Kronikk i Sunnmørsposten den 31. oktober 2013.
Den 15. oktober vart det vald ny erkebiskop i Den svenske kyrkja. 325 valgmenn og -kvinner frå heile landet var samla, og valet fall på Antje Jackelén. Ho vart vald med solid fleirtal, 56 % av røystene. Ragnar Persenius kom på andre plass med 33 %. Jackelén skal tiltre embetet den 15. juni neste år.
Antje Jackelén er fødd i 1955 i Tyskland, og ho vart
ordinert til prest i 1980. I 1999 fekk ho doktorgraden i teologi ved
universitetet i Lund. Ho har sidan 2007 vore biskop i Lunds stift.
Den 15. oktober vart det vald ny erkebiskop i Den svenske kyrkja. 325 valgmenn og -kvinner frå heile landet var samla, og valet fall på Antje Jackelén. Ho vart vald med solid fleirtal, 56 % av røystene. Ragnar Persenius kom på andre plass med 33 %. Jackelén skal tiltre embetet den 15. juni neste år.
Før valet, den 1. oktober, vart det i regi av kyrkja sjølv arrangert
ei grundig og detaljert utspørjing av dei fem kandidatane. Desse samtalane ligg
i sin heilskap her: http://www.kyrkanstidning.se/inrikes/arkebiskopskandidater-utfragas-i-webb-tv.
I samtalen kom Jackelén med nokre utsegner som har vakt merksemd i vide
kretsar, også utanfor kyrkja, i dagspressa.
Jackelén sa mellom anna dette: "Jesus säger att han er sanningen, men han säger inte 'jag er den
enda sanningen'". Men det var nettopp det Jesus sa, for det som kjem
vidare lyder slik: "Ingen kjem til
Faderen utan gjennom meg." (Joh. 14.6) Jackelén har etterpå blitt
beden om å presisere kva ho meinte, og har svara: "Alldeles självklart är Jesus vägen, sanningen och livet för oss
kristna." For oss kristne. For
dei som har andre religionar er det andre sanningar og vegar til sæla.
Jackelén vart også utfordra på spørsmålet om Jesus gir eit
sannare bilde av Gud enn Muhammed. Ho svara på ein måte som gir inntrykk av at
for oss kristne er det slik, men for muslimane er det Muhammed som viser vegen
til Gud (Allah). Og i prinsippet er det ikkje så mykje som skil dei tre
monoteistiske religionane, kristendom, jødedom og islam. Vi trur alle på den
same guden, sa Jackelén.
I samtalen kom det også fram at
Jackelén ikkje trur på jomfrufødselen. Ho kallar det ei billedleg framstilling
(metafor). På spørsmål om ho trur at Jesus gjekk på vatnet, svarer ho:
"Nej, vi tror med Bibeln, men inte på Bibeln som en samling
sanningar".
At det var Jackelén som vart vald til erkebiskop var
sjølvsagt ikkje tilfeldig eller ei arbeidsulukke. Dei to føregåande
erkebiskopane i Sverige, K.G. Hammar og Anders Wejryd hadde synspunkt som likna
mykje på Jackelén sine, og fleirtalet i det svenske bispekollegiet deler langt
på veg hennar synspunkt. Men ingen kyrkjeleiar i Sverige har før, og på så klart
vis, formulert hovudprinsippa i den (ekstrem-)liberale teologien. Hovudtesene til
denne teologiske retninga kan samanfattast slik: Det er meiningslaust å spørje
kva som er den sanne religionen. For oss kristne er den kristne læra sanninga,
og for muslimane er det islam. Absolutt sanning i religiøse spørsmål finst
ikkje.
I Sverige, i likskap med dei fleste vesteuropeiske landa, er
det ein pågåande sekulariseringsprosess, som eit stykke på veg kan forklarast
med djuptgripande sosiale og kulturelle endringar. Denne prosessen ser ut til å
ha kome eit stykke lenger i Sverige enn i Noreg. Det at 67 % av den svenske befolkninga
er medlemmer av Svenska Kyrkan, medan den tilsvarande prosenten for Den norske
kyrkja er 77, er ein indikasjon på dette.
Sekulariseringa av det svenske samfunnet avspeglar seg
mellom anna i organiseringa av kyrkja.Til
trass for at Svenska kyrkan ikkje er ei statskyrkje, har dei politiske partia
stor innflytelse på styringa av henne, og delvis også på læremessige spørsmål. Dette
kjem til uttrykk ved at dei einskilde politiske partia stiller liste ved dei
lokale soknerådsvala. Mange svenske soknerådsmedlemer kallar seg ikkje ein gong
kristne, men er aktive i soknerådsarbeidet for å kontrollere kyrkja, og for å utnytte
kyrkja for sine partipolitiske føremål.
Ei viktig årsak til den sterke posisjonen som den liberale
teologien har fått innanfor Svenska kyrkan har vore eit ynskje om å demme opp
for sekulariseringa av samfunnet, og bremse opp fråfallet frå kyrkja. Av frykt
for å legge grunnlag for utvikling av utrivelege kjensler og gjere terskelen
til kyrkja lågare, har ein slutta å snakke om synd og helvete, og Jesu under
vert framstilt som myter og metaforar for å unngå å provosere dei som har gjort
rasjonalitet og naturvitskap til sin religion. I den grad den einskilde
oppfattar dei "overnaturlege" hendingane i Bibelen som sanning, er
dei berre hans/hennar sanning. Kven som helst kan definere si personlege
sanning, for religiøse kjensler og fakta er berre subjektive og individuelle synsingar.
Men er ein religion som ikkje har plass for under ein religion? Og er ein gud
som ikkje kan gjere unntak frå dei naturlovene han sjølv har skapt ein gud?
Eit særtrekk ved menneska i det moderne postindustrielle
samfunnet av i dag er at dei føler seg rotlause og er på søking etter faste
haldepunkt i livet. Før fann ein dette i kyrkja, men i dag? No møter ein
kanskje ein prest som seier: "Det er
ikkje snakk om svart og kvitt" og som spør attende: "Kva meinar du?" Men ei kyrkje som gir slike svar og stiller
slike spørsmål er det vanskeleg å ha tillit til, for dersom ein skal oppnå
tillit må ein vise kva ein står for, også når dei dystre sanningane skal
seiast, ja kanskje først og fremst då. Sagt på ein annan måte: Den jattande,
relativiserande, liberale teologiske retninga er neppe redninga for Svenska
kyrkan, og ikkje for den norske heller. Dei offisielle kyrkjene i landa våre
vil framleis skalle av i begge retningar. Dei ikkje-religiøse vil melde seg ut
fordi kyrkja ikkje gir klare svar, og dei fromme fordi kyrkja, i den grad ho
gir svar, gir svar som står i motsetnad til
det Bibelen lærer og som har vore kyrkjeleg tradisjon i nesten 2000 år.