Tillit

 Artikkel under 'Synspunkt' i Nyss 16. april

Det vert ofte nemnt som eit særtrekk ved det norske samfunnet at det er tillitsfulle relasjonar mellom innbyggarane. I ei internasjonal undersøking for nokre år sidan undersøkte ein dette. Representative utval av befolkninga i 86 land vart bedne om å ta stilling til påstanden ”ein kan ha tillit til dei fleste”. Noreg, Danmark, Sverige og Finland kom på dei fire første plassane med omsyn til kor sterk tilslutninga til denne påstanden var. Om lag 60 prosent av befolkninga i dei skandinaviske landa ga si tilslutning til påstanden. Den tilsvarande prosenten for Brasil, Filipinane og Tyrkia var på ca 10.

Tillit gjer at samhandlinga mellom menneska i samfunnet kan ha eit uformelt og smidig preg. Det er eit smørjemiddel for sosiale relasjonar. Mellommenneskeleg tillit rettar seg gjerne også mot det politiske systemet. Slik sett kan tillit vere eit fundament for politisk og økonomisk styring.

Forsking viser at ein person sitt tillitsnivå er forholdsvis stabilt heile livet, og at dette i stor grad er "arveleg". Ein har studert tillitsnivået mellom ulike subnasjonalitetar i USA, og har funne dette: Innvandrarar frå land med høg grad av generell tillit held fram med å vere tillitsfulle også etter at dei har etablert seg i det nye landet, og etterkomarane deira held fram med å vere tillitsfulle i fleire generasjonar. Emigrantar i USA frå dei nordiske landa og etterkomarane deira er dei mest tillitsfulle av alle innvandrargrupper. Dei minst tillitsfulle og etterkomarane deira er immigrantar frå afrikanske land, som ligg lengst nede på tillitsskalaen.

Det høge tillitsnivået i dei skandinaviske landa har si viktigaste årsak i at det, samanlikna med andre land, har vore lite krig og ufred her, og at dei sosiale og økonomiske motsetningane her har vore svake. Dei skandinaviske landa  har også vore svært homogene kulturelt sett, iallfall til for 30 – 40 år sidan, og det har trukke i same retning.

Men det høge tillitsnivået i Skandinavia har ikkje berre historiske årsaker. Desse landa sin velferds- og sosialpolitikk har også bidratt til dette. Her omfattar velferdsytingane ein større del av befolkninga enn i andre land, og dei er meir generøse. Ikkje berre dei som har dårleg råd får sosiale ytingar og trygd, men også dei som strengt tatt kunne klart seg utan. Den rike og den fattige får det same i barnetrygd, og folketrygda omfattar alle som bur i landet, rike og fattige, og ikkje berre norske statsborgarar. Dette vert kalla "universelle ytingar". Motsatsen er "behovsprøvde ytingar".

I land der universelle ytingar er utbreidde vert dei rike hardare skattlagt enn dei fattige, utan at dei førstnemnde føler seg sette utanfor. Dei aksepterer det, for også dei får noko igjen. Fordi universelle ordningar er baserte på rutinar som sikrar likebehandling, gir dei grunnlag for forståingar om at alle har like mulegheiter. Universelle ordningar fremmar slik sett tillitsfulle relasjonar, som i sin tur gir grunnlag for ein effektiv trygde- og velferdspolitikk. I samfunn der det sosiale og politiske miljøet er prega av mistru og mistillit vil det både mellom folk flest og politikarane vere svak motivasjon for, og liten vilje til å etablere universelle velferds- og trygdeordningar. 

Då eg begynte å studere i Oslo på slutten av 60-talet var eg ofte på besøk hos ein studiekamerat som budde på Sogn studentby. I peisestua der, som sto open og ulåst for alle bebuarane og besøkande, var alle veggane dekka av originalbilete av Edvard Munch. Å stille ut så verdfull kunst, tilgjengeleg for alle, heilt usikra, ville sjølvsagt ha vore utenkeleg i dag. For meg framstår dette som ein illustrasjon på utviklinga i landet vårt dei siste 50 åra. Tillitsforholda har vorte svekka. Den viktigaste årsaka til det ligg nok i at Noreg har blitt eit opnare land. Vi reiser meir, og vi har fått mange nye landsmenn som kjem frå kulturar med heilt andre verdisystem og normer enn det vi tradisjonelt har hatt. Det har hatt sine positive sider, men dei negative sidene ved denne utviklinga er også tydelege.

Historien om en salme

 Kronikk i Sunnmørsposten 25. mars.

Anne Tobine Larsen Øglende kom til verden i Stavanger den 16. mars 1842. Annes far var snekker, fiolinbygger og småbruker. På denne tiden var utvandringen til Amerika på sitt mest intense. I det nye landet var det stort behov for håndverekere av alle slag, kanskje spesielt snekkere, og Annes foreldre tok konsekvensen av det og emigrerte. Da var Anne fire år gammel.

Familien slo seg ned i Chicago, og de forandret sine namn, slik skikken var blant immigrantene. Anne Tobine ble hetende ‘Anna’. Flere sykdommer herjet i det nye landet, og det rammet også Annas familie. Hun ble foredreløs 16 år gammel, og flyttet da inn hos sin noe eldre halvsøster, Rachel, og hennes mann.

Rachel og Anne gikk av og til på møter i en lokal presbyteriansk menighet. En av talerne der var en svært velstående advokat som het Horatio Spafford. Han fattet etter hvert en spesiell interesse for den unge, vakre og intelligente Anna. Da Anna var 19 år giftet de seg. De slo seg ned i Lake View, en forstad til Chicago. De fikk etter hvert fire barn, alle jenter.

I denne tiden var borgerkrigen i USA på det mest intense, og det var stort behov for hjelp til alle sårede og til soldatenes pårørende. Ekteparet Spafford engasjerte seg sterkt i det kirkelige hjelpearbeidet for disse, noe som hadde sammenheng med at de mente at deres tro måtte komme til uttrykk i kjærlige og gode handlinger.

På denne tiden var det en sterk økonomisk utvikling og stor tilflytting til Chicago. Horatio satset store midler på oppkjøp av et stort landområde nord for byen. Han gjorde det fordi han regnet med stor gevinst på investeringene, og gevinsten ville han bruke til filantropisk og kristent hjelpearbeid.

På en reise kom Horatio i kontakt med en britisk astronom, Charles Piazzi Smyth, som hadde utviklet en metode for å beregne tidspunktet for Jesu gjenkomst, og dette skulle skje i 1881. Horatio begynte å legge vekt på dette i sin forkynnelse: ‘Jesus kommer snart igjen’. Han var ingen tilhenger av sin kirkes sterke vektlegging av evig pine i helvete, men vektla at Gud var en barmhjertig gud som hadde kjærlig omsorg for alle mennesker.

Høsten 1871 brøt det ut brann i Chicago, og byen, som i all hovedsak besto av trehus, brant ned. 330 mennesker døde, og 90 000 av byens 300 000 innbyggere hadde blitt hjemløse. Horatios store investeringer var blåst bort, det kjøpte landområdet ble verdiløst, og han satt igjen med stor gjeld fordi kjøpet var lånefinansiert.

Både Anna og Horatio engasjerte seg sterkt i hjelpeaarbeidet etter storbrannen, så sterkt at det gikk på helsa løs. De bestemte seg derfor for å reise til Europa på en slags ferie, for å komme til hektene igjen. Men like før avreise måtte Horatio ta seg av helt nødvendige og viktige forretningsoppgaver. Derfor bestemte de at Anna skulle reise allene sammen med deres fire døtre, og at Horatio skulle komme senere. Den 15. november 1873 la Ville du Havre fra land med kurs for Europa, med sine 313 passasjerer om bord, inkludert  Anna Stafford og hennes fire døtre.

Da Villle du Havre var utenfor New Foundland seks dager senere kolliderte skipet med et stort seil-lasteskip, og i løpet av noen få minutter sank Ville du Havre. Bare 87 overlevde. Alle de fire døtrene til Anna omkom, men hun selv ble reddet. Den 1. desember kom Anna og de andre overlevende til Cardiff. Først da fikk Anna mulighet til å sende et telegram til Horatio og fortelle om tragedien.

Noen få dager senere fikk Horatio plass på et skip til Europa. På turen skrev Horatio en salme som ga uttrykk for hans sinnsstemning, at hans tiltro til Gud var urokket til tross for den store tragedien. Salmen, som på engelsk blir kalt It is well with my soul, er en av de aller mest brukte salmene i amerikansk kirkeliv, og det er flere norske oversettelser av den. Salmen er ikke inkludert i Norsk Salmebok, men finnes i flere norske versjoner og oversettelser på Youtube og Spotify.

Etter at Anna og Horatio kom  tilbake til USA fikk de to barn til, en gutt og ei jente. Men igjen rammet tragedien dem. Gutten døde av skarlagensfeber fire år gammel.

Igjen engasjerte Anna og Horatio seg sterkt i kristen forkynnelse og hjelpearbeid, slik de hadde gjort før skipskatastrofen. Men de kom i konflikt med de dominerende kreftene i menigheten, som mente at problemer, kriser og tragedier var straff for synder en hadde begått. Når familien Spafford hadde blitt så hårdt rammet, måtte det ha sin årsak i grove synder, mente de. Situasjonen ble uholdbar for Anna og Horatio, så sammen med noen nære venner forlot de den presbyterianske kirken og etablerte et nytt kirkesamfunn, The Overcomers.

Etter hvert begynte Horatio og Anna å tenke på en reise til Jerusalem, for de var overbevist om at Jesu gjenkomst var nært forestående, og de ville være der når han kom. Dessuten hadde Horatio etter hvert fått store økonomiske problemer som det kunne være greit å ta avskjed med.

Det ble gjort alvor av planene, og 18 voksne og noen få barn ble med på reisen til det hellige landet, og de ankom Jerusalem i september 1880. Etter noen forberedelser etablerte de en institusjon som de kalte The american colony, og de begynte med sosialt hjelpearbeid i byen, som etter hvert fikk store dimensjoner.

Horatio Spafford døde av malaria i 1888, men driften fortsatte.

Etter hvert, og på en noe tilfeldig måte, ble virksomheten til The american colony også kjent blant en del sterkt troende mennesker i Dalarne i Sverige, og de bestemte seg for å dra til Jerusalem og tilslutte seg the overcomers. Etter å ha solgt alt de eide reiste de av gårde, 38 voksne og 17 barn. De kom til Jerusalem i 1896. Selma Lagerlöf har skildret historien til disse svenskene, slik de hadde det i Dalarne og slik det var i Jerusalem, i romanen Jerusalem, som også er filmet, og som ble vist på norske kinoer for ca 20 år siden.

Bofellesskapet i The american colony gikk i oppløsning på 1950-tallet, men Annas og Horatios etterkommere eier og driver i dag et hotell i Jerusalem, kalt The American Colony Hotel.

Meininga med livet

 Innlegg under 'Synspunkt' i Nyss, 5. februar

‘Ein er sterk så lenge ein står for ein sterk idé.’ Sigmund Freud

Viktor E. Frankl var ein austerriksk lege og psykiater. Han var født i 1905 og døydde i 1997. Han studerte medisin ved universitetet i Wien, og spesialiserte seg innanfor psykiatri. Han var mest oppteken av å studere årsakene til depresjon og sjølvmord, og han tok til å utvikle behandlingsmetodar mot dette.

Då nazistane kom til makta i Austerrike i 1938, fekk Frankl forbod mot å behandle ‘ariske’ pasientar fordi han var jøde. Han søkte om visum til USA og fekk det. Kort tid etterpå la nazistane synagoga i Wien i grus. Far til Frankl tok med seg heim ein liten marmorbit  frå ruinane. På den sto det hebraiske teiknet for det fjerde bodet (‘Du skal heidre far din og mor di.’). Frankl tolka dette som ein bodskap om at han skulle ta seg av foreldra sine, så han reiste ikkje til USA.

Hausten 1942 vart Frankl og kona hans, som han vart gift med i 1941, deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, og seinare til Dachau. Kona hans døydde i Bergen-Belsen. Begge foreldra til Frankl og bror hans leid same lagnad. Den einaste av Frankl sine næraste slektningar som overlevde nazistane sin terror var systera hans.

Frankl overlevde altså opphalda i konsentrasjonsleirane, og etter krigen tok han til å arbeide med spørsmålet om kvifor han og andre ikkje bukka under og vart drepne, medan andre døydde. Det sto klart for han at det var det intense håpet om å få sjå kona si igjen, og planane om å rekonstruere ei vitskapleg avhandling som hadde vorte øydelagt av nazistane, som heldt han i live og redda han. Noko liknande var tilfelle også for mange andre som overlevde. Det var ikkje alltid dei som var sterkast fysisk sett som klarde seg best, men dei som makta å sjå ei meining med livet, som klarde å klynge seg til eit framtidshåp. Med denne erkjenninga som utgangspunkt tok Frankl til å utvikle ein psykiatrisk teori og behandlings­metode. Dei tankane som ligg til grunn for denne behandlingsmetoden er relevante for oss alle, ikkje berre for dei som har psykiske problem.

Frankl fortel dette om ein pasient: I ein av konsentrasjonsleirane han var i såg han liket av ei kvinne som hadde teke livet sitt. Ho etterlet seg ein lapp der det sto: ‘Sterkere enn skjebnen er det mot som bærer den.’ Frankl reflekterer over dette, og skriv at individuelt mot og klokskap sjeldan er nok i dei prøvene som livet stiller oss overfor. Det som gir oss fotfeste i tilveret og styrke til å leve er den meininga vi tillegg eksistensen vår, og den vert alltid utvikla i sosiale samanhengar. Meiningsfylde er noko som vert skapt i samhandling og fellesskap med andre menneske. Frankl seier det slik: ‘Et menneske oppfyller bare seg selv i den grad han oppfyller en mening ute i verden. Hvis han går inn for å realisere seg selv, fremfor å oppfylle en mening, da mister selvrealiseringen øyeblikkelig sin berettigelse.’

Men sjølv om det er slik at formålet og meininga med livet vårt vert danna i sosialt samspel med andre, er det likevel vi sjølve som må ta ansvar for dette. Det nyttar ikkje å sette seg ned og passivt vente på at meininga med livet skal kome til oss som ei openberring. Det er vi sjølve som må utvikle medvitet vårt om kvifor vi er i verda. Og same kor brutalt og umenneskeleg vi vert behandla, er vi likevel alltid delvis frie, for vi har alltid fridom til å velge innstilling og haldning til den situasjonen vi er i. Derfor er meininga med liva våre den meininga vi sjølve gir dei. Dette vert tydeleg dersom ein omformar spørsmålet om kva meininga med livet er, til kva som er formålet med livet. Det er vi sjølve som må bestemme kva vi vil leve for, og kva mål vi vil arbeide mot.

Sett på bakgrunn av dei ekstreme opplevingane Frankl var utsett  for, kan ein trygt seie at han med full legitimitet kan stille spørsmålet om kva eit menneske er. Audmjukt svarar han: ‘Det er det vesenet som fann opp gasskammeret, men som samstundes er det vesenet som har gått inn i gasskammeret med stolt heva hovud og med eit Fadervår eller Sch’ma Jisrael på leppene.’ (Sch’ma Jisrael er den viktigaste bøna til jødane.)

Slutten for demokratiet i Hong Kong?

Om bakgrunnen for urolighetene i Hong Kong

Kronikk i Sunnmørsposten 23. juli

På begynnelsen av 1800-tallet var mange av de vesteuropeiske landene, først og fremst Storbritannia, svært opptatt av å skaffe seg kolonier, og utvikle sin globale handel. En av de mest interessante ‘handelspartnerne’ var Kina, for landet hadde flere produkter som det etter hvert ble stor etterspørsel etter i Europa, silke, te og porselen. Europeerne etablerte handelsstasjoner flere steder i Kina, delvis i motsetning til kinesernes interesser og på ekstremt gunstige vilkår, for det kinesiske keiserdømmet var svekket av indre strid og kaos, og hadde svak forhandlingskraft. Et stort problem med handelen med Kina, sett fra europeernes synsvinkel, var at de ikke hadde produkter å selge som kineserne var interesserte i. Det eneste de kunne betale med var sølv.

Men tilgangen på sølv var begrenset for det britiske østindiakompaniet (East India Company), som hadde monopol på den britiske handelen med Kina. Dette hadde en sterkt begrensende effekt på handelen. Britene fant imidlertid etter hvert fram til et effektivt betalingsmiddel, nemlig opium, som ble dyrket i India. Opiumsbruk- og import var forbudt i Kina, men det utviklet seg etter hvert en omfattende og velorganisert smuglervirksomhet, for etterspørselen var stor, spesielt blant landets elite og i statsadministrasjonen. I tillegg til utallige personlige tragedier blant misbrukerne førte opiumshandelen til framvekst av korrupsjon og organisert kriminalitet, noe som hadde en sterkt svekkende effekt på statens styringsevne.

På slutten av 1830-årene hadde forholdene blitt så ille at myndighetene så seg nødt til å gjøre noe. Den britiske overinspektøren for kinahandelen ble i 1839 presset til å overlate hele britenes opiumslager til kineserne. Britene forlangte kompensasjon for dette, men fikk det ikke, og gikk derfor til krig mot Kina. Britene vant krigen. Ved fredsslutningen i 1842 ble kineserne tvunget til å avstå øya Hong Kong til Storbritannia og betale krigserstatning. Dette blir kalt ‘den første opiumskrigen’.

I årene deretter ekspanderte den vestlige imperialismen sterkt. Dette skjedde ved erobring av landområder og kolonidannelser, og inngåelse av ‘avtaler’ som ga imperiemaktene store privilegier. Britene krevde således tilgjengelighet i hele Kina for britisk handelsvirksomhet, tollfritak for sin eksport til landet, og legalisering av opiumshandelen. Kina avviste kravene.

I oktober 1856 bordet kineserne et smuglerskip, og ‘sjømennene’ ble arrestert. Britene forlangte at smuglerne skulle settes fri. Det nektet kineserne, og britene gikk til krig sammen med franskmennene mot dem. Også denne krigen, ‘den andre opiumskrigen’, endte med tap for Kina, i 1860. Fredstraktaten innebar blant annet at Kina måtte avstå Kowlonhalvøya på fastlandet innenfor Hong Kong, at det ble innført religionsfrihet, at opiumshandelen ble legalisert og at Kina måtte betale en stor krigserstatning til Storbritannia og Frankrike.

I 1898, etter det kinesiske nederlaget i den kinesisk-japanske krigen, ble koloniens landområde ytterligere utvidet, og Kina ble presset til å til å leie bort hele området for 99 år. Da kommunistene kom til makten i Kina i 1949, kunne de lett ha tatt tilbake Hong Kong dersom de ønsket det. Men de lot det være fordi de så seg tjent med å ha en slags politisk og økonomisk korridor mot vestmaktene. De visste jo dessuten at leieavtalen med Storbritannia ville gå ut i 1997, og de hadde tid til å vente.

På begynnelsen av 1980-tallet begynte Storbritannia og Kina å arbeide med planene for det etter-koloniale Hong Kong, og i 1984 ble det underskrevet en avtale om overgang til kinesisk styre. Avtalen skulle gjelde i 50 år, fra 1997 til 2047. Den uttrykte eksplisitt at området skulle beholde sitt økonomiske system og fremdeles ha en kapitalistisk grunnstruktur, etter prinsippet ‘ett land, to systemer’. Spørsmålet om hva slags politisk styringsform og struktur som skulle gjelde ble ikke nevnt i avtalen. I 1993, ni år etter avtalen ble inngått, og fire år før overføringen til Kina skjedde, etablerte britene et demokratisk styringssett.

Den britiske kolonien Hong Kong ble helt fram til gjenforeningen med Kina i 1997 styrt av en guvernør som var utnevnt og innsatt av britene. Guvernøren utnevnte den lovgivende forsamlingen, regjeringen og dommerne. All makt var samlet i hans hånd. Ingen i Hong Kong hadde stemmerett.

Da Hong Kong ble gjenforent med Kina i 1997 godtok Kina Hong Kongs demokratiske institusjoner og styringsform. Årsaken var trolig at de ikke ønsket å provosere fram motstand og uro, noe som kunne blitt en alvorlig bremse for den internasjonale handelen, for en svært stor andel av Kinas utenrikshandel gikk da gjennom Hong Kong. Men dette har gradvis endret seg noe. Hong Kong er ikke lenger en så viktig handelshavn som den var tidligere, og dens rolle som finanssentrum har blitt svekket. Andre byer og områder i Kina har etter hvert blitt viktigere i så måte.

I 2019 brøt det ut sterk uro i Hong Kong, med store og til dels voldelige demonstrasjoner, og urolighetene har fortsatt også langt inn i 2020. Årsaken var at myndighetene ville vedta en avtale med Kina om utlevering av kriminelle, i likhet med avtaler som Hong Kong har med USA, Storbritannia, Australia, Canada, India og en rekke andre land. Protestene ble så voldsomme at regjeringen måtte trekke lovforslaget.

Men siste ord var ikke sagt. Kina har vedtatt en lov som trådte i kraft den 1. juli, og som gir den kinesiske staten adgang til å slå ned det som myndighetene mener er opprør og terror, noe Hong Kongs polititropper ikke har vært utrustet for å mestre. I tråd med sine edle demokratiske idealer og prinsipper har de tidligere kolonimaktene og deres støttespillere i ‘den frie verden’ protestert iherdig mot dette. Men Hong Kongs demokratiske styresett er intakt. Det har nå fungert godt i 24 år, 3 under britisk herredømme og 21 under kinesisk styre.

Er vi alle psykisk sjuke?

Kronikk i Sunnmørsposten 11. mai.

Gabriele Müller (namn endra) vaks opp i det tidlegare DDR, i Berlin. Hausten 1989 opplevde ho dei politiske omstenda som førde til DDR sitt samanbrot og innlemminga i Forbundsrepublikken Tyskland. I likskap med dei fleste DDR-borgarar gledde ho seg stort over dei økonomiske og politiske endringane dette førde med seg, men ikkje utan eit snev vemod. ‘Det sto klart for meg at det økonomiske systemet vårt ville bryte saman’, tenkte ho. Ho fekk rett, og ho fekk også føle det på kroppen. Fabrikken der ho arbeidde gjekk konkurs, og ho vart arbeidsledig.

Etter fleire år med arbeidsløyse, og etter kvart psykiske problem på grunn av det, kom ho i kontakt med ein klinikk som hadde solid erfaring med menneske i same situasjon, og ho fekk diagnosen Posttraumatic Embitterment Disorder (PTED). Psykiateren Michael Lindner var fagdirektør på denne klinikken. Han oppdaga PTED i 2003. Han fekk idéen til den nye sjukdomen ved møte med pasientar som hadde opplevd oppløysinga av DDR, og som på grunn av dette hadde fått problem på arbeidsmarknaden og psykiske plager. Men Lindner fann ikkje høvelege diagnosar i det eksisterande diagnosesystemet, DSM-4 (The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), som var dekkande for denne pasientkategorien. Lindner meinte at ca. 2 % av befolkninga i det tidlegare DDR har PTED, men utbreiinga av sjukdomen var ikkje avgrensa til dette området, meinte han.

Lindner skreiv fleire faglege artiklar i anerkjente vitskaplege tidsskrift om den nye sjukdommen. For å forankre oppdaginga i fagmiljøet, kontakta han The American Psychiatric Association (APA) som ‘eig’ DSM, og føremålet med det var å få PTED inkludert i DSM.

Formelt sett er ikkje DSM eit internasjonalt diagnosesystem, for APA er berre landsforbundet for amerikanske psykiatrar, men reelt sett fungerer likevel DSM som det: Det internasjonale systemet for klassifisering av psykiske lidingar, som i 2013 kom i ein ny og utvida versjon, DSM-5. Den nye versjonen av DSM inneheld mange nye diagnosar, som har ført til at millionar av menneske som før var friske, no vert klassifiserte som sjuke. Fleire har no sett at dette er ei farleg utvikling. Den fremste av opponentane er Allen Frances, som av New York Times vart omtalt som ‘verdas mest innflytelsesrike psykiater’. Frances leia den kommisjonen som utarbeidde den forrige versjonen av DSM, men han har etter kvart vorte sterkt kritisk til det arbeidet han sjølv og hans medarbeidarar har utført. Frances meiner at den nye DSM-versjonen har ført til ei ‘voldsom overdiagnostisering og farlig overmedikalisering’, og at legemiddelindustrien i USA tar fleire liv enn narkotikakartella.

Nokre døme:

Born som av og til har sterke raseriutbrot skal no med grunnlag i DSM-5 kunne få diagnosen Disruptive Mood Dysregulation Disorder (DMDD). Diagnosen kan giast til born frå 6 til 18 år som tre eller fleire gonger i veka har raseriutbrot (‘temper outbursts’) som ikkje står i eit rimeleg høve til intensiteten eller varigheita av situasjonen. Meir enn 3 % av born i USA lir no av denne sjukdomen, som til no altså ikkje har vore nokon sjukdom. Dette har ført til ein sterk auke i medisineringa av born, som i beste fall ikkje er naudsynt og i verste fall skadeleg.

Binge Eating Disorder er også ein ny diagnose. Dersom ein et ‘meir enn normalt’ 12 gonger i løpet av tre månader vil ein med grunnlag i DSM-5 kunne kome i denne sjukdomskategorien. Diagnosekriteriane har ikkje unntak for jul og andre høgtider.

Diagnosen Major Depressive Disorder er ein diagnose i DSM-4, som dekker svært tunge og vanskelege sorgtilstander. Men i DSM-5 er kriteriane for denne diagnosen så sterkt utvida at det som tidlegare vart oppfatta som normal sorg i dag er ein psykiatrisk diagnose. Sorg over ein nær slektnings død kan i dag kategoriserast som sjukdom, og veners omsorg og nærvær kan erstattast med pillar, i likskap med andre lidingar som det finst ein diagnose for.

I eit intervju med Allen Frances i Aftenposten 24. mars 2019 kommenterte han den utvidinga av ADHD-diagnosen som skjedde då ein utvikla DSM-4. Frances leia arbeidet med denne revisjonen, og han sjølv hadde såleis hovudansvaret for resultatet, men i dette intervjuet beklaga han i sterke ordelag det som vart gjort. Då den nye og breie ADHD-definisjonen kom, sette legemiddelindustrien i USA i  gong ein massiv reklamekampanje som rett og slett utløyste ein epidemi. ‘Folk som så på TV, ble overbevist om at deres urolige barn eller elev trengte medisinen. Diagnostiseringen tok helt av, særlig for gutter’, sa Frances i dette intervjuet. Han heldt fram: ‘Det er snakk om sentralstimulerende midler. Det oppsto et gigantisk illegalt annenhåndsmarked. ADHD er selvsagt et reelt fenomen, riktignok ikke for alle som får diagnosen, men i stedet for å bruke penger på bedre skoler, mindre klasser, mer aktivitet for de hyperaktive, forteller vi mange unge at de er syke.’

Denne utviklinga i retning av å sjukeleggjere fleire og fleire kjensler og tilstander vert driven fram av ulike interesser. Å ‘oppdage’ ein ny sjukdom gir høg status i fagmiljøa, spesielt dersom ein får sjukdomen oppkalla etter seg. Dei fleste psykiatrane som arbeidde med den siste DSM-revisjonen var også engasjerte som rådgjevarar for farmaindustrien, og dei sistnemnde har sterke interesser i at diagnosespekteret vert utvida og at terskelen til diagnosane er lågast mogleg, for dess fleire diagnosar, dess større behov for medikament. Legemiddelindustrien i USA brukar dobbelt så mykje på marknadsføring som forsking. Også vanlege menneske som har eitt eller anna problem vil i mange tilfelle vere interessert i å verte diagnostisert, for ein diagnose etablerer sjukerolla og opnar porten til behandling og offentleg omsorg.

Gabriele Müller var i fem veker på klinikken til Michael Lindner. Ho fekk fleire ulike medikament, men ho åt ikkje dei. Ho sa: 'Eg trur ikkje det er nokon feil med hjernen min. Den beste terapien ville vere om eg fekk meg eit arbeide.' Eg trur at ho hadde rett i det.

Barmhjertighetens grense

Artikkel i Sunnmørsposten 12. november.

Bør vi alltid være barmhjertige? Finnes det grenser for hvor barmhjertige vi skal være?

Mange psykologer mener at barmhjertighet og andre liknende egenskaper er noe som vi blir opplært til, at det er personlige egenskaper som oppstår, blir holdt ved like og utviklet som en del av den prosessen som det å vokse opp er. Normene i det miljøet vi lever i legger press på oss slik at vi oppfører oss riktig og anstendig.

Men den danske filosofen, Knud E. Løgstrup, ser annerledes på dette. Han mente at det er noe som er mer grunnleggende enn sosiale normer, nemlig det han kaller livsytringer. Han snakker om fire ulike typer livsytringer, og barmhjertighet er en av disse. Livsytringer, og altså også barmhjertighet, er holdninger som en ikke trenger å lære, for de har alltid vært der, de er medfødt. Men det er selvsagt likevel ikke slik at vi alle alltid er like barmhjertige. I hvor stor grad vi viser barmhjertighet kan variere over tid, og være avhengig av hvordan situasjonen er, og hvem vår neste er. Det er alltid lettere å være barmhjertig mot de som står oss nær enn de som er langt borte. Dette innebærer at selv om barmhjertighet er en medfødt egenskap, så er den ikke statisk. Det er en egenskap som kan utvikles, i positiv eller negativ retning.

Den kristne kulturen har alltid understreket betydningen av å møte våre medmennesker med kjærlighet og barmhjertighet. Barmhjertighetsidealet blir gjerne levendegjort ved lignelsen om den barmhjertige samaritan: Det skjedde på vegen mellom Jerusalem og Jeriko. Det ligger en sterkt skadet og forslått mann i vegkanten som på brutalt vis har blitt ranet. Det kommer en prest forbi, men han går bare videre uten å ense den skadde mannen. En levitt, dvs en underordnet prest, kommer også forbi, men også han går videre uten å stoppe. Så kommer det en samaritan. Samaritanene var etnisk sett et annet folkeslag enn jødene. De hadde en annen religion, og jødene så ned på dem med forakt. Det kom altså en samaritan forbi. Han knelte ved den sterkt skadde, stelte hans sår og tok han med til et herberge. Moralen i lignelsen er entydig: Du skal ikke gå forbi din lidende neste, og din neste er ikke bare dine nærmeste, men også de fremmede, dine fiender. Det er altså dette vi kaller barmhjertighet.

Men hvor barmhjertige skal vi være? Skal vi være så hjelpsomme og barmhjertige at vi gir alt vi har til de fattige, slik at vi blir like fattige selv, eller enda fattigere? Jeg mener "nei", og dette kan begrunnes med grunnlag i klassisk moralfilosofi.

Etikk, som filosofisk begrep, kan deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk. Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekt på effekter og konsekvenser. Barmhjertighet må forståes som en sinnelagsetisk holdning, for barmhjertighet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Barmhjertighet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.

Etter som sinnelagsetiske vurderinger har sitt grunnlag i gode følelser og intensjoner, og ikke inkluderer vilje til innsikt om konsekvenser, vil rene sinnelagsbaserte beslutninger og vedtak ofte bli dårligere enn de kunne ha vært. Dette vil kunne innebære at det vi ser på som barmhjertige handlinger kan ha negative effekter på et overordnet nivå. Et eksempel: Det skjer en alvorlig bilulykke på en sterkt trafikkert veg. Femti barmhjertige bilister stopper straks, og hundre barmhjertige mennesker stormer til for å hjelpe. Bilene og folkemengden hindrer derved ambulanser og hjelpemannskaper i å nå fram til ulykkesstedet, med potensielt dramatiske konsekvenser.

Sinnelagsetikk alene, og kritikkløs barmhjertighet, kan altså ha utilsiktede negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at barmhjertighet er nærsynt og perspektivløs. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger som kan motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og barmhjertige aktivitetene som blir utført i samfunnet har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Sagt på en annen måte: En trenger instanser som kan tenke og handle konsekvensetisk. Og for å ivareta dette har vi rettslige og politiske systemer, politikere og offentlig administrasjon.

Dette innebærer at statlige vedtak og ordninger ofte kan framstå som tilsynelatende ubarmhjertige. Men det innebærer ikke at statens adferd kan stemples som mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at staten må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere kan tillate oss. For mens den jevne kvinne og mann ofte og gjerne lar sin adferd styres av sinnelagsetiske overveielser, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn. Dersom en skal handle riktig, etisk sett, må en altså samtidig handle ut fra både sinnelags- og konsekvensetiske vurderinger. En må tenke både med et varmt hjerte og en kald hjerne.

Kvifor er vi så sjuke?

Kronikk i Sunnmørsposten, 13 august.

Materiale frå Eurostat, EU sitt statistikk-kontor, viser at Noreg har verdas høgaste sjukefråvær. Det utgjer om lag seks prosent av alle avtalte dagsverk. Samtidig veit vi at det knapt finst noko anna land i verda der helsetilstanden er like god som her. Kva kan dette mishøvet skuldast? I ein kronikk i Aftenposten den 25. februar i år gir Kaveh Rashidi og Sophie Berg eit svar på spørsmålet. Dei meiner at det har utvikla seg ein ‘syk sykmeldingskultur’.

Rashidi og Berg sine analyser i den nemnde artikkelen vert truleg støtta av dei fleste som har tumla med desse problemstillingane, men svaret deira er nok likevel berre ei delforklaring. Det finst nemleg ein heil del antakingar om årsakssamanhengane på dette området, og nokre, men ikkje alle, vert støtta av seriøs forsking. Nedanfor gir eg ein oversikt over noko av forskinga på dette temaet.

Det har vorte hevda at det norske arbeidslivet sysselset ein større andel funksjonshemma enn andre land, og fordi disse oftare er sjuke enn funksjonsfriske påverkar det sjukefråværs-statistikken. Men dette er ikkje tilfelle. I Noreg er det ein lågare andel sysselsette funksjonshemma enn i andre land som det er naturleg å samanlikne med.

Ein har ofte lagt den såkalla ‘utstøtingshypotesen’ til grunn. Denne seier at dårlege arbeidstilhøve og belastningar ‘støyter’ arbeidstakarane ut til sjukefråvær eller arbeidsløyse. Men dersom ein ser nøyare på arbeidstilhøva der det er høgt fråvær, er det vanskeleg å sjå ein slik samanheng. Det finst heller ikkje noko belegg for å seie at arbeidstilhøva i norsk arbeidsliv er verre enn i andre land, og der sjukefråværet er langt lågare enn hjå oss.

Mårten Palme har gjennom si forsking i Sverige dokumentert dette: Folk som flyttar frå eit område med høgt sjukefråvær til eit område med lågt sjukefråvær tilpassar seg dette, og har mindre sjukefråvær. Det omvendte skjer også: Dersom ein flytter til eit område med høgare sjukefråvær enn det ein kom frå, vil ein verte ‘sjukare’. Forklaringa på dette er at det sosiale miljøet og dei normene som er der definerer kva som er sjukdom og kva som er legitimt sjukefråvær. Det utviklar seg lokale fråværskulturar, seier Palme.

Det er bekvemt å vere sjuk, spesielt dersom ein berre er litt sjuk eller ikkje sjuk i det heile tatt. Forskingsprosjekt der ein har bede sjuke born om å teikne seg sjølve medan dei var sjuke, resulterer ofte i teikningar som viser at dei får ligge i dobbeltsenga til foreldra, at mor er heime frå arbeid og gir omsorg og varm mjølk med honning i. Noko av den same effekten vert sjuke vaksne til del. Sjukdom fritar for tyngande ansvar og utløyser positiv merksemd og medkjensle.

Kvinner har meir sjukefråvær enn menn. Næringane ‘Undervisning’ og ‘Helse- og sosialtenester’ er dei næringane i Noreg som har høgast sjukefråvær, høvesvis 7,1 og 9,5 prosent av alle avtalte dagsverk. Dette er også dei to mest kvinnedominerte næringane, der kvinnene utgjer 66 prosent av alle tilsette i den førstnemnde næringa og 81 prosent i den sistnemnde. Dersom ein samanliknar menn og kvinner som har likt arbeid og like arbeidstilhøve, finn ein at kvinners sjukefråvær er 1,3 til 1,7 gonger høgare enn menns fråvær.

Ei nærliggande forklaring på dette kunne vere at kvinnene har meir krevjande og omfattande arbeid med barneomsorg, at dette tvingar fram meir fråvær frå lønsarbeidet, og at dette i sin tur kjem til uttrykk som sjukefråvær. Men når ein samanliknar par med barn og par utan barn ser ein at kjønnsgapet i sjukefråvær mellom kvinner og menn nesten er det same.

Ei anna forklaring kunne kanskje vere at arbeidet i dei typiske kvinneyrka er meir sjukdomsframkallande enn i mannsyrka. Men det motsette er tilfellet. Arbeid i typiske mannsyrke er klart meir krevjande og farleg enn i kvinneyrke. I 2017 vart 12441 menn utsett for ei arbeidsulykke mot 9496 kvinner. I 2018 omkom 29 personar i arbeidsulykker. Alle var menn.

Gravide kvinner har eit høgt sjukefråvær, men dette forklarer berre litt av skilnaden i høve til menn. Dersom ein tar ut gravide kvinner frå datagrunnlaget, vert skilnaden redusert med om lag ein fjerdedel.

Ovanfor vart det nemnt at det sosiale miljøet og dei normene som er der definerer kva som er sjukdom og kva som er legitimt sjukefråvær. Der folk møtest og på arbeidsplassane dannar det seg spesifikke, lokale og bransjemessige standardar og forståingar av kva slags kjensler og tilstander som med rette kan definerast som sjukemeldingsgrunn. Kvifor dei mest liberale haldningane til sjukemelding har utvikla seg innanfor dei næringane som er sterkast dominert av kvinner er det ingen som til no har gitt gode svar på.

Noko av forklaringa på det høge sjukefråværet kan truleg ligge i legane sin reduserte status. Før var det legen som bestemte om ein var sjuk, og om ein var så sjuk at det tilsa sjukemelding. Legane var portvakter til helsevesenet og trygdesystemet og vernarar av den gode arbeidsmoralen. Men slik er det ikkje lenger. Dei siste tiåra har legane sin autoritet vorte svekka, og det har først og fremst  samanheng med at kunnskapsnivået blant pasientane har blitt betre. Mange pasientar konsulterer ekspertsider på internett og kan ofte meir om sine lidingar og sjukdomar enn legen sin, og har diagnosen klar før legen rekk å ta fram stetoskopet. Pasientane har blitt ‘myndiggjorde’. No er det brukarstyring som gjeld. Det er vedteke at det er pasienten sjølv som best veit om han/ho er sjuk, og logisk nok har språkbruken i samsvar med dette vorte endra frå at ‘legen har sjukmeldt meg’ til ‘eg har sjukmeldt meg’. Dette har mellom anna ført til at det av og til er vanskeleg for legar å stå imot grunnlause krav om sjukemelding.

Av og til vert det argumentert for å revidere sjukelønnsordninga og gjere henne mindre generøs, slik at ein kan få redusert det høge sjukefråværet. Men få seriøse politikarar går inn for det, for dei veit at dei politiske kostnadene med det vil vere større enn den økonomiske gevinsten. Derfor kjem ikkje det til å bli gjort.