Frihetens skygge

Trykt i Vårt Land 5. september.

Samfunnsforskere har de siste tiårene arbeidet mye med begrepet ‘individualisering’ for å beskrive sentrale utviklingstrekk og tilstander i vår del av verden. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at trygge sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene som velgende individ. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at mange politiske reformer blir begrunnet med at det vil styrke ‘individenes frie valg’. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal ha rett og mulighet til å velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også livsstil, helsetjenester, kjønn og seksuell orientering.

Denne ekstreme valgideologien er sterkt påvirket av det som har vært styringsideologien av offentlig virksomhet de siste 20 – 30 årene, New Public Management (NPM). Et grunnleggende prinsipp i NPM-tankegangen er at de styringsmekanismene som blir benyttet i privat næringsdrift i større grad må tas i bruk i offentlig forvaltning. Det innebærer blant annet at en skal legge forholdene til rette for at  tilbuds- og etterspørsels­mekanismene fungerer knirkefritt. NPM-ideologene har hentet sine idealer om hvordan forholdet mellom innbyggerne og det offentlige bør være fra varehandelen. Innbyggerne er kunder, og en kunde er fritt velgende, rasjonell og kalkulerende og har alltid rett. Kunden skal alltid møtes med velvilje, høflighet og underdanighet fra selgerens side. Dette blir omtalt som ‘brukerorientering’.

Ingen er motstander av frihet til å velge. Vårt demokratiske system, likestillingen mellom kjønnene og individuell frihet har gitt oss bedre liv, men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Friheten kaster skygge.

Markedskreftene, enten disse virker gjennom det private næringslivs kanaler, eller gjennom de offentlige velferds- og helsetjenestene, har skapt en mennesketype som tjener dens interesser: Det frie, rasjonelle og selvstendige mennesket, ubundet av tradisjoner og normer som fritt velger det de samme markedskreftene ønsker skal velges. Men denne ideologien har påvirkningskraft langt forbi markedsfeltets grenser. Dyrkingen av det egoistisk nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert og latterliggjort.

Dette idealet presser seg fram når det gjelder barneoppdragelse. I en barnehage i Stockholm omtaler de ikke gutter som gutter og jenter som jenter, og personalet sier ikke ‘han’ eller ‘hun’ om eller til barna, men ’hen’. Barna blir oppdratt i samsvar med dette, til å fortrenge sin kjønnsidentitet. De oppmuntres til å leke med alle typer leker, slik at de “skal få et så rikt liv som mulig uten bindinger av kjønn.” Formålet med dette er at barna skal slutte å bli presset til å forstå seg selv som gutter og jenter, og de får på denne måten en “fantastisk mulighet til selv å finne ut hvem de vil være.” De skal på fritt grunnlag, uten tvang, selv kunne velge kjønnsidentitet.

Humanetisk Forbund er inne på det samme i en parafrase over Jesu ord i denne formuleringen: “La de små barn komme til seg selv.” Finn Skårderud har kommentert dette på følgende enkle og uttrykksfulle måte i boken “Uro”: “Det blir psykiatri av slikt.” Psykisk sunnhet fremmes i og gjennom meningsfulle fellesskap og grensesetting. Valgfrihetens sjefsideologer ser ut til å mene at barn og voksne som hele tiden må ta standpunkt og å velge, og som hele tiden rastløs søker sin identitet, blir gode samfunnsborgere. Men hensynsløs valgfrihet uten rammer og moralsk  forankring skaper ikke psykisk sunnhet og gode samfunn.

Europas død

Kronikk i Sunnmørsposten, 17. august.

Douglas Murray er en kjent britisk forfatter, som i 2017 skrev boken ‘The Strange Death of Europe’. Boken solgte i store opplag i Storbritannia. Nå er boken oversatt til norsk under tittelen ‘Europas underlige død’. Boken fortjener like stor oppmerksomhet her som i sitt hjemland.

Bokens hovedtema er den store innvandringen til Europa fra muslimske land, og den innvirkningen dette har på vår kultur og våre politiske og sosiale institusjoner. Boken gir  også en grundig analyse av de sosiokulturelle forutsetningene for masseinnvandringen.

Boken er skrevet ut fra en konservativ og innvandringskritisk synsvinkel, og la det med en gang være sagt: Dette er en dypt pessimistisk og dyster bok, noe som blir antydet allerede i bokens tittel. Budskapet blir tydeliggjort allerede i bokens første setning: «Europa er i ferd med å begå selvmord». Spørsmålet er om Murray på en tilfredsstillende måte er i stand til å begrunne sin samfunnsdiagnose og spådom. Jeg mener ‘tja’.

Utgangspunktet for Murrays analyser er Europas demografiske situasjon. Nesten alle europeiske land har en sterkt aldrende befolkning. Årsaken er de store fødselskullene det første tiåret etter siste verdenskrig, og nåtidens lave fødselstall blant de etniske europeerne. Dersom en befolkningsstørrelse skal holde seg stabil, må hvert par i gjennomsnitt få 2,1 barn. I dag er det ikke ett eneste europeisk land der det er tilfelle. Norge har en av Europas høyeste fertilitetsrater på 1,86, som altså likevel er godt under det nivået som kunne holde den etniske norske befolkningen på et stabilt nivå. Til sammenlikning kan det nevnes at Tysklands rate er 1,44. I Europa er det i dag bare tre typer mennesker som får 3 eller flere barn – de veldig rike, de fattige og nyankomne innvandrere. Når det likevel er befolkningsøkning i mange europeiske land, skyldes det innvandring, og at innvandrerne får flere barn enn de etniske europeerne. Somalia er på tredjeplass som opprinnelsesland for innvandrere til Norge, etter Polen og Litauen. I Somalia er fødselsraten 5,99, fjerde høyest i verden (2015-tall).

De lave fødselstallene blant etniske europeere, immigrasjonen og de høye fødselstallene blant immigrantene har i mange europeiske land ført til at noen av disse har svært høye andeler med utenlandsk bakgrunn. I Norge er nå innvandrerandelen på 17 prosent, og i Sverige godt over 20 prosent. Murray nevner at demografiske analyser viser at etniske svensker kan bli en minoritet i sitt eget land i de fleste nålevende svenskers liv.

Murray mener at europeisk kultur og mentalitet er preget av en slags tretthet og ringeakt for egen kultur og egne verdier, og en tilsvarende overdreven skjønnmaling av muslimsk kultur og tradisjon. Europas tretthet skyldes i stor grad kristendommens tilbakegang, mener Murray, som selv er erklært ateist. I Storbritannia avtar oppslutningen om kristendommen raskere enn i de fleste andre vestlige land. I 2010 var ca. to tredjedeler av befolkningen kristne. Dersom avkristningen fortsetter i samme tempo som nå vil andelen bli redusert til en tredjedel i 2050.

Det at Europa er i ferd med å miste sin religion og tiltro til sine egne verdier betyr at vi er i ferd med å miste vår historie, for kristendommen var ryggraden i denne. Etterkrigstidens dyrkelse av menneskerettighetene, som av og til blir omtalt i religiøse vendinger, kan forståes som en sekulær versjon av den kristne samvittigheten, men det utbredte misbruket av dette begrepet har vannet det ut slik at det i dag langt på vei har mistet normdannende kraft. Murray spør: «Hvor lenge kan et samfunn bestå etter at det har slitt fortøyningene til sin opprinnelse og tingene som gav det kraft og framdrift?»

Alle, uansett politisk overbevisning og holdninger til innvandring, har vært enige om at integrering må være et overordnet mål for innvandringspolitikken. Men ikke noe land i Europa har mestret dette. Angela Merkel innså dette allerede i 2010. Hun sa da: «Selvsagt har forsøket på å bygge et multikulturelt samfunn og å leve side om side og ha glede av hverandre mislyktes; det har mislyktes fullstendig.» Året etter sa den franske presidenten Nicolas Sarkozy dette: «Sannheten er at vi i alle våre demokratier har vært altfor opptatt av identiteten til dem som kom, og ikke av identiteten til landet som ønsket dem velkommen.» Mange andre politikere og forskere har innsett det samme, men til tross for dette har de likevel strødd rundt seg med floskler om ‘fargerike fellesskap’ og ‘mangfold’.

Sannheten er at politikerne ikke vet hvordan en kan oppnå integrering og fredelig mangfold, og ingen andre heller. Innvandrerghettoene i Europas storbyer vokser, med derav følgende kulturelle, sosiale og økonomiske motsetninger og no-go-soner. Problemet er velkjent også i Norge. I Dagsnytt18-sendingen i NRK, 2. august i år, måtte Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner innrømme at en også i Norge har store problemer på dette området. Stikk i strid med hva politikerne har forventet og sagt har ikke innvandrerne kommet til oss for å tilegne seg vår kultur. «De hadde med seg sine egne kulturer. Og de tok dem med seg akkurat på det tidspunktet da vår egen kultur manglet selvtilliten til å gjøre seg gjeldende. Ja, det var faktisk med en viss lettelse at mange europeere ønsket velkommen en slik mulighet til å glemme seg selv.», skriver Murray.

De som er innvandringsskeptiske og nærer mistro til ‘fargerike fellesskap’ og ‘multikultur’ vil finne mange gode argumenter i denne boken. Innvandringsliberale bør også lese den, i det minste for å ruste seg mot de førstnevntes argumenter. Alle andre, de som befinner seg mellom disse ytterpunktene, vil få mer innsikt og bli litt klokere, men trolig ikke mer lykkelige.

Douglas Murray: Europas underlige død. Document forlag, Oslo 2018.

Samhandlingen med andre

Trykket i Vårt Land, 8. august

"Vi har alt, men det er også alt vi har." Ole Paus

Viktor E. Frankl var en østerriksk lege og psykiater. Han var født i 1905 og døde i 1997. Han studerte medisin ved universitetet i Wien, og han spesialiserte seg senere innenfor psykiatri. Han var mest opptatt av å studere årsakene til depresjon og selvmord, og han begynte å arbeide med å utvikle behandlingsmetoder mot dette.

Da nazistene kom til makten i Østerrike i 1938, fikk Frankl forbud mot å behandle "ariske" pasienter fordi han var jøde. Han søkte om visum til USA og fikk det, men reiste ikke. Han valgte å bli i Wien for å ta seg av sine gamle foreldre. I desember 1941 ble han gift.

Høsten 1942 ble Frankl og hans kone deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, og senere til Dachau. Hans kone døde i Bergen-Belsen. Begge Frankls foreldre og hans bror led samme skjebne. Den eneste av Frankls nærmeste slektninger som overlevde nazistenes terror var hans søster Stella.

Frankl overlevde altså oppholdene i konsentrasjonsleirene, og etter krigen begynte han å arbeide med spørsmålet om hvorfor han og andre ikke bukket under og ble drept, mens andre døde. For sin egen del sto det klart for ham at det var det intense håpet om å få se sin kone igjen, og planene om å rekonstruere en vitenskapelig avhandling som hadde blitt ødelagt av nazistene, som holdt ham i live. Noe liknende var tilfelle også for mange andre som overlevde. Det var ikke nødvendigvis de som var sterkest fysisk sett som klarte seg best, men de som maktet å se en mening med livet, som klarte å klynge seg til et framtidshåp. Med denne erkjennelsen som utgangspunkt gjorde han seg opp noen tanker om hva som gir livet mening.

Samfunnsforskere har i etterkrigstiden arbeidet mye med begrepet ”individualisering” for å beskrive sentrale utviklingstrekk i de vesteuropeiske landene. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også helsetjenester, skoler, livsstil og kjønn.

"Valgfrihet" er altså vår tids fremste og viktigste ideal. Det trumfer alt. Ingen er motstander av frihet til å velge, for valgfrihet har på mange måter gitt oss bedre liv. Men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Dyrkingen av det nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert, ja endog latterliggjort. Men perspektivløs valgfrihet uten rammer og moralsk forankring skaper ikke psykisk sunnhet, mener Viktor Frankl. Og for egen del legger jeg til: Ikke gode samfunn heller. Friheten kaster skygge.

Frankl forteller dette om en pasient: I en av konsentrasjonsleirene han var i så han liket av en kvinne som hadde begått selvmord. Hun etterlot en lapp der det sto: "Sterkere enn skjebnen er det mot som bærer den." Frankl kommenterer dette slik: "Til tross for dette motto hadde hun tatt sitt liv. Visdom strekker ikke til uten menneskelig kontakt." For de aller fleste mennesker er det nettopp slik. Meningsfylde er noe som blir skapt i samhandling og fellesskap med andre mennesker. Det er et sosialt produkt, et psykisk bearbeitet sosialt produkt. Frankl sier det slik: "Et menneske oppfyller bare seg selv i den grad han oppfyller en mening ute i verden. Hvis han går inn for å realisere seg selv, fremfor å oppfylle en mening, da mister selvrealiseringen øyeblikkelig sin berettigelse." Meningen med vårt liv er altså noe vi selv skaper. Det nytter ikke å sette seg ned og passivt vente på at meningen med livet skal komme med vinden. Meningen med livet er den meningen vi selv, i samspill med våre medmennesker, gir våre liv. Dette blir tydelig dersom en omformer spørmålet om hva meningen med livet er, til hva som er formålet med livet. Det er vi selv som må bestemme hva vi vil leve for og hvilke mål vi setter oss, innenfor en sosial kontekst. Frankl siterer Friederich Nietzsche som en gang skrev: "Den som vet hvorfor han lever tåler nesten et hvilket som helst hvordan."

Men nær kontakt med andre mennesker er ikke absolutt nødvendig for å leve et meningsfylt liv. Eremitter kan finne mening med sine liv i tilnærmet total isolasjon fra andre mennesker og samfunnet. I slike tilfeller skjer det gjerne med grunnlag i et sterkt religiøst engasjement. Men også for mennesker som lever et alminnelig godt sosialt liv, vil som regel et religiøst engasjement styrke opplevelsen og følelsen av meningsfylde.

Spørsmålet om hva som er meningen med livet har også blitt reflektert en del over fra kristent hold. I et skrift som Martin Luther ga ut poengterte han at kristne ikke trenger å bli fortvilte over hva meningen med livet er (Om et kristenmenneskes frihet, utgitt i 1520.) Det er allerede gitt i Guds ord, Bibelen. Det dreier seg om å behandle sine medmennesker godt og ellers ikke bekymre seg, for som kristne lever vi i Guds nåde.

De to mest kjente bøkene til Victor E. Frankl er: Kjempende livstro, Aventura, Oslo 1993 og Vilje til mening, Arneberg forlag, Oslo 2007.

Rosa kompetanse

Publisert på Verdidebatt 18. februar

Ledelsen i statskirken går inn for et dramatisk brudd med det som i hele kristendommens historie har vært det rådende synet på familie og samliv.

I sitt åpningsforedrag på det siste kirkemøtet, i januar 2017, tok lederen i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, til orde for å utvikle Kirkas "rosa kompetanse". "Vi er allerede i gang", sa hun. Men hva er Rosa kompetanse?

Rosa kompetanse er undervisningsavdelingen til «FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold», som tidligere kalte seg «Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner». Om seg selv sier de at de «tilbyr kurs i hvordan man møter ulike kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk på en fordomsfri måte.» I et intervju med avisa Klassekampen den 27. januar 2017 uttalte Hilde Arntsen i FRI at det enkelte menigheter hadde gjennomgått Rosa kompetanse-kurs.
På FRIs nettsider står det blant annet at de skal "arbeide for at familiebegrepet ikke defineres ut ifra religiøse eller kulturelle forestillinger om hva en familie er, eller ut ifra heteronormative forståelser av familien og av foreldre".

FRI går inn for eggdonasjon og altruistisk surrogati, og de godtar polyamori (det å ha flere kjærlighetsforhold samtidig). De mener også at Straffelovens paragraf 316, som forbyr prostitusjon, må avskaffes, fordi "den er til hinder for gode og viktige tiltak for å ivareta både sexarbeideres og samfunnets interesser."

Vårt Land melder den 17. januar at en «Arbeidsgruppe for LHBT» som har vært nedsatt av bispemøtet, nå har levert sin innstilling. Arbeidsgruppa går blant annet inn for at kirkelige ansatte nå skal kurses i rosa kompetanse.

Når lederen i Kirkerådet nå går inn for å fremme FRIs ideologi i statskirken, og når dette synet nå ser ut til å få støtte i bispekollegiet, er det vanskelig å trekke noen annen konklusjon enn at kirkens ledelse nå går inn for et dramatisk brudd med det som i hele kristendommens historie har vært det rådende synet på familie og samliv.

Mellomkirkelig råd og ateismen

Publisert på Verdidebatt, 12. januar

I sin siste bok, "Det internasjonale gjennombruddet", kommenterer og drøfter Terje Tvedt blant annet kirkens og kirkeledernes holdninger og adferd overfor islam og muslimene. Selv om kristenheten har stått i et sterkt motsetningsforhold til islam i 1400 år, har norske  kirkelederes holdninger til islam, helt siden muslimene begynte å komme til Norge på begynnelsen av 60-tallet, vært preget av en kritikkløs velkommenhetskultur. Tvedt mener videre at kirkelederne gjennomgående har inntatt unnskyldende standpunkter og kommet med tvilsomme bortforklaringer når det gjelder overgrep mot kristne gjort i Muhammeds og Allahs navn.

Vårt Lands holdninger blir også kommentert. På bakgrunn av en gjennomgang av lederartiklene i avisen fra 2001 til 2015 skriver Tvedt at avisen ikke har stilt noe "seriøst spørsmål" om det finnes trekk ved islam som kunne gi grunnlag for IS eller for islamsk terrorisme. "Der islamistene selv ikke la skjul på at de hentet næring i islams tekster, og at det nettopp var de som besatt den riktige fortolkningen av islam, skrev Vårt Land at dette ikke hadde noe med islam å gjøre.", skriver Tvedt.

I 2016 kom boken "Siste jul i Kairo" ut. Boken er skrevet av Lars Akerhaug. Den er en skildring og analyse av de kristnes situasjon i Midtøsten, og det er en svært trist historie. I de fleste land i Midøsten blir de kristne forfulgt på alle mulige måter, og antallet kristne i disse landene går dramatisk nedover. Situasjonen er kanskje aller verst i Egypt. I 2017 ble mange kirker brent ned der, 128 kristne ble drept, og 200 ble drevet vekk fra sine hjem fordi de var kristne. Som en del av forberedelsene til nevnte bok intervjuet Akerhaug generalsekretæren i Mellomkirkelig råd (heretter MR), Berit Hagen Agøy, om kirkens forhold til dette. Hun sa da blant annet: "Ved å bruke begrepet forfulgt kan vi være med på å befeste en forestilling om at kristne forfølges. Dette handler om at man faktisk ikke hjelper dem med å stigmatisere dem som forfulgt gruppe." I MRs styringsdokumenter står det at en ønsker å "bidra til et økt kunnskapsnivå i Norge om de kristnes situasjon i Midtøsten og (…) vil særlig nyansere forestillingene om at kristne forfølges og emigrerer på grunn av islam."
Egypt vurderer nå å forby ateisme, og det har ført til alvorlig bekymring i MR. MR og det norske ateistforbundet, også kalt Humanetisk forbund, sendte derfor i går, den 11. januar, et brev til Utenriksministeren der hun blir bedt om å "bruke de virkemidler som er tilgjengelige til å uttrykke denne bekymringen overfor egyptiske myndigheter."

I min naivitet har jeg alltid tenkt at kristne lederes hovedoppgave er å lede arbeidet med å fremme evangeliet, være talsmenn for oss kristne og tale og forsvare forfulgte kristnes sak.

Jeg har tatt feil.

Det multikulturelle gjennombruddet

Bokomtale. Publisert i Vårt Land og i verdidebatt 5. januar 2018. 

På begynnelsen av 60-tallet var det mindre enn én promille av den norske befolkningen som var født utenom Europa og Nord-Amerika. Da var Norge ett av de tynnest befolkede og mest etnisk og kulturelt homogene landene i verden. I dag, 50 år senere, er det over 700 000 innvandrere i landet, og 150 000 som har innvandrede foreldre. Ikke noe annet vesteuropeisk land økte sin befolkning så mye, og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så sterkt i dette tidsrommet. I perioden 1995-2016 opplevde Norge en raskere økning i folkemengden enn India. Den etniske sammensetningen av den norske befolkningen har altså i løpet av de siste 50 årene blitt sterkt endret.

Dette er bakteppet for professor Terje Tvedts nylig utkomne bok, "Det internasjonale gjennombruddet". Tvedt er kanskje mest kjent for sine filmer og bøker om "vannets historie", men i denne boken er hans tema hvordan denne dramatiske endringen av landets etniske og kulturelle sammensetning kunne skje, så fort, smertefritt og smidig som det har gjort.

Tvedt ser denne utviklingen i sammenheng med en rekke samtidige politiske og ideologiske utviklingstrekk.

Norge som internasjonal aktør. Etter krigen etablerte USA et stor hjelpe- og utviklingsprogram for Vest-Europa, marshallhjelpen. Dette viste seg å være svært effektivt med tanke på å gjenreise disse landene økonomisk og politisk. Marshallhjelpen og det politiske klimaet den bidro til å skape gjorde at Vesten vant den kalde krigen. Disse erfaringene tok norske politikere med seg da de skulle definere landets posisjon i verden etter krigen. Norsk politikk ble etter hvert sterkt internasjonalt orientert, og Norge er nå ett av de landene i verden som gir mest hjelp til fattige land, pr. innbygger. Som begrunnelse for det sterke internasjonale engasjementet har en hatt behov for en støttende ideologi.

Menneskerettighetene er stikkordet for den ideologien politikerne benyttet for å legitimere sitt internasjonale engasjement. Men begrepet er mye eldre. Det ble tatt i bruk i opplysningstiden, på 1700-tallet.  Frihet, likhet og brorskap var viktige stikkord og grunnleggende verdier i den politiske filosofien som da ble født, og disse tankene ble nedfelt seg i "Erklæringen om mennesket og borgernes rettigheter " som ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Denne ble en viktig inspirasjonskilde for vår egen grunnlov i 1814. Men idéene om menneskerettighetene spilte en tilbaketrukket og beskjeden rolle i nasjonal og internasjonal politikk fram til FN vedtok "Den universelle deklarasjonen om menneskerettighetene" i 1948. Winston Churchill kunne da med rette si at nå hadde FN "satt vestlige verdier på tronen", og nå skulle disse bli strødd utover og gjennomtrenge alle verdens lands politikk og tenkemåter. Men denne retorikken ble snart dempet ned, for slik kunne ikke disse idéene selges utenfor vesten. Dersom menneskerettsideologien skulle markedsføres internasjonalt var det nødvendig å utvikle forestillinger om at dens prinsipper var innebygget i alle lands kulturer, at de egentlig var universelle. De ligger bare skjult og venter på at omstendighetene skal tillate dem å komme til syne og bli realisert. Alle kulturer går gjennom de samme utviklingsstadiene, og menneskerettighetene vil etter hvert bryte gjennom og etablere seg. Men mange land trenger hjelp til sette denne utviklingen i gang, og slik hjelp kunne Norge gi, for vi er verdensmestre på dette området. Tvedt påpeker at denne forståelsen står i motsetning til innholdet i flere religioner. I Islam er det nettopp et hovedpoeng at mennesker har ulike rettigheter ut fra religiøs tilknytning og tro. I hinduismen er individets rettigheter entydig knyttet til den kasten en er født inn i. Menneskerettighetene er på ingen måte universelle. De har bare blitt markedsført som det.

I 1998 sa utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson at regjeringens sterke vektlegging av menneskerettighetene måtte føre til en oppmyking av alt som hadde med asyl- og familiegjenforeningspolitikk å gjøre.

Det multikulturelle samfunn. Myndighetenes forståelse og fortolkning av menneskerettighetene, og hva de kunne være i et globalt perspektiv, ble etter hvert en del av begrunnelsene og drivkreftene i arbeidet med å utvikle Norge til et flerkulturelt samfunn. Flere stortingsmeldinger tok til orde for at innvandrere skulle ha full valgfrihet og reell mulighet til opprettholde sin kulturelle og religiøse egenart, og slo fast at det var statens oppgave å legge forholdene slik til rette at de kunne realisere sine valg. Andre utredninger på 90-tallet avskrev helt norske og vestlige verdier. De eksisterer ikke, og hvis de eksisterer så er de importert fra andre land og kulturer. NOU 2011:14, med tittelen "Bedre integrering", som hadde til formål å komme med forslag om hvilke verdier som skulle ligge til grunn for den videre utviklingen av det norske samfunnet, konkluderte slik: "Staten skal være nøytral og ikke bygge på spesielle verdier."

Islam i Norge. På 1920-tallet var det én muslim i Norge. 20 år senere var det to, og i 2015 250 000. Nå er islam etablert som en nasjonal, norsk religion med moskéer over hele landet. Fra første stund var Den norske kirke innstilt på imøtekommende dialog med muslimene og deres imamer, og var tause om forfølgelsen av de kristne i muslimske land. Dagspressen, politikerne og kirken bagatelliserte systematisk de negative og destruktive sidene ved Islam, og nektet å innse sammenhengen mellom islam og voldelig islamisme, skriver Tvedt.

Tvedt har skrevet en tankevekkende, innsiktsgivende og grundig bok om en viktig periode i landet vårt, den perioden da Norge utviklet seg fra å være et homogent etnisk og kulturelt samfunn til en multikulturell stat. Den røsker godt opp i en del myter og vrangforestillinger om norsk politikk. Det har vi godt av.

Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet, Dreyers forlag, Oslo 2017