Jeg, en lekkasje

Denne artikkelen sto som kronikk i Bergens Tidende den 13. mai 2012 og i Sunnmørsposten den 14. mai samme år.

Nynorsken er på tilbakegang. Det kommer til uttrykk på flere forskjellige måter: Nynorskkommuner går over til bokmål, urbaniseringen fører til at folketallet i bokmålsdistrikter øker på bekostning av nynorskområdene, og etter som nynorskungdommene blir eldre er det en sterk tendens til at de svikter nynorsken og går over til bokmål. Denne sistnevnte tendensen er temaet for denne artikkelen. Språkfakta 2010 fra Nynorsk kultursentrum[1] omtaler dette som ”den nynorske lekkasjen”. Undertegnede er en del av denne ”lekkasjen”.

Situasjonen

I 2009/2010 var det 14 % nynorskelever i barneskolen, og 13 % i ungdomsskolen i Norge. Blant de elevene som begynte i første klasse høsten 1992 brukte 17 % nynorsk. Da de gikk ut av ungdomsskolen våren 2002, var dette redusert til 16 %. For det kullet som gikk ut av ungdomsskolen i 2010 var reduksjonen i andelen nynorskbrukere litt større. 15 % av disse brukte nynorsk da de begynte i 1. klasse  i år 2000. I 2009 var dette redusert til 13 %. Én eller to prosent er ikke så mye, kan en kanskje si, men det innebærer faktisk at hver syvende elev gikk over fra nynorsk til bokmål fra 1. til 10. klasse. I løpet av de siste 20 årene har andelen nynorskelever i grunnskolen gått ned fra 17 til 14 %. Språklekkasjen er enda større videre oppover i utdanningssystemet. En analyse av 52 000 hovedoppgaver på universitetene, skrevet i tidsrommet 1906-1995 viste at 2 % var skrevet på nynorsk. Det tilsvarende tallet for masteroppgaver på høyskolene og universitetene var i 2006  3 %. Antakelig skifter en tredjedel av de som har hatt nynorsk i barneskolen over til bokmål før de har fylt 20 år, og de fleste gjør det etter ungdomsskolen.

I Hordaland hadde 34 % av elevene nynorsk som hovedmål i 10. klasse (2011), mens bare 9 % av elevene i videregående skole hadde det (BT 19.4. 2012).

Men situasjonen er ikke, sett fra nynorskfolket sin synsvinkel, like ille overalt. BT la den 8. mai fram informasjon fra rapporten Språkfakta Sogn og Fjordane 1646-2012, som nettopp har kommet ut. Denne viser at bare en av ti elever skifter fra nynorsk til bokmål i løpet av de tre skoleårene i dette fylket. På landsbasis går faktisk halvparten av nynorskelevene over til bokmål i løpet av videregående skole. Den nevnte rapporten omtaler Sogn og Fjordane som det nynorske grunnfjellet, noe som blant annet kommer til uttrykk ved at samtlige kommuner har nynorsk som administrasjonsspråk.

Liker nynorskelevene nynorsk?

En undersøkelse blant elever i 10. klasse og VK1 stilte en rekke spørsmål om deres syn på språk, lesing og skriving. Undersøkelsen viste blant annet at unge nynorskbrukere likte bedre å lese bokmål enn engelsk, mens det for bokmålselevenes del var omvendt: Et overveldende flertall av disse likte bedre å lese engelsk enn nynorsk. Den samme undersøkelsen viste at ni av ti bokmålselever svarte ”i ganske liten grad” eller ”svært liten grad” på spørsmålet om de likte å lese tekster på nynorsk. Halvparten av nynorskelevene svarte det samme. Når altså halvparten av nynorskelevene svarer at de bare i ganske liten grad/svært liten grad liker å lese nynorsk, kan en undre seg over at lekkasjen fra nynorsk over mot bokmål ikke er enda større enn det som er nevnt ovenfor. Kanskje skyldes det at de føler en slags lojalitet mot nynorsk?

Hvordan ble jeg en lekkasje?

Undertegnede er en av de mange som har sviktet nynorsk. Hvorfor? For å forklare det, må jeg presentere min språklige biografi:

Jeg har vokst opp på et industristed i noen mils avstand fra Ivar Aasens hjemsted, Ørsta, altså midt i tjukkeste nynorsk-norge. En skulle kanskje tro at det å begynne på skolen og å lære seg å uttrykke seg skriftlig gikk smertefritt, fordi vår dialekt ligger så nær opp til nynorsk, men slik var det ikke. Svært mange av våre daglige uttrykk ble forbudt, det var bokmål. Vi sa ”forsvinne”, men nå skulle det hete ”kverve”; vi sa ”stillheit”, men ble pålagt å skrive ”togn”; vi sa ”følelse”, men fikk beskjed om å skrive ”kjensle”. Vi barn hadde hemmeligheter for hverandre, men vi fikk ikke skrive det, for det hette ”løyndom”. Heller ikke det ofte benyttede ordet ”plutselig” kunne vi skrive, for det hette ”brått”. Jeg husker fremdeles hvor forbauset jeg ble da det gikk opp for meg at det var feil å skrive ”Norge”, for landet vårt heter ”Noreg”, sa læreren. På slutten i hvert kapittel i matematikkboka var det et delkapittel som hette ”omfram”. Jeg forsto ikke ordet, og spurte læreren, men hun visste det heller ikke. Det jeg vil vise med dette er at store deler av det nynorske vokabularet var ukjent for oss. Det var bokmålsordene vi benyttet, det var de vi var fortrolige med. Vår dialekt lå nærmere bokmål enn nynorsk. Men det var altså nynorsk vi skulle lære.

På gymnaset fortsatte jeg å skrive nynorsk. Og også i studiene mine på Universitetet i Oslo gjorde jeg det. På Blindern på 70-tallet var det ”in” å skrive nynorsk, for det hadde et anstrøk av urnorsk opprør over seg, og første delen av 70-tallet var som kjent studentopprørets tid.

Etter avsluttede studier, da jeg kom ut i arbeidslivet og skulle arbeide sammen med andre om skriftlige arbeider, ”måtte” jeg som regel skrive bokmål, for de fleste jeg samarbeidet med skrev bokmål, og som kjent behersker ikke bokmålsfolk nynorsk. Men etter å ha kommet over den første terskelen, oppdaget jeg at det var mer bekvemt å skrive bokmål. Nå var det tillatt å bruke et vidt spekter av ord fra min dagligtale som var forbudt eller fungerte dårlig i en nynorsk tekst (”ekspropriasjon”, ”følelse”, ”behov”, ”hjernerystelse”, ”nabo”, ”bevis”, ”mulighet” og mange andre), og langt sjeldnere enn når jeg skrev på nynorsk sto jeg i beit for ord. Dette har selvsagt sammenheng med at bokmål, fordi det blir benyttet av langt flere, har et større ordtilfang enn nynorsk.

Nynorskens framtid

Det er liten grunn til å tro at den nedadgående trenden for nynorsk vil bli svekket og stoppe opp. En er inne i en vond sirkel. Det at nynorsk etter hvert blir mindre brukt, fører i sin tur til at den får færre aktive (og passive) støttespillere. De strukturelle føringene, urbaniseringen og globaliseringen, har fått en slik tyngde og styrke at krampaktige politiske vedtak og tiltak neppe vil kunne gjøre noe fra eller til. Vi står nå i en situasjon der det er i ferd med å bli tydelig at nynorskens framtid er avhengig av at den blir holdt kunstig i live. Men i det lange løp kan ikke et språk (eller rettere ”målform”) overleve på den måten, men det går kanskje hundre år til før vi har ett skriftspråk i Norge, og det er bokmål, som har tatt opp i seg det aller meste av det nynorske ordtilfanget.

 

 

---