Artikkel under 'Synspunkt' i Nyss 16. april
Det vert ofte nemnt som eit særtrekk ved
det norske samfunnet at det er tillitsfulle relasjonar mellom innbyggarane. I ei
internasjonal undersøking for nokre år sidan undersøkte ein dette. Representative
utval av befolkninga i 86 land vart bedne om å ta stilling til påstanden ”ein
kan ha tillit til dei fleste”. Noreg, Danmark, Sverige og Finland kom på dei
fire første plassane med omsyn til kor sterk tilslutninga til denne påstanden
var. Om lag 60 prosent av befolkninga i dei skandinaviske landa ga si
tilslutning til påstanden. Den tilsvarande prosenten for Brasil, Filipinane og
Tyrkia var på ca 10.
Tillit gjer at samhandlinga mellom menneska
i samfunnet kan ha eit uformelt og smidig preg. Det er eit smørjemiddel for
sosiale relasjonar. Mellommenneskeleg tillit rettar seg gjerne også mot det
politiske systemet. Slik sett kan tillit vere eit fundament for politisk og
økonomisk styring.
Forsking viser at ein person sitt
tillitsnivå er forholdsvis stabilt heile livet, og at dette i stor grad er
"arveleg". Ein har studert tillitsnivået mellom ulike subnasjonalitetar
i USA, og har funne dette: Innvandrarar frå land med høg grad av generell
tillit held fram med å vere tillitsfulle også etter at dei har etablert seg i
det nye landet, og etterkomarane deira held fram med å vere tillitsfulle i fleire
generasjonar. Emigrantar i USA frå dei nordiske landa og etterkomarane deira er
dei mest tillitsfulle av alle innvandrargrupper. Dei minst tillitsfulle og
etterkomarane deira er immigrantar frå afrikanske land, som ligg lengst nede på
tillitsskalaen.
Det høge tillitsnivået i dei skandinaviske
landa har si viktigaste årsak i at det, samanlikna med andre land, har vore
lite krig og ufred her, og at dei sosiale og økonomiske motsetningane her har vore
svake. Dei skandinaviske landa har også
vore svært homogene kulturelt sett, iallfall til for 30 – 40 år sidan, og det
har trukke i same retning.
Men det høge tillitsnivået i Skandinavia
har ikkje berre historiske årsaker. Desse landa sin velferds- og sosialpolitikk
har også bidratt til dette. Her omfattar velferdsytingane ein større del av
befolkninga enn i andre land, og dei er meir generøse. Ikkje berre dei som har dårleg
råd får sosiale ytingar og trygd, men også dei som strengt tatt kunne klart seg
utan. Den rike og den fattige får det same i barnetrygd, og folketrygda omfattar
alle som bur i landet, rike og fattige, og ikkje berre norske statsborgarar.
Dette vert kalla "universelle ytingar". Motsatsen er
"behovsprøvde ytingar".
I land der universelle ytingar er utbreidde
vert dei rike hardare skattlagt enn dei fattige, utan at dei førstnemnde føler
seg sette utanfor. Dei aksepterer det, for også dei får noko igjen. Fordi
universelle ordningar er baserte på rutinar som sikrar likebehandling, gir dei
grunnlag for forståingar om at alle har like mulegheiter. Universelle ordningar
fremmar slik sett tillitsfulle relasjonar, som i sin tur gir grunnlag for ein effektiv
trygde- og velferdspolitikk. I samfunn der det sosiale og politiske miljøet er
prega av mistru og mistillit vil det både mellom folk flest og politikarane vere
svak motivasjon for, og liten vilje til å etablere universelle velferds- og
trygdeordningar.
Då eg begynte å studere i Oslo på slutten
av 60-talet var eg ofte på besøk hos ein studiekamerat som budde på Sogn
studentby. I peisestua der, som sto open og ulåst for alle bebuarane og
besøkande, var alle veggane dekka av originalbilete av Edvard Munch. Å stille
ut så verdfull kunst, tilgjengeleg for alle, heilt usikra, ville sjølvsagt ha
vore utenkeleg i dag. For meg framstår dette som ein illustrasjon på utviklinga
i landet vårt dei siste 50 åra. Tillitsforholda har vorte svekka. Den
viktigaste årsaka til det ligg nok i at Noreg har blitt eit opnare land. Vi
reiser meir, og vi har fått mange nye landsmenn som kjem frå kulturar med heilt
andre verdisystem og normer enn det vi tradisjonelt har hatt. Det har hatt sine
positive sider, men dei negative sidene ved denne utviklinga er også tydelege.
