Krise i Tyskland

'Synspunkt'-artikkel i Nyss 25. november

I Tyskland er det urolege tider no, og folk flest, politikarar frå heile det politiske spekteret og massemedia er nervøse. Det skuldast først og fremst den økonomiske utviklinga, med eksploderande energiprisar, inflasjon og problem i næringslivet. I oktober var inflasjonen, målt i høve til oktober 2021, 10,4 %. Matvareprisane steig med 20,3 % i det same tidsrommet. I andre kvartal i år minka den gjennomsnittlege reallønna med 4,4 %.

Økonomar reknar med at landet no er i ferd med å gå inn i ein kraftig resesjon. Dette er eit svært dramatisk vendepunkt for Tyskland, for landet var i 20 år den økonomiske motoren i EU. Globaliseringa av verdsøkonomien har i større grad kome Tyskland til gode enn dei fleste andre land fordi landets økonomi har vore så sterkt eksportorientert. Men no er globaliseringa på tilbakegang på grunn av den generelle uroa i verda og krigen i Ukraina. Etter to gylne tiår med sterk økonomisk vekst og låg arbeidsløyse ventar no magre år for Tyskland.

Men den økonomiske framgangen dei siste 20 åra har ikkje vore like gode for alle. Avstanden mellom fattig og rik har vorte større, både når det gjeld inntekt og formue. I 2019 hadde dei 10 prosentane av befolkninga som låg øvst på inntektsskalaen 40 % meir enn dei hadde i 1995. Dei 10 prosentane som ligg nedst fekk i det same tidsrommet 5 % meir.

I dei gode åra var det mogleg å ignorere dette, for det var berre dei nedre sjikta i det økonomiske hierarkiet som vart ramma, men no har innbyggarane i det økonomiske midsjiktet også begynt å få problem. Nesten tre fjerdedelar av befolkninga frykter for at situasjonen deira vil bli verre i åra framover.

Den tyske regjeringa har prøvd å dempe den økonomiske tilbakegangen med ein del støtteordningar, mellom anna auka barnetrygd, redusert moms på drivstoff og billigbilettar på offentleg kommunikasjon. Men dette er snakk om kortsiktig og lite effektiv hjelp, for den økonomiske krisa overgår med god margin styresmaktene sin betalingsvilje og -evne. Mange økonomar har dessutan kritisert hjelpetiltaka. Dei er veldig dyre og lite treffsikre. Pengar har blitt strødde over alle, også dei som godt kunne ha klart seg utan.

Mange politikarar er no redde for at dette kan føre til farlege politiske situasjonar. I nokre av dei store byane i landet har det vore store demonstrasjonar, leia av ytterkreftene på begge sider i det politiske spekteret. Mange fryktar ein valdeleg vinter, for av erfaring veit ein at menneske som føler seg sette utanfor gjerne vil søke mot dei politiske randsonene og ty til vald. Styresmaktene er merksam på situasjonen, og har budd seg på det verste.

Tyskland vart tidleg ein stor og viktig industrinasjon fordi landet hadde tilgang på billig og rikeleg energi, nemleg steinkol. Kolutvinninga har dei siste 50 åra gradvis vorte redusert og erstatta med russisk gass, fordi det har vorte billegare. Men no, på grunn av ukrainakrigen, har denne importen i realiteten stoppa opp, utan at ein har klart å erstatte denne med import frå andre land, og i den grad ein klarer det gjeld heilt andre prisar enn ein har vore van med.

Det har vore ei stor utbygging av vindkraft i Tyskland, som på gode vinddagar kan dekke bortimot halvparten av landets behov. Men når vinden ikkje bles treng ein andre energikjelder, og gass er det mest nærliggande alternativet. Men no har det altså vorte vanskelegare og dyrare å få nok. Ein kunne sjølvsagt ha halde fram med driften i dei eksisterande atomkraftverka, starte opp igjen dei som har vorte stengde eller bygge nye. Men tyskarane har ein fanatisk motvilje mot atomkraft, så det alternativet er lite aktuelt.

Dei noverande økonomiske problema i Tyskland, og den komande økonomiske krisa har primært si årsak i energipolitikken. Ein har gjort seg avhengig av billeg russisk gass, som ein no ikkje lenger har tilgang til. Derfor trappar ein opp produksjonen av kolkraft. I første halvår av 2022 auka produksjonen av kolkraft med 17 prosent, samanlikna med første halvår i 2021. Og kva med klimakrisa og det grøne skiftet?  

 

Regjeringa sitt mannsutval – eit feministisk prosjekt?

 Synspunktartikkel i Nyss, 7. oktober.

I slutten av august vart det sett ned ein komite som skal ha til oppgåve å greie ut om menns og gutars likestillingsutfordringar, og kome med forslag om korleis desse kan møtast. Utvalet har fått eit svært breidt mandat. Så og seie alle moglege problematiske sider ved livet for alle menn i alle aldersgrupper, etniske identitetar og seksuelle preferansar skal analyserast.

Til å begynne med var det meininga at utvalet skulle vere samansett av berre menn, men dette vart endra. Seks kvinner er no med i utvalet, ein er transperson og ti er menn. Skal tru korleis reaksjonane ville ha vore ved ein tilsvarande representasjon av menn i eit kvinneutval?

Sjølvmord og gutars problem i utdanningssystemet vil truleg kome til å vere to av dei problemområda som utvalet kjem til å arbeide mest med.

Sjølvmord. I 2021 tok 658 nordmenn sitt eige liv. 73 prosent av desse var menn. Årsakene til sjølvmord kan vere samansette og vanskelege å finne ut av, men har som regel si årsak i rusmisbruk og livskriser. Når menn er så sterkt overrepresenterte på sjølvmordsstatistikken kan det ha samanheng med nettopp dette, for rusmisbruk er meir vanleg mellom menn enn kvinner. Men grunnproblemet ligg truleg djupare. Dei krava og forventningane som vert retta mot gutar og menn – og som dei også rettar mot seg sjølve – er tunge å møte for mange, så tunge at ikkje alle maktar å bere dei.

Utdanning. Gutane slit i utdanningssystemet, heile vegen frå første klasse til universitets- og høgskulesystemet. Gutar får dårlegare karakterar enn jenter i alle fag, bortsett frå kroppsøving. Åtferda i klasseromet er noko av forklaringa. Gutar er ofte urolege, medan jentene er meir disiplinerte, og dette påverkar, umedvite, karaktergjevinga. På universiteta og høgskulane er over 60 prosent av studentane kvinner. Noko av årsaka til dette er at kvinner får "kjønnspoeng" ved opptak i ti gonger så mange fag som gutar.

Mange av dei utfordringane som gutar møter har samanheng med den sterke normdannande innflytelsen som feministisk ideologi har hatt dei siste 50 åra, og framleis har. Når jenter og kvinner får beskjed om å skjerpe seg, inneber det at dei bør bli flinkare til å hevde sine rettar, og vere stolte av seg sjølve. Når gutar får den same beskjeden handler det om at dei må bli snillare. Problemet med menn er at dei er for lite kvinnelege.

Sist sommar, då mannsutvalet var under planlegging, vart kultur- og likestillingsministeren, Anette Trettebergstuen, intervjua av Morgenbladet. Der sa ho mellom anna at innhaldet i mannsrolla ville stå sentralt i arbeidet til utvalet, og at alle menn bør vere feministar. Så sterke signal vil nokså sikkert kome til å avspegle seg i konklusjonane til utvalet. Rapporten vil truleg mellom anna kome til å hevde at mannsrolla er for trang, at mennene må ta seg saman og at dei i større grad bør søke seg til typiske kvinneyrke. Kort sagt: Det feministiske perspektivet vil danne bakteppet for utvalet sine konklusjonar.

I Likestillinglovas føremålsparagraf står det at "Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn." I same paragraf, står det: "Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling." Desse to føremåla står i motsetnad til kvarandre, for eitt av dei kan ikkje realiserast utan å gå på bekostning av det andre. Dersom til dømes undervisningsystemet i større grad hadde blitt tilpassa gutars behov, ville det gått på bekostning av jenters behov, og dersom gutar hadde fått ekstra kjønnspoeng i like mange studier som jentene har i dag, ville det ha ført til at jenters tilgang til desse studia hadde blitt reduserte. Dersom regjeringa meiner alvor med likestillingspolitikken sin kunne ein endre lova slik at ho vart kjønnsnøytral, slik dei tilsvarande lovene er i dei andre nordiske landa. Men det kjem ikkje det til å skje, for likestillingsministeren har klart og tydeleg sagt at det vil ho ikkje.

Feminisme er ikkje løysinga på menns problem. Feminisme er problemet.

Regler for livet

 Synspunktartikkel i Nyss, 26. august

I 2018 vart det gitt ut ei bok i Canada med tittelen 12 rules for life. Same året kom boka ut på norsk under tittelen 12 regler for livet. Boka har til no vorte seld i meir enn fem millionar eksemplar på verdsbasis. Forfattaren var Jordan B. Peterson. Han er født i 1962, har vore professor i psykologi og er også klinisk psykolog.

Til trass for sin suksess med den nemnde boka er det likevel gjennom sosiale media Peterson har vorte mest kjend. På Youtube ligg det mange forelesningar, foredrag og intervju med han, og der har han no 5 millionar følgarar. Eit intervju med Peterson på Youtube har vorte sett over 38 millionar gonger. Mange av dei andre  youtube-innlegga hans har nådd liknande visningstal. The New York Times har omtalt Jordan Peterson som "Den mest innflytelsesrike intellektuelle tenkeren i den vestlige verden akkurat nå."

Petersen har vore to gonger i Oslo, første gong hausten 2018. For eit fullsett Oslo konserthus, der billettane vart selde ut i løpet av ein time, snakka han om dei temaene han tok opp i 12 regler for livet. Den 6. juni i år var han igjen på besøk i Oslo der han talte for 10000 menneske i eit nesten fullsett Oslo Spektrum, og der han heldt foredrag og svarte på spørsmål om den siste boka si, Mer enn bare orden.

Ein kan forstå 12 regler for livet som ei sjølvhjelpsbok for dei som ynskjer å få orden på livet sitt, og svært mange har brukt boka nettopp på den måten. Petersons reglar er på ingen måte nye. Vi har vel alle høyrt at vi bør rette oss opp i ryggen, verdsette dei små gledene i livet og tale sant? Å seie noko slikt gjer sjeldan inntrykk på tilhøyrarane, men når Peterson skriv om dette får det likevel meining og tyngde. Det har først og fremst si årsak i dei grunngjevingane han legg bak råda sine, og dei refleksjonane som ligg under. Framstillingane har omstendelege refleksjonar inn i fagfelt som historie, religionsvitenskap, biologi og statsvitenskap. Såleis er 12 regler for livet ei utypisk sjølvhjelpsbok.

Petersons meiner at vi dei siste femti åra har brukt altfor mykje energi på å krevje våre rettar og at vi har lagt for lite vekt på å yte og gjere vårt beste for fellesskapet. Han meiner også at mange av dei verdiane og normene som har vore basis og sentrale element i vår kultur er i ferd med å verte svekka og bli borte, og han beklager det.

Petersons suksess kan ikkje forståast berre ut frå innhaldet i det han formidlar, for måten han gjer det på er nesten like viktig. Han har ei heilt spesiell kontakt- og tillitsskapande evne som gjer at folk får tiltru til bodskapen hans. Han tar unge menneske sine livsproblem og vanskar på alvor, men held fast på at ein sjølv kan gjere noko med det, og han legg stor vekt på å stimulere unge til å ta ansvar for sin eigen situasjon. "Dine beste hjelpende hender er dine egne", skriv han ein stad. Han har svak tiltru til kollektive løysingar på individuelle problem og utfordringar. Hans løysing ligg meir i at vi kvar for oss gjer vårt beste, for oss sjølve og for andre.

Den sterke posisjonen Peterson har fått som meiningsdannar er truleg uttrykk for noko nytt når det gjeld massekommunikasjon. Den 60 år lange perioden vi no har bak oss, der tv-selskapa og den liberale eliten var dei suverene premissleverandørane for kunnskap og underholdning til ‘folk flest’ går no mot slutten. Sosiale medier har erobra store deler av den marknaden som tv-selskapa hadde før. Det har ført til ei demokratisering av det offentlege rommet og gitt fleire enn før tilgang til fordjuping og innsikt.

Ved eitt høve, like etter at han hadde kome seg til hektene igjen etter alvorleg sjukdom, vart Peterson spurd om kva for ein av reglane hans han sjølv synest har vore vanskelegast å etterleve. Han svara: "Vær takknemlig til tross for lidelsen." … " da den konstant minner meg på alt jeg har å være takknemlig for, og slik har hjulpet meg med å unngå den verste fortvilelsen og dypeste, mest smertefulle angsten." Kanskje kan dette vere ei nyttig påminning for oss alle. Vi har mykje å vere takksame for.

To liv - historien om Ola og Kari

 Artikkel i Nyss 8. juli

Kari

Kari er 32 år. Ho voks opp i ein liten bygdeby i Trøndelag og hadde ein problemlaus og harmonisk barndom. Ho hadde allsidige interesser, var skuleflink og hadde mange vener. Familien, som bestod av Kari, foreldra hennar og ein bror, hadde ein solid økonomi, og familiemedlemmene fungerte godt saman.

Då Kari var 12 år og puberteten hadde begynt å melde seg, fekk ho psykiske problem. Dei store endringane som skjedde med kroppen hennar uroa henne og gjorde at ho begynte å føle avsky for sin eigen kropp. Denne negative kjensla førde henne etter kvart inn mot spørsmål om kven ho eigenleg var og ville vere.

På denne tida tok omgrepet ‘født i feil kropp’ til å dukke opp i massemedia. Kari la merke til dette, og ho begynte å tenke på at det kanskje nettopp var det som var problemet hennar, at ho var ein gut som var innestengt i ein jentekropp. Til å begynne med avviste ho tanken på dette som både absurd og avskyeleg, men kjensla av at ho var født i feil kropp forfølgde henne likevel som ein mørk og plagsam skugge.

Kari hadde ingen å snakke med om problemet sitt. I redsle for korleis foreldra hennar ville  reagere var det utenkeleg å snakke med dei om dette. Ho hadde heller ikkje veninner eller andre som sto henne så nær at ho torde å opne seg for dei. Då Kari var 14 år flytta familien til Bergen. Kari sleit med å få nye vener og å tilpasse seg den nye skulesituasjonen der. Men ein forståelsesfull lærar såg at ho trengde profesjonell hjelp, og oppmoda henne til å kontakte helsestasjonen for ungdom. Der vart Kari teken i mot på ein måte som ga henne tryggleik til å opne seg om tankane sine. "Ta dine kjensler på alvor. Dine kjensler er din realitet. Dersom du føler at du er ein gut, så er du det", sa psykologen. Det var nettopp dette Kari ønskte å høyre, og ho tok konsekvensen av det.

Dette vart startpunktet på ein behandlingprosess som leia fram til at Kari, like etter å ha fylt 19 år, såg ut som ein heilt ‘normal’ mann, og ho endra namn. No heiter ho/han Karl.

Ola

Ola har nettopp fylt 71 år. Han hadde ein normal oppvekst saman med foreldra sine og to søsken. I ungdomstida hadde han allsidige interesser, og han var ein ivrig mosjonist, sommar som vinter.   

Ola studerte samfunnsfag på universitetet i Bergen. Der traff han Lina som han gifta seg med. Dei hadde mange felles interesser, mellom anna friluftsliv og mosjonsidrett. Då dei om lag samstundes runda 50 år, var dei begge i god form, friske og sunne og hadde eit godt liv. Men så døydde Lina i ei tragisk trafikkulykke. Det gjekk hardt inn på Ola, og han endra livsstilen sin. Han slutta å mosjonere, vart uforsiktig med sterk drikke og åt for mykje feit og usunn mat.

Etter 10 år som enkemann sto det dårleg til med Ola. Han hadde gått kraftig opp i vekt, fått diabetes og såg ikkje frisk ut. Fastlegen hans oppfordra han til å legge om livsstilen. Om lag samstundes traff han ei ny kvinne, og med hennar støtte, og ved hjelp av eit godt treningsprogram, klarde han å legge om livsstilen sin til om lag det han var ti år tilbake. Etter endå ti år, då han runda 70, var Ola minst like sprek som då han var 50. Han såg ut som ein femtiåring, og slik opplevde han seg sjølv også.

I dagspressa og i sosiale medier hadde kjønnskifte vorte ein del omtalt i det siste, så Ola tenkte at det logisk sett også måtte vere kurant å endre fødselsår. "Når det er mogleg å få ‘kjønnsbekreftende behandling’, basert på følelsane sine, må det også gå an å få endra fødselsår dersom følelsane tilseier det", tenkte han.

Ola søkte folkeregisteret om å få endra fødselsdagen sin frå 15. april 1951 til same dato i 1971. Det viktigaste argumentet hans var at helsa hans var på same nivå som femtiåringar, at det var slik hans omgjevnader opplevde han, og at dette heilt ut var i samsvar med korleis han forsto seg sjølv. Han var, reelt sett, 50 år, skreiv han i søknaden.

Han fekk avslag på søknaden.

To spørsmål

Kvifor fekk Kari ‘kjønnsbekreftande behandling’, basert på hennar kjensler av at ho var gut?

Kvifor fekk ikkje Ola endra sin fødselsdag med den same typen grunngjeving, at han følte seg som ein femtiåring?

Stillhet i støyens tid

 Artikkel i Nyss, 13. mai.

I vårt samfunn, i vår tid, er det nesten alltid lyder rundt oss. De fleste er uønsket, og uønsket lyd forstår vi som støy. Støy er en del av livene våre, nesten uansett hva vi holder på med. Men vi merker den knapt, for den er der nesten alltid. Vi tror det er slik det skal være, og vi har en iboende motstand mot stillhet. Når lydene blir borte opplever mange ubehag, tomhet og savn. Noen er så avhengige av lyd at de slår på støykilder som f.eks. radio eller TV for å slippe unna stillheten.

Forskning har vist at støy kan føre til for høyt blodtrykk og hjerteinfarkt. Det er også påvist at barn som blir utsatt for mye støy får dårligere lese- og skriveferdigheter enn andre barn.

Stillhet gir mange helsegevinster. Det er påvist at stillhet gir hjernen mer grå substans. Grå hjernesubstans forbedrer noen hjernefunksjoner, blant annet kreativitet og beslutningsfatting. Stillhet gjør at vi hviler bedre, og at vi tar flere bevisste og veloverveide valg, fordi vi får bedre muligheter til refleksjon og til å fokusere bedre. Stillhet gir oss også bedre muligheter til å bli bevisst på vårt eget følelsesliv, komme i kontakt med oss selv.

Stillhet kan være et bevisst kommunikativt hjelpemiddel. Gode talere bruker hyppig stillhet og pauser som redskap for å tydeliggjøre og forsterke sitt budskap. Når taleren har sagt noe viktig, noe han gjerne vil at tilhørerne skal legge merke til og huske, stopper han opp en liten stund. Tilhørernes oppmerksomhet blir skjerpet. Stillheten mellom ordene gir ordene tydelighet og tyngde og forsterker meningen. Budskapet faller på plass. Den som i nyere tid har mestret dette bedre enn de fleste er Barack Obama. I sine taler tok han ofte lange pauser. Derfor la lytterne godt merke til det han sa. Vår hjerne liker kontraster og motsetninger.

Stillhet kan i en del sammenhengar ha en symbolsk karakter. I vår kultur er det vanlig å benytte stillhet for vise respekt for noe eller noen, gjerne i sammenheng med dødsfall og begravelser og ulykker. Omgivelsene blir stengt ute i 60 sekunder, en vender blikket innover for refleksjon og omtanke. Det finnes et spesielt uttrykk for dette, "rituell taushet".

I begrepet ‘stillhet’ ligger det en implisitt norm om å ha en bevisst holdning til våre ord, slik at vi ikke sårer andre. Men de siste tiårene har vi i det offentlige rom sett en økning i forekomsten av sterke og krenkende karakteristikker og kommentarer, og forklaringen ligger i dagen: Den teknologiske utviklingen. Bruk av sosiale medier har senket terskelen for å sjikanere og forulempe andre. I sterkere grad enn før ser vi på dette området relevansen av og behovet for stillere omgangsformer, at vi snakker og skriver med ‘innestemme’.

Det finnes en indre stillhet som er uavhengig av de ytre lydene, og den er ikke et tomt rom. Den er der alltid, men den blir som regel overdøvet av de ytre lydene, vår opptatthet av disse, og vår motvilje mot å høre stillhetens lyder. Men de ytre lydene, støyen, kan stenges ute, for hva vi hører er bare delvis bestemt av våre hørselsorganer. Vår hørsel er selektiv. Vi kan velge den indre stillheten og dens lyder.

I bergprekenen berørte Jesus dette temaet. Han sa blant annet dette: "La et ja være ja og et nei være nei! Alt som er mer enn det, er av det onde." Jeg tror at han med dette mente at vi skal være tydelige i vår tale, for stillhet dreier seg blant annet om at vi skal være forsiktige med det vi sier og skriver.

I boken Håndbok for lysets krigere sier Paulo Coelho det slik:

Gud bruker ensomheten til å lære oss å leve sammen med andre. Han bruker trettheten, så vi skal forstå verdien av å våkne. Han bruker sykdom for å fremheve velsignelsen av god helse. Gud bruker ild for å lære oss om vann. Han bruker jorden for at vi skal lære å sette pris på luften. Han bruker døden for å vise oss hvor viktig livet er. Gud bruker stillheten for å lære oss opp til å føle ansvar for våre ord.

(Artikkelens overskrift er tidligere brukt av Erling Kagge som boktittel.)

Noreg og Europa 2032. Ein dystopi.

 Artikkel i Nyss 25. mars

Vi veit ikkje korleis framtida vil bli, men vi veit at ho ikkje vil verte ein kopi av det som var. Med utgangspunkt i trendar og utviklingstrekk i samtida går det likevel an å gjere seg opp tankar om korleis framtida vert. Slik er situasjonen i 2032:

Ved utgangen av 2021 tenkte folk attende på dei siste 20 åra med eit smil om munnen og sa: «Dette har vore gode år for Noreg. Vi har hatt fred og velstand og vi er lukkelege.» Slik skulle det halde fram, tenkte dei fleste. Men i mars 2022 forandra stemninga seg. Den positive grunntonen snudde til pessimisme og angst. Kva skjedde?

I slutten av februar 2022 invaderte Russland Ukraina. Etter nokre veker fekk dei kontroll over den austlege og søraustlege delen av landet. For å straffe Russland sette vestmaktene i verk omfattande politiske, kulturelle og økonomiske sanksjonar, og det vart så og seie slutt på all samhandel med landet. Som svar stoppa Russland all leveranse av gass og olje til Europa. Dette førde til ein dramatisk prisauke på alle produkt som vert til ved bruk av energi, og det er dei aller fleste tinga som omgir oss. Mange av straffetiltaka står framleis ved lag. 

Krigen vart avslutta gjennom fredsforhandlingar som ga som resultat at Russland fekk kontroll over Donetsk og Luhansk fylke og heile kystområdet i Asovhavet. I den ukrainske grunnlova vart det teke inn ei formulering om at landet skulle vere nøytralt og ikkje søke om NATO-medlemsskap.

I 2021 dekte Noreg 30 prosent av Tysklands gassbehov. Landet hadde eit sterkt ønske om å kjøpe meir, men kapasiteten til den einaste gassrørleidninga tillot ikkje det. Etter kvart auka leiteaktiviteten etter nye gassfelt. Ein gjorde store funn, og ein bygde ei ny røyrleidning til Tyskland som sto ferdig for to år sidan.

Fram til ukrainakrigen hadde dei fleste europeiske landa gjennom fleire tiår trappa ned bruken av kolbasert straum. Men straumkrisa førde til at dei starta opp igjen gamle kolkraftverk og bygde nye, så det vart ein sterk auke av kolkraft utover på 20-talet. I 2030 vart det produsert meir kolkraft i Tyskland enn i 2020.

Den auka importen av gass frå Noreg, og meir omfattande bruk av kolkraft, har ført til at ein nærmar seg ein balanse i kraftmarknaden. På begynnelsen av 2020-talet begynte fleire europeiske land å planlegge nye atomkraftverk. Utover på 2030-talet vil desse verte sette i drift. Ein reknar med at ein om få år har trappa opp produksjonen av atomkraft slik at ein kan begynne å fase ned bruken av kolkraft.

Dei første 20 åra i dette sekelet vart det bygt ut mykje vindkraft i nord-Europa, og det var også planar om vidare satsing på slik energi. Men sterk folkeleg motstand mot vindmøller har ført til at lite har skjedd på dette området dei siste fem åra.

Fram til ukrainakrigen var Russland og Ukraina mellom dei viktigaste kornprodusentane i verda. Som konsekvens av krigshandlingane og sanksjonane mot Russland er det no stor mangel på korn i Europa, og prisen på kornbaserte matvarer har vorte mangedobla. Ein annan grunn til dei høge matvareprisane er at det på verdsbasis vert produsert altfor lite kunstgjødsel, og at det som er å få kjøpt er svært dyrt. Dette har ført til at det på verdsbasis vert produsert mindre mat no enn for ti år sidan. I nokre av dei fattigaste landa er det no så og seie permanent hungersnaud.

Fordi det heilt sidan ukrainakrigen tok til har vore stor energimangel og svært gode prisar på olje og gass, har den norske staten tent gode pengar i denne perioden. Styresmaktene har derfor hatt gode føresetnader for å dempe fattigdomsutviklinga, men utan at det i nemneverdig grad har vorte gjort, for no som før likar politikarane å ha flust med pengar som dei kan strø over grupper som dei trur er viktige for å verte valde igjen.

I dei fleste land i Europa har levestandarden gått ned dei siste ti åra. Det har vorte stor arbeidsløyse og aukande kriminalitet, og dei sosiale motsetnadene har blitt skjerpa. I dei europeiske storbyane er det med jamne mellomrom store valdelege demonstrasjonar.

I mange land, inkludert Noreg, har tilliten til politikarane vorte svekka, og ekstreme politiske parti har fått auka tilslutnad. Dei gamle styringspartia har blitt ein skugge av seg sjølve, og det har vorte vanskeleg å danne styringsdyktige og stabile regjeringar.

Av dei årsakene som er nemnde ovanfor har dei fleste no ein heilt annan livsstil enn dei hadde før. Ein reiser mindre, og det er betre plass på vegane. Dei fleste køyretøya på vegane er elektrisk drivne. Det er få diesel- og bensinbilar å sjå, for når bensin og diesel no nærmar seg 50 kroner literen, køyrer ein ikkje i utrengsmål.

Før ukrainakrigen var kampen mot klimakrisa den store saka for alle regjeringar i Europa. Men dei siste åra har den gjennomsnittlege temperaturen på jorda gått litt nedover, og ingen snakkar om klimakrisa lenger. 1200 klimakriseforskarar i Europa har mist levebrødet sitt, og har måtta selje el-bilane sine. No syklar dei.

Gutar vert diskriminerte. Kvifor?

 Synspunktartikkel i Nyss 4. februar.

Gutar får dårlegare karakterar enn jenter i alle fag i grunnskulen, bortsett frå kroppsøving. Ved avslutta grunnskule har gutane 39,2 og jentene 43,7 grunnskulepoeng. Omsett til karakterskalaen (1-6) tilsvarer dette ein halv karakter. Noko av det same er tilfellet på vidaregåande skule. Der har ein i tillegg også eit stort fråfallsproblem, og det er størst mellom gutane.

Dei siste åra har det vorte forska ein del på kva som kan vere årsakene til dette. Det har vorte hevda at feminiseringa av samfunnet generelt, og av skuleverket spesielt, har skulda. Kvinner er i stort fleirtal i skuleverket og dei har ein tendens til å belønne feminine haldningar og åtferdsmønster blant elevane.

Det har vore vanskeleg å stadfeste dette, for også mannlege lærarar gir jenter jamt over betre karakterar enn gutar. Truleg er omstenda rundt karaktergivinga ei viktigare årsak, for i eksamenssituasjonar der elevane er anonyme er det mindre skilnad på jenters og gutars karakterar enn når elevane vert vurderte av sin eigen lærar.

Mange meiner at klasseromsåtferda kan forklare mykje. Gutane er ofte noko urolege, medan jentene er meir disiplinerte og pliktoppfyllande, og dette påverkar, umedvite, karaktergjevinga. Skulens normer for god åtferd favoriserer jenter. Professor Thomas Nordahl ved Høgskolen i Innlandet seier rett ut at gutane vert diskriminerte i skulen i dag. "De som vinner er elever som tilpasser seg forventningene fra skolen på en god måte. De som taper er elever som utfordrer læreren, og det er flere gutter i den siste kategorien", seier han.

Gutane sine prestasjonar på vidaregåande skule er like svake som i grunnskulen, og dette  gjer at dei har problem i kampen om dei ettertrakta studieplassane. Då likestillingslova vart vedteken i 1978 var 41 prosent av studentane ved universiteta og høgskulane kvinner og 59 prosent menn. No er dette snudd heilt om: 59 prosent kvinner og 41 prosent menn. Til trass for at det er ein klar overvekt av kvinner i dei fleste universitets- og høgskulestudia, og at jentene i gjennomsnitt går ut av vidaregåande skule med betre karakterar enn gutane, var det i fjor 113 studier som ga jenter ekstra kjønnspoeng ved opptak, men berre 10 som ga gutar slike poeng.

Stoltenbergutvalet, ei ekspertgruppe som skulle greie ut om årsakene til at gutar og jenter har så ulike skuleprestasjonar, og som avga innstillinga si i 2017, konkluderte mellom anna med at "kjønnsforskjellene (...) er betydelige og får konsekvenser for videre utdanning, arbeid, helse og familiesituasjon senere i livet". I utvalet si innstilling står det at ein ikkje veit kvifor det er slik, fordi "dette ikke har vært et hovedfokus i forskningslitteraturen."

At gutane kjem dårlegare ut enn jentene med omsyn til skuleprestasjonar har konsekvensar for yrkesval og tilpasning til arbeidslivet. Arbeidsløysa er til ei kvar tid større blant menn enn kvinner. Det har mellom anna si årsak i at 70 prosent av dei tilsette i det offentlege er kvinner, og dei offentlege arbeidsplassane er sikrare enn dei private, for kommunar går ikkje konkurs, og offentlege tilsette vert ikkje sagde opp når etaten har økonomiske problem.  Mennene har også det farlegaste arbeidet. I 2020 vart 11453 menn og 8627 kvinner utsette for arbeidsulykker. Dei siste åra har mellom 30 og 40 menneske døydd i arbeidsulykker årleg, og nesten alle har vore menn. Det er i privat sektor ein har dei farlegaste arbeidsplassane, og det er der fleirtalet av mennene er.

I Likestillingslovas føremålsparagraf står det at "Lovens formål er å fremme likestilling og hindre diskriminering på grunn av kjønn." Seinare, i same paragraf, står det at "Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling." Desse to føremåla står i motsetnad til kvarandre. Eitt av dei kan ikkje realiserast utan å gå på bekostning av det andre. Det er den sistnemnde delen av føremålsparagrafen som er det styrande prinsippet for norsk skulepolitikk. Gutar vert diskriminerte, og slik skal det tydeligvis vere.

Straumkrisa. Har Tyskland skulda?

 Kronikk i Sunnmørsposten 24. januar.

Straumprisane i Sør-Noreg har vore ekstremt høge i det siste. Det har mellom anna vorte forklart ved at det har vore lite vatn i magasina, og at ein til trass for det har seld store mengder kraft til utlandet, der betalingsviljen for rein, fornybar straum har vore stor. Ei anna viktig årsak ligg truleg i den energipolitikken som norsk politikk og våre viktigaste samarbeidspartnarar styrer etter. Tyskland er Noregs nest viktigaste handelspartnar, og i kraft av det er det rimeleg å anta at deira energipolitikk påverkar også norsk energipolitikk og norske straumprisar. La oss sjå nærare på dette.

Då industriutviklinga tok til i Tyskland på slutten av 1800-talet var den grunnleggande føresetnaden for denne dei store og lett tilgjengelege kolforekomstane heilt vest i landet. Dette var også grunnlaget for at Tyskland etter kvart utvikla seg til å bli det største og viktigaste industrilandet i Europa. Framleis vert kol til ein viss grad nytta, og i det siste har ein til og med auka produksjonen noko. Men det er meininga at kolbasert energi etter kvart skal fasast ut av bruk. Sist haust vart det danna ei ny regjering i Tyskland, og i regjerings­erklæringa står det at all bruk av kol "ideelt sett" skal vere avslutta i 2030. Då skal 80 prosent av Tysklands energiforbruk vere fornybar. Når ein i denne samanhengen brukar uttrykket "ideelt sett", er det truleg fordi ein innser at det er urealistisk, sett i lys av den generelle energisituasjonen i Europa, som slett ikkje er god.

I 1962 vart det første atomkraftverket (AKV) i Tyskland sett i drift, og i åra etter vart ei mengd andre også bygde. På det meste var det til saman 17. I 1986 skjedde det ei alvorleg ulukke i eit sovjetisk AKV i Tsjernobyl i Sovjetunionen. Dette ga grunnlag for alvorleg uro, frykt og organisert motstand mot atomkraft både i og utanfor det politiske miljøet.

I 2011 fekk vi ei ny alvorleg ulykke i eit AKV, denne gongen i Fukushima i Japan. Det førte til at Forbundsdagen, det tyske parlamentet, med stort fleirtal lovfesta å avvikle alle atomkraftverk i landet. I åra etter har det eine AKV etter det andre vorte teke ut av drift, slik at det i 2021 berre var seks igjen. Tre av desse vart stengde for godt i desember, og dei tre siste får kroken på døra i løpet av dette året. I 2021, då det framleis var seks AKV i drift, sto desse for 14 prosent av all tysk energiproduksjon. På det meste, for tretti år sidan, utgjorde kjerneenergi nesten ein tredjedel av det samla tyske energiforbruket.

I tysk politikk er det eit sentralt mål at ein skal satse sterkare på fornybar energi, som i realiteten inneber vindkraft. I dag utgjer denne energiformen ca halvparten av energiproduksjonen i landet. For å kompensere for bortfallet av dei ovanfor nemnde seks kraftverka, må det i løpet av det komande året byggast 1000 nye vindkraftverk. Men det finst vel knapt nokon som trur at det kan vere realistisk, for det har begynt å vekse fram ein sterk motstand mot nye vindkraftverk, og argumenta er om lag dei same som vert brukte her i landet.

Men det er grenser for i kor stor grad ein kan basere seg på vindkraft, for slik energi får ein berre når vinden bles, og det gjer han ikkje alltid. Derfor må ein i tillegg ha energikjelder som fungerer også når det er vindstilt, "balansekraft". Til no har det vore kol-, gass- og atomkraft, men som vi har sett ovanfor vert det slutt med atomkraft i år, og med kolkraft i 2030, og då er det berre gasskraft igjen som kan gi straum når det er vindstilt – dersom ein då ser bort frå import av norsk vasskraft og atomkraft frå andre land.

Halvparten av gassen som vert brent i Europa og vert til straum kjem frå Russland gjennom røyrleidningar som går gjennom Ukraina og Polen. Av dei grunnane som er nemnde ovanfor vert det behov for å importere endå meir gass frå Russland. Derfor har det vorte lagt ei ny gassrøyrleidning derifrå gjennom Østersjøen til Tyskland, North Stream 2, som vil doble den russiske eksportkapasiteten, men som enno ikkje er sett i drift.

Som straff for at Russland har innlemma Krim i Russland, støttar opprørarane i Aust-Ukraina og har store troppestyrkar ved den ukrainske grensa, meiner mange tyske politikarar at kranane på North Stream 2-leidninga ikkje bør opnast. Dette synet står aller sterkast i partiet "Die Grünen", som er eitt av dei tre regjeringspartia, og som har både ministeren for næringsliv og klimavern, miljøministeren og utanriksministeren. Russlands reaksjon på dette er at dei har redusert gassleveransane gjennom dei eksisterande leidningane, noko som har medverka til den sterke prisauken på gass. Det ser ut som om straffa rammar straffaren hardare enn "syndaren"

I det siste har tysk energipolitikk fått ein ny dimensjon. EU-kommisjonen har i lengre tid arbeidt med å klassifisere dei ulike energiformene etter berekraft, og dei har lagt fram eit forslag som seinare skal vedtakast som lov av europaparlamentet. Forslaget inneber mellom anna at gass- og atomkraft skal klassifiserast som "berekraftig", "grøn energi". Dette har skapt sterke reaksjonar i det tyske politiske miljøet, for der er dei fleste prinsipielle motstandarar av "grønvasking" av desse energiformene. Men dei har ikkje noko godt svar på kvar straumen skal kome frå når vinden ikkje bles. Derfor vil dei truleg bryte sine eigne prinsipielle standpunkt og langt inn i framtida brenne både kol og gass for å skaffe nok energi for drifta av samfunnet.

Slik ser vi at dei energipolitiske avgjerdene om å stenge dei tyske atomkraftverka, og å føre ein politikk overfor Russland som har som konsekvens at ein ikkje får kjøpt tilstrekkelege mengder gass, har skapt eit energiunderskot med følgjande sterk prisauke i den opne nordeuropeiske kraftmarknaden. Under frie marknadstilhøve er det først og fremst høvet mellom tilbod og etterspurnad som bestemmer prisen, og slik er det også på energimarknaden. Ei av årsakene til dei skyhøge straumprisane vi har hatt i Sør-Noreg i det siste kan såleis tilskrivast den tyske energipolitikken.