Frihetens skygge

Denne artikkelen ble trykket som kronikk i Bergens Tidende og Sunnmørsposten den 9. desember 2011.

 

Samfunnsforskere har i de siste tiårene arbeidet mye med begrepet ”individualisering” og det tilsvarende substantivet “individualisme” for å beskrive sentrale utviklingstrekk i de vesteuropeiske landene. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at trygge sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene som velgende individ.  

Hvordan balansen mellom enkeltindividet og samfunnet bør være, og hva som blir mest vektlagt, har i den kristne-jødiske kulturkretsen endret seg over tid. I gammeltestamentlig tid forholdt Gud seg til israelsfolket, og ikke til hver enkeltperson. Men i det nye testamentet ser vi at dette, iallfall til en viss grad, ble forandret. Religion blir først og fremst et spørsmål om kontakt og kommunikasjon mellom Gud og enkeltindivider, og individuelle handlinger står i fokus.

I tidlig middelalder ble det kollektive perspektivet  mer dominerende. Slektskap, kjønn, sosial status og andre identitetsrelaterte egenskaper var relativt fastlagte. En grunnleggende tanke i middelalderen var at samfunnet var en udelelig helhet, at individet ikke var noe annet enn en liten del i denne helheten, og at dets interesser derfor måtte komme i annen rekke. Det var også en generell bekymring for at enkeltpersoners meninger og individuelle interesser kunne komme til å bli en trussel mot det som holdt samfunnet sammen, nemlig troen.

Under reformasjonen ble det igjen en forandring. Både Luther og Calvin fokuserte meget sterkt på enkeltindividets frelse, på at vi alle er Guds barn, og at hvert enkelt individ har sitt eget unike formål.

Filosofene i opplysningstiden satte et enda sterkere fokus på enkeltindividet, men fra en litt annen vinkel: De mest sentrale stikkordene for deres filosofi og politiske teori var idéene om fornuft og den enkeltes  interesser og rettigheter. Disse idéene fikk stort gjennomslag både i Europa og i USA. Grunnloven til USA og mange andre land er også sterkt preget av de politiske idéene fra opplysningstiden.

I vår tid har individualiseringsprosessene skutt ny fart. Dette kommer til uttrykk ved den sterke vektleggingen av “individenes frie valg”. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal velge, ikke bare mellom varer i butikken og på politiske partier, men også livsstil, helsetjenester, og tro det eller ei: Kjønn og seksuell orientering.

New Public Management

Denne individualiseringsprosessen er drevet fram av det som har vært styringsideologien av offentlig virksomhet de siste 20 – 30 årene, nemlig New Public Management (NPM). Et grunnleggende prinsipp i NPM-tankegangen er at de prinsippene og mekanismene som blir benyttet i privat næringsdrift i større grad må taes i bruk i offentlig forvaltning. Det innebærer blant annet at en legger forholdene bedre til rette for at  tilbuds- og etterspørselmekanismene skal fungere knirkefritt. Et viktig virkemiddel  for dette er konkurranse- og anbudsprinsippet, og en tar i bruk styringsmodeller fra privat sektor. Økt vektlegging av økonomiske incentiver er ett av virkemidlene. NPM-ideologene har også idealer om hvordan forholdet mellom innbyggerne og det offentlige bør være, nemlig som forholdet mellom kunde og selger i varehandelen, en relasjon som er preget av velvilje, høflighet og ofte med et snev av underdanighet fra selgerens side. Dette blir omtalt som “brukerorientering”. Kunden er fritt velgende, rasjonell og kalkulerende og har alltid rett, eller det er iallfall en norm blant selgere å gi kunden rett, innenfor rimelighetens grenser.
Ingen er motstander av frihet til å velge, heller ikke jeg. Vårt demokratiske system, likestillingen mellom kjønnene og individuell frihet har gitt oss bedre liv, men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innbærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Friheten kaster skygge.

Det moderne mennesket

Markedskreftene, enten disse virker gjennom det private næringslivs kanaler eller gjennom de offentlige velferds- og helsetjenestene, har skapt en mennesketype som tjener dens interesser: Det frie, rasjonelle og selvstendige mennesket, ubundet av tradisjoner og normer som fritt velger det de samme markedskreftene ønsker skal velges. Men denne ideologien har påvirkningskraft langt forbi markedsfeltets grenser. Dyrkingen av det egoistisk nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner  og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte latterliggjort, og erstattet med markedsføring av fargerike dildoer og orgasmekurs på NRK i beste sendetid.

Dette idealet presser seg fram også i forhold til barneoppdragelse. I en barnehage i Stockholm har de nå sluttet å omtale gutter som gutter og jenter som jenter, bare “kamerat”. Alle barna oppmuntres til å leke med alle typer leker, “slik at barna skal få et så rikt liv som mulig uten bindinger av kjønn.” Formålet med dette er at barna skal slutte å bli presset til å forstå seg selv som gutter og jenter, og de får på denne måten en “fantastisk mulighet til selv å finne ut hvem de vil være.” De skal på fritt grunnlag, uten tvang, selv kunne velge kjønnsidentitet (Dagbladet 27.6. 2011).

Humanetisk Forbund er inne på det samme i en parafrase over Jesu ord i denne formuleringen: “La de små barn komme til seg selv.” Finn Skårderud har kommentert dette på følgende enkle og uttrykksfulle måte i boken “Uro”: “Det blir psykiatri av slikt.” Psykiske problemer  må først og fremst møtes ved å skape meningsfulle fellesskap, mer nærhet, mer forpliktelse og å sette grenser. Valgfrihetens yppersteprester, beruset av individualistisk ideologi,  ser ut til å mene at barn og voksne som hele tiden må ta standpunkt til valg, og som hele tiden er på jakt etter sin identitet blir gode samfunnsborgere. Men hensynsløs valgfrihet uten rammer og moralsk  forankring skaper ikke psykisk sunnhet og gode samfunn.

Likhet for enhver pris?

Sunnmørsposten 3. oktober 2011

Svar til Ole Andre Gjerde. Den 2. september skrev jeg en kronikk her i Sunnmørsposten om boken «Ulikhetens pris» av Richard Wilkinson og Kate Pickett (heretter WP). I boken blir det påstått at nesten alt, blant annet forventet levealder, mental helse og fedme har sin årsak i samfunnets økonomiske likhetsgrad. I Sunnmørsposten den 16. september imøtegår Ole Andre Gjerde noe av det jeg skrev.

God statistikk. Gjerde skriver at grunnen til at WP som grunnlag for sine statistiske analyser bare har med 23 land er at de ikke ville inkludere skatteparadiser i analysene. Men det finnes god internasjonal statistikk på de områdene som forfatterne uttaler seg om for over 40 land, og som ikke er skatteparadiser. Dersom forfatterne hadde tatt med alle disse, ville mange av de påståtte sammenhengene blitt borte.

Samvariasjon. WP mener altså at økonomisk likhet er årsak til svært mange positive forhold i samfunnet. Men WP påviser ikke årsaker, men samvariasjon. Jeg påpekte at samvariasjon ikke er det samme årsakssammenheng. Denne forskjellen forstår Gjerde tydeligvis ikke, for han skriver at «WP viser at det er 10-12 ulike «problemer» som korrelerer», og han bruker dette som argument for at forfatterne har påvist årsakssammenhenger. Men samvariasjon (korrelasjon) sier ikke noe om årsak og virkning.

Historisk forklaring. Gjerde nevner at WP understreker at ingen har kommet med alternative forklaringer på de sammenhengene de påviser. Det er feil. Dette er det skrevet en hel del om. Den mest robuste forklaringen er etter min mening av historisk karakter. De landene som kommer best ut er de nordiske landene og Japan. Dette er land som historisk sett har vært svært homogene etnisk sett, hatt fredelige interne forhold, og kulturer som har vært sterkt preget av det forskerne kaller generell tillit. Dette har så påvirket mange andre livsaspekter.

Ulikheter. Gjerde skriver at Norge har som eneste av de undersøkte landene klart å redusere ulikheten etter 2005. Det kan så være, men de siste 20 årene har de 400 rikeste i Norge, under skiftende regjeringer, nesten seksdoblet sin inntekt. Også Wilkinson har fått med seg dette. I et intervju med Klassekampen den 9. juli i år uttalte han at «den rikeste tidelen og særlig den rikeste prosenten i Norge har mangedoblet sin andel av samfunnsinntekten de siste tretti årene.»

Jeg regner med at denne utviklingen ikke er tilsiktet, for alle sier at de er for likhet. Men når politikerne likevel har ført en politikk som har ført til større ulikhet må vel det ha sin årsak i at de mener at det er noen hensyn som er viktigere å ivareta enn likhet, men som har ulikhet som utilsiktet konsekvens. De mener kanskje at absolutt likhet på alle felt ikke er et ubetinget gode, og at det ikke bare er ulikheten som har en pris, men også likheten?

Skaper likhet velferd?

Denne artikkelen sto på prent i Sunnmørsposten den 2. september 2011.

I 2009 publiserte de to britiske forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett  boken "The Spirit Level". Boken har nettopp kommet ut i Norge under tittelen ”Ulikhetens pris”.

I ”Ulikhetens pris” påviser forfatterne blant annet at de landene der det er størst likhet mellom innbyggerne er de landene som har færrest helsemessige og sosiale problemer. Stor likhet fører til lav barnedødelighet, bedre skolekarakterer, høyere status for kvinnene, færre psykiske problemer, mindre fedme, mindre bruk av rusmidler og høyere forventet levealder. De skandinaviske landene og Japan kommer svært godt ut på alle disse dimensjonene, og er samtidig de landene i verden der det er størst økonomisk likhet mellom innbyggerne.

Boken har fått stor oppmerksomhet, og nærmest entusiastisk omtale i britisk dagspresse.  Det er flere årsaker til dette. Boken tar opp et tema som sett fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv er innfløkt, og det blir gjort på en måte som er forståelig for de aller fleste. Slik sett er boken et skoleeksempel på god popularisering. En annen grunn til den store oppmerksomheten er at den harmonerer godt med utbredte holdninger i Storbritannia og i mange andre land, ikke minst i Norge, nemlig at økonomisk likhet er av det gode. Synspunktet er mest utbredt på venstresiden i det politiske spekteret, men den har også et visst fotfeste blant sentrumspartiene, og til og med et stykke inn i den konservative leiren. Den britiske (konservative) statsministeren, David Cameron, har sagt dette om boken: "Forskning som er gjennomført av Richard Wilkinson og Kate Pickett, og presentert i boken "The Spirit Level", har vist at mellom de rike landene er det de som har størst ulikhet mellom innbyggerne som kommer verst ut på nesten alle indikatorer på livskvalitet....Vi vet alle, i våre hjerter, at så lenge det finnes dyp fattigdom side ved side med stor rikdom, så vil vi alle likevel være fattige." (Min oversettelse.)

Men det er ikke bare den brede offentlighet som har blitt oppmerksom på boken. Også forskere har sett nærmere på den, og det er skrevet flere bøker som undersøker de samme dimensjonene og problemstillingene som Wilkinson og Pickett. Noen av disse kommer til helt andre resultater.

Svakheter i "Ulikhetens pris"

Wilkinson og Pickett (heretter WP) legger fram sitt materiale på en lettfattelig måte. På område etter område legger de fram tall og statistikk som uttrykker forskjellige kvalitetsaspekter ved de landene de undersøker. Så sammenlikner de systematisk disse med  et statistisk materiale som rangerer de landene de har undersøkt etter hvor store de økonomiske ulikhetene er. De kommer da til det resultatet som er nevnt ovenfor: Nesten uansett hvilke indikatorer en velger for "sunnhetstilstanden" til et land, så blir dette sterkt påvirket av økonomisk ulikhet. De forutsetter altså at det er en årsakssammenheng her. Men flere kompetente forskere har påpekt følgende: WP påviser ikke årsakssammenhenger, men samvariasjon, og det er noe annet. At forventet levealder er lav, og at det samtidig er stor økonomisk ulikhet i et land, trenger ikke å bety at det sistnevnte forholdet er årsak til det førstnevnte. Det kan være helt andre faktorer som hver for seg påvirker disse to dimensjonene. Poenget er at de har benyttet analysemetoder som er lite egnet til å si noe om årsaks-virkningsforhold, det en i fagspråket kaller bivariate analyser. I stedet burde de ha brukt det som blir kalt multivariate analyser, som er mer relevant tilnærmingsmåte for å kartlegge årsaks-virkningsforhold.

En annen innvending går på hvilke land som blir inkludert i analysene. Det er bare de rikeste landene i verden som har godt nok statistisk materiale, og det er selvsagt bare disse som kan gjøres til gjenstand for slike analyser som blir gjennomført i "Ulikhetens pris". Men i en del grensetilfeller må en likevel bruke skjønn med tanke på hvilke land en inkluderer. Noen av delkonklusjonene til WP blir helt annerledes dersom en inkluderer andre land enn det de har gjort. I minst ett tilfelle ser det ut som om de har sett bort fra et helt datasett for å få støtte for sine konklusjoner. Med grunnlag i tall fra 2004-utgaven av "Human Development Report" påviser de at forventet levealder er høyest i land med stor økonomisk likhet. Dette til tross for at de ellers i boken bruker tall fra 2006-utgaven. Jeg finner ingen annen forklaring på dette enn at tallene i 2006-utgaven viser det motsatte av hva de ønsker, at levealderen er lenger i land med stor ulikhet (http://hdr.undp.org/en/reports/global/hdr2009/).

WP er ikke de eneste som har forsket på konsekvensene av økonomisk ulikhet. En av verdens fremste helseøkonomer, Angus Deaton, har kommet til helt andre konklusjoner på de spørsmålene som WP reiser. Han mener at det ikke er noen direkte kopling mellom ulikhet i inntekter og dødelighet. Sannsynligheten for å dø og å ha dårlig helse er ikke større dersom en lever i et land med store inntektsforskjeller, enn dersom en bor i et land med små inntektsforskjeller. De samvariasjonene som en i noen undersøkelser har funnet blir dannet av helt andre og bakenforliggende årsaker, mener han (http://econpapers.repec.org/paper/prirpdevs/209.htm).

For å styrke påliteligheten i sine konklusjoner  understreker WP flere ganger at deres funn er i samsvar med det andre forskere har funnet, og de belegger dette med litteraturreferanser. Men dersom en går inn og sjekker disse referansene, finner en i noen tilfeller at de sier det motsatte, eller at den teksten det henvises til uttaler seg om andre ting.

I Dagens Næringsliv, den 11. september 2010, omtaler Kalle Moene en utfordring som forskere ofte står overfor, og en fallgrop de av og til går i: Tendensen til å blåse opp nyheter og til å plukke data som samsvarer med eller gir støtte til ens egne politiske standpunkter og holdninger. Han skriver dette om "Ulikhetens pris": "Dersom de to forfatterne med samme metode hadde kommet til motsatt konklusjon, ville mange vært kritiske. Når så få er det nå, må det skyldes at tolkningene i boken blåses opp i tillit til visse rådende politiske holdninger. De farligste tilfellene av politisk tallfleksibilitet er imidlertid de som stemmer med våre forutinntatte meninger."  Jeg slutter meg til dette synspunktet.

Richard Wilkinson, Kate Pickett: Ulikhetens pris, Res Publica, 199 kr

Mozart og operaen Tryllefløyten

Denne artikkelen sto som kronikk i Sunnmørsposten den 27. juni, 2011

Wolfgang Amadeus Mozart var født den 27. januar 1756 i Salzburg, Østerrike, men han levde mesteparten av sitt voksne liv i Wien. Han døde i 1791, bare 35 år gammel. Mange mener at Mozart er den største av alle komponister som noen gang har levd.

Mozarts samtid - opplysningsfilosofien

Mozart levde i slutten av den tidsepoken som blir kalt opplysningstiden. Stikkordmessig kan vi si at denne perioden var preget av disse tankene:

·         Rasjonalisme. En hadde stor tiltro til fornuften. Fornuft var selve kilden til å forstå og fortolke historien og verden, i motsetning til fortidens naive og irrasjonelle religiøse forestillinger. Målet for politikk og kulturliv skulle være kunnskap, frihet og lykke.

·         Opplysningstanken. Nød, undertrykkelse og nesten alt som var skjevt eller negativt i samfunnet hadde sin årsak i manglende kunnskap og overtro. Derfor måtte folket opplyses.

·         Menneskeretter. Opplysningsfilosofene kjempet aktivt for det de kalte borgernes "naturlige retter". Disse tankene munnet ut i "Erklæringen om mennesket og borgernes retter", som ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. 25 år senere, i 1814, finner vi igjen de samme elementene i den norske grunnloven.

Opplysningsfilosofien fikk etter hvert stor innflytelse på kultur- og samfunnsliv. Også  frimurerbevegelsen ble sterkt påvirket, og fikk ny retning. Således ble lovene for frimureriet i Østerrike revidert i samsvar med opplysningsfilosofien. Frimurernes organisasjon skulle være et demokratisk forbund, og hver losje et demokrati. 

Mozart var frimurer. I tråd med et sentralt element i opplysningsfilosofien mente frimurerne at musikken skulle bidra til positiv personlighetsdannelse, og musikk har derfor alltid, også på Mozarts tid, spilt en viktig rolle i de frimureriske ritualene. Mozart komponerte mye musikk for slikt bruk.

Tryllefløyten – en frimureropera

Mozart komponerte mange operaer. Den mest kjende av disse er uten tvil Tryllefløyten. Den blir av og til kalt en frimureropera fordi den inneholder mange symboler og elementer fra de frimureriske ritualene. Tryllefløyten blir ofte og med jevne mellomrom framført over hele verden. I høst står den på programmet både for Opera Nordfjord og operaen i Oslo. Hovedgrunnen til den store populariteten til dette verket er først og fremst alle de vakre og melodiøse sangene. Men humoren og den noe mystiske ”frimureriske” grunntonen i verket har nok også bidratt til suksessen.

Initiativet til Tryllefløyten  ble tatt  av Emanuel Schikaneder, som var direktør på et teater i Wien. Schikaneder hadde behov for et populært musikkdrama, og han kontaktet Mozart. Samarbeidet mellom dem ble konkretisert ved at Schikaneder skrev librettoen, men vi vet at også Mozart hadde stor innflytelse på  det tekstlige innholdet.

Urframførelsen av Tryllefløyten fant sted den 30. september 1791, knappe tre måneder før Mozart døde. Det ble en kjempesuksess. I løpet av det første året ble stykket oppført 100 ganger.

Gammelegyptisk atmosfære

Handlingen finner sted i Theben i det gamle Egypt. Atmosfæren i stykket pendler mellom å være dramatisk og komisk. De visuelle effektene i stykket er sterkt inspirert av egyptisk symbolikk, og flere av sangnumrene inneholder tydelige elementer fra gammelegyptisk mytologi og religion. At slik symbolikk er markant i Tryllefløyten har sammenheng med at det på Mozarts tid var sterk interesse for Egypts historie og for de mysteriene som datiden med rette eller urette tilskrev det gamle Egypt. At Ignaz von Born, som var den ledende frimureren i Wien på denne tiden og en framstående vitenskapsmann, skrev en artikkel med tittelen ”Über die Mysterien der Ägypter” hadde en forsterkende effekt for denne påvirkningen. Tryllefløyten avspegler også mange av opplysningsfilosofiens grunntanker og idealer.

Tryllefløyten på Opera Nordfjord og operaen i Oslo

Tryllefløyten brøt med datidens operatradisjon. De fleste operaverkene på den tiden hadde italiensk tekst og ikke så lett syngbare melodiar. Tryllefløyten var annerledes. Librettoen var tysk, tekstene var enkle, og tonespråket apellerte til folk flest. Tryllefløyten traff følelsene til den jevne mann og kvinne –  og gjør det i dag også, i 2011. Det er derfor framføringene av dette stykket alltid trekker fulle hus. Det kommer trolig også til å skje på Opera Nordfjord  1. – 15. oktober i år, og på operaen i Oslo i september.

Filmatisering

Tryllefløyten er filmatisert flere ganger. Ingmar Bergmans versjon fra 1974 ble filmet på Drottningholm slott og sendt på svensk TV. Scenografien ligger svært nært opp til hvordan stykket ble satt opp på Mozarts tid. Til og med fargene på klær og sceneelementer ligger nær opp til de  fargene (som en antar) ble benyttet på framføringene på slutten av 1700-tallet. Musikk- og teateranmelderne ga Bergmans innspilling  svært positiv omtale. Den kan kjøpes som DVD.

I 2006 sto den kjente britiske regissøren Kenneth Branagh bak en helt spesiell innspilling av tryllefløyten. Handlingen er sted- og tidfestet til første verdensskrigs skyttergraver og ikke til det gamle Theben. Et dristig grep, men det fungerer, og også denne filmatiseringen fikk svært positiv omtale i dagspressen og i filmtidsskrifter. Også denne filmen er tilgjengeleg som DVD.

Mozarts siste leveår

I sitt siste leveår, 1791, var Mozart svært produktiv. I tillegg til Tryllefløyten komponerte han blant annet to vakre frimurerkantater. Disse er sammen med Mozarts andre frimurerkomposisjoner gitt ut som CD på selskapet Decca (425 722-2).  Hans siste storverk var et requiem, som han ikke rakk å fullføre. Det ble etter Mozarts død sluttført av Franz Xaver Süssmayr.

Høsten 1791 brøt det ut en feberepidemi i Wien som også rammet  Mozart. Han døde av denne sykdommen, den 5. desember 1791, bare 35 år gammal. I sitt korte liv hadde han en større produksjon enn de fleste komponister som har levd dobbelt så lenge, og han har skapt noen av de vakreste melodiene og komposisjonene i musikkhistorien. I år er det 220 år siden han døde, men musikken hans er like aktuell og livskraftig i dag som på slutten av 1700-talet. Slik er det med de gode kulturproduktene: De står seg godt mot samtidens slitasje, tidens tann og populærkulturens døgnfluer.

Hvor kommer jødene fra?

Kronikk i Sunnmørsposten den 18. desember 2010.

Mange av leserne vil nok reagere med undring på spørsmålet i overskriften. For svaret vet jo "alle": Jødene ble fordrevet fra sitt hjemland, første gang etter ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem i det 5. århundret f.kr, og andre gang etter ødeleggelsen av det andre tempelet i år 70 e.kr. Siden har de levet som minoritet i mange land, men nå, etter 2000 år i diaspora kommer de "hjem". Men den israelske historikeren Shlomo Sand gir oss i boken "The invention of the jewish people" en noe annen versjon av jødenes historie.

Ble jødene fordrevet?

Sand skriver at det var svært få som ble fordrevet  til Babylon i den første fordrivelsen, bare den intellektuelle og politiske eliten. Også den andre fordrivelsen, i år 70 e.kr, omfattet få mennesker, noen krigsfanger som ble tatt med som slaver tilbake til Rom. Romerne tvang aldri befolkningen i erobrede land i eksil. Etter tempelets fall fortsatte jødene å bo i sitt land og dyrke sin jord. En del av dem konverterte til kristendommen utover mot 500-tallet, og enda flere til Islam 100 - 200 år senere. Disse poengene har vært kjent lenge. Blant andre mente både David Ben Gurion, Israels første statsminister, og Yitzhak Ben-Zvi, landets andre president, at de palestinerne jødene møtte i de første fasene av koloniseringen hadde jødisk avstamming.  

Men dersom dette er sant, hvor kommer da alle jødene fra? Svaret på dette spørsmålet er temaet i Sands bok, og hans svar er slik: I perioden 200 f.kr. til 100 e.kr. ekspanderte den jødiske religionen sterkt. Mange folkegrupper og stammer gikk over til jødedommen. Flere hundre tusen mennesker, kanskje millioner, konverterte til jødedommen. På det meste hadde 7-8 % av befolkningen i Romerriket  jødedommen som sin religion. Noe senere tok hele stater jødenes religion som statsreligion. De viktigste var Himyar i det som i dag er Jemen, og Khazarriket mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. 

Himyar

På 300- og 400-tallet vokste det fram en statsdannelse på det området som i dag er Jemen. I 384 konverterte kongen til jødedommen, og gjorde den til statsreligion. Jødedommen var statsreligion fram til ca 530. Men også etter dette bekjente en stor del av befolkningen seg til denne religionen, og de fikk også beholde sin religion etter at muslimene overtok makten i 629. Ja, de hadde til og med en særskilt beskyttet status.

Men på begynnelsen av 1900-tallet begynte jødene å bli forfulgt i Jemen, og før staten Israel hadde blitt etablert i 1948, hadde en tredjedel av dem emigrert til Palestina. I sammenheng med etableringen av staten Israel i 1948 ble noen av jødene i Jemen sterkt trakassert. Mange ble drept og jødisk eiendom ble ødelagt. Som følge av dette organiserte Israel masseutreise fra landet, og i 1949-1950 ble 47000 jøder fraktet med fly til Israel. Bare ca 300 ble igjen i Jemen.

Khazaria

Den mest omfattende massekonverteringen til jødedommen skjedde i området mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, i Khazarriket på 700-tallet.

Khazaria eksisterte i ca 800 år fra år 400 til 1200. Da riket var på sitt største omfattet det det sørlige Russland, den nordre delen av Kaukasus, det østlige Ukraina, Krim, Vest-Kazakhstan og den nordvestlige delen av Usbekistan. Se kart.

 

Khazaria hadde en mangfoldig innflytelse på de omliggende statene. Landet var en buffer mot den muslimske ekspansjonen sørfra, og skapte således forutsetning for kristendommens utbredelse i Øst-Europa. De viktige handelsveiene mellom Europa og Asia gikk gjennom Khazaria, blant andre den viktige "silkeveien".

På 700-tallet hadde både jødedommen, kristendommen og islam fått en viss utbredelse i Khazaria. Kongen følte at han hadde behov for å rydde opp i dette, og mente at landet burde ha en offisiell religion. Etter omfattende samtaler med representanter for disse religionene, bestemte han i år 838 at jødedommen skulle være statsreligion. Dette betød selvsagt ikke at alle innbyggerne plutselig gikk over til jødedommen. Det skjedde som en langsom prosess. Adelsskapet og overklassen konverterte først, det ble bygget synagoger og jødiske skoler, og etter hvert ble jødedommen den dominerende religionen blant folk flest. Alle offisielle dokumenter ble etter hvert skrevet på hebraisk og med hebraiske skrifttegn.

På slutten av 900-tallet begynte tilbakegangen for Khazaria. Russerne ekspanderte gradvis sørover og erobret litt etter litt hele landet. Men selv om statsdannelsen gikk under, levde khazarene videre, med sin kultur og sin religion, som altså var jødisk. Mange av dem dro videre til Ungarn, Romania og Polen og blandet seg med de jødiske miljøene som allrede var der, og som hadde blitt til ved emigrasjon vest og sørfra i Europa. Helt fram til vår tid har det bodd mange jøder i Russland og i de andre østeuropeiske landene, selv om utvandringen fra disse landene, først og fremst til Israel, men også til USA og Vest-Europa har vært betydelig.

Den israelske nasjonalmyten

Og derved er vi ved hovedpoenget. De aller fleste av de jødene som "vender hjem" er genetisk sett ikke jøder. Kristne og muslimske palestinerne er mer jøder, genetisk sett, enn de som nå "vender hjem" fra Øst-Europa, Nord-Afrika, Etiopia og andre land i Mellomøsten.

Det som er nevnt ovenfor, har vært lite omtalt de siste femti årene. Hovedgrunnen til det er at det ikke harmonerer med Israels nasjonale selvforståelse og myteproduksjon. Kjernen i den israelske nasjonalmyten sier jo at det å være jøde ikke bare er snakk om religiøs tilhørighet, men at det også innebærer genetisk slektskap. Israels politikere har strevet hardt for å bevise dette. På 1950-tallet ble det forsket mye på å finne det typiske jødisk fingeravtrykket, og fra 1970-tallet har de vært på leting etter det jødiske genet, selvsagt uten å finne det. Men dette ser ikke ut til å påvirke de israelske politikerne. Slik sett skiller ikke den israelske nasjonale mytedannelsen seg nevneverdig fra andre lands myteproduksjon: Dens eventuelle overensstemmelse med virkeligheten er ofte fraværende og stort sett tilfeldig.

Likhet og velferd

Kronikk i Bergens Tidende den 15. august 2010.

 

På 90-tallet kom den britiske forskeren Richard Wilkinson på sporet av noen viktige sammenhenger om forholdet mellom økonomisk ulikhet i samfunnet og helsetilstanden til befolkningen. Senere, i boken "The Spirit Level", som er skrevet sammen med Kate Pickett, er dette perspektivet utvidet til å omfatte en lang rekke andre indikatorer på samfunnskvaliteten.

Med grunnlag i et omfattende internasjonalt statistisk materiale påviser forfatterne blant annet at de landene der det er størst likhet mellom innbyggerne er de landene som har færrest helsemessige og sosiale problemer. Stor likhet fører også til lav barnedødelighet, bedre skolekarakterer (ikke bare blant barn fra fattige familier, men også fra mer velstående), høyere status for kvinnene, færre psykiske problemer, mindre fedme, mindre bruk av rusmidler og høyere gjennomsnittlig levealder. De skandinaviske landene og Japan kommer svært godt ut på alle disse dimensjonene, og er samtidig de landene i verden der det er størst økonomisk likhet mellom innbyggerne. I Skandinavia oppnår en dette gjennom skattesystemet, men i Japan er lønnsforskjellene små allerede i utgangspunktet, før skatt.

Hvordan kan dette forklares, at graden av økonomisk likhet påvirker de forholdene som er nevnt ovenfor? For å kunne gi et svar, må vi trekke inn uttrykket "sosial kapital". Med dette mener sosiologer de ressursene som ligger i at mennesker er i stand til å samarbeide med hverandre. Når en skal definere og beskrive et lands sosiale kapital bruker en gjerne uttrykk som "sosialt nettverk" og "sosiale normer", og det er vanlig å måle størrelsen på et lands sosiale kapital ved andelen som svarer positivt på påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en stor internasjonal undersøkelse, der en har undersøkt det generelle tillitsnivået i 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i Skandinavia sier seg enig i den ovenfor nevnte påstanden. Den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.  

Tillit og sosial kapital

Det finnes altså gode statistiske data som viser at at det er en klar sammenheng mellom et lands sosiale kapital og barnedødelighet, psykiske problemer, fedme osv. Spørsmålet er nå hvordan en kan forklare og forstå dette. Hvordan velferdsytelsene er organisert forklarer en del. I de skandinaviske landene omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Hos oss får ikke bare de som har dårlig råd sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt hadde klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare de som har norsk statsborgerskap. En sier gjerne at de skandinaviske landene, i større grad enn andre land, benytter "universelle velferdsytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

Universelle ytelser har en utjevnende og likhetsskapende effekt ved at en gjennom et slikt system kan skattlegge de rike hardere enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er baserte på skriftlige og faste rutiner som sikrer likebehandling, gir universelle ordninger grunnlag for (realistiske) oppfatninger blant innbyggerne om at de har like muligheter. Universelle ordninger har en tendens til å fremme samfunnsmessig solidaritet og tillitsfulle relasjoner mellom innbyggerne, mens behovsprøvde ordninger stimulerer til utvikling av klasse- og rasemessige motsetninger, noe som igjen fører til redusert generell tillit, altså lavere sosial kapital. Det er altså ikke omfanget og størrelsen på velferdsstaten som er viktig, men hvordan den er organisert. Og hva som liger i dette har vi sett foran. Universelle velferdsmessige ytelser fører til økonomisk utjevning, fremmer systemtillit og derved også oppbygging av sosial kapital.

Velferdsstatens utvikling

I den offentlige debatten blir det av og til nevnt at den norske velferdsmodellen står overfor en del utfordringer, den generelle tilliten i landet, dvs landets sosial kapital kan bli svekket, slik at vi kommer dårligere ut på de variablene som er nevnt innledningsvis. Jeg vil kort kommentere to av disse.

Innvandring. De siste tiårene har vi i Norge fått en del innvandrere fra land som på vesentlige områder er veldig forskjellige fra det vi er vant til. Levestandarden er kanskje det mest iøynefallende, men det som er mest relevant i forhold til det som er temaet for denne artikkelen, er det lave generelle tillitsnivået det er i mange av de landene innvandrerne kommer fra. En kunne tenke seg at innvandrerne tok med seg slike holdninger til Norge, og at dette ville påvirke tillitsnivået, men det ser ikke ut til å være tilfelle. Det ser ut til at innvandrerne har stor tilpasningsevne til de generelle norske holdningene og normene i så måte. Det viser seg for eksempel at de har større tillit til politiet enn det etniske nordmenn har (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2165555.ece). Men det siste ordet er ikke sagt i dette spørsmålet. Blant en del innvandrere er det sterke og tillitsfulle bånd mellom slektninger og andre som kommer fra deres hjemland, og slik sett kan en si at de har høy sosial kapital, men sett med norske øyne kan dette være en negativ kapital, som skaper barrierer mot norsk kultur, og som har en destruktiv effekt med tanke på integrasjon.

Likhet. Norge ligger altså helt i toppen blant verdens land når det gjelder økonomisk likhet. Spørsmålet er om dette vil forsette, eller om vi går inn i en tid med større økonomisk ulikhet. De siste årene har inntektforskjellene økt litt, men ikke faretruende mye. Min hypotese er vel at dette er en utvikling som vil fortsette, inntektsforskjellene vil bli større. Grunnlaget for denne antakelsen er de generelle tendensene i retning av globalisering. I stadig sterkere grad blir vi integrert i verdensøkonomien, og alle former for kommunikasjon over landegrensene øker sterkt i intensitet og omfang. En konsekvens av dette er at det skjer en utjevning mellom landene, kulturelt, sosialt og økonomisk. Det er sannsynlig at dette litt etter litt vil påvirke blant annet innteksfordelingen i Norge, slik at de økonomiske ulikhetene og klasseforskjellene vil øke. Dersom det er tilfelle, og dersom Wilkinson & Pickett har rett, vil det føre med seg en rekke uheldige helse- og velferdsmessige konsekvenser.

Derfor er vi så syke

Kronikk i Bergens Tidende 28. februar 2010.

Sykefraværet i norsk arbeidsliv er mye høyere enn i de fleste land det er naturlig å sammenlikne oss med, ca 7 %. I løpet av det siste halvåret har vi i dagspressa og i allmenheten hatt en intens debatt om dette. Denne diskusjonen hadde vi også i 2001. Da fikk vi avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Denne hadde som mål at sykefraværet skulle reduseres med 20 %, og virkemidlene skulle blant annet bestå av tiltak som innebar at de sykemeldte skulle følges bedre opp. Men i dag er sykefraværet på samme nivå som det var i  2001, og de bedriftene som har IA-avtaler har et høyere sykefravær enn bedrifter som ikke har det. Målet med avtalen er således ikke nådd. Dagens avtale går ut 1. mars, og arbeidet med en ny IA-avtale – basert på de samme prinsippene og tiltakene som den forrige -  er i gang.

De tiltakene som ligger i IA-avtalen har altså ikke fungert. Til tross for dette skal en nå fortsette i det samme sporet. Min tanke er at når de virkemidlene som er hjemlet IA-avtalen ikke virker, så har det sin årsak i en feilaktig eller mangelfull teori om hva som er årsaken til det høye sykefraværet.

Utstøtingshypotesen.  IA-avtalen bygger på utstøtingshypotesen. Det er et premiss at den nye avtalen også skal gjøre det (http://www.nav.no/Arbeid/Inkluderende+arbeidsliv/218775.cms). Utstøtingshypotesen sier at sykefravær og uføretrygding skyldes dårlige arbeidsforhold og belastninger på arbeidstakerne. Men dersom en ser nøyere på arbeidsforholdene der det er høyt fravær, er det vanskelig å se noen sammenheng. Det finnes heller ikke noe belegg for å si at arbeidsforholdene i norsk arbeidsliv er verre enn i andre land, og der sykefraværet er langt lavere enn hos oss.

Nei, forklaringene ligger helt andre steder:

Arbeidstakere er bare delvis arbeidstakere. Uansett hvor vi er, er vi mennesker. Ingen, ikke en gang arbeidsnarkomane, er bare arbeidstakere. På godt og vondt blir vi påvirket ikke bare av kollegaer, men også av venner, familie og massemedia, og dersom vi skal være i stand til å forstå sykefraværet i arbeidslivet, må vi trekke inn disse dimensjonene. Noen eksempler:

Kvinner og sykefravær. Kvinnene står for 60 prosent av sykefraværet i arbeidslivet. Årsaken til dette er ikke at kvinner har større belastning i arbeidslivet enn menn, men har sammenheng med (restene) av det klassiske kjønnsrollemønsteret: Kvinner har fremdeles et større ansvar for barn og hjem enn menn, med den ekstra belastning som ligger i det. At de oftere ”må” være hjemme ved barns sykdom, og at dette blir registrert som sykefravær. Svangerskapsrelatert fravær spiller naturligvis også en viss rolle.

Sykefravær er smittsomt uavhengig av om en er syk eller ikke. Mårten Palme har gjennom sin forskning i Sverige dokumentert følgende: Folk som flytter fra et område med høyt sykefravær til et område med lavt sykefravær tilpasser seg dette, og har mindre sykefravær. Det omvendte skjer også: Dersom en flytter til et område med høyere sykefravær enn det en kom fra, vil en bli ”sykere”. Forklaringen på dette er innlysende: Det sosiale miljøet og de normene som er der definerer hva som er sykdom og hva som er legitimt sykefravær, og disse normene varierer fra sted til sted.

Legene er ikke lenger portvakter til helsetjenestene. Før var det legen som bestemte om en var syk, og om en var så syk at det burde føre til sykemelding. Legene var portvakter til helsevesenet og voktere av den gode arbeidsmoral. Men slik er det ikke lenger. Det siste tiåret har legenes autoritet blitt sterkt svekket, noe som delvis er tilsiktet fra myndighetenes side, men som også har sammenheng med at kunnskapsnivået blant pasientene har blitt hevet. Pasientene har blitt ”myndiggjort”. Nå er det brukerinnflytelse og brukerstyring som gjelder. Det er pasienten selv som best vet om han/hun er syk eller ikke, og logisk nok har vår språkbruk på dette området forandret seg fra at ”legen har sykmeldt meg” til ”jeg har sykmeldt meg”. Men når portvaktene således har blitt suspenderte, og når det er opp til den enkelte ”syke” å selv bestemme hva som er legitim grunn for sykefravær, vil det for hvert lokalsamfunn og hver arbeidsplass danne seg lokale standarder og normer for hva som er ”sykt”. Derfor ser vi også store variasjoner i sykefraværet mellom arbeidsplasser som er svært likeartede.

Også uføretrygding er smittsomt. De sju kommunene i landet som har høyest andel uføretrygdede er alle nabokommuner i Sør-Troms/Vesterålen (Ballangen, Gratangen, Evenes, Tranøy, Torsken, Ibestad, Lavangen, i denne rekkefølgen). Noe av forklaringen på dette finnes i mangel på arbeidsplasser, høy gjennomsnittsalder og nedgang i folketall, men det finnes mange andre utkantkommuner i dette landet med nettopp disse særtrekkene, og som ikke har spesielt høy andel uføretrygdede.

En helt annen forklaring på høyt sykefravær ligger i at det på mange måter er bekvemt å være syk, spesielt dersom en bare er litt syk eller ikke syk i det hele tatt. Forskningsprosjekter der en har bedt syke barn om å tegne seg selv mens de var syke, resulterer ofte i tegninger som viser at de får ligge i dobbeltsenga til foreldrene, at mor er hjemme fra arbeid og gir omsorg og serverer varm melk med honning i. Noe av den samme effekten blir voksne syke til del. Sykdom fritar for ansvar, en får positiv oppmerksomhet og medkjensle. Og dersom en ikke er altfor syk kan en endelig få tid til å lese den boka som en lenge har hatt lyst til å lese eller rydde i kjelleren. Dersom det til og med er slik at en ikke taper penger på dette – og det gjør en jo stort sett ikke i dette landet – er det vel ikke så underlig at noen og enhver lar seg friste.

Dersom en mener at det høye sykefraværet i Norge bør reduseres, og dersom en tar det som er skrevet ovenfor på alvor, blir det neste spørsmålet hva som bør gjøres. Men å svare på det faller (heldigvis) utenfor konseptet for denne kronikken.