Slutten for demokratiet i Hong Kong?

Om bakgrunnen for urolighetene i Hong Kong

Kronikk i Sunnmørsposten 23. juli

På begynnelsen av 1800-tallet var mange av de vesteuropeiske landene, først og fremst Storbritannia, svært opptatt av å skaffe seg kolonier, og utvikle sin globale handel. En av de mest interessante ‘handelspartnerne’ var Kina, for landet hadde flere produkter som det etter hvert ble stor etterspørsel etter i Europa, silke, te og porselen. Europeerne etablerte handelsstasjoner flere steder i Kina, delvis i motsetning til kinesernes interesser og på ekstremt gunstige vilkår, for det kinesiske keiserdømmet var svekket av indre strid og kaos, og hadde svak forhandlingskraft. Et stort problem med handelen med Kina, sett fra europeernes synsvinkel, var at de ikke hadde produkter å selge som kineserne var interesserte i. Det eneste de kunne betale med var sølv.

Men tilgangen på sølv var begrenset for det britiske østindiakompaniet (East India Company), som hadde monopol på den britiske handelen med Kina. Dette hadde en sterkt begrensende effekt på handelen. Britene fant imidlertid etter hvert fram til et effektivt betalingsmiddel, nemlig opium, som ble dyrket i India. Opiumsbruk- og import var forbudt i Kina, men det utviklet seg etter hvert en omfattende og velorganisert smuglervirksomhet, for etterspørselen var stor, spesielt blant landets elite og i statsadministrasjonen. I tillegg til utallige personlige tragedier blant misbrukerne førte opiumshandelen til framvekst av korrupsjon og organisert kriminalitet, noe som hadde en sterkt svekkende effekt på statens styringsevne.

På slutten av 1830-årene hadde forholdene blitt så ille at myndighetene så seg nødt til å gjøre noe. Den britiske overinspektøren for kinahandelen ble i 1839 presset til å overlate hele britenes opiumslager til kineserne. Britene forlangte kompensasjon for dette, men fikk det ikke, og gikk derfor til krig mot Kina. Britene vant krigen. Ved fredsslutningen i 1842 ble kineserne tvunget til å avstå øya Hong Kong til Storbritannia og betale krigserstatning. Dette blir kalt ‘den første opiumskrigen’.

I årene deretter ekspanderte den vestlige imperialismen sterkt. Dette skjedde ved erobring av landområder og kolonidannelser, og inngåelse av ‘avtaler’ som ga imperiemaktene store privilegier. Britene krevde således tilgjengelighet i hele Kina for britisk handelsvirksomhet, tollfritak for sin eksport til landet, og legalisering av opiumshandelen. Kina avviste kravene.

I oktober 1856 bordet kineserne et smuglerskip, og ‘sjømennene’ ble arrestert. Britene forlangte at smuglerne skulle settes fri. Det nektet kineserne, og britene gikk til krig sammen med franskmennene mot dem. Også denne krigen, ‘den andre opiumskrigen’, endte med tap for Kina, i 1860. Fredstraktaten innebar blant annet at Kina måtte avstå Kowlonhalvøya på fastlandet innenfor Hong Kong, at det ble innført religionsfrihet, at opiumshandelen ble legalisert og at Kina måtte betale en stor krigserstatning til Storbritannia og Frankrike.

I 1898, etter det kinesiske nederlaget i den kinesisk-japanske krigen, ble koloniens landområde ytterligere utvidet, og Kina ble presset til å til å leie bort hele området for 99 år. Da kommunistene kom til makten i Kina i 1949, kunne de lett ha tatt tilbake Hong Kong dersom de ønsket det. Men de lot det være fordi de så seg tjent med å ha en slags politisk og økonomisk korridor mot vestmaktene. De visste jo dessuten at leieavtalen med Storbritannia ville gå ut i 1997, og de hadde tid til å vente.

På begynnelsen av 1980-tallet begynte Storbritannia og Kina å arbeide med planene for det etter-koloniale Hong Kong, og i 1984 ble det underskrevet en avtale om overgang til kinesisk styre. Avtalen skulle gjelde i 50 år, fra 1997 til 2047. Den uttrykte eksplisitt at området skulle beholde sitt økonomiske system og fremdeles ha en kapitalistisk grunnstruktur, etter prinsippet ‘ett land, to systemer’. Spørsmålet om hva slags politisk styringsform og struktur som skulle gjelde ble ikke nevnt i avtalen. I 1993, ni år etter avtalen ble inngått, og fire år før overføringen til Kina skjedde, etablerte britene et demokratisk styringssett.

Den britiske kolonien Hong Kong ble helt fram til gjenforeningen med Kina i 1997 styrt av en guvernør som var utnevnt og innsatt av britene. Guvernøren utnevnte den lovgivende forsamlingen, regjeringen og dommerne. All makt var samlet i hans hånd. Ingen i Hong Kong hadde stemmerett.

Da Hong Kong ble gjenforent med Kina i 1997 godtok Kina Hong Kongs demokratiske institusjoner og styringsform. Årsaken var trolig at de ikke ønsket å provosere fram motstand og uro, noe som kunne blitt en alvorlig bremse for den internasjonale handelen, for en svært stor andel av Kinas utenrikshandel gikk da gjennom Hong Kong. Men dette har gradvis endret seg noe. Hong Kong er ikke lenger en så viktig handelshavn som den var tidligere, og dens rolle som finanssentrum har blitt svekket. Andre byer og områder i Kina har etter hvert blitt viktigere i så måte.

I 2019 brøt det ut sterk uro i Hong Kong, med store og til dels voldelige demonstrasjoner, og urolighetene har fortsatt også langt inn i 2020. Årsaken var at myndighetene ville vedta en avtale med Kina om utlevering av kriminelle, i likhet med avtaler som Hong Kong har med USA, Storbritannia, Australia, Canada, India og en rekke andre land. Protestene ble så voldsomme at regjeringen måtte trekke lovforslaget.

Men siste ord var ikke sagt. Kina har vedtatt en lov som trådte i kraft den 1. juli, og som gir den kinesiske staten adgang til å slå ned det som myndighetene mener er opprør og terror, noe Hong Kongs polititropper ikke har vært utrustet for å mestre. I tråd med sine edle demokratiske idealer og prinsipper har de tidligere kolonimaktene og deres støttespillere i ‘den frie verden’ protestert iherdig mot dette. Men Hong Kongs demokratiske styresett er intakt. Det har nå fungert godt i 24 år, 3 under britisk herredømme og 21 under kinesisk styre.

Er vi alle psykisk sjuke?

Kronikk i Sunnmørsposten 11. mai.

Gabriele Müller (namn endra) vaks opp i det tidlegare DDR, i Berlin. Hausten 1989 opplevde ho dei politiske omstenda som førde til DDR sitt samanbrot og innlemminga i Forbundsrepublikken Tyskland. I likskap med dei fleste DDR-borgarar gledde ho seg stort over dei økonomiske og politiske endringane dette førde med seg, men ikkje utan eit snev vemod. ‘Det sto klart for meg at det økonomiske systemet vårt ville bryte saman’, tenkte ho. Ho fekk rett, og ho fekk også føle det på kroppen. Fabrikken der ho arbeidde gjekk konkurs, og ho vart arbeidsledig.

Etter fleire år med arbeidsløyse, og etter kvart psykiske problem på grunn av det, kom ho i kontakt med ein klinikk som hadde solid erfaring med menneske i same situasjon, og ho fekk diagnosen Posttraumatic Embitterment Disorder (PTED). Psykiateren Michael Lindner var fagdirektør på denne klinikken. Han oppdaga PTED i 2003. Han fekk idéen til den nye sjukdomen ved møte med pasientar som hadde opplevd oppløysinga av DDR, og som på grunn av dette hadde fått problem på arbeidsmarknaden og psykiske plager. Men Lindner fann ikkje høvelege diagnosar i det eksisterande diagnosesystemet, DSM-4 (The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), som var dekkande for denne pasientkategorien. Lindner meinte at ca. 2 % av befolkninga i det tidlegare DDR har PTED, men utbreiinga av sjukdomen var ikkje avgrensa til dette området, meinte han.

Lindner skreiv fleire faglege artiklar i anerkjente vitskaplege tidsskrift om den nye sjukdommen. For å forankre oppdaginga i fagmiljøet, kontakta han The American Psychiatric Association (APA) som ‘eig’ DSM, og føremålet med det var å få PTED inkludert i DSM.

Formelt sett er ikkje DSM eit internasjonalt diagnosesystem, for APA er berre landsforbundet for amerikanske psykiatrar, men reelt sett fungerer likevel DSM som det: Det internasjonale systemet for klassifisering av psykiske lidingar, som i 2013 kom i ein ny og utvida versjon, DSM-5. Den nye versjonen av DSM inneheld mange nye diagnosar, som har ført til at millionar av menneske som før var friske, no vert klassifiserte som sjuke. Fleire har no sett at dette er ei farleg utvikling. Den fremste av opponentane er Allen Frances, som av New York Times vart omtalt som ‘verdas mest innflytelsesrike psykiater’. Frances leia den kommisjonen som utarbeidde den forrige versjonen av DSM, men han har etter kvart vorte sterkt kritisk til det arbeidet han sjølv og hans medarbeidarar har utført. Frances meiner at den nye DSM-versjonen har ført til ei ‘voldsom overdiagnostisering og farlig overmedikalisering’, og at legemiddelindustrien i USA tar fleire liv enn narkotikakartella.

Nokre døme:

Born som av og til har sterke raseriutbrot skal no med grunnlag i DSM-5 kunne få diagnosen Disruptive Mood Dysregulation Disorder (DMDD). Diagnosen kan giast til born frå 6 til 18 år som tre eller fleire gonger i veka har raseriutbrot (‘temper outbursts’) som ikkje står i eit rimeleg høve til intensiteten eller varigheita av situasjonen. Meir enn 3 % av born i USA lir no av denne sjukdomen, som til no altså ikkje har vore nokon sjukdom. Dette har ført til ein sterk auke i medisineringa av born, som i beste fall ikkje er naudsynt og i verste fall skadeleg.

Binge Eating Disorder er også ein ny diagnose. Dersom ein et ‘meir enn normalt’ 12 gonger i løpet av tre månader vil ein med grunnlag i DSM-5 kunne kome i denne sjukdomskategorien. Diagnosekriteriane har ikkje unntak for jul og andre høgtider.

Diagnosen Major Depressive Disorder er ein diagnose i DSM-4, som dekker svært tunge og vanskelege sorgtilstander. Men i DSM-5 er kriteriane for denne diagnosen så sterkt utvida at det som tidlegare vart oppfatta som normal sorg i dag er ein psykiatrisk diagnose. Sorg over ein nær slektnings død kan i dag kategoriserast som sjukdom, og veners omsorg og nærvær kan erstattast med pillar, i likskap med andre lidingar som det finst ein diagnose for.

I eit intervju med Allen Frances i Aftenposten 24. mars 2019 kommenterte han den utvidinga av ADHD-diagnosen som skjedde då ein utvikla DSM-4. Frances leia arbeidet med denne revisjonen, og han sjølv hadde såleis hovudansvaret for resultatet, men i dette intervjuet beklaga han i sterke ordelag det som vart gjort. Då den nye og breie ADHD-definisjonen kom, sette legemiddelindustrien i USA i  gong ein massiv reklamekampanje som rett og slett utløyste ein epidemi. ‘Folk som så på TV, ble overbevist om at deres urolige barn eller elev trengte medisinen. Diagnostiseringen tok helt av, særlig for gutter’, sa Frances i dette intervjuet. Han heldt fram: ‘Det er snakk om sentralstimulerende midler. Det oppsto et gigantisk illegalt annenhåndsmarked. ADHD er selvsagt et reelt fenomen, riktignok ikke for alle som får diagnosen, men i stedet for å bruke penger på bedre skoler, mindre klasser, mer aktivitet for de hyperaktive, forteller vi mange unge at de er syke.’

Denne utviklinga i retning av å sjukeleggjere fleire og fleire kjensler og tilstander vert driven fram av ulike interesser. Å ‘oppdage’ ein ny sjukdom gir høg status i fagmiljøa, spesielt dersom ein får sjukdomen oppkalla etter seg. Dei fleste psykiatrane som arbeidde med den siste DSM-revisjonen var også engasjerte som rådgjevarar for farmaindustrien, og dei sistnemnde har sterke interesser i at diagnosespekteret vert utvida og at terskelen til diagnosane er lågast mogleg, for dess fleire diagnosar, dess større behov for medikament. Legemiddelindustrien i USA brukar dobbelt så mykje på marknadsføring som forsking. Også vanlege menneske som har eitt eller anna problem vil i mange tilfelle vere interessert i å verte diagnostisert, for ein diagnose etablerer sjukerolla og opnar porten til behandling og offentleg omsorg.

Gabriele Müller var i fem veker på klinikken til Michael Lindner. Ho fekk fleire ulike medikament, men ho åt ikkje dei. Ho sa: 'Eg trur ikkje det er nokon feil med hjernen min. Den beste terapien ville vere om eg fekk meg eit arbeide.' Eg trur at ho hadde rett i det.