Den svenske kyrkja og Jesus

Kronikk i Sunnmørsposten den 31. oktober 2013.

Den 15. oktober vart det vald ny erkebiskop i Den svenske kyrkja. 325 valgmenn og -kvinner frå heile landet var samla, og valet fall på Antje Jackelén. Ho vart vald med solid fleirtal, 56 % av røystene. Ragnar Persenius kom på andre plass med 33 %. Jackelén skal tiltre embetet den 15. juni neste år.

Antje Jackelén er fødd i 1955 i Tyskland, og ho vart ordinert til prest i 1980. I 1999 fekk ho doktorgraden i teologi ved universitetet i Lund. Ho har sidan 2007 vore biskop i Lunds stift.

Før valet, den 1. oktober, vart det i regi av kyrkja sjølv arrangert ei grundig og detaljert utspørjing av dei fem kandidatane. Desse samtalane ligg i sin heilskap her: http://www.kyrkanstidning.se/inrikes/arkebiskopskandidater-utfragas-i-webb-tv. I samtalen kom Jackelén med nokre utsegner som har vakt merksemd i vide kretsar, også utanfor kyrkja, i dagspressa.

Jackelén sa mellom anna dette: "Jesus säger att han er sanningen, men han säger inte 'jag er den enda sanningen'". Men det var nettopp det Jesus sa, for det som kjem vidare lyder slik: "Ingen kjem til Faderen utan gjennom meg." (Joh. 14.6) Jackelén har etterpå blitt beden om å presisere kva ho meinte, og har svara: "Alldeles självklart är Jesus vägen, sanningen och livet för oss kristna."  For oss kristne. For dei som har andre religionar er det andre sanningar og vegar til sæla.

Jackelén vart også utfordra på spørsmålet om Jesus gir eit sannare bilde av Gud enn Muhammed. Ho svara på ein måte som gir inntrykk av at for oss kristne er det slik, men for muslimane er det Muhammed som viser vegen til Gud (Allah). Og i prinsippet er det ikkje så mykje som skil dei tre monoteistiske religionane, kristendom, jødedom og islam. Vi trur alle på den same guden, sa Jackelén.

I samtalen kom det også fram at Jackelén ikkje trur på jomfrufødselen. Ho kallar det ei billedleg framstilling (metafor). På spørsmål om ho trur at Jesus gjekk på vatnet, svarer ho: "Nej, vi tror med Bibeln, men inte på Bibeln som en samling sanningar".

At det var Jackelén som vart vald til erkebiskop var sjølvsagt ikkje tilfeldig eller ei arbeidsulukke. Dei to føregåande erkebiskopane i Sverige, K.G. Hammar og Anders Wejryd hadde synspunkt som likna mykje på Jackelén sine, og fleirtalet i det svenske bispekollegiet deler langt på veg hennar synspunkt. Men ingen kyrkjeleiar i Sverige har før, og på så klart vis, formulert hovudprinsippa i den (ekstrem-)liberale teologien. Hovudtesene til denne teologiske retninga kan samanfattast slik: Det er meiningslaust å spørje kva som er den sanne religionen. For oss kristne er den kristne læra sanninga, og for muslimane er det islam. Absolutt sanning i religiøse spørsmål finst ikkje.

I Sverige, i likskap med dei fleste vesteuropeiske landa, er det ein pågåande sekulariseringsprosess, som eit stykke på veg kan forklarast med djuptgripande sosiale og kulturelle endringar. Denne prosessen ser ut til å ha kome eit stykke lenger i Sverige enn i Noreg. Det at 67 % av den svenske befolkninga er medlemmer av Svenska Kyrkan, medan den tilsvarande prosenten for Den norske kyrkja er 77, er ein indikasjon på dette.

Sekulariseringa av det svenske samfunnet avspeglar seg mellom anna i organiseringa av  kyrkja.Til trass for at Svenska kyrkan ikkje er ei statskyrkje, har dei politiske partia stor innflytelse på styringa av henne, og delvis også på læremessige spørsmål. Dette kjem til uttrykk ved at dei einskilde politiske partia stiller liste ved dei lokale soknerådsvala. Mange svenske soknerådsmedlemer kallar seg ikkje ein gong kristne, men er aktive i soknerådsarbeidet for å kontrollere kyrkja, og for å utnytte kyrkja for sine partipolitiske føremål.

Ei viktig årsak til den sterke posisjonen som den liberale teologien har fått innanfor Svenska kyrkan har vore eit ynskje om å demme opp for sekulariseringa av samfunnet, og bremse opp fråfallet frå kyrkja. Av frykt for å legge grunnlag for utvikling av utrivelege kjensler og gjere terskelen til kyrkja lågare, har ein slutta å snakke om synd og helvete, og Jesu under vert framstilt som myter og metaforar for å unngå å provosere dei som har gjort rasjonalitet og naturvitskap til sin religion. I den grad den einskilde oppfattar dei "overnaturlege" hendingane i Bibelen som sanning, er dei berre hans/hennar sanning. Kven som helst kan definere si personlege sanning, for religiøse kjensler og fakta er berre subjektive og individuelle synsingar. Men er ein religion som ikkje har plass for under ein religion? Og er ein gud som ikkje kan gjere unntak frå dei naturlovene han sjølv har skapt ein gud?

Eit særtrekk ved menneska i det moderne postindustrielle samfunnet av i dag er at dei føler seg rotlause og er på søking etter faste haldepunkt i livet. Før fann ein dette i kyrkja, men i dag? No møter ein kanskje ein prest som seier: "Det er ikkje snakk om svart og kvitt" og som spør attende: "Kva meinar du?" Men ei kyrkje som gir slike svar og stiller slike spørsmål er det vanskeleg å ha tillit til, for dersom ein skal oppnå tillit må ein vise kva ein står for, også når dei dystre sanningane skal seiast, ja kanskje først og fremst då. Sagt på ein annan måte: Den jattande, relativiserande, liberale teologiske retninga er neppe redninga for Svenska kyrkan, og ikkje for den norske heller. Dei offisielle kyrkjene i landa våre vil framleis skalle av i begge retningar. Dei ikkje-religiøse vil melde seg ut fordi kyrkja ikkje gir klare svar, og dei fromme fordi kyrkja, i den grad ho gir svar, gir svar som står i motsetnad  til det Bibelen lærer og som har vore kyrkjeleg tradisjon i nesten 2000 år.

 

Palestinas framtid - svar til Kjell Furnes

 Sunnmørsposten 16. oktober 2013

I eit innlegg her i avisa den 8.10 nemnde eg mellom anna at dei palestinske sjølvstyremyndigheitene har anerkjent Israel, men ikkje «den jødiske staten Israel». Eg gjorde også merksam på at det ikkje finst døme på at ein stat har anerkjent ein annan stat med referanse til kva religion eller etnisk tilhøyring innbyggarane har. Men Israel krev dette av palestinarane.

Anerkjenne. Kjell Furnes har innvendingar mot dette, og spør i Sunnmørsposten den 11.10: « Kunne det tenkjast at nasjonane ville anerkjenne Noreg, men ikkje ein norsk stat.» Mitt svar: Andre statar har anerkjent «staten Noreg», korkje meir eller mindre. Når statar anerkjenner kvarandre skjer det aldri med referanse til landets etnisitet eller religion. Men Israel krev altså dette av palestinarane. Palestinarane går ikkje med på dette, mellom anna fordi den tidlegare utanriksministeren i Israel, Avigdor Lieberman og hans parti, Yisrael Beiteinu, som er det 3. største partiet i Israel, har gått inn for å ta statsborgarskapen frå israelarar av palestinsk ætt, og kaste dei ut av landet. Palestinarane er redde for at anerkjenning av Israel som jødisk stat kan bidra til å legitimere at så skjer. Kjell Furnes spør om eg trur dette vil kome til å skje. Det veit eg ikkje, men kva eg veit om dette er irrelevant. Det avgjerande er kva palestinarane veit.

Furnes påstår at palestinarane går inn for at Israel skal utslettast, og han «beviser» dette ved å påstå at det finst palestinakart der staten Israel ikkje er innteikna. Men dette er ikkje dei ansvarlege palestinske styresmaktene sitt standpunkt. Dei har anerkjent staten Israel. Eg var i Israel i januar i år. På grensa fekk vi utdelt kart som ikkje berre omfattar Israel, men også Vestbreidda, utan grenser mellom desse områda. Dette er offisielle kart, utgjevne av «Ministry of Tourism». Eg forstår dette som eit uttrykk for at Israel har planar om å gjere heile Vestbreidda til ein del av Israel, og dette er ein prosess som heile tida går føre seg. Israel opprettar kontinuerleg nye busetnader og utvidar allereie eksisterande. Furnes påstår at palestinske leiarar seier at ein palestinsk stat skal vere heilt fri for jødar. Det stemmer ikkje. Dei krev at busetjingane vert fjerna, og det er noko anna. Vi må hugse kva dei israelske busettingene er, nemleg landområde som er okkuperte og lagt under israelsk mynde. Busetjarane er israelske statsborgarar og israelske styresmakter ser på busetjingane som deler av Israel, og har bygt opp tekniske og administrative infrastrukturar i samsvar med det.

 

Palestinas framtid

Kronikk i Sunnmørsposten, 10. september 2013.

Etter hardt press fra USAs utenriksminister John Kerry ser det nå ut til å bli nye samtaler mellom Palestina og Israel. Den erklærte målsettingen med disse samtalene er at de etter hvert skal gå over til å bli reelle fredsforhandlinger og føre til opprettelse av en palestinsk stat. Det er et mål at en skal ha forhandlet fram en avtale i løpet av ni måneder. Som et ledd i begynnelsen på forhandlingsprosessen var partene den 29. juli samlet til middag i Washington. På menyen sto palestinsk mat. Dette var trolig den eneste seieren palestinerne vil oppnå i "fredsforhandlingene".

Som et tillitsskapende tiltak kunngjorde israelske myndigheter at 1000 palestinske fanger i israelske fengsler skal bli satt fri. Mange av disse hadde sonet ferdig sine straffer før 1999, og noen av dem har sittet i fengsel mer enn 30 år. De skal bli sluppet løs puljevis mens forhandlingene pågår, dersom palestinerne i tilstrekkelig grad er medgjørlige.

Hvorfor er jeg pessimist?

USA skal ha en slags meglerrolle i samtalene. Den mest sentrale megleren vil bli Martin Indyk, som har vært USAs ambassadør i Israel og har vært en sentral person i AIPAC, en stor, søkkrik organisasjon som har som formål å fremme israelske interesser i USA. Frank Lowenstein skal være Indyks nestkommanderende. Lowenstein er kjent som en svært militant forkjemper for Israel. Mens USA og Israel sitter på den ene siden av forhandlingsbordet, skal palestinerne sitte alene på den andre. Med en slik forhandlingskonstellasjon er det helt urealistisk å tenke seg at en vil kunne komme fram til en avtale som  palestinerne kan godta.

Jeg tror altså at fredsforhandlingene blir mislykket også denne gangen, og hovedgrunnen til det er at Israel ennå ikke har nådd sitt mål. Israel har planer om langt flere og større bosettinger, og tar sikte på å kolonisere mye mer av palestinsk land før de går med  på noen fredsslutning, og før de aksepterer opprettelsen av en slags palestinsk "stat". For å tydeliggjøre sine hensikter i så måte har den israelske regjeringen kunngjort at det i nærmeste framtid vil bli bygget 1000 nye boliger i de okkuperte områdene, og at de økonomsiske støttetiltakene for bosettinger vil bli økt og at flere vil få slik støtte. De bosettingene som ligger lengst inne i Palestina vil få mest.

Situasjonen i dag

I dag er det ca 320 små og store jødiske bosettinger i Palestina med til sammen over 500 000 innbyggere. De fleste av disse er etablert i et strategisk mønster som har et tosidig formål, å splitte opp Palestina i mange småbiter, og å sikre seg den beste dyrkingsjorda. Bosettingene er bundet sammen med hverandre og Israel med et nettverk av veier med høy standard. Palestinerne får ikke kjøre på disse, og får bare lov til å krysse dem gjennom et fåtall kontrollposter. Ved disse kontrollpostene må palestinerne ofte vente i timesvis for å slippe gjennom, og de blir systematisk utsatt for nedverdigende og ydmykende behandling. Mens bøndene tidligere bare hadde noen få hundre meters avstand til jordene sine, må de nå i mange tilfeller kjøre lange omveier. Store landområder har på denne måten blitt utilgjengelige for eierne. Land som på denne måten blir liggende ubenyttet blir beslaglagt av okkupasjonsmakten.

En rekke offentlige og private organisasjoner har erklært Israels bosettingspolitikk for brudd på menneskerettighetene og internasjonal rett, blant annet FNs sikkerhetsråd. Israel bryr seg ikke om dette, men trapper opp takten på etableringen av bosettinger. En har således begynt å bygge 3000 nye boliger mellom Maale Adumim, som er den største bosettingen i Palestina (ca 35 000 innbyggere), og Jerusalem. Denne bosettingen vil fullføre dannelsen av en "korridor" av store bosettinger som vil dele Palestina i to.

Bantustanisering

Jeg tror altså ikke at Israel er interessert i reelle forhandlinger nå, ikke ennå. Og sett fra Israels synspunkt: Hvorfor skal de forhandle? Israel er sterkt nok både militært og politisk til å få akkurat det resultatet de vil. Og hva vil de? Det sier ikke israelske politikere noe om, men det israelske politiske handlingsmønsteret antyder dette:

Israel ønsker å ta mye mer av Palestina enn de har gjort til nå, men ikke alt, for palestinerne må ha en plass å være, og å jage dem over til nabolandene, slik som utenriksminister Lieberman går inn for, er urealistisk. Men palestinerne kommer til å bli presset sammen på mange små områder som er adskilt fra hverandre med israelske bosettinger, veisystemer og veisperringer. Disse områdene inne i det framtidige stor-Israel vil trolig få en form for kommunalt selvstyre, og over dette vil de få lov til å etablere et samarbeidsorgan/regjering, som kanskje vil få en noe sterkere og tydeligere status enn dagens selvstyremyndighet . På denne måten vil israelske politikere kunne argumentere for at palestinerne har fått sin stat.  Men en slik begrepsforståelse står i motsetning til enhver tenkelig definisjon av begrepet "stat".  

I Sør-Afrika, i apartheidtiden, lagde en liknende konstruksjoner. De fargede ble samlet i små reservater på den dårligste dyrkingsjorda, og de fikk et slags indre selvstyre, men uten at de hadde kontroll over sine grenser, og ingen av de rettighetene som gjør at en stat kan kalles en stat. Disse områdene ble kalt bantustans, og det ser ut som om Israel har valgt den løsningen for Palestina. FN og nesten alle land i verden vil protestere mot dette, og har for så vidt allerede gjort det, men USA kommer nok fortsatt til å støtte Israel, og da er saken avgjort. Sagt på en annen måte: Det er for sent. Det blir ikke noen stat som heter Palestina.

Sosial kapital og norsk kultur

Vi har fått en debatt om hva norsk kultur er. Det begynte med at stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (Frp) på slutten av fjoråret stilte spørsmål til statsrådene Inga Marte Thorkildsen og Hadia Tajik om dette. Tajik svarte ved å redegjøre for regjeringens kulturpolitikk. Thorkildsen svarte at a) norsk kultur har alltid vært i forandring, b) at menneskerettighetene og demokratiske prinsipper er fundamentet for den norske rettsstaten, og at c) regjeringen forventer at alle innbyggere i Norge respekterer dette. Nå er Tybring-Gjedde en politiker med noe ekstreme synspunkter, spesielt i innvandringsspørsmål, og det var neppe tilfeldig at en statsråd med pakistansk avstamning fikk dette spørsmålet. Men uansett hva en mener om Tybring-Gjedde og hans motiver, så var hans spørsmål relevant, og det fortjener faktisk et bedre svar enn det de to ovenfor nevnte statsrådene var villige til å gi.

Det skal innrømmes at begrepet "norsk kultur" er så diffust at det kan være vanskelig å gi en presis definisjon av det, men det er heller ikke nødvendig. Det går an å arbeide med dette spørsmålet med tanke på å skape litt større klarhet i temaet, og denne kronikken er et forsøk på det.

Et sentralt og svært positivt trekk ved norsk kultur er at vi har stor sosial kapital. Med dette menes de ressursene som ligger i at mennesker på fritt grunnlag samarbeider med hverandre. Når en skal måle et lands sosiale kapital blir det vanligvis gjort ved å måle graden av generell tillit. Det blir ofte gjort ved at et representativt utvalg av befolkningen tar stilling til påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en undersøkelse som inkluderte denne påstanden og som omfattet 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i disse landene var enig i den ovenfor nevnte påstanden. Til sammenlikning kan det nevnes at den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.

Det er flere årsaker til at Norge kommer så sterkt ut på målinger av generell tillit, dvs sosial kapital. Norge har alltid, også før en begynte å føre en aktiv utjamningspolitkk, vært preget av fred, fordragelighet og små klasseforskjeller. Dagens velferdspolitikk, strukturen på offentlige velferdsytelser, forklarer også en del. I de skandinaviske landene omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Hos oss får ikke bare de som har dårlig råd sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt hadde klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare norske statsborgere. En sier gjerne at de skandinaviske landene, i større grad enn andre, benytter "universelle velferdsytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

Universelle ytelser har en utjevnende og likhetsskapende effekt ved at en gjennom et slikt system skattlegger de rike hardere enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er basert på rutiner som sikrer likebehandling, gir slike ordninger grunnlag for realistiske oppfatninger blant innbyggerne om at de har like muligheter. Universelle ordninger fremmer samfunnsmessig solidaritet, tillitsfulle relasjoner og likhet mellom innbyggerne. Behovsprøvde ordninger derimot skaper klassemessige motsetninger og ulikhet, noe som igjen fører til redusert generell tillit, altså lavere sosial kapital.

Generell tillit er noe en blir opplært til, av foreldre, i skolen og i nærmiljøet. Forskning viser at en persons tillitsnivå er forholdsvis stabilt hele livet og at dette i stor grad er "arvelig". Eric Uslaner har studert tillitsnivået blant forskjellige subnasjonaliteter i USA, og har funnet følgende: Innvandrere fra land med høy grad av generell tillit fortsetter å være tillitsfulle også etter at de har etablert seg i det nye landet, og deres etterkommere fortsetter å være tillitsfulle i flere generasjoner. Emigranter fra de nordiske landene og deres etterkommere er de mest tillitsfulle, og som nevnt ovenfor, er det nettopp disse landene som kommer best ut når det gjelder tillit. De minst tillitsfulle og deres etterkommere i USA kommer fra afrikanske land, som kommer dårligst ut på tillitsskalaen av alle land i verden. Det er all grunn til å frykte at den forholdsvis store innvandringen til Norge fra ikke-vestlige land vil ha samme effekt som i USA. I flere generasjoner framover vil kulturen disse har med seg redusere den norske sosiale kapitalen.

Norge ligger altså helt i toppen blant verdens land når det gjelder sosial kapital. Men hvilke utviklingstrekk ser vi?

Norge har historisk sett vært et svært homogent land, kulturelt, etnisk og sosialt. Det finnes solid empirisk belegg for at slik homogenitet er positiv for utviklingen av et lands sosiale kapital. Det er en stor fare for at den økende etniske og kulturelle heterogeniteten i Norge vil føre til at landets sosiale kapital blir redusert.

De siste årene har inntektforskjellene i Norge økt en del. Min hypotese er at dette vil fortsette, inntektsforskjellene vil bli større. Grunnlaget for denne antakelsen er de generelle tendensene i retning av globalisering. I stadig sterkere grad blir vi integrert i verdensøkonomien, og alle former for kommunikasjon over landegrensene øker sterkt i intensitet og omfang. En konsekvens av dette er at det skjer en utjevning mellom landene, kulturelt, sosialt og økonomisk. Det er sannsynlig at dette litt etter litt vil påvirke blant annet innteksfordelingen i Norge, slik at de økonomiske ulikhetene vil øke, og at vår sosiale kapital på tilsvarende måte blir redusert.

Men et lands utvikling blir ikke bestemt av uunngåelige skjebner. Den blir styrt gjennom politiske prosesser og vedtak. Utfordringen for politikerne og alle oss andre må være å vektlegge og styrke de gode norske verdiene som ligger i begrepene sosial kapital og likhet.

Farlig psykiatri

Gabriele Müller (navn forandret) vokste opp i det tidligere DDR. Hun bor i Berlin, og er 58 år. Høsten 1989 opplevde hun de politiske begivenhetene som skulle føre til DDRs sammenbrudd og innlemmelse i Forbundsrepublikken Tyskland. Som de fleste DDR-borgere gledet hun seg stort over de økonomiske, politiske og sosiale endringene dette førte med seg, men ikke uten en porsjon vemod. ”Det sto klart for meg at vårt økonomiske system ville bryte sammen”, tenkte hun. Som vi nå alle vet: Hun fikk rett, og hun fikk også føle det på kroppen. Fabrikken der hun arbeidet gikk konkurs, og hun ble arbeidsledig.

Gabriele Müller omskolerte seg til arbeid innenfor markedsføring, men fikk ingen jobb med relevans for dette, og heller ikke annet arbeid. Etter flere år  med arbeidsledighet og derav følgende psykiske problemer kom hun i kontakt med en klinikk som hadde solid erfaring med mennesker i samme situasjon, og hun fikk diagnosen Posttraumatic Embitterment Disorder (PTED). Psykiateren Michael Lindner er fagdirektør på denne klinikken. Han oppdaget PTED i 2003. Han fikk idéen til den nye sykdommen  ved møte med pasienter som hadde opplevd oppløsningen av DDR, og som på grunn av dette hadde fått problemer på arbeidsmarkedet og psykiske plager. Men Lindner fant ingen passende diagnoser i det eksisterende diagnosesystemet, DSM-4 (The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), som helt ut var dekkende for denne pasientkategorien. Lindner mener at ca 2 % av befolkningen i det tidligere DDR har PTED, men utbredelsen av sykdommen er i følge Lindner ikke bare begrenset til dette området.

Lindner har skrevet flere faglige artikler i anerkjente vitenskapelig tidsskrifter om den nye sykdommen. For å forankre oppdagelsen i fagmiljøet, kontaktet han The American Psychiatric Association (APA) som ”eier” DSM. Formålet med henvendelsen var å få den nye sykdommen inkludert i DSM.

Formelt sett er ikke DSM et internasjonalt diagnosesystem, for APA er bare landssammenslutningen for amerikanske psykiatere, men reelt sett er det likevel nettopp det: Det internasjonale systemet for klassifisering av psykiske lidelser, som i mai 2013 kommer i en ny og utvidet versjon, DSM-5. Den nye versjonen av DSM vil komme til å inneholde mange nye diagnoser, som vil føre med seg at mange millioner mennesker  som før var friske, nå vil bli stemplet som syke. Mens DSM-4 var på 886 sider, vil DSM-5 komme til å være på ca 1000. Mange ser nå at dette bærer helt galt av sted. Den fremste av opponentene er Allen Frances. Han ledet den kommisjonen som utarbeidet den forrige versjonen av DSM, og som har vært i bruk siden 1994. Frances mener at den nye versjonen kan føre til at en får en ”voldsom overdiagnostisering og farlig overmedikalisering”.

Noen få eksempler:

I arbeidet med DSM-5 blir terskelen for diagnostisering i mange tilfeller senket. Antallet barn som får en ADHD-diagnose har økt svært sterkt i løpet av de siste årene i hele den vestlige verden. Mens ADHD-diagnoser til nå i all hovedsak har blitt benyttet på barn, blir nå kriteriene utvidet slik at det skal bli lettere å gi voksne denne diagnosen.

Barn som av og til har sterke raseriutbrudd skal nå med grunnlag i DSM-5 kunne få sin diagnose, Disruptive Mood Dysregulation Disorder (DMDD). Diagnosen kan tildeles barn fra 6 til 18 år som tre eller flere ganger i uken har raseriutbrudd (”temper outbursts”) som  ikke står i et rimelig forhold til intensiteten eller varigheten av situasjonen. Mer enn 3 % av barn i USA lider av denne sykdommen, som til nå altså ikke har vært noen sykdom. Det er sannsynlig at dette vil føre til en dramatisk økning i medisineringen av barn, som i beste fall er unødvendig og i verste fall skadelig.

Binge Eating Disorder er også en ny diagnose. Dersom en spiser ”mer enn normalt” 12 ganger i løpet av tre måneder  vil en i følge DSM-5 komme i denne sykdomskategorien. (Diagnosekriteriene har ikke unntak for jul og andre høytider.)

Diagnosen Major Depressive Disorder er en diagnose i DSM-4, og som betegner  svært tunge og vanskelige sorgtilstander. Men i DSM-5 vil kriteriene for denne diagnosen bli så sterkt utvidet at det som i dag blir oppfattet som normal sorg vil bli en psykiatrisk diagnose. En vanlig følelsesmessig reaksjon på en nær slektnings død vil allerede før dette året er omme altså kunne kategoriseres som sykdom, og nære slektningers trøst, omsorg og nærhet vil kunne bli erstattet med piller, for det er jo snakk om sykdom.

At hukommelsen svikter noe når en blir eldre blir i dag betraktet som normalt, og uten at dette vanligvis utvikler seg til demens. Men med DSM-5 som grunnlag vil slik ”lett glemsel” nå kunne få diagnosen Minor Neurocognitive Disorder, noe som etter all sannsynlighet vil føre til helt unødvendig medisinering av denne tilstanden.

Den aller mest kritikkverdige utvidelsen av diagnosesystemet er etter Allen Frances sin mening representert ved diagnosen Somatic Symptom Disorder. Somatiske pasienter kan klassifiseres under denne diagnosen dersom ett av disse kriteriene er oppfylt over et tidsrom på 6 måneder: Dersom pasienten har 1) uforholdsmessig  mange  tanker om alvorlighetsgraden til sine symptomer, eller 2) mye angst om sin egen helsetilstand, eller 3) bruker overdrevent mye tid og energi på sine symptomer eller helsetilstand. Frances mener at denne nye diagnosen kan gjøre stor skade, på to måter. 1) Ved å stimulere til forhastede konklusjoner om at pasientens fysiske symptomer ”bare er i hodet”. 2) Ved å sette falske merkelapper om psykiske problemer på det som er normale følelsesmessige reaksjoner på somatiske tilstander.  

Denne utviklingen i retning av å sykeliggjøre flere og flere følelser og tilstander blir drevet fram av ulike interesser. Å oppdage en ny sykdom gir høy status i fagmiljøene, spesielt dersom en får den oppkalt etter seg. (Vil PTED i framtiden bli kalt ”Lindners disease”?) Ca 70 % av de psykiaterne som nå arbeider med DSM-revisjonen arbeider også som betalte rådgivere for farmaindustrien, og de sistnevnte har sterke interesser i at diagnosespekteret blir utvidet og at terskelen til diagnosene blir lavest mulig. Jo flere diagnoser, jo større behov for medikamenter. Også vanlige mennesker som har ett eller annet problem vil i mange tilfeller være interessert i å bli diagnostisert, for diagnosen definerer sykerollen, som kan være en bekvem rolle, og den åpner porten til behandling og offentlig omsorg.

Gabriele Müller tilbrakte 5 uker på klinikken til Michael Lindner. Hun fikk flere forskjellige medikamenter, men hun spiste dem ikke. Hun sa: ”Jeg tror ikke det er noen feil med hjernen min. Den beste terapien ville være om jeg fikk meg et arbeide.” Jeg tror hun hadde rett.

Hva skjer i Palestina?

Kronikk i Bergens Tidende 2. januar 2013

Den 29. november 2012 vedtok FNs generalforsamling å oppgradere Palestinas status til "observatørstat uten medlemskap". 138 stater, deriblant Norge, stemte for dette. Ni stater stemte mot resolusjonen, mens 41 avholdt seg fra å stemme.[1]

Det ovenfor nevnte vedtaket og to andre "begivenheter", nemlig Israels massive bombing av Gaza i november 2012, og Israels vedtak om å etablere en ny stor bosetting på palestinsk jord, har ført til at palestinadebatten igjen har tatt seg opp noe, etter at det i forholdsvis lang tid har vært stille. Det overordnede temaet i denne debatten er om det vil være mulig å etablere en reell palestinsk stat. Det er også temaet i denne artikkelen, sett i lys av den israelske bosettingspolitikken.

Israels bosettingspolitikk

Med jevne mellomrom kommer motsetningene mellom det okkuperte Palestina og Israel til uttrykk som åpen krig. Parallelt med de direkte krigshandlingene foregår det en annen krig:  Israel fører en systematisk og aggressiv bosettingspolitkk som har til formål å innlemme mesteparten av Palestina i Israel.

I dag er det ca 320 små og store bosettinger i Palestina. I disse bor det over 500 000 jøder. De fleste av disse er etablert i et strategisk mønster som har et tosidig formål, å splitte opp Palestina i mange småbiter, og å sikre seg den beste dyrkingsjorda. Bosettingene er bundet sammen med hverandre og Israel med et nettverk av veier med høy standard. Palestinerne får ikke kjøre på disse, og får bare lov til å krysse dem på et fåtall steder der det er kontrollposter. Ved disse kontrollpostene må palestinerne ofte vente i timesvis for å slippe gjennom, og de blir systematisk utsatt for nedverdigende og ydmykende behandling. Mens bøndene tidligere hadde bare noen få hundre meters avstand til jordene sine, må de nå i mange tilfeller kjøre lange omveier. Store landområder har på denne måten blitt utilgjengelige for eierne. Land som på denne måten blir liggende ubenyttet blir beslaglagt av okkupasjonsmakten.

En rekke offentlige og private organisasjoner har erklært Israels bosettingspolitikk for brudd på menneskerettighetene og internasjonal rett, f.eks. FNs sikkerhetsråd, Den internasjonale domstolen, EU, Amnesty International og Human Rights Watch. Israel bryr seg ikke om dette, men trapper opp takten på etableringen av bosettinger. De har således vedtatt å bygge 3000 nye boliger mellom Maale Adumim, som er den største bosettingen i Palestina (ca 35 000 innbyggere), og Jerusalem. Denne bosettingen vil fullføre dannelsen av en "korridor" av store bosettinger som vil dele Palestina i to. Mange land har kritisert dette i sterke ordelag, og blant annet Frankrike og Storbritannia har innkalt de israelske ambassadørene for "konsultasjoner", og det er et meget sterkt politisk signal.

Tilgangen til vann

I Israel og Palestina er vann et knapt gode. Hver israelsk bosetter bruker seks ganger så mye vann som en palestiner, og en tredjedel av vannforbruket i Israel og i de jødiske bosettingene er stjålet fra palestinske vannkilder. Når jeg i denne sammenheng bruker uttrykket "stjålet", er det fordi internasjonal lov forbyr en okkupasjonsmakt å utnytte ressursene i det okkuperte området. En stor del av vannforbruket til bosetterne har et sterkt preg av luksus. I bosettingen Maale Adumin er det for eksempel anlagt en kunstig innsjø, og vannet i sjøen er opp-pumpet grunnvann. De fleste litt større bosettingene har romslige svømmebassenger.

Vanntilgangen for palestinerne blir begrenset først og fremst ved at de må søke om tillatelse til å grave brønner, men det er sjelden slik tillatelse blir gitt. Siden 1967 er det flere brønner som har tørket inn enn som det har blitt gitt tillatelse til å grave. Bosetterne kan derimot fritt grave brønner. I Jordan-dalen utgjør nå 28 bosettinger med ca 8000 innbyggere en sammenhengende kjede, og palestinerne blir med makt fordrevet fra dalen. Vannet i Jordan-elva blir delt mellom landene i området, med 65% til Israel, Jordan 23%, Syria 11% og Libanon 0,3% av årlig vannføring. Men palestinerne får ingen ting av dette.

I tillegg til dette kommer at distribusjonsnettet for vann er fra tiden før okkupasjonen i 1967. Etter den tid har okkupantene lagt store hindringer i veien for vedlikehold og oppdatering av ledningsnettet, noe som har medført store lekkasjer. Vanntapet på grunn av lekkasjer er på over 30%.

Bantustanisering

Israel sier at de vil forhandle med palestinerne, men stiller harde forhåndsbetingelser, blant annet denne: At de godtar at Israel bit for bit tar landet deres. Når Israel stiller så sterke betingelser, som de vet er totalt uakseptable for palestinerne, er det helt tydeleg at de ikke er interessert i å forhandle i det hele tatt. Og sett fra Israels synspunkt: Hvorfor skal de det? Israel er sterkt nok både militært og politisk til å få akkurat det resultatet de vil. Og hva vil de? Det sier ikke israelske politikere noe om, men utfra det som er det israelske politiske handlingsmønsteret går det likevel an å komme med en spådom.

Israel ønsker etter alle solemerker å ta mye mer av Palestina enn de har gjort til nå, men ikke alt, for palestinerne må ha en plass å være, og å jage dem over til nabolandene, slik som utenriksminister Lieberman går inn for, er urealistisk. Men palestinerne kommer til å bli presset sammen på mange små områder som er adskilt fra hverandre med israelske bosettinger, veisystemer og veisperringer. Disse småbitene inne i det framtidige stor-Israel vil sannsynligvis få noe som likner på kommunalt selvstyre, og over dette vil de få lov til å etablere et samarbeidsorgan. På denne måten vil israelske politikere kunne argumentere for at palestinerne "har fått sin stat".  Men en slik begrepsforståelse står i motsetning til enhver tenkelig definisjon av begrepet "stat".

I Sør-Afrika, i apartheidtiden, lagde en liknende konstruksjoner. De fargede ble samlet i en mengde små reservater på den dårligste dyrkingsjorda, og de fikk et slags indre selvstyre, men uten at de hadde kontroll over sine grenser, og ingen av de rettighetene som gjør at en stat kan kalles en stat. Disse områdene ble kalt bantustans, og det ser ut som om Israel har valgt den løsningen for Palestina. FN og nesten alle land i verden vil protestere mot dette, og har for så vidt allerede gjort det, men USA kommer nok fortsatt til å støtte Israel, og da er saken avgjort. Sagt på en annen måte: Det er for sent. Det blir ikke noen stat som heter Palestina.

---

[1] Etter dette vedtaket har Regjeringen gått over fra å kalle Vestbredden og Gaza for "De palestinske områdene" til ganske enkelt "Palestina". Min språkbruk er i denne artikkelen i samsvar med dette.