrevet fra Israel. De dro fordi ledende arabiske politikere oppfordret dem til å dra.

Men etter hvert som faghistorikerne begynte å se nærmere på innholdet i boken, dukket det opp en del kritiske spørsmål og innvendinger. Norman Finkelstein summerer opp noe av dette i boken Image and Reality of the Israel – Palestine Conflict. Det er selvsagt umulig å gå gjennom disse innvendingene i detalj her, men her er noen av konklusjonene:

• Englands kanskje fremste spesialist på midtøstenkonflikten, Albert Hourani, (som døde i 1993) skrev i avisen Observer at  boken er ”absurd og verdiløs”. I andre sammenhenger uttrykte Hourani at hvert eneste sitat han hadde kontrollert ”viste seg å være feilaktig på en eller annen måte”.
• Yehoshua Porat, en israeler med palestinsk historie og nasjonalisme som spesialitet, stemplet boken som ”rent bedrag” og sa at boken ”i det minste i Israel ble forkastet av alle som det rene søppel, kanskje med unntak som propaganda”.
• Ian og David Gilmour dissekerte boken i en lengre artikkel  i London Review of Books og konkluderte med å kalle den latterlig (preposterous).
• I juni 1986 rapporterte den israelske avisen Haaretz fra en internasjonal konferanse ved Haifa universitet at nesten alle deltakerne latterliggjorde Peters’ konklusjoner. Den kanskje fremste av konferansedeltakerne professor Yehoshua Ben-Arieh fra det Hebraic University tok sterk avstand fra boken fordi den ”brakte sionismens sak i vanry”.
• Forfatteren Samuel Bellow, nobelprisvinneren, som roste boken opp i skyene da den kom ut, måtte senere innrømme at han etter hvert som sannheten om boken begynte å komme fram, angret på det han hadde sagt.
• Den israelske arbeiderpartiavisa Davar sammenliknet boken med regjeringens “minst ærerike propagandøvelser”.
• Avishai Margalit, lederen for det filosofiske fakultet ved Hebraic University, kalte boken for et ”nettverk av bedrageri”.

På denne måten kunne jeg ha fortsatt en god stund til, men med tanke på å få presisert mitt hovedpoeng tror jeg det får klare seg. Alle som tar seg bryet med å studere denne boken vil finne det samme. Peters siterer svært ofte sine kilder feil, slik at meningsinnholdet enten blir fordreid eller sier akkurat det motsatte. Hun foretar matematiske beregninger av folketilvekst, men regner ”feil” for å få det til å passe med sine absurde påstander, og hun motsier seg selv ved å slenge ut tall som er tatt ut av luften og som står i sterk motsetning til hverandre.

Ingen seriøs historiker i eller utenfor Israel nevner Joan Peters bok med ett ord. Alle faghistorikere er enige om at boken i beste fall er upålitelig, og i verste fall en gedigen svindel.

Joan Peters har gang på gang nektet å svare på kritikken mot boken, og boken ble utgitt på nytt i 2002 uten at en eneste av de utallige feilene og manglene ble rettet opp. I 2003 ble boken oversatt til norsk og utgitt under tittelen Fra uminnelig tider, og heller ikke i denne versjonen av boken ble noen av de påviste feilene rettet opp. Det er derfor vanskelig å komme unna en konklusjon om at dette er et bevisst og grovt forsøk på å villede opinionen om bakgrunnen for flyktningeproblemet i Palestina.

I en kronikk den 19. april her i Sunnmørsposten benekter Kjell Furnes at Israel fordrev 750 000 palestinere fra hjemmene sine i 1948 og gjorde dem til flyktningar. For det første så var det ikke 750 000, skriver Furnes, og dessutan var de diverse arabiske ledere som oppfordret dem til flukt. De ble iallfall ikke fordrevet, for israelerne ønsket å leve i fred med alle palestinere innnfor Israels grenser. I en kronikk her i avisen den 12. mai påviser jeg med grunnlag i nyere (israelsk) historieforskning at det var ca 700 000 som ble fordrevet, og at dette i stor grad var planlagt av de israelske myndighetene.

I et leserinnlegg den 23. juli holder Kjell Furnes fast på sine opprinnelige påstander om at det ovenfor nevnte tallet på palestinerne ikke ble fordrevet i 1948. Nå oppgir han kilden til sine påstander, nemlig Joan Peters bok. Som det går fram av det foregående er dette en bok som det er umulig å feste tillit til, og som umulig kan være saklig grunnlag for en debatt om Palestinas historie og de politiske utfordringene en står overfor i dette området.

Jeg innrømmer at jeg er sterkt følelsesmessig engasjert på det palestinske folkets vegne, og Kjell Furnes er tydeligvis like sterkt engasjert på det israelske folkets vegne. Men følelsesmessig engasjement fritar oss ikke fra å bruke vår forstand, vise velvilje i forhold til motpartens synspunkter og å innta en kritisk holdning til de kildene vi baserer våre synspunkter på. Det er etter hvert gitt ut så mange bøker og skrevet så mange tidsskriftartikler med solid vitenskapelig forankring om dette emnet, at det burde være helt unødvendig å basere seg på kilder av typen Fra uminnelig tider. For de som er interessert vil jeg spesielt framheve Kimmerling og Migdals The Palestinian People og Morris’ The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited.

Jeg har undret meg en del over hvorfor den ovenfor nevnte boka til Peters første gang ble gitt ut, og hvorfor den til stadighet har kommet i nye opplag uten at de utallige feilene har blitt rettet opp, og hvorfor den nå blir utgitt i Norge uten forbehold og merknader fra forlagets side. Jeg finner bare ett rimelig svar på dette spørsmålet: Den tjener en viktig ideologisk funksjon for staten Israel og israelsvennene. Boken ”beviser” at palestinernes land ikke er deres. Gud har gitt landet til jødene. Folk av annen tro og herkomst har ikke noe der å gjøre. Slik sett har denne boken blitt et viktig ideologisk instrument for israels venner: Den legitimerer fordrivelsen av palestinerne fra deres hjem - for det var jo egentlig ikke deres hjem, de var nettopp kommet - og okkupasjonen av Gaza og Vestbredden.