Merkels makt - valg i Tyskland

Kronikk i Sunnmørsposten, 22. september

Den 24. september skal det være parlamentsvalg ("Bundestagswahl") i Tyskland. Tyskland har et parlamentarisk system som er nokså likt det norske. Regjeringen må ha et flertall bak seg i parlamentet ("Bundestag").

Ved forrige valg, i 2013, var den prosentvise fordelingen mellom partiene slik som det framgår av tabellen nedenfor. Tabellen viser også den siste tilgjengelige meningsmålingen (13. september, Insa). I parentes: Antall representanter.

Parti	Valg 2013	Menings-måling 13.9.2017
CDU	41,5% (309)	37%
SPD	25,7% (193)	23%
Die Grünen	8,4% (63)	8%
Die Linke	8,6% (64)	10%
FDP	4,8%	8%
AfD	4,7%	9%
Andre	6,2%	5%

I Tyskland er det en sperregrense på 5 prosent ved Bundestagswahl. Som vi ser av tabellen er det i dag fire partier som er representert i Bundestag, disse: CDU som er et sentrum/høyreparti, SPD som er sosialdemokratisk, Die Grünen som er veldig likt Miljøpartiet her hos oss, og Die Linke som likner en del på SV i Norge, eller muligens er enda rødere. Tabellen viser også at dersom valgresultatet blir omtrent som framstilt i tabellen, så vil også FDP, som ligner en del på partiet Venstre i Norge, og AfD, som er et sterkt høyreorientert/populistisk parti, bli representert  i Bundestag ved det kommende valget, noe disse partiene altså ikke har vært i inneværende valgperiode.

FDP har i mesteparten av etterkrigstiden hatt regjeringsansvar sammen med CDU eller SPD, men ved forrige Bundestagswahl falt partiet ut av Bundestag. Det ble da dannet en storkoalisjon mellom CDU og SPD.

I årets valgkamp er det naturlig nok de to største partiene som har fått mest oppmerksomhet, og massemedia framstiller den politiske striden først og fremst som duell, som en strid mellom de to statsministerkandidatene, Angela Merkel (CDU) og Martin Schulz (SPD).

Martin Schulz overtok som leder av SPD, og som dette partiets kandidat til statsministerembetet i mars i år. Til å begynne med scoret Schulz svært godt på meningsmålingene, og en så for seg at SPD kunne få et kraftig oppsving ved det kommende valget. Men etter at den mest glødende euforien hadde lagt seg, begynte det å gå nedover med både SPD og Martin Schulz på meningsmålingene.

Den 3. september var det "valgduell" mellom Merkel og Schulz på TV. SPD hadde store forhåpninger til dette. Her hadde SPD en stor mulighet til å komme på offensiven igjen. Det kunne bli det største partiet, og Schulz kunne bli statsminister. Men dessverre for SPD gikk det ikke slik. Noen hadde regnet med en langt mer pågående og krigersk Schulz enn det en fikk se. Men Schultz var antakelig så offensiv som situasjonen tillot. For nesten alt han eventuelt kunne ha kritisert og angrepet Merkel for har SPD gjennom regjeringssamarbeidet hatt et medansvar for. Meningsmålingene etter TV-duellen viste at det store flertallet av seerne mente at Merkel var vinneren. Så situasjonen nå er slik som det framgår av tabellen ovenfor. SPD ligger dårlig an sett i forhold til forrige valg, og de fleste regner med at SPD har små muligheter til å kunne forbedre sin situasjon nevneverdig i tiden fram mot valget.

Hva er forklaringen på den vedvarende sterke posisjonen til CDU?
CDU var opprinnelig et konservativt parti, men har gradvis beveget seg inn mot det politiske sentrum. SPD har gjort det samme, og dette har blitt tydeliggjort ved at de to partiene i inneværende valgperiode har dannet regjeringskoalisjon. Dette har gitt rom for et nytt parti til høyre for CDU, nemlig AfD (Alternativ für Deutschland). Etter all sannsynlighet vil de etter valget ha i overkant av 50 representanter i Bundestag. Også FDP har etter all sannsynlighet tjent på CDUs bevegelse mot sentrum. I løpet av siste valgperiode, der partiet altså har vært uten representanter i Bundestag, har FDP tatt et skritt eller to mot høyre, og kan regne med å få omtrent like mange representanter som AfD.

I stor grad vil valget den 24. september være et valg av Bundeskansler, Merkel eller Schulz. Men disse to er egentlig ganske like. De er jevngamle og de står hverandre nær, politisk sett. Men Merkel har betydelig mer relevant politisk erfaring enn Schulz. Hun har siden hun ble medlem av Helmut Kohls regjering i 1991 hele tiden hatt sentrale posisjoner på nasjonalt nivå. Dette i motsetning til Schulz. Han har de siste 20 årene vært EU-politiker i Brüssel, og før det var han borgermester i sin hjemby, Würselen, en by på Ålesunds størrelse nær grensa til Holland.

Merkel nyter stor tillit i befolkningen. Mens 63 prosent av befolkningen er tilfreds med Merkel, er det bare 39 prosent som er fornøyd med Schulz. Også målt etter en hel del andre dimensjoner, som f.eks. kompetanse, troverdighet og "sympatisk væremåte" kommer Merkel bedre ut enn Schulz.

Angela Merkel er ingen stor taler. Hun uttrykker seg enkelt og på et folkelig vis. Hun er langt mer tålmodig avventende og har bedre selvkontroll enn hennes politiske motstandere. I skarpe debatter lar hun gjerne motstanderne rase fra seg før hun avrunder, og avslutter med konklusjoner som framstår som godt gjennomtenkte og endelige. Hun er sterkt realitetsorientert, ingen prinsipprytter. Før Fukushimaulykken i Japan i mars 2011 hadde SPD argumentert sterkt for avskaffelsen av atomkraft i Tyskland, men CDU som da hadde regjeringmakten sammen med FDP, avviste dette i sterke ordelag. Men etter ulykken snudde Merkel tvert, og argumenterte som om hun alltid hadde ment dette, og nå skal det altså senest i løpet av 2022 bli slutt på atombasert energiproduksjon i Tyskland.

Blant annet på grunnlag av en solid økonomisk framgang de siste årene, og en pragmatisk og realitetsorientert politisk ledelse, er de politiske motsetningene i Tyskland moderate. Det er vel dette som har gitt tyske aviser grunnlag for å karakterisere den tyske valgkampen som kjedelig. Men det er vel slik tyskerne vil ha det.

Dagspressens tillitsproblem

Kronikk i Sunnmørsposten 6. juli 2017

De fleste dagsavisene har problemer. Opplagstallene går ned, inntektene svikter, og de sliter også med lesernes tillit. Denne kronikken drøfter noen dimensjoner som kan være relevante for å få innsikt i disse problemene.

"Tillitsundersøkelsen 2016", som ble gjennomført av TNS Gallup for kommunikasjonsbyrået Trigger, undersøkte hvilke instanser og yrkesgrupper befolkningen har tillit til, og i hvor stor grad. Denne undersøkelsen viste blant annet at fageksperter som uttaler seg til offentligheten kommer aller best ut. 80 prosent av de spurte svarte at de hadde stor tillit til disse. Ledere i humanitære og frivillige organisasjoner var den kategorien som kom nest best ut med 54 prosent. Politikerne kom svært svakt ut på undersøkelsen. Bare 18 prosent hadde tillit til dem. Men nesten nederst på skalaen kom dagspressen. 11 prosent hadde tillit til VG, 8 prosent til Dagbladet og 6 prosent til Nettavisen. Dagspressens sjefredaktører var også inkludert i undersøkelsen. 13  prosent av intervjupersonene svarte at de hadde høy tillit til næringslivsledere, og bare 6 prosent til sjefsredaktørene i Norges sju største medier. Årsaken til dette kan være at sjefsredaktørene i disse avisene både har et redaksjonelt og økonomisk ansvar. I tillegg til å ivareta presseetiske standarder må de også hanskes med utdaterte forretningsmodeller, dårlig økonomi og nedbemanninger. Dette kan skape uløselige dilemmaer, og presseetikken må av og til gi tapt for de tvingende økonomiske realitetene, og tillitsforholdet til leserne blir skadelidende.

Noe annet som har bidratt til denne svake tilliten er de nye annonseformatene, de nyhetsartiklene er merket med "annonsørinnhold" eller "sponset innhold". Og denne merkingen er gjort med så små bokstaver at teksten vanligvis ikke blir lagt merke til, og det er også hensikten. Formålet med denne formen for reklame er selvsagt å gi reklameinnholdet en mer overbevisende kraft ved å gi det skinn av å være journalistikk. Er det nødvendig å minne om at dette svekker tilliten til seriøs journalistikk?

Journalister er, som folk flest, ærlige, og de (fleste) har som ideal å formidle kunnskap og informasjon på en saklig måte, og de bestreber seg også (som regel) på å holde sine egne (parti)politiske preferanser i bakgrunnen. Likevel slår av og til deres politiske sympatier  gjennom og farger deres tekster, og dagspressens politiske profil er således et avtrykk av  journaliststandens syn på politikk og samfunnsspørsmål.  "Medieundersøkelsen 2016" viste at Rødt har seks ganger så høy oppslutning blant journalister som blant folk flest. Dersom de partipolitiske sympatiene blant velgerne hadde fordelt seg på samme måte som blant journalistene, ville Rødt hatt 12 representanter på Stortinget og Fremskrittspartiet ingen.

Avisene er til en viss grad avhengige av å ha lesere og å tjene penger, for den generøse pressestøtten dekker ikke helt ut deres utgifter. For å vekke lesernes interesse og inspirere til lesing trenger en visse incitamenter eller triks. I en slik sammenheng blir overskriftene viktige. De skal trekke til seg lesernes blikk og stimulere til videre lesing, og en overskrift skal ikke være for lang. Derfor brukes helst enkle og sterke ord. De skriver for eksempel "slakte" når vi vanlige lesere sier "kritisere" eller "er uenig med". Et søk på "slakte" i Sunnmørspostens elektroniske arkiv kan fortelle oss at Nortura igjen skal slakte høner, at Kjetil Rekdal har slaktet både en dommer og opptil flere spillere, og at en oppdretter i Ytre Namdal må slakte 750.000 laks.

Et annet yndlingsord blant journalister er "rase", og med det mener de ikke "folkerase" eller "snøras" eller liknende, men det er et verb som trolig betyr å være rasende. Dette ordet bruker journalister i hytt og pine når de aner at noen er litt misfornøyd med ett eller annet, eller er uenig med noen. For et oppslag av typen "Kjetil Rekdal er kanskje litt uenig med dommeren" selger ikke. En overskrift i Sunnmørsposten den 10. februar i år lyder slik "Trump raser etter å ha tapt i ankedomstol".  Nede i teksten blir det nevnt at Trump vil anke avgjørelsen, og han skriver: "Vi sees i retten, rikets sikkerhet står på spill." Raseri? Et annet eksempel, Sunnmørsposten, 5. april i år: "Idrettsleder raser mot OL-utredning i Lillehammer". Men hva dreide det seg om? Lillehammer kommune har utredet muligheten for et OL i regionen i 2026 eller 2030. Leder i Troms Idrettskrets, Knut Bjørklund ble intervjuet om dette og sa: "Jeg hørte det for ti sekunder siden. Jeg har ikke rukket å tenke så mye på det. Det forteller bare at det er en del folk sørpå som mangler sosiale antenner, rett og slett." Dette kaller altså Sunnmørsposten "å rase".

To andre ord som journalister, spesielt sportsjournalister, liker er "knuse" og "gruse", og med det mener de visst "vinne over" eller "seire". Hvorfor bruker de ikke disse godt innarbeidede ordene som alle har et forhold til og forstår?

Språket i dagspressen kan være av varierende kvalitet. Dramatiske hendelser med kort avstand til deadline kan av og til gi tidspress med knapp tid til skriving og korrekturlesing, og i slike tilfeller kan dårlig språk unnskyldes. Men ofte har journalisten god tid på seg, og da må en kunne forvente en noenlunde feilfri tekst. Et eksempel på det motsatte står i dagens Sunnmørspost, 20. juni, på side 14. "Audi RS6 Performance: Det finnes ingen familiebiler på det norske markedet som drøyere enn denne bilen." Og lenger nede i samme artikkel: "Det er egentlig stor humor fra mennene i hvite frakker i Audi Sportavdelingen."

Dersom pressen skal gjenreise tilliten i befolkningen (som den kanskje aldri har hatt) vil noen tiltak være dyre og omfattende, men noen trenger ikke å koste så mye. En kan kanskje begynne med å sette de mest lesekyndige journalistene til kvalitetssikring og  korrekturarbeid?

Snillhetens styrke og svakhet

Kronikk i Sunnmørsposten, 13. januar 2017

Sist sommer, den 16. juli, skrev Per Fuggelli en kronikk i Aftenposten med tittelen Snillheten i Norge er truet. I artikkelen nevnte han fire forskjellige trusler mot snillheten i det norske samfunnet, og det var tydelig at han mente at regjeringen har et delansvar for denne sørgelige situasjonen. I 2016 kritiserte biskopene ved flere anledninger norsk flyktningpolitikk. De mente at regjeringen førte en unødvendig streng flyktningpolitikk, dens politikk på dette området var ikke snill nok. Men hva innebærer det å være snill?

Å være snill betyr å oppføre seg slik i forhold til andre mennesker at de føler seg satt pris på eller opplever glede. "Den gylne regel", at vi skal oppføre oss mot andre mennesker slik vi vil at de skal oppføre seg mot oss, kan sees på som en konkretisering av dette, og dette er dypest sett et etisk spørsmål. Etikk er den delen av filosofien som arbeider med spørsmål av denne typen: "Hva er godt", "Hva er det rette", "Hvordan bør en oppføre seg". Grovt sett kan etikk, som filosofisk begrep, deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk.

Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekten på dens effekter og konsekvenser. Snillhet må betraktes som en sinnelagsetisk holdning, for snillhet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Snillhet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.

Snillhet er en personlig egenskap, men den er ikke medfødt. Den er delvis situasjonsbetinget. Den kan trenes opp, eller dø hen. Snillhet er en ressurs som ikke blir brukt opp, men den krever vedlikehold. Snillhet er en form for investering som vanligvis ikke slår feil, for når vi viser snillhet mot andre får vi snillhet tilbake. Det innebærer at vi ved å være snill mot andre også er snille mot oss selv. Snillhet er et smøremiddel for sosiale relasjoner, og den skaper derfor tilhørighet og samhold. Snillhet gir god samvittighet, og den er kanskje menneskets beste lykkepille (Per Fugelli). Dette er snillhetens styrke.

Da pave Frans var biskop i Argentina brukte han å spørre rike som kom for å skrifte om de hadde gitt penger til de fattige. "Ja", svarte de ofte. "Men la du selv pengene i hånden til den fattige?" spurte han. De fleste svarte "nei", og da irettesatte han dem. De hadde misforstått, sa han. Finansielle transaksjoner er ikke snillhet. Snillhet er noe som kommer til uttrykk i det personlige møtet mellom mennesker, en egenskap ved mellommenneskelige relasjoner.

Men snillhet er selvfølgelig ikke den eneste egenskapen som skal til for å gjøre mennesker lykkelige og skape gode samfunn, for vi lever i politiske, økonomiske og sosiale strukturer som har både negative og positive effekter for det gode liv, og det er ikke bare snillhet som gjør livet godt for oss. Til og med egoistiske motiver kan ha positive effekter. Det er ikke snillhet som ligger til grunn for vareutvalget i butikkene, men produsentenes og handelsstandens egeninteresse og kundens behov.

Det er mye krig, fattigdom og elendighet i verden, og den enkleste  forklaringen på det kunne være at vi ikke er snille nok mot hverandre. Men dette er selvsagt en svært overflatisk og naiv forståelse av hvordan sammenhengene i verden er. Poenget er nemlig at snillhet ikke gir et  tilstrekkelig godt etisk grunnlag for å treffe politiske beslutninger, for det vi betrakter som en snill handling kan av andre aktører bli oppfattet som det motsatte, og stå i motsetning til deres interesser. Det kan også være slik at handlinger som har sitt utspring i snillhet og gode tanker kan ha sterkt negative effekter på et overordnet nivå og på lang sikt. To eksempler: 1. U-hjelp i form av eksport av billige bruktklær til fattige land har i en del tilfeller totalt ødelagt markedet for lokal tekstilproduksjon, og derved noe av næringsgrunnlaget i lokalsamfunnet. 2. USA selger ris til fattige land til dumpingpriser og kaller dette u-hjelp. Dette har som konsekvens at grunnlaget for lokal matproduksjon blir svekket. Dette dilemmaet er tydelig også når det gjelder innvandringspolitikken. Snillhet, her forstått  som velvilje for at alle de som av en eller annen grunn ønsker å bosette seg i Norge skal kunne gjøre det, kan ha dramatisk negative konsekvenser for norsk kultur og våre velferdsstatlige ordninger.

Snillhet kan altså ha utilsiktede og langsiktige negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at snillhet er nærsynt og perspektivløs, og dette er dens svakhet. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger og instanser som skal motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og snille aktivitetene som blir utført i dette landet også har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Og for å ivareta disse funksjonene har vi et politisk system, politikere og offentlig administrasjon.

Norge er et av verdens rikeste land, og vi kan være fristet til å tro at vi har det så godt fordi staten er snill. Men staten er ikke snill. Staten krever inn penger og fordeler disse igjen. Staten  gir lover og håndhever dem. Den gir påbud og forbud og retter til sosiale ytelser og et bredt spekter av hjelpe- og støttetiltak. På den måten skaper den strukturelle forutsetninger for at snillheten får gode gro- og vekstforhold i vårt hverdagsliv.

Dette innebærer at statlige vedtak og ordninger kan komme til å stå i motsetning til det vi oppfatter som snillhet. Men det innebærer ikke at statens adferd er mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at den må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere kan tillate oss. For mens den jevne kvinne og mann kan la sin adferd styres av sinnelagsetiske prinsipper, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn for sin adferd. Det virker ikke som om de norske biskopene og Per Fugelli har forstått dette.

Velferdsstatens grunnlag og framtid

Kronikk i Sunnmørsposten 6. juni

Det dominerende temaet i den offentlige debatten i Europa i 2015 var flyktningekrisen og masseinnvandringen til Europa. Temaet ser ut til å bli like aktuelt i 2016, selv om innvandringen nå av forskjellige grunner har blitt sterkt (midlertidig?) redusert. Men mange prognoser peker likevel i retning av at tilstrømmingen kan bli like stor i år som i fjor, og i 2017? Spørsmålet er hva slags effekter og konsekvenser dette vil ha for det norske samfunnet. Denne kronikken vil ha fokus på ett aspekt av dette, nemlig den grunnleggende forutsetningen for våre velferdsordninger. Intet mindre.

Et karakteristisk trekk ved norsk kultur er at vi har stor sosial kapital. Med dette begrepet menes de ressursene som ligger i at mennesker på fritt grunnlag samarbeider med hverandre. Et lands sosiale kapital blir vanligvis målt ved graden av generell tillit. Det blir ofte gjort ved at representative utvalg av befolkningen tar stilling til påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en undersøkelse som inkluderte denne påstanden og som omfattet 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i disse landene var enig i den ovenfor nevnte påstanden. Til sammenlikning kan det nevnes at den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.

Stor sosial kapital, dvs høyt tillitsnivå, i et land er "lønnsomt", lønnsomt fordi det letter kommunikasjonen mellom innbyggerne og innbyggernes forhold til myndighetene. Alternativet til tillitsfull kommunikasjon er ofte formelle avtaler, papirer, kontrakter, kontroll, politi og byråkrati. Tillit er et smøremiddel for sosiale relasjoner, og et fundament og drivkraft for politisk og økonomisk styring av et land eller landområde.

Forskning viser at en persons tillitsnivå er forholdsvis stabilt hele livet og at dette i stor grad er "arvelig". Eric Uslaner har studert tillitsnivået blant forskjellige subnasjonaliteter i USA, og har funnet følgende: Innvandrere fra land med høy grad av generell tillit fortsetter å være tillitsfulle også etter at de har etablert seg i det nye landet, og deres etterkommere fortsetter å være tillitsfulle i flere generasjoner. Emigranter i USA fra de nordiske landene og deres etterkommere er de mest tillitsfulle av alle innvandrergrupper, og som nevnt ovenfor, er det nettopp disse landene som kommer best ut når det gjelder generell tillit. De minst tillitsfulle og deres etterkommere i USA kommer fra afrikanske land, som ligger helt nederst blant alle land på tillitsskalaen. Andreas Bergh og Christian Bjørnskov har gjennom sin forskning kommet til liknende konklusjoner.

En viktig årsak til det høye tillitsnivået i Skandinavia er av historisk karakter. Sammenliknet med de fleste andre land i verden har det vært lite krig og ufred her, og de sosiale og økonomiske motsetningene har vært av beskjeden karakter. Sammenliknet med andre land har de skandinaviske landene også vært svært homogene kulturelt sett, og det har trukket i samme retning.

Det høye tillitsnivået i Skandinavia har ikke bare historiske årsaker. Disse landenes velferds- og sosialpolitikk bidrar også til dette. I Skandinavia omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Ikke bare de som har dårlig råd får sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt kunne klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare norske statsborgere. Dette blir kalt "universelle ytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

I land der universelle ytelser er vanlige blir de rike hardere skattlagt enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er basert på rutiner som sikrer likebehandling, gir de grunnlag for realistiske oppfatninger om at alle har like muligheter. Universelle ordninger fremmer samfunnsmessig solidaritet, tillitsfulle relasjoner og likhet mellom innbyggerne. Dette er igjen forutsetninger for en effektiv trygde- og velferdspolitikk, for uten en høy grad av generell samfunnsmessig tillit vil velferdssystemer bli lite effektive. I samfunn der det sosiale og politiske miljøet er preget av mistro og mistillit vil det både blant folk flest og politikerne være svak motivasjon for og liten vilje til å etablere universialistiske velferds- og trygdeordninger.  Slik sett er det god grunn til å frykte at den forholdsvis store innvandringen til Norge fra ikke-vestlige land med svak generell tillit vil svekke grunnlaget for den norske velferdsstaten.

Men et lands utvikling blir ikke bestemt av uunngåelige skjebner. Den blir styrt gjennom politiske, økonomiske og sosiale prosesser og vedtak. Utfordringen for politikerne og alle oss andre må være å vektlegge og styrke de gode norske verdiene som avspegler seg i begrepene "sosial kapital" og "likhet". Men det er dessverre grunn til å frykte at den store innvandringen til landet vil gjøre at det blir vanskeligere enn det har vært til nå.

Jenters livskvalitet og innvandringen

Kronikk i Sunnmørsposten den 25. februar

I 2003 gjennomførte undertegnede en undersøkelse av livsstil og livskvalitet blant ungdommer i Ørsta og Volda. Undersøkelsen omfattet ungdomsskoleelevene og elevene i første klasse på de videregående skolene. Ungdommenes livskvalitet var et viktig tema i undersøkelsen. Det viste seg at jentene kom klart dårligere ut enn guttene på denne dimensjonen.

En ny tilsvarende undersøkelse mellom de samme elevgruppene ble gjennomført i 2013. En del av spørsmålene i denne undersøkelsen var identiske med spørsmålene i 2003-undersøkelsen, blant annet de spørsmålene som var satt opp for å måle livskvalitet. Det gjorde det mulig for oss å finne ut om det hadde skjedd en utvikling i løpet av de 10 årene som lå mellom undersøkelsene.

Det viste seg at livskvaliteten til jentene hadde blitt enda dårligere fra 2003 til 2013, men for guttene var det ikke noen endring. Det viste seg også at livskvaliteten ble gradvis svekket oppover i klassetrinnene, fra 8. klasse til 1. klasse videregående.  Forskningsprogrammet «Ungdata» som blir drevet av forskingsinstitusjonen NOVA viser tilsvarende resultat på nasjonalt nivå.

Det som nå kan bli en utfordring er å vurdere hva som vil skje videre med tanke på den dimensjonen som er nevnt ovenfor, utviklingen av ungdommers livskvalitet, spesielt jentenes. Når vi skal vurdere det, kan det være relevant å se dette i forhold til noen hendelser nå på nyåret.

Nyttårsaften hadde det samlet seg en stor mengde ungdommer i sentrum i byen Köln i Tyskland. Med fyrverkeri og rikelig alkohol feiret de overgangen til det nye året. Mellom disse var det mange nordafrikanske gutter og unge menn, flere hundre. Disse begikk til dels grove seksuelle overgrep på et stort antall jenter/unge kvinner som også var til stede. Det viste seg at det samme hadde skjedd i flere andre tyske byer, men ikke i samme omfang. Det virket som om politiledelsen i Köln prøvde å holde dette skjult, men de mange anmeldelsene fra ofrene gjorde det umulig.  Etter hvert kom det fram at liknende masseovergrep hadde skjedd i Sverige gjennom flere år, og at politiet hadde holdt dette hemmelig. En sentral politiembetsmann sa at de gjorde det for å unngå at Sverigedemokraterna, som er uenig med den liberale svenske innvandringspolitikken, skulle få argument for sin politikk. Flyktningers overgrep mot jenter er ikke et ukjent fenomen i Norge heller. Sunnmørsposten kunne den 15. februar fortelle at et slikt tilfelle var anmeldt til politiet i Ulsteinvik.

Omtrent 80 prosent av innvandrerne til Norge er enslige gutter og unge menn, og dette har begynt å gi seg utslag på den nasjonale kjønnsbalansen. I Sverige, som tar i mot langt flere flyktninger enn Norge, forholdsmessig i forhold til folketallet, har dette etter hvert gitt sterke utslag. Det har lenge vært kjent at Kina har en sterk kjønnsmessig ubalanse, men i Sverige er det nå verre. I Kina er det 117 menn mot 100 kvinner, i Sverige 123 mot 100.

Valerie Hudson er professor ved et kjent universitet i USA. Hun har forsket en del på hvilke effekter kjønnsmessig ubalanse kan ha for et land. I et intervju med VG 25. januar i år sier hun blant annet dette:

«I samfunn med mye høyere andel menn enn kvinner, ser vi flere tilfeller av voldskriminalitet, tyverier, lovbrudd mot kvinner og menneskehandel med kvinner. Vi ser også at kvinner i disse samfunnene opplever sin mulighet til å bevege seg i det offentlige rom som begrenset fordi det utøves mer kriminalitet rettet mot dem».

Det er nettopp dette vi nå ser i Tyskland og i Sverige, nemlig økende, delvis organisert, vold mot unge kvinner. I Norge er kjønnsbalansen langt bedre enn i de to ovenfor nevnte landene, men vi har en stor innvandring til Norge også, og det er rimelig å anta at vi litt etter litt vil få de samme problemene her, dersom ikke flyktningestrømmen blir redusert. Det er nå politisk flertall på Stortinget for å sette i verk tiltak som kan bidra til dette, men det gjenstår å se om disse har tilstrekkelig effekt.

Alle former for kjønnsmessig ubalanse er selvsagt ikke like problematiske for et land. Det kommer selvsagt an på blant annet livssituasjonen, holdningene og de kulturelle verdiene til de som utgjør «overskuddet». Flertallet av dagens flyktninger er unge, enslige menn i gifteferdig alder. Men med svak eller lite relevant utdanning, og med et kvinnesyn som virker skremmende for både menn og kvinner - men mest for kvinner - vil de ha store problemer på ekteskapsmarkedet. Dette skaper naturlig nok frustrasjon og aggresjon, som altså kan gi seg utslag i trakasserende og voldelig adferd mot kvinner.

Ovenfor omtalte jeg den negative utviklingen i livskvalitet for kvinnelige skoleelever i Ørsta og Volda, og jeg nevnte også at vi ser den samme tendensen på nasjonalt nivå. Dersom den sterke innvandringen fortsetter, og dersom denne fremdeles blir dominert av unge enslige menn, er det en stor fare for at livskvaliteten til unge kvinner vil bli enda dårligere i årene framover.

Hva kan gjøres for å motvirke den typen kriminalitet som er omtalt ovenfor? Integrering er et viktig stikkord i denne sammenheng. Så snart som mulig etter at oppholdstillatelse er innvilget, må flyktningene skaffes arbeid og integreres i det lokale sosiale livet. Myndighetene kan gjøre mye for å få til det, men enda viktigere er innsatsen fra lokale krefter i form av uformelle møter mellom nordmennene og flyktningene, og inkludering av de sistnevnte i møte- og foreningsliv.

En målbevisst bruk av familiegjenforening, rettet mot ektefeller og potensielle ektefeller, kunne også ha vært et tjenlig virkemiddel. Men myndighetenes politikk trekker heller i motsatt retning. Regjeringen tar nå sikte på å gjøre det vanskeligere å få innvilget familiegjenforening, og vil fremme forslag overfor Stortinget om dette.

Vert alt verre og verre?

Denne artikkelen sto som kronikk i Sunnmørsposten den 9. januar.

Massemedia, inkludert Sunnmørsposten, er til stadig opptatt med å fortelje oss at det ikkje står så bra til i Norge og i verda. Vi har fått masseinnvandring av muslimar som er analfabetar og som legg seg inn både i gymnastikksalar og kyrkjer. Det er hungerskatastrofe i Eritrea og Etiopia, terrorisme i Paris, krig i Syria og i Irak og i mange andre land, og IS herjar og drep for fote. Mange av oss er skremt av dette og ser med djup pessimisme på framtida. Men det finst også gode grunnar til å vere optimist. Det er temaet for denne kronikken.

I år 1900 kunne berre kvart femte vaksne menneske i verda lese. I dag er dette snudd om. Det er berre ein av fem som ikkje kan lese. I alle land, med unntak av nokre afrikanske land og Afganistan, er det no over halvparten av befolkninga som kan å lese. I mange land i verda er analfabetismen mellom eldre meir utbreidd enn mellom yngre. Dette inneber at den positive utviklinga vil halde fram etter kvart som dei unge vert eldre.

Rundt 1980 levde 44 prosent av verdas befolkning i fattigdom. I dag er det 10 prosent. Tal frå Verdsbanken viser at det absolutte talet på fattige i verda har vorte halvert sidan 1990. Og det er ein klar samanhang mellom velstandsnivå, målt med brutto nasjonalprodukt pr innbyggar, og opplevd livskvalitet. Den gjennomsnittlege livskvaliteten i verda har altså blitt klart forbetra.

I 1846 var forventa levetid for kvinner i Norge 50 år, og for menn 48. I dag er den på 84 for kvinner og 80 for menn. I England har den forventa levealderen vorte fordobla dei siste 200 åra. Liknande tal finn ein for dei fleste av landa Europa. Med noko forseinking har det same skjedd i mange andre land i verda.

I verdssamanhang har helsetilstanden vorte dramatisk betra, og helseforbetringane har vore størst i fattige land. I globalt perspektiv har det altså vorte større likskap når det gjeld folks helse.

Dei siste 30 åra har det også gradvis blitt større økonomisk likskap mellom verdas land, og denne utviklinga held fram. Dei fattige landa har langt sterkare økonomisk vekst enn dei velståande.

Steven Pinker dokumenterer i boka  "The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined" at det aldri før har vore så fredeleg på jorda som det er no. I alle europeiske land har drapsratene falle dramatisk i løpet av dei siste hundreåra, og har ligge på eit jamnt lavt nivå dei siste 50 åra. Men drapsratene er noko høgare i Aust- enn i Vesteuropa. Dei siste ti åra har vore dei mest fredelege etter siste verdskrigen, rekna i talet på drepne.

Når det gjeld styringssett har demokrati blitt meir og meir vanleg. Fleire statar har vorte demokratiske, og medan det for hundre år sidan berre var nokre få prosent av menneska på jorda som levde under demokratiske regime, er det no over halvparten.  

På denne måten kunne vi halde fram ei god stund til, for nesten uansett kva dimensjon vi ser på og som kan seie noko om Norges og verdas situasjon, viser det seg at det ikkje har vorte verre eller vanskelegare å vere menneske, men betre og lettare.

Når verdssituasjonen er så pass god som eg har dokumentert ovanfor, kvifor er då pessimismen så utbreidd?  Eg trur forklaringa er enkel. Massemedia er sterkt fokusert på katastrofer, negative hendingar og og kortvarige utviklingstrekk. Positive og meir langsiktige trendar er lite interessante, og det same er dei mange små nyhenda rundt oss i dagleglivet. "Berre negative nyhende er verkelege nyhende" ser ut til å vere massemedias leiande motto. Slik sett er det ikkje underleg at dei som har best utdanning og les mest aviser er dei same som er mest pessimistiske med tanke på utviklinga og framtidsutsiktene for verda.

Dei som har kompetanse til å kunne opplyse oss om verdas sanne tilstand, nemleg forskarane, er stort sett ikkje interesserte i å korrigere massemedias skeive bilete av situasjonen. I den grad dei har slike interesser skriv dei gjerne i publikasjonar som berre eit lite antal av deira kollegaer les. Å skrive artiklar som har lekfolk som målgruppe, til dømes på kronikkplass i Sunnmørsposten, gir dårleg løft på karrierestigen og låg status blant kollegaer. Heldigvis  finst det unntak. I denne samanhangen det to personar som må nemnast.

Hans Rosling er ein svensk lege og forskar som har utvikla nye og effektive presentasjonsmåtar for kompliserte saksforhold. Fleire av presentasjonane hans er lagde ut på Youtube, og BBC har laga ein film der Rosling presenterer nokre av sine viktigaste og mest interessante poeng. Filmen ligg her: http://www.gapminder.org/videos/dont-panic-the-facts-about-population/. I denne videoen tek han eit grundig oppgjer med den skeive framstillinga av verdssituasjonen som massemedia formidlar: https://www.youtube.com/watch?v=bcpjl0mxRvs.

Max Roser er ein tysk økonom som for tida er forskar i Oxford. Roser har delvis arbeidt saman med Rosling, og er oppteken av liknande problemstillingar.

Roser har arbeidt mykje med å samle inn og gjere tilgjengeleg informasjon som samla sett kan gi oss innsikt i verdas utvikling. På nettstden "Our World in Data" legg han ut denne informasjonen, og han visualiserer dette ved hjelp av enkle grafiske framstillingar.

Max Roser si oppsummering av verdssituasjonen er slik: "Det er ingen grunn til å vere sjølvtilfreds, men verda utviklar seg i rett retning, for inntektene aukar i alle verdsdelar, fattigdomen avtar snøgt, og det er dei fattigaste landa som har den sterkaste veksten." Som vi har sett så har han godt grunnlag for å meine det. Men det inneber sjølvsagt ikkje at ein skal la vere å arbeide med forbetre situasjonen for dei mange millionane i verda som framleis lever i usle kår og som lever i eller flyktar frå krigsområda.

Martin Luther - hans betydning for sin og vår tid

Denne artikkelen sto som kronikk i Sunnmørsposten den 17. desember.

I1517 slo Marin Luther opp sine 95 teser mot avlatshandelen på døren til slottskirken i Wittenberg i Tyskland, og det var begynnelsen på reformasjonen. Når vi nå nærmer oss 500-årsjubileet for dette, kan det være på sin plass å minne om hva reformasjonen betød den gangen, og hva slags spor den har satt.

Martin Luther ble født  i 1483 i Eisleben i Tyskland, og døde i 1546. Han studerte filosofi ved universitetet i Erfurt der han tok eksamen i 1505. Samme år gikk han i kloster, og i 1507 ble han presteviet. I 1512 ble han professor ved universitetet i Wittenberg .
På begynnelsen av 1500-tallet hadde avlatshandelen fått et enormt omfang. Mot betaling kunne en kjøpe seg fri fra sine synder og skjærsildens pinsler. 31. oktober 1517 slo Luther opp en plakat på døren til slottskirken i Wittenberg, der han i sterke ordelag tok avstand fra avlatshandelen og argumenterte for at det bare var Gud som kunne tilgi synd. I årene deretter ga Luther ut et stort antall kortfattede skrifter som imøtegikk kirkens lære. Skriftene kom ut i store opplag. Luther var den mest leste forfatteren i sitt århundre. Årsaken til det var at han uttrykte seg på en enkel måte som kunne forståes av alle, og hans budskap falt i god jord, for kirkens adferd vakte stor misnøye og harme.

I 1521 ble Luther lyst fredløs på grunn av sine meninger. Men Luthers venn og beskytter, kurfyrst Fredrik 3, brakte Luther i sikkerhet på sin borg, Wartburg. Mens Luther var der oversatte han Det nye testamentet til tysk. Han ga også ut et skrift der han tok et oppgjør med klostervesenet. De kristne skulle ikke trekke seg bort fra samfunnet, men leve i verden i de yrker og med de oppgaver Gud hadde lagt til rette der. Luthers kritikk førte til oppløsning av en rekke klostre utover i 1520-årene.

Tilslutningen til det som etter hvert avtegnet seg som en ny lære spredte seg med stor fart. En viktig grunn til det var at Luther fikk støtte fra mange av landets fyrster. Deres motiv var først og fremst av politisk og økonomisk karakter. De var lei av pavens utbytting av folket og innblanding i tysk politikk, og Luthers lære var også økonomisk lønnsom for dem. Når klostrene ble oppløst tilfalt jordeiendommene fyrstene. Store oppdagelser og endringer som forandret datidens verdensbilde og selvforståelse var også med på å berede grunnen for Luthers lære. I 1492 hadde Christopher Kolumbus oppdaget et nytt kontinent, og fra 1517 til 1522 seilte Ferdinand Magellan jorden rundt. På den måten ble det bevist at jorden var rund. I 1543 la Nikolaus Kopernikus fram bevis for at jorden dreide seg om seg selv og solen. Pengevesenet utviklet seg raskt, store handelsbyer vokste fram, og nye og bedre veier knyttet disse nærmere sammen. Utviklingen av trykkekunsten dannet grunnlag for nye medier, bøker, flygeblad og skrifter av forskjellige slag – forløpere for vår tids aviser. Tiden og samfunnsforholdene la forholdene godt til rette for Luthers budskap. Det er ikke mye som er sterkere enn idéer som kommer til modnet tid.

Hovedpunktene i Luthers lære kan sammenfattes i tre punkt:

1. Troen alene. Gode gjerninger og helgeners forbønn bringer oss ikke nærmere evig liv. Med utgangspunkt i dette kritiserte Luther i sterke ordelag helgen­tilbedelsen og avlatshandelen. Han stilte enkeltmenneskets forhold til Gud i sentrum.

2. Nåden alene. Guds nåde er ikke noe en kan gjøre seg fortjent til. Det er en gave. Luther tok med dette avstand fra tanken om at en kunne oppnå særfordeler hos Gud gjennom fromhet og gode gjerninger og ved å kjøpe seg fri.

3. Skriften alene. Luther fordømte kirkens sterke vektlegging av tradisjon og gammel vane som kilde til innsikt og frelse. Bare Bibelens tekst og budskap skulle ligge til grunn for kristen tro. Derfor skulle enhver kristen kunne lese sin Bibel, og derfor oversatte han Bibelen til tysk.

Menneskesynet på Luthers tid var sterkt kollektivistisk. Slektskap, kjønn, sosial status og andre identitetsrelaterte egenskaper var entydig bestemt. Samfunnet ble sett på som en udelelig helhet. Individet var ikke noe annet enn en liten del i denne, og dets interesser måtte derfor komme i annen rekke. Det var også en generell bekymring for at enkeltpersoners meninger og individuelle interesser kunne være en trussel mot det som holdt samfunnet sammen, nemlig troen.

Men de tre ovenfor nevnte prinsippene, "troen alene", "nåden alene" og "skriften alene", signaliserte et perspektivskifte. Enkeltindividets personlige forhold til Gud skulle være det sentrale, noe som innebar en dreining fra et kollektivistisk til et individualistisk menneskesyn. Slik sett pekte Luthers lære fram mot vår tid, for nettopp dette kan sies å være et karakteriserende trekk ved vår kultur.

En konsekvens av dette var at samvittigheten fikk en autoritativ status i Luthers lære. Den enkeltes samvittighet formidler Guds vilje, gir anvisninger og veiledning i dagliglivet og påminnelser om sømmelig adferd, men også irettesettelser ved avvik fra den gode moral. Men som de fleste av oss har erfart er ikke samvittigheten alltid like pålitelig. Ikke så rent sjelden er dens stemme påvirket av personlige tilbøyeligheter og begjær. Bare se på de lutherske kirkene i dag. Det som én luthersk troende – lekmann, prest eller biskop – ser på som synd og vranglære, kan av andre bli betraktet som aktverdig og dydig adferd, og forsonende og forenende sosiale og organisatoriske mekanismer er mangelvare. Sagt på en annen måte: De lutherske kirkene mangler en organisasjonsstruktur som ivaretar deres formål og funksjon. Det er feil å gi Luther skylden for dette, men det var unektelig han som satte det i gang.