Kvifor er vi så sjuke?

Kronikk i Sunnmørsposten, 13 august.

Materiale frå Eurostat, EU sitt statistikk-kontor, viser at Noreg har verdas høgaste sjukefråvær. Det utgjer om lag seks prosent av alle avtalte dagsverk. Samtidig veit vi at det knapt finst noko anna land i verda der helsetilstanden er like god som her. Kva kan dette mishøvet skuldast? I ein kronikk i Aftenposten den 25. februar i år gir Kaveh Rashidi og Sophie Berg eit svar på spørsmålet. Dei meiner at det har utvikla seg ein ‘syk sykmeldingskultur’.

Rashidi og Berg sine analyser i den nemnde artikkelen vert truleg støtta av dei fleste som har tumla med desse problemstillingane, men svaret deira er nok likevel berre ei delforklaring. Det finst nemleg ein heil del antakingar om årsakssamanhengane på dette området, og nokre, men ikkje alle, vert støtta av seriøs forsking. Nedanfor gir eg ein oversikt over noko av forskinga på dette temaet.

Det har vorte hevda at det norske arbeidslivet sysselset ein større andel funksjonshemma enn andre land, og fordi disse oftare er sjuke enn funksjonsfriske påverkar det sjukefråværs-statistikken. Men dette er ikkje tilfelle. I Noreg er det ein lågare andel sysselsette funksjonshemma enn i andre land som det er naturleg å samanlikne med.

Ein har ofte lagt den såkalla ‘utstøtingshypotesen’ til grunn. Denne seier at dårlege arbeidstilhøve og belastningar ‘støyter’ arbeidstakarane ut til sjukefråvær eller arbeidsløyse. Men dersom ein ser nøyare på arbeidstilhøva der det er høgt fråvær, er det vanskeleg å sjå ein slik samanheng. Det finst heller ikkje noko belegg for å seie at arbeidstilhøva i norsk arbeidsliv er verre enn i andre land, og der sjukefråværet er langt lågare enn hjå oss.

Mårten Palme har gjennom si forsking i Sverige dokumentert dette: Folk som flyttar frå eit område med høgt sjukefråvær til eit område med lågt sjukefråvær tilpassar seg dette, og har mindre sjukefråvær. Det omvendte skjer også: Dersom ein flytter til eit område med høgare sjukefråvær enn det ein kom frå, vil ein verte ‘sjukare’. Forklaringa på dette er at det sosiale miljøet og dei normene som er der definerer kva som er sjukdom og kva som er legitimt sjukefråvær. Det utviklar seg lokale fråværskulturar, seier Palme.

Det er bekvemt å vere sjuk, spesielt dersom ein berre er litt sjuk eller ikkje sjuk i det heile tatt. Forskingsprosjekt der ein har bede sjuke born om å teikne seg sjølve medan dei var sjuke, resulterer ofte i teikningar som viser at dei får ligge i dobbeltsenga til foreldra, at mor er heime frå arbeid og gir omsorg og varm mjølk med honning i. Noko av den same effekten vert sjuke vaksne til del. Sjukdom fritar for tyngande ansvar og utløyser positiv merksemd og medkjensle.

Kvinner har meir sjukefråvær enn menn. Næringane ‘Undervisning’ og ‘Helse- og sosialtenester’ er dei næringane i Noreg som har høgast sjukefråvær, høvesvis 7,1 og 9,5 prosent av alle avtalte dagsverk. Dette er også dei to mest kvinnedominerte næringane, der kvinnene utgjer 66 prosent av alle tilsette i den førstnemnde næringa og 81 prosent i den sistnemnde. Dersom ein samanliknar menn og kvinner som har likt arbeid og like arbeidstilhøve, finn ein at kvinners sjukefråvær er 1,3 til 1,7 gonger høgare enn menns fråvær.

Ei nærliggande forklaring på dette kunne vere at kvinnene har meir krevjande og omfattande arbeid med barneomsorg, at dette tvingar fram meir fråvær frå lønsarbeidet, og at dette i sin tur kjem til uttrykk som sjukefråvær. Men når ein samanliknar par med barn og par utan barn ser ein at kjønnsgapet i sjukefråvær mellom kvinner og menn nesten er det same.

Ei anna forklaring kunne kanskje vere at arbeidet i dei typiske kvinneyrka er meir sjukdomsframkallande enn i mannsyrka. Men det motsette er tilfellet. Arbeid i typiske mannsyrke er klart meir krevjande og farleg enn i kvinneyrke. I 2017 vart 12441 menn utsett for ei arbeidsulykke mot 9496 kvinner. I 2018 omkom 29 personar i arbeidsulykker. Alle var menn.

Gravide kvinner har eit høgt sjukefråvær, men dette forklarer berre litt av skilnaden i høve til menn. Dersom ein tar ut gravide kvinner frå datagrunnlaget, vert skilnaden redusert med om lag ein fjerdedel.

Ovanfor vart det nemnt at det sosiale miljøet og dei normene som er der definerer kva som er sjukdom og kva som er legitimt sjukefråvær. Der folk møtest og på arbeidsplassane dannar det seg spesifikke, lokale og bransjemessige standardar og forståingar av kva slags kjensler og tilstander som med rette kan definerast som sjukemeldingsgrunn. Kvifor dei mest liberale haldningane til sjukemelding har utvikla seg innanfor dei næringane som er sterkast dominert av kvinner er det ingen som til no har gitt gode svar på.

Noko av forklaringa på det høge sjukefråværet kan truleg ligge i legane sin reduserte status. Før var det legen som bestemte om ein var sjuk, og om ein var så sjuk at det tilsa sjukemelding. Legane var portvakter til helsevesenet og trygdesystemet og vernarar av den gode arbeidsmoralen. Men slik er det ikkje lenger. Dei siste tiåra har legane sin autoritet vorte svekka, og det har først og fremst  samanheng med at kunnskapsnivået blant pasientane har blitt betre. Mange pasientar konsulterer ekspertsider på internett og kan ofte meir om sine lidingar og sjukdomar enn legen sin, og har diagnosen klar før legen rekk å ta fram stetoskopet. Pasientane har blitt ‘myndiggjorde’. No er det brukarstyring som gjeld. Det er vedteke at det er pasienten sjølv som best veit om han/ho er sjuk, og logisk nok har språkbruken i samsvar med dette vorte endra frå at ‘legen har sjukmeldt meg’ til ‘eg har sjukmeldt meg’. Dette har mellom anna ført til at det av og til er vanskeleg for legar å stå imot grunnlause krav om sjukemelding.

Av og til vert det argumentert for å revidere sjukelønnsordninga og gjere henne mindre generøs, slik at ein kan få redusert det høge sjukefråværet. Men få seriøse politikarar går inn for det, for dei veit at dei politiske kostnadene med det vil vere større enn den økonomiske gevinsten. Derfor kjem ikkje det til å bli gjort.

Kvifor er alt så ille? Eller er det det?

Kronikk i Sunnmørsposten, 27. mai

Det er terror og krig over alt i verda, meslingar og svineinfluensa fører til massedød, fattigdomen aukar, vi står framfor økonomiske kriser og politiske samanbrot, og no er det vår og flått-tid og vi får alle borreliose. Dessutan er alle innsekt og småaper i Indonesia i ferd med å bli utrydda av RoundUp og co₂ og liknande miljøgifter. Ja, omtrent slik er det verdsbiletet massemedia, inkludert Sunnmørsposten,  presenterer oss for. Men er det eit sant bilete?

Levealder. I 1846 var forventa levetid for kvinner i Norge 50 år, og for menn 48. I dag er den på 84 for kvinner og 80 for menn. I verda sett under eitt var den gjennomsnittlige levealderen om lag 30 år på 1800-talet. I England har den forventa levealderen vorte fordobla dei siste 200 åra. Liknande tal finn ein for dei fleste av landa Europa. Med noko forseinking har det same skjedd i mange andre land i verda.

Fattigdom. På 1800-talet levde 85 prosent av menneska i verda i ekstrem fattigdom, og i berre eit fåtal av verdas land hadde fleirtalet av menneska nok mat. Britiske barn begynte i arbeidslivet i tiårsalderen. For 20 år sidan levde 42 prosent av befolkninga i India og Kina i ekstrem fattigdom. I dag er den tilsvarande prosenten for Indias vedkomande 12 og for Kinas vedkomande til 0,7 (!).  I Latinamerika fall den tilsvarande prosenten frå 14 til 4 prosent. Etter som Kina, India og Latinamerika samla sett utgjer så stor del av verdas samla befolkning, utgjer denne utviklinga eit enormt stort sprang framover i positiv retning.

Utdanning. I år 1900 kunne berre kvart femte menneske i verda å lese. I dag er det omvendt. Berre ein av fem er analfabetar. I alle land, med unntak av nokre afrikanske land og Afganistan, er det no over halvparten av befolkninga som kan å lese. I dag går 92 prosent av alle gutar i verda på grunnskule. Den tilsvarande prosentandelen for jenter er 90. Dette er ein kraftig auke for både gutar og jenter – og mest for jenter - i løpet av dei siste 20 åra.

Befolkningsvekst. For 70 år sidan fekk kvar kvinne i verda i gjennomsnitt 5 barn kvar. I dag er det same gjennomsnittet på 2,5. I denne samanhengen minner eg om at dersom innbyggartalet skal haldast stabilt, må dette talet vere 2,2 eller høgare. I Norge er det no på 1,6, om lag det same som i Kina. Dette inneber at storleiken på verdas befolkning, sett under eitt, er i ferd med å flate ut.

Kva er grunnen til dette dramatiske fallet? Etter kvart som fattigdomen har vorte redusert har det ikkje vore naudsynt med mange born for å ha nok arbeidskraft, og heller ikkje for å kompensere for at så mange av barna døydde så altfor tidleg. Kvinner og menn gjekk på skule, og dei ønskte også at deira born skulle få ei god utdanning og eit godt liv. Det viktigaste bidraget til dette var nettopp å få færre born. Somalia, Tsjad, Mali og Niger er dei landa i verda der kvinnene får flest barn, 5-8, og dette er samstundes dei landa der flest barn dør i tidleg alder.

Helse/barnedødelighet. I verdssamanhang har helsetilstanden vorte dramatisk betra, og helseforbetringane har vore størst i fattige land. I eit globalt perspektiv har det altså vorte større likskap når det gjeld folks helse.

I 1950 døydde 15 prosent av dei fødde barna i verda før dei var eitt år. I 2016 var den tilsvarande prosenten 3.  Ei viktig årsak til at  barnedødeligheten har gått så kraftig ned, spesielt i fattige land, ligg først og fremst i førebyggande tiltak, drive fram av lokale sjukepleiarar, jordmødre og foreldre med utdanning. No overlever fleire barn fordi dei ikkje blir sjuke. Halvparten av forbetringa i barns overlevingsevne kan forklarast ved mødrenes kunnskapsnivå. Det mest effektive som kan gjerast for å forbetre helsetilstanden i fattige land er derfor skulegang og kunnskaper til foreldre og lokalmiljø.

Naturkatastofer. Vi høyrer til stadigheit om naturkatastrofer rundt om i verda, så pass ofte at ein sit igjen med inntrykk av at det har vorte fleire, og at konsekvensane av dei har vorte alvorlegare. Det har vorte hevda at årsaka til dette er klimaendringane. Men talet på dødsfall som følgje av naturkatastrofer er i dag på berre fjerdedelen av det tilsvarande talet for hundre år sidan, og samstundes har folketalet på jorda auka med 5 milliarder menneske. Dette har samanheng med den ovanfor omtalte velferdsutviklinga. Naturkatastofer kan ramme alle land, fattige som rike, men dei dødelege konsekvensane får størst omfang i fattige land, mellom fattige menneske.

Dei farane som massemedia hyppigst omtaler, og som bekymrar oss mest, er ofte dei som skader oss minst. I boka Factfulness skriv Hans Rosling at det i løpet av to veker i 2009 døydde 31 menneske av svineinfluensa, og at det i løpet av dei same to vekene vart skrive 253 442 artiklar om dette, altså 817 artiklar pr dødsfall. I det same tidsrommet døydde over 60 000 menneske av tuberkulose i verda utan at dette fekk noko oppslag i det heile tatt.

Når verdssituasjonen er så pass god som eg har dokumentert ovanfor, kvifor er då pessimismen så utbreidd?  Forklaring: Massemedia er sterkt fokusert på katastrofer, negative hendingar og kortvarige utviklingstrekk. "Berre negative nyhende er ekte nyhende" ser ut til å vere massemedias grunnleggande tanke og leiande motto.

Dei som har kompetanse til å kunne opplyse oss om verdas sanne tilstand, nemleg forskarane, er lite interesserte i å korrigere massemedias skeive bilete av utviklinga. I den grad dei gjer det, skriv dei gjerne i publikasjonar som berre eit lite antal av deira kollegaer les. Å skrive artiklar som har lekfolk som målgruppe, til dømes på kronikkplass i Sunnmørsposten, gir ikkje positivt utslag på løns- og karriereutviklinga, og vert derfor i liten grad gjort.

Eit unntak var Hans Rosling, ein svensk lege og forskar som døydde i 2017. Det siste han gjorde før han døydde var å skrive boka Factfulness saman med svigerdotra si og sonen sin. Denne boka har vore den viktigaste kjelda for denne kronikken.

Hans Rosling, Anna Rosling Rönnlund, Ola Rosling: Factfulness, Cappelen Damm, Oslo, 2018

Hvorfor er vi så syke i Norge?

Kronikk i Bergens Tidende 7. april

Materiale fra Eurostat, EUs statistikkontor, viser at Norge har verdens høyeste sykefravær. Det utgjør over 6 prosent av alle avtalte dagsverk. Samtidig vet vi at det knapt finnes noe annet land i verden der helsetilstanden er like god som her. Hva kan dette misforholdet skyldes? I en kronikk i Aftenposten den 25. februar gir Kaveh Rashidi og Sophie Berg et svar på dette spørsmålet. De mener at det har utviklet seg en ‘syk sykmeldingskultur’.

Men Rashidis og Bergs svar på spørsmålet er bare en delforklaring. Det finnes nemlig en hel del antakelser om årsakssammenhengene på dette området, og noen, men ikke alle, blir støttet av seriøs forskning. Nedenfor gir jeg en oversikt over noe av forskningen på dette temaet.

Det har vært hevdet at det norske arbeidslivet sysselsetter en større andel funksjonshemmede enn andre land, og fordi disse oftere er syke enn funksjonsfriske, påvirker det sykefraværs-statistikken. Men dette stemmer ikke. I Norge er det en lavere andel sysselsatte funksjonshemmede enn i andre land som det er naturlig å sammenlikne med.

En har ofte lagt utstøtingshypotesen til grunn. Denne sier at dårlige arbeidsforhold og belastninger ‘støter’ arbeidstakerne ut til sykefravær eller arbeidsløshet. Men dersom en ser nøyere på arbeidsforholdene der det er høyt fravær, er det vanskelig å se slike sammenhenger. Det finnes heller ikke noe belegg for å si at arbeidsforholdene i norsk arbeidsliv er verre enn i andre land, og der sykefraværet er langt lavere enn hos oss.

Mårten Palme har gjennom sin forskning i Sverige dokumentert følgende: Folk som flytter fra et område med høyt sykefravær til et område med lavt sykefravær tilpasser seg dette, og har mindre sykefravær. Det omvendte skjer også: Dersom en flytter til et område med høyere sykefravær enn det en kom fra, vil en bli ‘sykere’. Forklaringen på dette er at det sosiale miljøet og de normene som er der definerer hva som er sykdom og hva som er legitimt sykefravær. Det utvikler seg lokale fraværskulturer, sier Palme.

Det er bekvemt å være syk, spesielt dersom en bare er litt syk eller ikke syk i det hele tatt. Forskningsprosjekter der en har bedt syke barn om å tegne seg selv mens de var syke, resulterer ofte i tegninger som viser at de får ligge i dobbeltsenga til foreldrene, at mor er hjemme fra arbeid og gir omsorg og serverer varm melk med honning i. Noe av den samme effekten blir voksne syke til del. Sykdom fritar for ansvar og utløser positiv oppmerksomhet og medkjensle.

I de fleste europeiske land har kvinner betydelig høyere sykefravær enn menn, i Norge 67 prosent høyere. I Sverige er den tilsvarende prosentandelen 90. En nærliggende forklaring på dette kunne være at kvinnene har mer krevende og omfattende arbeid med barneomsorg, at dette tvinger fram mer fravær fra lønnsarbeidet, og at dette i sin tur kommer til uttrykk som sykefravær. Men når en sammenlikner par med barn og par uten barn ser en at kjønnsgapet i sykefravær mellom kvinner og menn nesten er det samme. Dette er tilfelle både i Norge og i andre europeiske land.

En annen forklaring kunne være at arbeidet i de typiske kvinneyrkene er mer sykdomsfremkallende enn i mannsyrker. Men det motsatte er tilfellet. Arbeid i typiske mannsyrker er betydelig mer krevende og farlig enn i kvinneyrker. I 2017 var 12441 menn utsatt for en arbeidsulykke mot 9496 kvinner. 95 prosent av de som de siste årene har omkommet i arbeidsulykker var menn. Dersom en sammenlikner menn og kvinner som har like jobber og arbeidsforhold, finner en at kvinners sykefravær er 1,3 til 1,7 ganger høyere enn menns fravær.

Gravide kvinner har et høyt sykefravær, men dette forklarer bare litt av forskjellen i forhold til menn. Dersom en tar ut gravide kvinner fra datagrunnlaget, blir forskjellen redusert med ca. en fjerdedel.

Når vi så skal forsøke å forstå forskjellen på omfanget av sykefravær mellom kvinner og menn er det mest nærliggende å tenke seg at det i typiske kvinneyrker er en sterk tendens til at det utvikler seg lokale ‘fraværskulturer’. Men denne problemstillingen er lite utforsket.

Før var det legen som bestemte om en var syk, og om en var så syk at det burde føre til sykemelding. Legene var portvakter til helsevesenet og trygdesystemet og voktere av den gode arbeidsmoral. Men slik er det ikke lenger. De siste tiårene har legenes autoritet blitt svekket, og det har først og fremst  sammenheng med at kunnskapsnivået blant pasientene har blitt bedre. Mange pasienter konsulterer ekspertsider på internett og kan ofte mer om sine vondter og sykdommer enn sin lege, og har diagnosen klar før legen får tatt fram stetoskopet. Pasientene har blitt ‘myndiggjort’. Nå er det brukerstyring som gjelder. Det er pasienten selv som best vet om han/hun er syk, og logisk nok har vår språkbruk i samsvar med dette forandret seg fra at ‘legen har sykmeldt meg’ til ‘jeg har sykmeldt meg’. Blant annet derfor er det vanskelig for leger å stå imot uberettigede krav om sykemelding.

Det er tverrpolitisk enighet om at sykefraværet er for høyt, men lite blir gjort med det. Hva kan gjøres?

Ett tiltak kan være å legge forholdene bedre til rette på arbeidsplassene med tekniske hjelpemidler og ved endring og individuell tilpasning av arbeidsoppgavene. På den måten vil det i mange tilfeller være mulig å sysselsette flere funksjonshemmede og arbeidstakere som bare er ‘litt syke’. For å få dette til er det nødvendig med et mye tettere samarbeid mellom primærhelsetjenestene og arbeidsplassene enn det vi har i dag.

Men det mest effektive med tanke på reduksjon av sykefraværet ville uten tvil ha vært en revisjon av sykelønnsordningen slik at den ble mindre generøs. Det har ofte blitt tatt til orde for det, men politikerne anser at de politiske kostnadene ved det vil være større enn den økonomiske gevinsten, så derfor kommer ikke det til å bli gjort.

Den norske kirke 2037 – et scenario

Kronikk i Sunnmørsposten 18. mars

2017 ble et betydningsfullt år og et veiskille for Den norske kirken (Dnk). Da ble kirken skilt fra staten.  I dag, 20 år senere, kan det være på sin plass med et tilbakeblikk.

I år 2000 var 86 prosent av befolkningen medlemmer i Dnk. Ti år senere var prosentandelen 78. I 2019 var ca 70 prosent av befolkningen medlemmer der, mens det i dag er 50 prosent. Det kan være forskjellige forklaringer til denne sterke nedgangen, og i det følgende vil jeg komme inn på noen slike.

I 2017 kom det ut en bok med tittelen ‘Da Gud skiftet mening’. Forfatterne var en pensjonert prost, Trond Bakkevig og en journalist, Tomm Kristiansen. Boken gjorde rede for hvordan kirken i løpet av de siste femti årene fram til da hadde blitt forvandlet fra en institusjon som drev  med kristen forkynnelse til en politisk aktør et stykke ute på venstresiden i det partipolitiske spekteret. I parantes kan det nevnes at det året før boken kom ut, i 2016, ble tilsatt ny biskop i Sør Hålogaland. Fire av de fem kandidatene hadde vært eller var aktive kommunepolitikere for SV og Arbeiderpartiet. En tidligere arbeiderpartiordfører ble valgt.

I den ovenfor nevnte boken omtalte forfatterne blant annet ‘homofilispørsmålet’. Det siste tiåret før 2017 skapte dette mye uro i kirken. Dette hadde sin bakgrunn i at Stortinget i 2008 vedtok en ny kjønnsnøytral ekteskapslov. I utgangspunktet var kirken sterk motstander av dette, men flere og flere av kirkelederne lot seg etter hvert overtale til å akseptere ‘homoekteskap’. Det ble fremmet forslag om å utarbeide liturgi for dette på kirkemøtet i 2014, men det falt. Nytt forslag ble fremmet på kirkemøtet i 2017, og ble da vedtatt.

Kirkemøtets vedtak om likekjønnet ekteskap inkluderte en bestemmelse om at prester som av samvittighetsgrunner var motstandere av dette kunne reservere seg mot å medvirke ved slike seremonier. I en del menigheter, spesielt på vest- og sørvestlandet, førte dette til problemer, fordi det der ikke fantes prester som ville utføre slike vielser, og fordi det ofte var vanskelig å skaffe erstattere. Derfor ble prestenes generelle reservasjonsrett opphevet i 2028.

På 2020-tallet begynte det å bli en del debatt om gruppeekteskap i det politiske miljøet, i dagspressen og kirken.  ‘Hvorfor er ekteskapslovgivningen bare innrettet mot parforhold?’, spurte lederen i organisasjonen Åpen folkekirke, og fortsatte: ‘Noen mennesker er glad i flere, og ikke bare i én.’ En biskop hevdet at gruppeekteskap var i samsvar med Guds vilje, og at Jesus slett ikke hadde pålagt oss å elske bare ett menneske, men mange. Biskopen hevdet videre at gruppeekteskap helt ut var i samsvar med den jødisk/kristne kulturarven, og han henviste i den sammenheng til kong Salomo som levde i et (sterkt utvidet) gruppeekteskap som besto av 1001 personer. I 2034 vedtok Stortinget å åpne for gruppeekteskap, begrenset oppad til fem personer, og året etter sluttet kirkemøtet seg til dette, og utarbeidet en liturgi for inngåelse av gruppeekteskap. Det første kirkelige gruppeekteskapet, bestående av en kvinne og to menn, ble inngått i Hamar domkirke senhøstes 2036.

I 2019 skapte abortspørsmålet en del strid. Fram til da hadde kirken på prinsipielt grunnlag vært motstander av selvbestemt abort. Men i februar 2019 sendte biskopene ut en enstemmig uttalelse der de forsvarte dette. (Men ikke alle biskopene forsto hva de skrev under på.) Det ble sagt at dette var et overmodent standpunkt, for det hadde lenge vært klart at et stort flertall av kirkens medlemmer var enige med biskopene. Men likevel, og ikke uventet, møtte dette sterk motstand og en del utmeldelser.

I dag er kirken sterkt kvinnedominert. Utviklingen i den retning begynte allerede tidlig på 2000-tallet. I 2019 var alle lederne og direktørene i kirkerådet, Kirkens arbeidsgiverforening og Mellomkirkelig råd kvinner. Slik er det også nå. Det er ingen mann i noen av disse stillingene i dag heller.  I 2019 var det sju kvinner og fem menn i bispekollegiet. Nå er det ti kvinnelige biskoper og to mannlige. 

Utover på 2020-tallet kom feminiseringen av kirken også til uttrykk i kirkens liturgi og teologi. Det ble etter hvert vanlig å omtale Gud med pronomenet ‘hun’, og i gudstjenestene i dag blir Gud oftere omtalt som mor enn som far. Før var Gud den allmektige fader høyt der oppe, men nå har han blitt en omsorgsfull mor. Før snakket prestene om synd og frelse og de to mulige utgangene på livet, men nå er presten en som generøst og med stor innfølingsevne gir kjærlig trøst og omsorg. Kirken har utviklet seg fra en ‘tale- og lærekirke’ til en ‘trøste- og bærekirke’.

I år 2000 var 86 % av innbyggerne medlemmer i Dnk. 20 år senere var den tilsvarende prosentandelen 71, og i dag er den godt under 50. Det er to hovedårsaker til denne sterkt reduserte oppslutningen, innvandring  fra katolske og muslimske land og utmeldinger.  En langt større andel av menn enn kvinner har meldt seg ut. Grunnen er, som flere vitenskapelige undersøkelser har vist, at mange menn føler seg fremmede i kirken. Den har blitt for feministisk. Også for 20 år siden var mennene i mindretall blant kirkegjengerne, men forskjellen på menns og kvinners deltakelse i kirkelige aktiviteter har blitt enda større i dag. Ved mange gudstjenester utgjør menn i dag bare 20 % av de tilstedeværende.

Hvor ble det av de utmeldte? Noen konverterte til Den katolske kirken. Andre gikk til Den evangelisk lutherske frikirke, men færre enn det denne kirkens ledelse håpet på. Det ble dannet mange ‘husmenigheter’ og små lokale forsamlinger der noen, men ikke alle, sto under Normisjons eller Norsk luthersk misjonssambands organisasjonsparaply. Noen få har også meldt seg inn i Humanetisk forbund eller blitt muslimer. Men enda flere står uten organisert religiøs eller livssynsmessig tilknytning.

Sykkylven, 10. mars 2037

Lars Jørgen Vik

Frihetens skygge

Trykt i Vårt Land 5. september.

Samfunnsforskere har de siste tiårene arbeidet mye med begrepet ‘individualisering’ for å beskrive sentrale utviklingstrekk og tilstander i vår del av verden. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at trygge sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene som velgende individ. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at mange politiske reformer blir begrunnet med at det vil styrke ‘individenes frie valg’. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal ha rett og mulighet til å velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også livsstil, helsetjenester, kjønn og seksuell orientering.

Denne ekstreme valgideologien er sterkt påvirket av det som har vært styringsideologien av offentlig virksomhet de siste 20 – 30 årene, New Public Management (NPM). Et grunnleggende prinsipp i NPM-tankegangen er at de styringsmekanismene som blir benyttet i privat næringsdrift i større grad må tas i bruk i offentlig forvaltning. Det innebærer blant annet at en skal legge forholdene til rette for at  tilbuds- og etterspørsels­mekanismene fungerer knirkefritt. NPM-ideologene har hentet sine idealer om hvordan forholdet mellom innbyggerne og det offentlige bør være fra varehandelen. Innbyggerne er kunder, og en kunde er fritt velgende, rasjonell og kalkulerende og har alltid rett. Kunden skal alltid møtes med velvilje, høflighet og underdanighet fra selgerens side. Dette blir omtalt som ‘brukerorientering’.

Ingen er motstander av frihet til å velge. Vårt demokratiske system, likestillingen mellom kjønnene og individuell frihet har gitt oss bedre liv, men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Friheten kaster skygge.

Markedskreftene, enten disse virker gjennom det private næringslivs kanaler, eller gjennom de offentlige velferds- og helsetjenestene, har skapt en mennesketype som tjener dens interesser: Det frie, rasjonelle og selvstendige mennesket, ubundet av tradisjoner og normer som fritt velger det de samme markedskreftene ønsker skal velges. Men denne ideologien har påvirkningskraft langt forbi markedsfeltets grenser. Dyrkingen av det egoistisk nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert og latterliggjort.

Dette idealet presser seg fram når det gjelder barneoppdragelse. I en barnehage i Stockholm omtaler de ikke gutter som gutter og jenter som jenter, og personalet sier ikke ‘han’ eller ‘hun’ om eller til barna, men ’hen’. Barna blir oppdratt i samsvar med dette, til å fortrenge sin kjønnsidentitet. De oppmuntres til å leke med alle typer leker, slik at de “skal få et så rikt liv som mulig uten bindinger av kjønn.” Formålet med dette er at barna skal slutte å bli presset til å forstå seg selv som gutter og jenter, og de får på denne måten en “fantastisk mulighet til selv å finne ut hvem de vil være.” De skal på fritt grunnlag, uten tvang, selv kunne velge kjønnsidentitet.

Humanetisk Forbund er inne på det samme i en parafrase over Jesu ord i denne formuleringen: “La de små barn komme til seg selv.” Finn Skårderud har kommentert dette på følgende enkle og uttrykksfulle måte i boken “Uro”: “Det blir psykiatri av slikt.” Psykisk sunnhet fremmes i og gjennom meningsfulle fellesskap og grensesetting. Valgfrihetens sjefsideologer ser ut til å mene at barn og voksne som hele tiden må ta standpunkt og å velge, og som hele tiden rastløs søker sin identitet, blir gode samfunnsborgere. Men hensynsløs valgfrihet uten rammer og moralsk  forankring skaper ikke psykisk sunnhet og gode samfunn.

Europas død

Kronikk i Sunnmørsposten, 17. august.

Douglas Murray er en kjent britisk forfatter, som i 2017 skrev boken ‘The Strange Death of Europe’. Boken solgte i store opplag i Storbritannia. Nå er boken oversatt til norsk under tittelen ‘Europas underlige død’. Boken fortjener like stor oppmerksomhet her som i sitt hjemland.

Bokens hovedtema er den store innvandringen til Europa fra muslimske land, og den innvirkningen dette har på vår kultur og våre politiske og sosiale institusjoner. Boken gir  også en grundig analyse av de sosiokulturelle forutsetningene for masseinnvandringen.

Boken er skrevet ut fra en konservativ og innvandringskritisk synsvinkel, og la det med en gang være sagt: Dette er en dypt pessimistisk og dyster bok, noe som blir antydet allerede i bokens tittel. Budskapet blir tydeliggjort allerede i bokens første setning: «Europa er i ferd med å begå selvmord». Spørsmålet er om Murray på en tilfredsstillende måte er i stand til å begrunne sin samfunnsdiagnose og spådom. Jeg mener ‘tja’.

Utgangspunktet for Murrays analyser er Europas demografiske situasjon. Nesten alle europeiske land har en sterkt aldrende befolkning. Årsaken er de store fødselskullene det første tiåret etter siste verdenskrig, og nåtidens lave fødselstall blant de etniske europeerne. Dersom en befolkningsstørrelse skal holde seg stabil, må hvert par i gjennomsnitt få 2,1 barn. I dag er det ikke ett eneste europeisk land der det er tilfelle. Norge har en av Europas høyeste fertilitetsrater på 1,86, som altså likevel er godt under det nivået som kunne holde den etniske norske befolkningen på et stabilt nivå. Til sammenlikning kan det nevnes at Tysklands rate er 1,44. I Europa er det i dag bare tre typer mennesker som får 3 eller flere barn – de veldig rike, de fattige og nyankomne innvandrere. Når det likevel er befolkningsøkning i mange europeiske land, skyldes det innvandring, og at innvandrerne får flere barn enn de etniske europeerne. Somalia er på tredjeplass som opprinnelsesland for innvandrere til Norge, etter Polen og Litauen. I Somalia er fødselsraten 5,99, fjerde høyest i verden (2015-tall).

De lave fødselstallene blant etniske europeere, immigrasjonen og de høye fødselstallene blant immigrantene har i mange europeiske land ført til at noen av disse har svært høye andeler med utenlandsk bakgrunn. I Norge er nå innvandrerandelen på 17 prosent, og i Sverige godt over 20 prosent. Murray nevner at demografiske analyser viser at etniske svensker kan bli en minoritet i sitt eget land i de fleste nålevende svenskers liv.

Murray mener at europeisk kultur og mentalitet er preget av en slags tretthet og ringeakt for egen kultur og egne verdier, og en tilsvarende overdreven skjønnmaling av muslimsk kultur og tradisjon. Europas tretthet skyldes i stor grad kristendommens tilbakegang, mener Murray, som selv er erklært ateist. I Storbritannia avtar oppslutningen om kristendommen raskere enn i de fleste andre vestlige land. I 2010 var ca. to tredjedeler av befolkningen kristne. Dersom avkristningen fortsetter i samme tempo som nå vil andelen bli redusert til en tredjedel i 2050.

Det at Europa er i ferd med å miste sin religion og tiltro til sine egne verdier betyr at vi er i ferd med å miste vår historie, for kristendommen var ryggraden i denne. Etterkrigstidens dyrkelse av menneskerettighetene, som av og til blir omtalt i religiøse vendinger, kan forståes som en sekulær versjon av den kristne samvittigheten, men det utbredte misbruket av dette begrepet har vannet det ut slik at det i dag langt på vei har mistet normdannende kraft. Murray spør: «Hvor lenge kan et samfunn bestå etter at det har slitt fortøyningene til sin opprinnelse og tingene som gav det kraft og framdrift?»

Alle, uansett politisk overbevisning og holdninger til innvandring, har vært enige om at integrering må være et overordnet mål for innvandringspolitikken. Men ikke noe land i Europa har mestret dette. Angela Merkel innså dette allerede i 2010. Hun sa da: «Selvsagt har forsøket på å bygge et multikulturelt samfunn og å leve side om side og ha glede av hverandre mislyktes; det har mislyktes fullstendig.» Året etter sa den franske presidenten Nicolas Sarkozy dette: «Sannheten er at vi i alle våre demokratier har vært altfor opptatt av identiteten til dem som kom, og ikke av identiteten til landet som ønsket dem velkommen.» Mange andre politikere og forskere har innsett det samme, men til tross for dette har de likevel strødd rundt seg med floskler om ‘fargerike fellesskap’ og ‘mangfold’.

Sannheten er at politikerne ikke vet hvordan en kan oppnå integrering og fredelig mangfold, og ingen andre heller. Innvandrerghettoene i Europas storbyer vokser, med derav følgende kulturelle, sosiale og økonomiske motsetninger og no-go-soner. Problemet er velkjent også i Norge. I Dagsnytt18-sendingen i NRK, 2. august i år, måtte Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner innrømme at en også i Norge har store problemer på dette området. Stikk i strid med hva politikerne har forventet og sagt har ikke innvandrerne kommet til oss for å tilegne seg vår kultur. «De hadde med seg sine egne kulturer. Og de tok dem med seg akkurat på det tidspunktet da vår egen kultur manglet selvtilliten til å gjøre seg gjeldende. Ja, det var faktisk med en viss lettelse at mange europeere ønsket velkommen en slik mulighet til å glemme seg selv.», skriver Murray.

De som er innvandringsskeptiske og nærer mistro til ‘fargerike fellesskap’ og ‘multikultur’ vil finne mange gode argumenter i denne boken. Innvandringsliberale bør også lese den, i det minste for å ruste seg mot de førstnevntes argumenter. Alle andre, de som befinner seg mellom disse ytterpunktene, vil få mer innsikt og bli litt klokere, men trolig ikke mer lykkelige.

Douglas Murray: Europas underlige død. Document forlag, Oslo 2018.

Samhandlingen med andre

Trykket i Vårt Land, 8. august

"Vi har alt, men det er også alt vi har." Ole Paus

Viktor E. Frankl var en østerriksk lege og psykiater. Han var født i 1905 og døde i 1997. Han studerte medisin ved universitetet i Wien, og han spesialiserte seg senere innenfor psykiatri. Han var mest opptatt av å studere årsakene til depresjon og selvmord, og han begynte å arbeide med å utvikle behandlingsmetoder mot dette.

Da nazistene kom til makten i Østerrike i 1938, fikk Frankl forbud mot å behandle "ariske" pasienter fordi han var jøde. Han søkte om visum til USA og fikk det, men reiste ikke. Han valgte å bli i Wien for å ta seg av sine gamle foreldre. I desember 1941 ble han gift.

Høsten 1942 ble Frankl og hans kone deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, og senere til Dachau. Hans kone døde i Bergen-Belsen. Begge Frankls foreldre og hans bror led samme skjebne. Den eneste av Frankls nærmeste slektninger som overlevde nazistenes terror var hans søster Stella.

Frankl overlevde altså oppholdene i konsentrasjonsleirene, og etter krigen begynte han å arbeide med spørsmålet om hvorfor han og andre ikke bukket under og ble drept, mens andre døde. For sin egen del sto det klart for ham at det var det intense håpet om å få se sin kone igjen, og planene om å rekonstruere en vitenskapelig avhandling som hadde blitt ødelagt av nazistene, som holdt ham i live. Noe liknende var tilfelle også for mange andre som overlevde. Det var ikke nødvendigvis de som var sterkest fysisk sett som klarte seg best, men de som maktet å se en mening med livet, som klarte å klynge seg til et framtidshåp. Med denne erkjennelsen som utgangspunkt gjorde han seg opp noen tanker om hva som gir livet mening.

Samfunnsforskere har i etterkrigstiden arbeidet mye med begrepet ”individualisering” for å beskrive sentrale utviklingstrekk i de vesteuropeiske landene. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også helsetjenester, skoler, livsstil og kjønn.

"Valgfrihet" er altså vår tids fremste og viktigste ideal. Det trumfer alt. Ingen er motstander av frihet til å velge, for valgfrihet har på mange måter gitt oss bedre liv. Men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Dyrkingen av det nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert, ja endog latterliggjort. Men perspektivløs valgfrihet uten rammer og moralsk forankring skaper ikke psykisk sunnhet, mener Viktor Frankl. Og for egen del legger jeg til: Ikke gode samfunn heller. Friheten kaster skygge.

Frankl forteller dette om en pasient: I en av konsentrasjonsleirene han var i så han liket av en kvinne som hadde begått selvmord. Hun etterlot en lapp der det sto: "Sterkere enn skjebnen er det mot som bærer den." Frankl kommenterer dette slik: "Til tross for dette motto hadde hun tatt sitt liv. Visdom strekker ikke til uten menneskelig kontakt." For de aller fleste mennesker er det nettopp slik. Meningsfylde er noe som blir skapt i samhandling og fellesskap med andre mennesker. Det er et sosialt produkt, et psykisk bearbeitet sosialt produkt. Frankl sier det slik: "Et menneske oppfyller bare seg selv i den grad han oppfyller en mening ute i verden. Hvis han går inn for å realisere seg selv, fremfor å oppfylle en mening, da mister selvrealiseringen øyeblikkelig sin berettigelse." Meningen med vårt liv er altså noe vi selv skaper. Det nytter ikke å sette seg ned og passivt vente på at meningen med livet skal komme med vinden. Meningen med livet er den meningen vi selv, i samspill med våre medmennesker, gir våre liv. Dette blir tydelig dersom en omformer spørmålet om hva meningen med livet er, til hva som er formålet med livet. Det er vi selv som må bestemme hva vi vil leve for og hvilke mål vi setter oss, innenfor en sosial kontekst. Frankl siterer Friederich Nietzsche som en gang skrev: "Den som vet hvorfor han lever tåler nesten et hvilket som helst hvordan."

Men nær kontakt med andre mennesker er ikke absolutt nødvendig for å leve et meningsfylt liv. Eremitter kan finne mening med sine liv i tilnærmet total isolasjon fra andre mennesker og samfunnet. I slike tilfeller skjer det gjerne med grunnlag i et sterkt religiøst engasjement. Men også for mennesker som lever et alminnelig godt sosialt liv, vil som regel et religiøst engasjement styrke opplevelsen og følelsen av meningsfylde.

Spørsmålet om hva som er meningen med livet har også blitt reflektert en del over fra kristent hold. I et skrift som Martin Luther ga ut poengterte han at kristne ikke trenger å bli fortvilte over hva meningen med livet er (Om et kristenmenneskes frihet, utgitt i 1520.) Det er allerede gitt i Guds ord, Bibelen. Det dreier seg om å behandle sine medmennesker godt og ellers ikke bekymre seg, for som kristne lever vi i Guds nåde.

De to mest kjente bøkene til Victor E. Frankl er: Kjempende livstro, Aventura, Oslo 1993 og Vilje til mening, Arneberg forlag, Oslo 2007.