Barmhjertighetens grense

Artikkel i Sunnmørsposten 12. november.

Bør vi alltid være barmhjertige? Finnes det grenser for hvor barmhjertige vi skal være?

Mange psykologer mener at barmhjertighet og andre liknende egenskaper er noe som vi blir opplært til, at det er personlige egenskaper som oppstår, blir holdt ved like og utviklet som en del av den prosessen som det å vokse opp er. Normene i det miljøet vi lever i legger press på oss slik at vi oppfører oss riktig og anstendig.

Men den danske filosofen, Knud E. Løgstrup, ser annerledes på dette. Han mente at det er noe som er mer grunnleggende enn sosiale normer, nemlig det han kaller livsytringer. Han snakker om fire ulike typer livsytringer, og barmhjertighet er en av disse. Livsytringer, og altså også barmhjertighet, er holdninger som en ikke trenger å lære, for de har alltid vært der, de er medfødt. Men det er selvsagt likevel ikke slik at vi alle alltid er like barmhjertige. I hvor stor grad vi viser barmhjertighet kan variere over tid, og være avhengig av hvordan situasjonen er, og hvem vår neste er. Det er alltid lettere å være barmhjertig mot de som står oss nær enn de som er langt borte. Dette innebærer at selv om barmhjertighet er en medfødt egenskap, så er den ikke statisk. Det er en egenskap som kan utvikles, i positiv eller negativ retning.

Den kristne kulturen har alltid understreket betydningen av å møte våre medmennesker med kjærlighet og barmhjertighet. Barmhjertighetsidealet blir gjerne levendegjort ved lignelsen om den barmhjertige samaritan: Det skjedde på vegen mellom Jerusalem og Jeriko. Det ligger en sterkt skadet og forslått mann i vegkanten som på brutalt vis har blitt ranet. Det kommer en prest forbi, men han går bare videre uten å ense den skadde mannen. En levitt, dvs en underordnet prest, kommer også forbi, men også han går videre uten å stoppe. Så kommer det en samaritan. Samaritanene var etnisk sett et annet folkeslag enn jødene. De hadde en annen religion, og jødene så ned på dem med forakt. Det kom altså en samaritan forbi. Han knelte ved den sterkt skadde, stelte hans sår og tok han med til et herberge. Moralen i lignelsen er entydig: Du skal ikke gå forbi din lidende neste, og din neste er ikke bare dine nærmeste, men også de fremmede, dine fiender. Det er altså dette vi kaller barmhjertighet.

Men hvor barmhjertige skal vi være? Skal vi være så hjelpsomme og barmhjertige at vi gir alt vi har til de fattige, slik at vi blir like fattige selv, eller enda fattigere? Jeg mener "nei", og dette kan begrunnes med grunnlag i klassisk moralfilosofi.

Etikk, som filosofisk begrep, kan deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk. Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekt på effekter og konsekvenser. Barmhjertighet må forståes som en sinnelagsetisk holdning, for barmhjertighet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Barmhjertighet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.

Etter som sinnelagsetiske vurderinger har sitt grunnlag i gode følelser og intensjoner, og ikke inkluderer vilje til innsikt om konsekvenser, vil rene sinnelagsbaserte beslutninger og vedtak ofte bli dårligere enn de kunne ha vært. Dette vil kunne innebære at det vi ser på som barmhjertige handlinger kan ha negative effekter på et overordnet nivå. Et eksempel: Det skjer en alvorlig bilulykke på en sterkt trafikkert veg. Femti barmhjertige bilister stopper straks, og hundre barmhjertige mennesker stormer til for å hjelpe. Bilene og folkemengden hindrer derved ambulanser og hjelpemannskaper i å nå fram til ulykkesstedet, med potensielt dramatiske konsekvenser.

Sinnelagsetikk alene, og kritikkløs barmhjertighet, kan altså ha utilsiktede negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at barmhjertighet er nærsynt og perspektivløs. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger som kan motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og barmhjertige aktivitetene som blir utført i samfunnet har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Sagt på en annen måte: En trenger instanser som kan tenke og handle konsekvensetisk. Og for å ivareta dette har vi rettslige og politiske systemer, politikere og offentlig administrasjon.

Dette innebærer at statlige vedtak og ordninger ofte kan framstå som tilsynelatende ubarmhjertige. Men det innebærer ikke at statens adferd kan stemples som mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at staten må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere kan tillate oss. For mens den jevne kvinne og mann ofte og gjerne lar sin adferd styres av sinnelagsetiske overveielser, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn. Dersom en skal handle riktig, etisk sett, må en altså samtidig handle ut fra både sinnelags- og konsekvensetiske vurderinger. En må tenke både med et varmt hjerte og en kald hjerne.

Kvifor er vi så sjuke?

Kronikk i Sunnmørsposten, 13 august.

Materiale frå Eurostat, EU sitt statistikk-kontor, viser at Noreg har verdas høgaste sjukefråvær. Det utgjer om lag seks prosent av alle avtalte dagsverk. Samtidig veit vi at det knapt finst noko anna land i verda der helsetilstanden er like god som her. Kva kan dette mishøvet skuldast? I ein kronikk i Aftenposten den 25. februar i år gir Kaveh Rashidi og Sophie Berg eit svar på spørsmålet. Dei meiner at det har utvikla seg ein ‘syk sykmeldingskultur’.

Rashidi og Berg sine analyser i den nemnde artikkelen vert truleg støtta av dei fleste som har tumla med desse problemstillingane, men svaret deira er nok likevel berre ei delforklaring. Det finst nemleg ein heil del antakingar om årsakssamanhengane på dette området, og nokre, men ikkje alle, vert støtta av seriøs forsking. Nedanfor gir eg ein oversikt over noko av forskinga på dette temaet.

Det har vorte hevda at det norske arbeidslivet sysselset ein større andel funksjonshemma enn andre land, og fordi disse oftare er sjuke enn funksjonsfriske påverkar det sjukefråværs-statistikken. Men dette er ikkje tilfelle. I Noreg er det ein lågare andel sysselsette funksjonshemma enn i andre land som det er naturleg å samanlikne med.

Ein har ofte lagt den såkalla ‘utstøtingshypotesen’ til grunn. Denne seier at dårlege arbeidstilhøve og belastningar ‘støyter’ arbeidstakarane ut til sjukefråvær eller arbeidsløyse. Men dersom ein ser nøyare på arbeidstilhøva der det er høgt fråvær, er det vanskeleg å sjå ein slik samanheng. Det finst heller ikkje noko belegg for å seie at arbeidstilhøva i norsk arbeidsliv er verre enn i andre land, og der sjukefråværet er langt lågare enn hjå oss.

Mårten Palme har gjennom si forsking i Sverige dokumentert dette: Folk som flyttar frå eit område med høgt sjukefråvær til eit område med lågt sjukefråvær tilpassar seg dette, og har mindre sjukefråvær. Det omvendte skjer også: Dersom ein flytter til eit område med høgare sjukefråvær enn det ein kom frå, vil ein verte ‘sjukare’. Forklaringa på dette er at det sosiale miljøet og dei normene som er der definerer kva som er sjukdom og kva som er legitimt sjukefråvær. Det utviklar seg lokale fråværskulturar, seier Palme.

Det er bekvemt å vere sjuk, spesielt dersom ein berre er litt sjuk eller ikkje sjuk i det heile tatt. Forskingsprosjekt der ein har bede sjuke born om å teikne seg sjølve medan dei var sjuke, resulterer ofte i teikningar som viser at dei får ligge i dobbeltsenga til foreldra, at mor er heime frå arbeid og gir omsorg og varm mjølk med honning i. Noko av den same effekten vert sjuke vaksne til del. Sjukdom fritar for tyngande ansvar og utløyser positiv merksemd og medkjensle.

Kvinner har meir sjukefråvær enn menn. Næringane ‘Undervisning’ og ‘Helse- og sosialtenester’ er dei næringane i Noreg som har høgast sjukefråvær, høvesvis 7,1 og 9,5 prosent av alle avtalte dagsverk. Dette er også dei to mest kvinnedominerte næringane, der kvinnene utgjer 66 prosent av alle tilsette i den førstnemnde næringa og 81 prosent i den sistnemnde. Dersom ein samanliknar menn og kvinner som har likt arbeid og like arbeidstilhøve, finn ein at kvinners sjukefråvær er 1,3 til 1,7 gonger høgare enn menns fråvær.

Ei nærliggande forklaring på dette kunne vere at kvinnene har meir krevjande og omfattande arbeid med barneomsorg, at dette tvingar fram meir fråvær frå lønsarbeidet, og at dette i sin tur kjem til uttrykk som sjukefråvær. Men når ein samanliknar par med barn og par utan barn ser ein at kjønnsgapet i sjukefråvær mellom kvinner og menn nesten er det same.

Ei anna forklaring kunne kanskje vere at arbeidet i dei typiske kvinneyrka er meir sjukdomsframkallande enn i mannsyrka. Men det motsette er tilfellet. Arbeid i typiske mannsyrke er klart meir krevjande og farleg enn i kvinneyrke. I 2017 vart 12441 menn utsett for ei arbeidsulykke mot 9496 kvinner. I 2018 omkom 29 personar i arbeidsulykker. Alle var menn.

Gravide kvinner har eit høgt sjukefråvær, men dette forklarer berre litt av skilnaden i høve til menn. Dersom ein tar ut gravide kvinner frå datagrunnlaget, vert skilnaden redusert med om lag ein fjerdedel.

Ovanfor vart det nemnt at det sosiale miljøet og dei normene som er der definerer kva som er sjukdom og kva som er legitimt sjukefråvær. Der folk møtest og på arbeidsplassane dannar det seg spesifikke, lokale og bransjemessige standardar og forståingar av kva slags kjensler og tilstander som med rette kan definerast som sjukemeldingsgrunn. Kvifor dei mest liberale haldningane til sjukemelding har utvikla seg innanfor dei næringane som er sterkast dominert av kvinner er det ingen som til no har gitt gode svar på.

Noko av forklaringa på det høge sjukefråværet kan truleg ligge i legane sin reduserte status. Før var det legen som bestemte om ein var sjuk, og om ein var så sjuk at det tilsa sjukemelding. Legane var portvakter til helsevesenet og trygdesystemet og vernarar av den gode arbeidsmoralen. Men slik er det ikkje lenger. Dei siste tiåra har legane sin autoritet vorte svekka, og det har først og fremst  samanheng med at kunnskapsnivået blant pasientane har blitt betre. Mange pasientar konsulterer ekspertsider på internett og kan ofte meir om sine lidingar og sjukdomar enn legen sin, og har diagnosen klar før legen rekk å ta fram stetoskopet. Pasientane har blitt ‘myndiggjorde’. No er det brukarstyring som gjeld. Det er vedteke at det er pasienten sjølv som best veit om han/ho er sjuk, og logisk nok har språkbruken i samsvar med dette vorte endra frå at ‘legen har sjukmeldt meg’ til ‘eg har sjukmeldt meg’. Dette har mellom anna ført til at det av og til er vanskeleg for legar å stå imot grunnlause krav om sjukemelding.

Av og til vert det argumentert for å revidere sjukelønnsordninga og gjere henne mindre generøs, slik at ein kan få redusert det høge sjukefråværet. Men få seriøse politikarar går inn for det, for dei veit at dei politiske kostnadene med det vil vere større enn den økonomiske gevinsten. Derfor kjem ikkje det til å bli gjort.

Kvifor er alt så ille? Eller er det det?

Kronikk i Sunnmørsposten, 27. mai

Det er terror og krig over alt i verda, meslingar og svineinfluensa fører til massedød, fattigdomen aukar, vi står framfor økonomiske kriser og politiske samanbrot, og no er det vår og flått-tid og vi får alle borreliose. Dessutan er alle innsekt og småaper i Indonesia i ferd med å bli utrydda av RoundUp og co₂ og liknande miljøgifter. Ja, omtrent slik er det verdsbiletet massemedia, inkludert Sunnmørsposten,  presenterer oss for. Men er det eit sant bilete?

Levealder. I 1846 var forventa levetid for kvinner i Norge 50 år, og for menn 48. I dag er den på 84 for kvinner og 80 for menn. I verda sett under eitt var den gjennomsnittlige levealderen om lag 30 år på 1800-talet. I England har den forventa levealderen vorte fordobla dei siste 200 åra. Liknande tal finn ein for dei fleste av landa Europa. Med noko forseinking har det same skjedd i mange andre land i verda.

Fattigdom. På 1800-talet levde 85 prosent av menneska i verda i ekstrem fattigdom, og i berre eit fåtal av verdas land hadde fleirtalet av menneska nok mat. Britiske barn begynte i arbeidslivet i tiårsalderen. For 20 år sidan levde 42 prosent av befolkninga i India og Kina i ekstrem fattigdom. I dag er den tilsvarande prosenten for Indias vedkomande 12 og for Kinas vedkomande til 0,7 (!).  I Latinamerika fall den tilsvarande prosenten frå 14 til 4 prosent. Etter som Kina, India og Latinamerika samla sett utgjer så stor del av verdas samla befolkning, utgjer denne utviklinga eit enormt stort sprang framover i positiv retning.

Utdanning. I år 1900 kunne berre kvart femte menneske i verda å lese. I dag er det omvendt. Berre ein av fem er analfabetar. I alle land, med unntak av nokre afrikanske land og Afganistan, er det no over halvparten av befolkninga som kan å lese. I dag går 92 prosent av alle gutar i verda på grunnskule. Den tilsvarande prosentandelen for jenter er 90. Dette er ein kraftig auke for både gutar og jenter – og mest for jenter - i løpet av dei siste 20 åra.

Befolkningsvekst. For 70 år sidan fekk kvar kvinne i verda i gjennomsnitt 5 barn kvar. I dag er det same gjennomsnittet på 2,5. I denne samanhengen minner eg om at dersom innbyggartalet skal haldast stabilt, må dette talet vere 2,2 eller høgare. I Norge er det no på 1,6, om lag det same som i Kina. Dette inneber at storleiken på verdas befolkning, sett under eitt, er i ferd med å flate ut.

Kva er grunnen til dette dramatiske fallet? Etter kvart som fattigdomen har vorte redusert har det ikkje vore naudsynt med mange born for å ha nok arbeidskraft, og heller ikkje for å kompensere for at så mange av barna døydde så altfor tidleg. Kvinner og menn gjekk på skule, og dei ønskte også at deira born skulle få ei god utdanning og eit godt liv. Det viktigaste bidraget til dette var nettopp å få færre born. Somalia, Tsjad, Mali og Niger er dei landa i verda der kvinnene får flest barn, 5-8, og dette er samstundes dei landa der flest barn dør i tidleg alder.

Helse/barnedødelighet. I verdssamanhang har helsetilstanden vorte dramatisk betra, og helseforbetringane har vore størst i fattige land. I eit globalt perspektiv har det altså vorte større likskap når det gjeld folks helse.

I 1950 døydde 15 prosent av dei fødde barna i verda før dei var eitt år. I 2016 var den tilsvarande prosenten 3.  Ei viktig årsak til at  barnedødeligheten har gått så kraftig ned, spesielt i fattige land, ligg først og fremst i førebyggande tiltak, drive fram av lokale sjukepleiarar, jordmødre og foreldre med utdanning. No overlever fleire barn fordi dei ikkje blir sjuke. Halvparten av forbetringa i barns overlevingsevne kan forklarast ved mødrenes kunnskapsnivå. Det mest effektive som kan gjerast for å forbetre helsetilstanden i fattige land er derfor skulegang og kunnskaper til foreldre og lokalmiljø.

Naturkatastofer. Vi høyrer til stadigheit om naturkatastrofer rundt om i verda, så pass ofte at ein sit igjen med inntrykk av at det har vorte fleire, og at konsekvensane av dei har vorte alvorlegare. Det har vorte hevda at årsaka til dette er klimaendringane. Men talet på dødsfall som følgje av naturkatastrofer er i dag på berre fjerdedelen av det tilsvarande talet for hundre år sidan, og samstundes har folketalet på jorda auka med 5 milliarder menneske. Dette har samanheng med den ovanfor omtalte velferdsutviklinga. Naturkatastofer kan ramme alle land, fattige som rike, men dei dødelege konsekvensane får størst omfang i fattige land, mellom fattige menneske.

Dei farane som massemedia hyppigst omtaler, og som bekymrar oss mest, er ofte dei som skader oss minst. I boka Factfulness skriv Hans Rosling at det i løpet av to veker i 2009 døydde 31 menneske av svineinfluensa, og at det i løpet av dei same to vekene vart skrive 253 442 artiklar om dette, altså 817 artiklar pr dødsfall. I det same tidsrommet døydde over 60 000 menneske av tuberkulose i verda utan at dette fekk noko oppslag i det heile tatt.

Når verdssituasjonen er så pass god som eg har dokumentert ovanfor, kvifor er då pessimismen så utbreidd?  Forklaring: Massemedia er sterkt fokusert på katastrofer, negative hendingar og kortvarige utviklingstrekk. "Berre negative nyhende er ekte nyhende" ser ut til å vere massemedias grunnleggande tanke og leiande motto.

Dei som har kompetanse til å kunne opplyse oss om verdas sanne tilstand, nemleg forskarane, er lite interesserte i å korrigere massemedias skeive bilete av utviklinga. I den grad dei gjer det, skriv dei gjerne i publikasjonar som berre eit lite antal av deira kollegaer les. Å skrive artiklar som har lekfolk som målgruppe, til dømes på kronikkplass i Sunnmørsposten, gir ikkje positivt utslag på løns- og karriereutviklinga, og vert derfor i liten grad gjort.

Eit unntak var Hans Rosling, ein svensk lege og forskar som døydde i 2017. Det siste han gjorde før han døydde var å skrive boka Factfulness saman med svigerdotra si og sonen sin. Denne boka har vore den viktigaste kjelda for denne kronikken.

Hans Rosling, Anna Rosling Rönnlund, Ola Rosling: Factfulness, Cappelen Damm, Oslo, 2018

Hvorfor er vi så syke i Norge?

Kronikk i Bergens Tidende 7. april

Materiale fra Eurostat, EUs statistikkontor, viser at Norge har verdens høyeste sykefravær. Det utgjør over 6 prosent av alle avtalte dagsverk. Samtidig vet vi at det knapt finnes noe annet land i verden der helsetilstanden er like god som her. Hva kan dette misforholdet skyldes? I en kronikk i Aftenposten den 25. februar gir Kaveh Rashidi og Sophie Berg et svar på dette spørsmålet. De mener at det har utviklet seg en ‘syk sykmeldingskultur’.

Men Rashidis og Bergs svar på spørsmålet er bare en delforklaring. Det finnes nemlig en hel del antakelser om årsakssammenhengene på dette området, og noen, men ikke alle, blir støttet av seriøs forskning. Nedenfor gir jeg en oversikt over noe av forskningen på dette temaet.

Det har vært hevdet at det norske arbeidslivet sysselsetter en større andel funksjonshemmede enn andre land, og fordi disse oftere er syke enn funksjonsfriske, påvirker det sykefraværs-statistikken. Men dette stemmer ikke. I Norge er det en lavere andel sysselsatte funksjonshemmede enn i andre land som det er naturlig å sammenlikne med.

En har ofte lagt utstøtingshypotesen til grunn. Denne sier at dårlige arbeidsforhold og belastninger ‘støter’ arbeidstakerne ut til sykefravær eller arbeidsløshet. Men dersom en ser nøyere på arbeidsforholdene der det er høyt fravær, er det vanskelig å se slike sammenhenger. Det finnes heller ikke noe belegg for å si at arbeidsforholdene i norsk arbeidsliv er verre enn i andre land, og der sykefraværet er langt lavere enn hos oss.

Mårten Palme har gjennom sin forskning i Sverige dokumentert følgende: Folk som flytter fra et område med høyt sykefravær til et område med lavt sykefravær tilpasser seg dette, og har mindre sykefravær. Det omvendte skjer også: Dersom en flytter til et område med høyere sykefravær enn det en kom fra, vil en bli ‘sykere’. Forklaringen på dette er at det sosiale miljøet og de normene som er der definerer hva som er sykdom og hva som er legitimt sykefravær. Det utvikler seg lokale fraværskulturer, sier Palme.

Det er bekvemt å være syk, spesielt dersom en bare er litt syk eller ikke syk i det hele tatt. Forskningsprosjekter der en har bedt syke barn om å tegne seg selv mens de var syke, resulterer ofte i tegninger som viser at de får ligge i dobbeltsenga til foreldrene, at mor er hjemme fra arbeid og gir omsorg og serverer varm melk med honning i. Noe av den samme effekten blir voksne syke til del. Sykdom fritar for ansvar og utløser positiv oppmerksomhet og medkjensle.

I de fleste europeiske land har kvinner betydelig høyere sykefravær enn menn, i Norge 67 prosent høyere. I Sverige er den tilsvarende prosentandelen 90. En nærliggende forklaring på dette kunne være at kvinnene har mer krevende og omfattende arbeid med barneomsorg, at dette tvinger fram mer fravær fra lønnsarbeidet, og at dette i sin tur kommer til uttrykk som sykefravær. Men når en sammenlikner par med barn og par uten barn ser en at kjønnsgapet i sykefravær mellom kvinner og menn nesten er det samme. Dette er tilfelle både i Norge og i andre europeiske land.

En annen forklaring kunne være at arbeidet i de typiske kvinneyrkene er mer sykdomsfremkallende enn i mannsyrker. Men det motsatte er tilfellet. Arbeid i typiske mannsyrker er betydelig mer krevende og farlig enn i kvinneyrker. I 2017 var 12441 menn utsatt for en arbeidsulykke mot 9496 kvinner. 95 prosent av de som de siste årene har omkommet i arbeidsulykker var menn. Dersom en sammenlikner menn og kvinner som har like jobber og arbeidsforhold, finner en at kvinners sykefravær er 1,3 til 1,7 ganger høyere enn menns fravær.

Gravide kvinner har et høyt sykefravær, men dette forklarer bare litt av forskjellen i forhold til menn. Dersom en tar ut gravide kvinner fra datagrunnlaget, blir forskjellen redusert med ca. en fjerdedel.

Når vi så skal forsøke å forstå forskjellen på omfanget av sykefravær mellom kvinner og menn er det mest nærliggende å tenke seg at det i typiske kvinneyrker er en sterk tendens til at det utvikler seg lokale ‘fraværskulturer’. Men denne problemstillingen er lite utforsket.

Før var det legen som bestemte om en var syk, og om en var så syk at det burde føre til sykemelding. Legene var portvakter til helsevesenet og trygdesystemet og voktere av den gode arbeidsmoral. Men slik er det ikke lenger. De siste tiårene har legenes autoritet blitt svekket, og det har først og fremst  sammenheng med at kunnskapsnivået blant pasientene har blitt bedre. Mange pasienter konsulterer ekspertsider på internett og kan ofte mer om sine vondter og sykdommer enn sin lege, og har diagnosen klar før legen får tatt fram stetoskopet. Pasientene har blitt ‘myndiggjort’. Nå er det brukerstyring som gjelder. Det er pasienten selv som best vet om han/hun er syk, og logisk nok har vår språkbruk i samsvar med dette forandret seg fra at ‘legen har sykmeldt meg’ til ‘jeg har sykmeldt meg’. Blant annet derfor er det vanskelig for leger å stå imot uberettigede krav om sykemelding.

Det er tverrpolitisk enighet om at sykefraværet er for høyt, men lite blir gjort med det. Hva kan gjøres?

Ett tiltak kan være å legge forholdene bedre til rette på arbeidsplassene med tekniske hjelpemidler og ved endring og individuell tilpasning av arbeidsoppgavene. På den måten vil det i mange tilfeller være mulig å sysselsette flere funksjonshemmede og arbeidstakere som bare er ‘litt syke’. For å få dette til er det nødvendig med et mye tettere samarbeid mellom primærhelsetjenestene og arbeidsplassene enn det vi har i dag.

Men det mest effektive med tanke på reduksjon av sykefraværet ville uten tvil ha vært en revisjon av sykelønnsordningen slik at den ble mindre generøs. Det har ofte blitt tatt til orde for det, men politikerne anser at de politiske kostnadene ved det vil være større enn den økonomiske gevinsten, så derfor kommer ikke det til å bli gjort.

Den norske kirke 2037 – et scenario

Kronikk i Sunnmørsposten 18. mars

2017 ble et betydningsfullt år og et veiskille for Den norske kirken (Dnk). Da ble kirken skilt fra staten.  I dag, 20 år senere, kan det være på sin plass med et tilbakeblikk.

I år 2000 var 86 prosent av befolkningen medlemmer i Dnk. Ti år senere var prosentandelen 78. I 2019 var ca 70 prosent av befolkningen medlemmer der, mens det i dag er 50 prosent. Det kan være forskjellige forklaringer til denne sterke nedgangen, og i det følgende vil jeg komme inn på noen slike.

I 2017 kom det ut en bok med tittelen ‘Da Gud skiftet mening’. Forfatterne var en pensjonert prost, Trond Bakkevig og en journalist, Tomm Kristiansen. Boken gjorde rede for hvordan kirken i løpet av de siste femti årene fram til da hadde blitt forvandlet fra en institusjon som drev  med kristen forkynnelse til en politisk aktør et stykke ute på venstresiden i det partipolitiske spekteret. I parantes kan det nevnes at det året før boken kom ut, i 2016, ble tilsatt ny biskop i Sør Hålogaland. Fire av de fem kandidatene hadde vært eller var aktive kommunepolitikere for SV og Arbeiderpartiet. En tidligere arbeiderpartiordfører ble valgt.

I den ovenfor nevnte boken omtalte forfatterne blant annet ‘homofilispørsmålet’. Det siste tiåret før 2017 skapte dette mye uro i kirken. Dette hadde sin bakgrunn i at Stortinget i 2008 vedtok en ny kjønnsnøytral ekteskapslov. I utgangspunktet var kirken sterk motstander av dette, men flere og flere av kirkelederne lot seg etter hvert overtale til å akseptere ‘homoekteskap’. Det ble fremmet forslag om å utarbeide liturgi for dette på kirkemøtet i 2014, men det falt. Nytt forslag ble fremmet på kirkemøtet i 2017, og ble da vedtatt.

Kirkemøtets vedtak om likekjønnet ekteskap inkluderte en bestemmelse om at prester som av samvittighetsgrunner var motstandere av dette kunne reservere seg mot å medvirke ved slike seremonier. I en del menigheter, spesielt på vest- og sørvestlandet, førte dette til problemer, fordi det der ikke fantes prester som ville utføre slike vielser, og fordi det ofte var vanskelig å skaffe erstattere. Derfor ble prestenes generelle reservasjonsrett opphevet i 2028.

På 2020-tallet begynte det å bli en del debatt om gruppeekteskap i det politiske miljøet, i dagspressen og kirken.  ‘Hvorfor er ekteskapslovgivningen bare innrettet mot parforhold?’, spurte lederen i organisasjonen Åpen folkekirke, og fortsatte: ‘Noen mennesker er glad i flere, og ikke bare i én.’ En biskop hevdet at gruppeekteskap var i samsvar med Guds vilje, og at Jesus slett ikke hadde pålagt oss å elske bare ett menneske, men mange. Biskopen hevdet videre at gruppeekteskap helt ut var i samsvar med den jødisk/kristne kulturarven, og han henviste i den sammenheng til kong Salomo som levde i et (sterkt utvidet) gruppeekteskap som besto av 1001 personer. I 2034 vedtok Stortinget å åpne for gruppeekteskap, begrenset oppad til fem personer, og året etter sluttet kirkemøtet seg til dette, og utarbeidet en liturgi for inngåelse av gruppeekteskap. Det første kirkelige gruppeekteskapet, bestående av en kvinne og to menn, ble inngått i Hamar domkirke senhøstes 2036.

I 2019 skapte abortspørsmålet en del strid. Fram til da hadde kirken på prinsipielt grunnlag vært motstander av selvbestemt abort. Men i februar 2019 sendte biskopene ut en enstemmig uttalelse der de forsvarte dette. (Men ikke alle biskopene forsto hva de skrev under på.) Det ble sagt at dette var et overmodent standpunkt, for det hadde lenge vært klart at et stort flertall av kirkens medlemmer var enige med biskopene. Men likevel, og ikke uventet, møtte dette sterk motstand og en del utmeldelser.

I dag er kirken sterkt kvinnedominert. Utviklingen i den retning begynte allerede tidlig på 2000-tallet. I 2019 var alle lederne og direktørene i kirkerådet, Kirkens arbeidsgiverforening og Mellomkirkelig råd kvinner. Slik er det også nå. Det er ingen mann i noen av disse stillingene i dag heller.  I 2019 var det sju kvinner og fem menn i bispekollegiet. Nå er det ti kvinnelige biskoper og to mannlige. 

Utover på 2020-tallet kom feminiseringen av kirken også til uttrykk i kirkens liturgi og teologi. Det ble etter hvert vanlig å omtale Gud med pronomenet ‘hun’, og i gudstjenestene i dag blir Gud oftere omtalt som mor enn som far. Før var Gud den allmektige fader høyt der oppe, men nå har han blitt en omsorgsfull mor. Før snakket prestene om synd og frelse og de to mulige utgangene på livet, men nå er presten en som generøst og med stor innfølingsevne gir kjærlig trøst og omsorg. Kirken har utviklet seg fra en ‘tale- og lærekirke’ til en ‘trøste- og bærekirke’.

I år 2000 var 86 % av innbyggerne medlemmer i Dnk. 20 år senere var den tilsvarende prosentandelen 71, og i dag er den godt under 50. Det er to hovedårsaker til denne sterkt reduserte oppslutningen, innvandring  fra katolske og muslimske land og utmeldinger.  En langt større andel av menn enn kvinner har meldt seg ut. Grunnen er, som flere vitenskapelige undersøkelser har vist, at mange menn føler seg fremmede i kirken. Den har blitt for feministisk. Også for 20 år siden var mennene i mindretall blant kirkegjengerne, men forskjellen på menns og kvinners deltakelse i kirkelige aktiviteter har blitt enda større i dag. Ved mange gudstjenester utgjør menn i dag bare 20 % av de tilstedeværende.

Hvor ble det av de utmeldte? Noen konverterte til Den katolske kirken. Andre gikk til Den evangelisk lutherske frikirke, men færre enn det denne kirkens ledelse håpet på. Det ble dannet mange ‘husmenigheter’ og små lokale forsamlinger der noen, men ikke alle, sto under Normisjons eller Norsk luthersk misjonssambands organisasjonsparaply. Noen få har også meldt seg inn i Humanetisk forbund eller blitt muslimer. Men enda flere står uten organisert religiøs eller livssynsmessig tilknytning.

Sykkylven, 10. mars 2037

Lars Jørgen Vik