Kronikk i Bergens Tidende 2. januar 2013
Den 29. november 2012 vedtok FNs generalforsamling å
oppgradere Palestinas status til "observatørstat uten medlemskap".
138 stater, deriblant Norge, stemte for dette. Ni stater stemte mot resolusjonen,
mens 41 avholdt seg fra å stemme.[1]
Det ovenfor nevnte vedtaket og to andre
"begivenheter", nemlig Israels massive bombing av Gaza i november
2012, og Israels vedtak om å etablere en ny stor bosetting på palestinsk jord,
har ført til at palestinadebatten igjen har tatt seg opp noe, etter at det i
forholdsvis lang tid har vært stille. Det overordnede temaet i denne debatten
er om det vil være mulig å etablere en reell palestinsk stat. Det er også
temaet i denne artikkelen, sett i lys av den israelske bosettingspolitikken.Israels bosettingspolitikk
Med jevne mellomrom kommer motsetningene mellom det
okkuperte Palestina og Israel til uttrykk som åpen krig. Parallelt med de
direkte krigshandlingene foregår det en annen krig: Israel fører en systematisk og aggressiv
bosettingspolitkk som har til formål å innlemme mesteparten av Palestina i
Israel.
I dag er det ca 320 små og store bosettinger i Palestina. I disse bor det over 500 000 jøder. De fleste av disse er etablert i et strategisk mønster som har et tosidig formål, å splitte opp Palestina i mange småbiter, og å sikre seg den beste dyrkingsjorda. Bosettingene er bundet sammen med hverandre og Israel med et nettverk av veier med høy standard. Palestinerne får ikke kjøre på disse, og får bare lov til å krysse dem på et fåtall steder der det er kontrollposter. Ved disse kontrollpostene må palestinerne ofte vente i timesvis for å slippe gjennom, og de blir systematisk utsatt for nedverdigende og ydmykende behandling. Mens bøndene tidligere hadde bare noen få hundre meters avstand til jordene sine, må de nå i mange tilfeller kjøre lange omveier. Store landområder har på denne måten blitt utilgjengelige for eierne. Land som på denne måten blir liggende ubenyttet blir beslaglagt av okkupasjonsmakten.
En rekke offentlige og private organisasjoner har erklært
Israels bosettingspolitikk for brudd på menneskerettighetene og internasjonal
rett, f.eks. FNs sikkerhetsråd, Den internasjonale domstolen, EU, Amnesty
International og Human Rights Watch. Israel bryr seg ikke om dette, men trapper
opp takten på etableringen av bosettinger. De har således vedtatt å bygge 3000
nye boliger mellom Maale Adumim, som er den største bosettingen i Palestina (ca
35 000 innbyggere), og Jerusalem. Denne bosettingen vil fullføre dannelsen av
en "korridor" av store bosettinger som vil dele Palestina i to. Mange
land har kritisert dette i sterke ordelag, og blant annet Frankrike og
Storbritannia har innkalt de israelske ambassadørene for "konsultasjoner",
og det er et meget sterkt politisk signal.
Tilgangen til vann
I Israel og Palestina er vann et knapt gode. Hver israelsk bosetter bruker seks ganger så mye vann som en palestiner, og en tredjedel av vannforbruket i Israel og i de jødiske bosettingene er stjålet fra palestinske vannkilder. Når jeg i denne sammenheng bruker uttrykket "stjålet", er det fordi internasjonal lov forbyr en okkupasjonsmakt å utnytte ressursene i det okkuperte området. En stor del av vannforbruket til bosetterne har et sterkt preg av luksus. I bosettingen Maale Adumin er det for eksempel anlagt en kunstig innsjø, og vannet i sjøen er opp-pumpet grunnvann. De fleste litt større bosettingene har romslige svømmebassenger.
Vanntilgangen for palestinerne blir begrenset først og
fremst ved at de må søke om tillatelse til å grave brønner, men det er sjelden
slik tillatelse blir gitt. Siden 1967 er det flere brønner som har tørket inn
enn som det har blitt gitt tillatelse til å grave. Bosetterne kan derimot fritt
grave brønner. I Jordan-dalen utgjør nå 28 bosettinger med ca 8000 innbyggere
en sammenhengende kjede, og palestinerne blir med makt fordrevet fra dalen.
Vannet i Jordan-elva blir delt mellom landene i området, med 65% til Israel,
Jordan 23%, Syria 11% og Libanon 0,3% av årlig vannføring. Men palestinerne får
ingen ting av dette.
I tillegg til dette kommer at distribusjonsnettet for vann
er fra tiden før okkupasjonen i 1967. Etter den tid har okkupantene lagt store
hindringer i veien for vedlikehold og oppdatering av ledningsnettet, noe som
har medført store lekkasjer. Vanntapet på grunn av lekkasjer er på over 30%.Bantustanisering
Israel sier at de vil forhandle med palestinerne, men stiller harde forhåndsbetingelser, blant annet denne: At de godtar at Israel bit for bit tar landet deres. Når Israel stiller så sterke betingelser, som de vet er totalt uakseptable for palestinerne, er det helt tydeleg at de ikke er interessert i å forhandle i det hele tatt. Og sett fra Israels synspunkt: Hvorfor skal de det? Israel er sterkt nok både militært og politisk til å få akkurat det resultatet de vil. Og hva vil de? Det sier ikke israelske politikere noe om, men utfra det som er det israelske politiske handlingsmønsteret går det likevel an å komme med en spådom.Israel ønsker etter alle solemerker å ta mye mer av Palestina enn de har gjort til nå, men ikke alt, for palestinerne må ha en plass å være, og å jage dem over til nabolandene, slik som utenriksminister Lieberman går inn for, er urealistisk. Men palestinerne kommer til å bli presset sammen på mange små områder som er adskilt fra hverandre med israelske bosettinger, veisystemer og veisperringer. Disse småbitene inne i det framtidige stor-Israel vil sannsynligvis få noe som likner på kommunalt selvstyre, og over dette vil de få lov til å etablere et samarbeidsorgan. På denne måten vil israelske politikere kunne argumentere for at palestinerne "har fått sin stat". Men en slik begrepsforståelse står i motsetning til enhver tenkelig definisjon av begrepet "stat".
I Sør-Afrika, i apartheidtiden, lagde en liknende
konstruksjoner. De fargede ble samlet i en mengde små reservater på den
dårligste dyrkingsjorda, og de fikk et slags indre selvstyre, men uten at de
hadde kontroll over sine grenser, og ingen av de rettighetene som gjør at en
stat kan kalles en stat. Disse områdene ble kalt bantustans, og det ser ut som
om Israel har valgt den løsningen for Palestina. FN og nesten alle land i
verden vil protestere mot dette, og har for så vidt allerede gjort det, men USA
kommer nok fortsatt til å støtte Israel, og da er saken avgjort. Sagt på en
annen måte: Det er for sent. Det blir ikke noen stat som heter Palestina.
[1]
Etter dette vedtaket har Regjeringen gått over fra å kalle Vestbredden og Gaza
for "De palestinske områdene" til ganske enkelt
"Palestina". Min språkbruk er i denne artikkelen i samsvar med dette.
