Sunnmørsposten 3. oktober 2011
Svar til Ole Andre Gjerde. Den 2. september skrev jeg en kronikk her i Sunnmørsposten om boken «Ulikhetens pris» av Richard Wilkinson og Kate Pickett (heretter WP). I boken blir det påstått at nesten alt, blant annet forventet levealder, mental helse og fedme har sin årsak i samfunnets økonomiske likhetsgrad. I Sunnmørsposten den 16. september imøtegår Ole Andre Gjerde noe av det jeg skrev.
God statistikk. Gjerde skriver at grunnen til at WP som grunnlag for sine statistiske analyser bare har med 23 land er at de ikke ville inkludere skatteparadiser i analysene. Men det finnes god internasjonal statistikk på de områdene som forfatterne uttaler seg om for over 40 land, og som ikke er skatteparadiser. Dersom forfatterne hadde tatt med alle disse, ville mange av de påståtte sammenhengene blitt borte.
Samvariasjon. WP mener altså at økonomisk likhet er årsak til svært mange positive forhold i samfunnet. Men WP påviser ikke årsaker, men samvariasjon. Jeg påpekte at samvariasjon ikke er det samme årsakssammenheng. Denne forskjellen forstår Gjerde tydeligvis ikke, for han skriver at «WP viser at det er 10-12 ulike «problemer» som korrelerer», og han bruker dette som argument for at forfatterne har påvist årsakssammenhenger. Men samvariasjon (korrelasjon) sier ikke noe om årsak og virkning.
Historisk forklaring. Gjerde nevner at WP understreker at ingen har kommet med alternative forklaringer på de sammenhengene de påviser. Det er feil. Dette er det skrevet en hel del om. Den mest robuste forklaringen er etter min mening av historisk karakter. De landene som kommer best ut er de nordiske landene og Japan. Dette er land som historisk sett har vært svært homogene etnisk sett, hatt fredelige interne forhold, og kulturer som har vært sterkt preget av det forskerne kaller generell tillit. Dette har så påvirket mange andre livsaspekter.
Ulikheter. Gjerde skriver at Norge har som eneste av de undersøkte landene klart å redusere ulikheten etter 2005. Det kan så være, men de siste 20 årene har de 400 rikeste i Norge, under skiftende regjeringer, nesten seksdoblet sin inntekt. Også Wilkinson har fått med seg dette. I et intervju med Klassekampen den 9. juli i år uttalte han at «den rikeste tidelen og særlig den rikeste prosenten i Norge har mangedoblet sin andel av samfunnsinntekten de siste tretti årene.»
Jeg regner med at denne utviklingen ikke er tilsiktet, for alle sier at de er for likhet. Men når politikerne likevel har ført en politikk som har ført til større ulikhet må vel det ha sin årsak i at de mener at det er noen hensyn som er viktigere å ivareta enn likhet, men som har ulikhet som utilsiktet konsekvens. De mener kanskje at absolutt likhet på alle felt ikke er et ubetinget gode, og at det ikke bare er ulikheten som har en pris, men også likheten?
