Martin Luther - hans betydning for sin og vår tid

Denne artikkelen sto som kronikk i Sunnmørsposten den 17. desember.

I1517 slo Marin Luther opp sine 95 teser mot avlatshandelen på døren til slottskirken i Wittenberg i Tyskland, og det var begynnelsen på reformasjonen. Når vi nå nærmer oss 500-årsjubileet for dette, kan det være på sin plass å minne om hva reformasjonen betød den gangen, og hva slags spor den har satt.

Martin Luther ble født  i 1483 i Eisleben i Tyskland, og døde i 1546. Han studerte filosofi ved universitetet i Erfurt der han tok eksamen i 1505. Samme år gikk han i kloster, og i 1507 ble han presteviet. I 1512 ble han professor ved universitetet i Wittenberg .
På begynnelsen av 1500-tallet hadde avlatshandelen fått et enormt omfang. Mot betaling kunne en kjøpe seg fri fra sine synder og skjærsildens pinsler. 31. oktober 1517 slo Luther opp en plakat på døren til slottskirken i Wittenberg, der han i sterke ordelag tok avstand fra avlatshandelen og argumenterte for at det bare var Gud som kunne tilgi synd. I årene deretter ga Luther ut et stort antall kortfattede skrifter som imøtegikk kirkens lære. Skriftene kom ut i store opplag. Luther var den mest leste forfatteren i sitt århundre. Årsaken til det var at han uttrykte seg på en enkel måte som kunne forståes av alle, og hans budskap falt i god jord, for kirkens adferd vakte stor misnøye og harme.

I 1521 ble Luther lyst fredløs på grunn av sine meninger. Men Luthers venn og beskytter, kurfyrst Fredrik 3, brakte Luther i sikkerhet på sin borg, Wartburg. Mens Luther var der oversatte han Det nye testamentet til tysk. Han ga også ut et skrift der han tok et oppgjør med klostervesenet. De kristne skulle ikke trekke seg bort fra samfunnet, men leve i verden i de yrker og med de oppgaver Gud hadde lagt til rette der. Luthers kritikk førte til oppløsning av en rekke klostre utover i 1520-årene.

Tilslutningen til det som etter hvert avtegnet seg som en ny lære spredte seg med stor fart. En viktig grunn til det var at Luther fikk støtte fra mange av landets fyrster. Deres motiv var først og fremst av politisk og økonomisk karakter. De var lei av pavens utbytting av folket og innblanding i tysk politikk, og Luthers lære var også økonomisk lønnsom for dem. Når klostrene ble oppløst tilfalt jordeiendommene fyrstene. Store oppdagelser og endringer som forandret datidens verdensbilde og selvforståelse var også med på å berede grunnen for Luthers lære. I 1492 hadde Christopher Kolumbus oppdaget et nytt kontinent, og fra 1517 til 1522 seilte Ferdinand Magellan jorden rundt. På den måten ble det bevist at jorden var rund. I 1543 la Nikolaus Kopernikus fram bevis for at jorden dreide seg om seg selv og solen. Pengevesenet utviklet seg raskt, store handelsbyer vokste fram, og nye og bedre veier knyttet disse nærmere sammen. Utviklingen av trykkekunsten dannet grunnlag for nye medier, bøker, flygeblad og skrifter av forskjellige slag – forløpere for vår tids aviser. Tiden og samfunnsforholdene la forholdene godt til rette for Luthers budskap. Det er ikke mye som er sterkere enn idéer som kommer til modnet tid.

Hovedpunktene i Luthers lære kan sammenfattes i tre punkt:

1. Troen alene. Gode gjerninger og helgeners forbønn bringer oss ikke nærmere evig liv. Med utgangspunkt i dette kritiserte Luther i sterke ordelag helgen­tilbedelsen og avlatshandelen. Han stilte enkeltmenneskets forhold til Gud i sentrum.

2. Nåden alene. Guds nåde er ikke noe en kan gjøre seg fortjent til. Det er en gave. Luther tok med dette avstand fra tanken om at en kunne oppnå særfordeler hos Gud gjennom fromhet og gode gjerninger og ved å kjøpe seg fri.

3. Skriften alene. Luther fordømte kirkens sterke vektlegging av tradisjon og gammel vane som kilde til innsikt og frelse. Bare Bibelens tekst og budskap skulle ligge til grunn for kristen tro. Derfor skulle enhver kristen kunne lese sin Bibel, og derfor oversatte han Bibelen til tysk.

Menneskesynet på Luthers tid var sterkt kollektivistisk. Slektskap, kjønn, sosial status og andre identitetsrelaterte egenskaper var entydig bestemt. Samfunnet ble sett på som en udelelig helhet. Individet var ikke noe annet enn en liten del i denne, og dets interesser måtte derfor komme i annen rekke. Det var også en generell bekymring for at enkeltpersoners meninger og individuelle interesser kunne være en trussel mot det som holdt samfunnet sammen, nemlig troen.

Men de tre ovenfor nevnte prinsippene, "troen alene", "nåden alene" og "skriften alene", signaliserte et perspektivskifte. Enkeltindividets personlige forhold til Gud skulle være det sentrale, noe som innebar en dreining fra et kollektivistisk til et individualistisk menneskesyn. Slik sett pekte Luthers lære fram mot vår tid, for nettopp dette kan sies å være et karakteriserende trekk ved vår kultur.

En konsekvens av dette var at samvittigheten fikk en autoritativ status i Luthers lære. Den enkeltes samvittighet formidler Guds vilje, gir anvisninger og veiledning i dagliglivet og påminnelser om sømmelig adferd, men også irettesettelser ved avvik fra den gode moral. Men som de fleste av oss har erfart er ikke samvittigheten alltid like pålitelig. Ikke så rent sjelden er dens stemme påvirket av personlige tilbøyeligheter og begjær. Bare se på de lutherske kirkene i dag. Det som én luthersk troende – lekmann, prest eller biskop – ser på som synd og vranglære, kan av andre bli betraktet som aktverdig og dydig adferd, og forsonende og forenende sosiale og organisatoriske mekanismer er mangelvare. Sagt på en annen måte: De lutherske kirkene mangler en organisasjonsstruktur som ivaretar deres formål og funksjon. Det er feil å gi Luther skylden for dette, men det var unektelig han som satte det i gang.

Pressens frihet og andres tvang

”Jeg må innrømme at jeg har store problemer med å akseptere medienes manipulering av liberale prinsipper. Under dekke av demokratisk ansvarliggjøring produseres en enorm makt til mediene selv. I realiteten dreier det seg om iscenesettelsen av et offentlig ratifisert flertallstyranni.”

Michael Ignatieff, kanadisk forfatter og politiker

 Den 7. januar i år angrep to muslimske terrorister redaksjonslokalene til satiretidsskriftet Charlie Hebdo i Paris, og grunnen var at tidsskriftet ved flere anledninger hadde trykket det som etter ekstreme islamisters mening var sterkt krenkende bilder og harselas med deres profet, Muhammed. Som en slags støtteaksjon for dette første terroranslaget angrep andre terrorister omtrent samtidig et jødisk kjøpesenter i den samme byen. I disse to angrepene døde til sammen 17 personer.

Charlie Hebdo har gjennom årene kommet med svært sterke karikaturer, rettet mot et vidt spekter av tanker, religioner, politiske anskuelser, religionsutøvere og politikere. Men noen har stort sett gått fri, nemlig sterkt venstreorienterte politikere og venstresosialistiske ytringer.

Alle avarter av massemedia har dekket terrorangrepet på en svært grundig måte. Nesten alle har forsvart Charlie Hebdos rett til å opptre som de har gjort. Denne massive støtten har ikke bare vært rettet mot tidsskriftet, men har i mange tilfeller også blitt formulert som en støtte til uinnskrenket og ekstrem "trykkefrihet". Som en form for støtteerklæring har mange aviser og tidsskrifter også gjengitt noen av karikaturene, og en hyppig begrunnelse for dette er at noe annet ville ha vært "selvsensur".

Pressefrihet, slik den blir praktisert i vår del av verden, er meget omfattende, og pressen kan gå meget langt i karakteristikker og sjikanøse omtaler av navngitte personer. De lovene og bestemmelsene som gjelder for den vanlige mann og kvinne er langt på vei opphevet dersom gjerningspersonen har yrkestittel "journalist" eller "redaktør". Mens det for vanlige borgere i en rettslig sammenheng er forbudt å nekte å informere om kriminell aktivitet, er det helt ut tillatt for journalister. Det heter kildevern, og journalisters rett til å skjule kriminalitet er faktisk lovhjemlet, i Straffeprosessloven av 1981, § 125 og i Tvisteloven av 2005, § 22-11. At journalister således har et mye bredere handlingsrom enn vanlige mennesker, blir gjerne begrunnet på følgende måte: Selv om myndighetspersoner i dette samfunnet stort sett er ærlige og oppfører seg skikkelig, kan korrupsjon og andre former for illegalitet forekomme. I mange tilfeller vil imidlertid dette bli forsøkt skjult, og her er det pressen kommer inn. Dens viktigste oppgave er nettopp å avsløre urettmessig og illegitim maktutøvlse, uhederlighet og andre tvilsomme former for aktivitet, og å bringe dette fram i lyset. Og jeg er helt enig. Vi trenger en presse som er seg denne funksjonen bevisst, og som oppfører seg i samsvar med det. Men dette innebærer at pressen har stor makt, og det er på grunnlag av en slik erkjennelse at uttrykket "den fjerde statsmakt" har blitt brukt om pressen.

I et intervju med Sunnmørsposten den 10. januar kommenterer avistegner Roar Hagen i VG pressens makt fra en litt annen vinkel. Han sier blant annet dette: "Når slikt skjer, får jeg på følelsen av å ha verdens mektigste våpen i mine hender." Han overdriver kanskje litt. Men uansett kan det ikke være tvil om at det å beherske ordet og den satiriske blyanten kan være svært effektive våpen. Ordet og tegningen kan være sterke maktmidler.

Innenfor maktteori er det en utbredt oppfatning av at der det er makt, der må makten overvåkes, for dersom den ikke blir det, kan den lett bli misbrukt. Men hvem overvåker den fjerde statsmakt? Det er pressen selv, gjennom "Pressens faglig utvalg" (PFU). Dette er et organ som består av 7 personer. Fire av disse er pressefolk (journalister og redaktører) og tre representerer "allmenheten" http://presse.no/pfu/statistikk/ . I 2014 ferdigbehandlet PFU 131 saker, og klagerne fikk medhold i 40 prosent av disse. Og det er ikke så verst, kan en kanskje si, når en tenker på hvor fullt det er av kverulanter i dette landet. Men hovedpoenget er dette: PFU har ingen dømmende makt, og kan ikke ilegge den/de dømte noen som helst form for sanksjoner. I noen tilfeller og i beste fall har PFUs dommer en svak normdannende effekt. Det prinsippet som ligger til grunn for PFU er altså at den beste vokteren av havresekken er bukken. Alle er ikke enig i det. Heller ikke jeg.

Charlie Hebdo blir altså omtalt som et satirisk tidsskrift, men hva er satire? Det er kanskje lettest å definere det i relasjon til mobbing. Mens mobbing er krenkelser nedover mot noen som er svakere enn deg selv, er satire krenkelse oppover, mot makthaverne. Og satirens virkemidler er blant annet harsellering, provokasjon, fornærmelse og latterliggjøring. Kanskje mest det siste. Men det er ikke alltid så lett å vite hvem som har makt og hvem som er avmektig, og dagspressen er heller ikke så opptatt av det. Poenget i denne sammenheng er, som jeg har påvist ovenfor, at dagspressens makt er stor, og at denne makten i mange sammenhenger blir brukt nedover, og da heter det altså mobbing og ikke satire.

Når muslimenes profet, Muhammed, på det groveste blir karikert, og når muslimer føler seg krenket av det, bør en i medmenneskelighetens navn ta det på alvor. Det er mobbeofrene som må ha definisjonsmakten for hva mobbing er, ikke mobberne. Det er de krenkede som har rett til å definere hva en krenkelse er. Det kan iallfall ikke være krenkerne, i dette tilfelle Charlie Hebdo og deres klakører.