Sunnmørsposten 16. desember 2008
Tidligere i høst skrev jeg et innlegg i Sunnmørsposten med tittelen ”Ekstrem antirasisme”. Jeg hevdet der at de to ambulansesjåførene som lot være å ta med seg Ali Farah etter at han ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo, grunnløst hadde blitt stemplet som rasister både av politikere og i massemedia. De to sjåførene fikk et forelegg på 6000 kr hver for utilbørlig opptreden. Den ene av dem godtok forelegget, mens den andre, Erik Schjenken, ikke gjorde det. Det ble derfor rettssak mot han. Saken endte med full frifinnelse. Etter rettssaken har det blitt helt slutt på rasismebeskyldningene. Alle innser nå at beskyldningene var feilaktige. Det hører med til historien at Schjenken og Ali Farah, under en pause i rettssaken, tok hverandre i hendene og omfavnet hverandre, og ba hverandre om unnskyldning. De mange som beskyldte ambulansesjåførene for rasisme burde også be om unnskyldning, men jeg tror ikke de har ryggrad til å gjøre det.
Jeg skrev også at rasismebeskyldningene i
denne saken indikerte at det antirasistiske arbeidet er i ferd med å bli et
like stort problem som selve rasismen. I et innlegg i Sunnmørsposten den 4.
desember skriver Bjarne Fylling at dette er en feilslutning. Han begrunner sin
påstand med å liste opp en del eksempler på at det finnes rasisme i Norge.
La det være klart: Jeg mener (selvsagt) at
det finnes rasisme i Norge, men jeg mener også at svært ofte blir mennesker
stemplet som rasister uten at det finnes saklig grunnlag for det. Denne kritikken
rammer også Bjarne Fylling. I sin artikkel nevner han den såkalte ”obiora-saken”
som et eksempel på rasisme. La oss se litt nærmere på dette:
Den 7. september 2006 døde Eugene Obiora i
forbindelse med at han ble pågrepet av politiet i Trondheim. Han var
opprinnelig nigerianer, men hadde norsk statsborgerskap. Obiora, som flere
ganger hadde blitt dømt for voldelig adferd, var på sosialkontoret. Der fikk
han ikke de ytelsene han ønsket, og han begynte å oppføre seg truende mot
saksbehandlerne. De så seg derfor nødt til å tilkalle politiet. To politimenn
kom. De forsøkte å overtale Obiora til å forlate lokalet, noe han nektet. De
tok da tak i han for å prøve å lede han ut av lokalet. Da eksploderte han,
sparket rundt seg og slo den ene politimannen med et kraftig slag. Politimenne
klarte etter et voldsomt basketak å få lagt Obiora på golvet med magen ned, til
såkalt ”mageleie”, som er standard kontrollmetode i slike tilfeller, og de
klarte så vidt det var å få satt håndjern på han. Obiora kjempet så hardt for å
komme fri at politimennene måtte bruke alt de hadde av krefter for å holde han
nede. Mens han lå slik, ble han etter hvert rolig, og de oppdaget etter hvert
at han var død. Som vanlig i slike saker, ble Spesialenheten for politisaker koplet inn for å undersøke om
politimennene hadde opptrådt feilaktig eller gjort noe lovstridig under
pågripelsen. Spesialenheten fant ikke grunnlag for å gå videre med saken, og
den ble henlagt. I mai 2007 ble spesialenhetens henleggelse klaget inn for
Riksadvokaten, som satte i gang en større undersøkelse.
Riksadvokaten avhørte til sammen 40
vitner. Det ble innhentet ekspertuttalelser om blant annet pågripelsesteknikker
og obduksjonsrapporten ble gjennomgått. Rapporten fra undersøkelsene konkluderte
med full frifinnelse for de to polititjenestemennene. Den finnes her: http://www.riksadvokaten.no/ra/ra.php?artikkelid=25.
Riksadvokatens
rapport konkluderte med at Obiora døde av oksygenmangel som hadde sin årsak i at
han ble plassert i mageleie ”over en viss tid”, og hans egne anstrengelser for
å motsette seg pågripelsen. Rapporten slår fast at verken politidirektoratet,
politikammeret eller fagmiljøet på Politihøyskolen var kjent med at ”mageleie”
kunne være farlig. En vet om bare ett tidligere dødstilfelle som følge av
dette; i Danmark for en del år siden.
Bare ett
av de ovenfor nevnte 40 vitnene bruker ordet rasisme i omtalen av politiets
adferd i denne saken. I riksadvokatens rapport står følgende om dette: ”Hun
sier at hvis det på noe tidspunkt spilte noen rolle at han var utlending, så
var det motsatt rasisme. Det ble tatt ekstra hensyn til han.” Men dette er vel det som kalles ”omvendt
rasisme”?
Bjarne
Fylling påstår altså at obiora-saken er et eksempel på rasisme. Jeg undrer meg
på hvilke kilder han har benyttet som grunnlag for denne påstanden. For meg er
dette enda en bekreftelse på at det er hold i min konklusjon i mitt forrige
innlegg, at det finnes tendenser til at antirasismen er i ferd med å bli et
like stort problem som selve rasismen.
Et annet
eksempel på rasisme som Fylling nevner er tilfellet Sony Kapoor. Kapoor er
brite av indisk herkomst. Han har vært i Norge en hel rekke ganger, og han har
uforholdsmessig ofte blitt stoppet i tollen. Men Kapoor sier selv at han ikke
tror tollinspektørene er rasistiske. (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2342452.ece). Her er altså Fylling og Kapoor
uenige. Hvem har rett?
Når det
gjelder ett av eksemplene som Fylling nevner er vi helt enige. Det gjelder
drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Dette var opplagt et rasistisk motivert
mord. Som en berettiget reaksjon mot dette ble det arrangert flere store demonstrasjoner
rundt om i landet.
I august
2004 gikk en mann fra Somalia berserk på en trikk i Oslo og drepte en person
med kniv og skadet fem andre. Det ble ingen demonstrasjon etter denne
ugjerningen. Hvorfor ikke?
Det
hører med til historien at drapsmannen senere søkte staten om erstatning fordi
han hadde fått søvnvansker og redusert livskvalitet på grunn av det han gjorde.
Han krevde også å få dekket beløpene han ble dømt til å betale til ofrene og
pårørende, samt utgifter til advokat under utredning av erstatningssaken. Søknaden
ble ikke innvilget. (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=506135)
