Sunnmørsposten 3. september
I 1984 ble det gitt ut en bok om
opprettelsen av staten Israel og den påfølgende konflikten mellom israelerne og
palestinerne som vakte stor oppsikt, Joan Peters’ bok From Time Immemorial.
Den vakte oppsikt fordi den brakte fram nytt materiale som skulle gi grunnlag
for helt nye oppfatninger og konklusjoner om hvordan staten Israel ble til, og
hva som var årsaken til det store flyktningeproblemet som følge av dette.
Joan Peters er journalist og politiker. Hun
var blant annet rådgiver for president Jimmy Carter. I 1973 dro hun som
reporter for det amerikanske TV-selskapet CBS til Midtøsten. Hun fattet
interesse for de historiske forholdene omkring opprettelsen av staten Israel,
og begynte med omfattende og grundige studier av dokumenter og arkivmateriale
for å sette seg inn i dette. Etter noen års arbeid ble den ovenfor nevnte boken
gitt ut på forlaget Harper & Row.
Boken var tykk, ca 600 sider,
noteapparatet til boken var svært omfattende, og det virket som Peters hadde
gjennomført en vitenskapelig bragd av dimensjoner, og lovordene lot ikke vente
på seg: Den ene etter den andre av de framtredende avisene og tidskriftene i
USA kom med svært positive anmeldelser av boken, og fremtredende politikere og
kulturpersonligheter lovpriste den. En formulering som ofte gikk igjen var at
”denne boken vil revolusjonere vårt syn på midtøstenkonflikten”. Boken ble en
salgssuksess av dimensjoner. Åtte måneder etter førsteopplaget var den trykket
i sju opplag. Året etter hadde Peters 250 forskjellige foredragsengasjementer
over bokens tema.
Peters hovedpåstand i boken er at
flertallet av de palestinerne som hadde blitt framstilt som flyktninger i
midtøsten egentlig ikke var flyktninger. De hadde nettopp kommet til Israel for
å arbeide for de israelske immigrantene som var i ferd med å bygge opp industri
og utvikle landbruket, og som derfor hadde stort behov for arbeidskraft. Derfor
hadde de ikke noen rett til å være i Israel. Dessuten ble de ikke fordrevet fra
Israel. De dro fordi ledende arabiske politikere oppfordret dem til å dra.
Men etter hvert som faghistorikerne
begynte å se nærmere på innholdet i boken, dukket det opp en del kritiske
spørsmål og innvendinger. Norman Finkelstein summerer opp noe av dette i boken Image
and Reality of the Israel – Palestine Conflict. Det er selvsagt umulig å gå
gjennom disse innvendingene i detalj her, men her er noen av konklusjonene:
- Englands kanskje fremste spesialist på midtøstenkonflikten,
Albert Hourani, (som døde i 1993) skrev i avisen Observer at boken er ”absurd og
verdiløs”. I andre sammenhenger uttrykte
Hourani at hvert eneste sitat han hadde kontrollert ”viste seg å være
feilaktig på en eller annen måte”.
- Yehoshua Porat, en israeler med palestinsk historie og
nasjonalisme som spesialitet, stemplet boken som ”rent bedrag” og
sa at boken ”i det minste i Israel ble forkastet av alle som det rene
søppel, kanskje med unntak som propaganda”.
- Ian og David Gilmour dissekerte boken i en lengre
artikkel i London Review of
Books og konkluderte med å kalle den latterlig (preposterous).
- I juni 1986 rapporterte den israelske avisen Haaretz
fra en internasjonal konferanse ved Haifa universitet at nesten alle
deltakerne latterliggjorde Peters’ konklusjoner. Den kanskje fremste av
konferansedeltakerne professor Yehoshua Ben-Arieh fra det Hebraic
University tok sterk avstand fra boken fordi den ”brakte sionismens
sak i vanry”.
- Forfatteren Samuel Bellow, nobelprisvinneren, som roste boken
opp i skyene da den kom ut, måtte senere innrømme at han etter hvert som
sannheten om boken begynte å komme fram, angret på det han hadde sagt.
- Den israelske arbeiderpartiavisa Davar sammenliknet boken med
regjeringens “minst ærerike
propagandøvelser”.
- Avishai Margalit, lederen for det filosofiske fakultet ved Hebraic
University, kalte boken for et ”nettverk av bedrageri”.
På denne måten kunne jeg ha fortsatt en god stund til, men med tanke på å få presisert mitt hovedpoeng tror jeg det får klare seg. Alle som tar seg bryet med å studere denne boken vil finne det samme. Peters siterer svært ofte sine kilder feil, slik at meningsinnholdet enten blir fordreid eller sier akkurat det motsatte. Hun foretar matematiske beregninger av folketilvekst, men regner ”feil” for å få det til å passe med sine absurde påstander, og hun motsier seg selv ved å slenge ut tall som er tatt ut av luften og som står i sterk motsetning til hverandre.
Ingen seriøs historiker i eller utenfor Israel nevner Joan Peters bok med ett ord. Alle faghistorikere er enige om at boken i beste fall er upålitelig, og i verste fall en gedigen svindel.
Joan Peters har gang på gang
nektet å svare på kritikken mot boken, og boken ble utgitt på nytt i 2002 uten
at en eneste av de utallige feilene og manglene ble rettet opp. I 2003 ble
boken oversatt til norsk og utgitt under tittelen Fra uminnelig tider, og
heller ikke i denne versjonen av boken ble noen av de påviste feilene rettet
opp. Det er derfor vanskelig å komme unna en konklusjon om at dette er et
bevisst og grovt forsøk på å villede opinionen om bakgrunnen for
flyktningeproblemet i Palestina.
I en kronikk den 19. april her i
Sunnmørsposten benekter Kjell Furnes at Israel fordrev 750 000 palestinere fra
hjemmene sine i 1948 og gjorde dem til flyktningar. For det første så var det
ikke 750 000, skriver Furnes, og dessutan var de diverse arabiske ledere som
oppfordret dem til flukt. De ble iallfall ikke fordrevet, for israelerne ønsket
å leve i fred med alle palestinere innnfor Israels grenser. I en kronikk her i
avisen den 12. mai påviser jeg med grunnlag i nyere (israelsk)
historieforskning at det var ca 700 000 som ble fordrevet, og at dette i stor
grad var planlagt av de israelske myndighetene.
I et leserinnlegg den 23. juli
holder Kjell Furnes fast på sine opprinnelige påstander om at det ovenfor
nevnte tallet på palestinerne ikke ble fordrevet i 1948. Nå oppgir han kilden
til sine påstander, nemlig Joan Peters bok. Som det går fram av det foregående
er dette en bok som det er umulig å feste tillit til, og som umulig kan være
saklig grunnlag for en debatt om Palestinas historie og de politiske
utfordringene en står overfor i dette området.
Jeg innrømmer at jeg er sterkt
følelsesmessig engasjert på det palestinske folkets vegne, og Kjell Furnes er
tydeligvis like sterkt engasjert på det israelske folkets vegne. Men
følelsesmessig engasjement fritar oss ikke fra å bruke vår forstand, vise
velvilje i forhold til motpartens synspunkter og å innta en kritisk holdning
til de kildene vi baserer våre synspunkter på. Det er etter hvert gitt ut så
mange bøker og skrevet så mange tidsskriftartikler med solid vitenskapelig
forankring om dette emnet, at det burde være helt unødvendig å basere seg på
kilder av typen Fra uminnelig tider. For de som er interessert vil jeg spesielt
framheve Kimmerling og Migdals The Palestinian People og Morris’ The Birth of
the Palestinian Refugee Problem Revisited.
Jeg har undret meg en del over
hvorfor den ovenfor nevnte boka til Peters første gang ble gitt ut, og hvorfor
den til stadighet har kommet i nye opplag uten at de utallige feilene har blitt
rettet opp, og hvorfor den nå blir utgitt i Norge uten forbehold og merknader
fra forlagets side. Jeg finner bare ett rimelig svar på dette spørsmålet: Den
tjener en viktig ideologisk funksjon for staten Israel og israelsvennene. Boken
”beviser” at palestinernes land ikke er deres. Gud har gitt landet til jødene.
Folk av annen tro og herkomst har ikke noe der å gjøre. Slik sett har denne
boken blitt et viktig ideologisk instrument for israels venner: Den legitimerer
fordrivelsen av palestinerne fra deres hjem - for det var jo egentlig ikke
deres hjem, de var nettopp kommet - og okkupasjonen av Gaza og Vestbredden.
