Sosial kapital og norsk kultur

Vi har fått en debatt om hva norsk kultur er. Det begynte med at stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (Frp) på slutten av fjoråret stilte spørsmål til statsrådene Inga Marte Thorkildsen og Hadia Tajik om dette. Tajik svarte ved å redegjøre for regjeringens kulturpolitikk. Thorkildsen svarte at a) norsk kultur har alltid vært i forandring, b) at menneskerettighetene og demokratiske prinsipper er fundamentet for den norske rettsstaten, og at c) regjeringen forventer at alle innbyggere i Norge respekterer dette. Nå er Tybring-Gjedde en politiker med noe ekstreme synspunkter, spesielt i innvandringsspørsmål, og det var neppe tilfeldig at en statsråd med pakistansk avstamning fikk dette spørsmålet. Men uansett hva en mener om Tybring-Gjedde og hans motiver, så var hans spørsmål relevant, og det fortjener faktisk et bedre svar enn det de to ovenfor nevnte statsrådene var villige til å gi.

Det skal innrømmes at begrepet "norsk kultur" er så diffust at det kan være vanskelig å gi en presis definisjon av det, men det er heller ikke nødvendig. Det går an å arbeide med dette spørsmålet med tanke på å skape litt større klarhet i temaet, og denne kronikken er et forsøk på det.

Et sentralt og svært positivt trekk ved norsk kultur er at vi har stor sosial kapital. Med dette menes de ressursene som ligger i at mennesker på fritt grunnlag samarbeider med hverandre. Når en skal måle et lands sosiale kapital blir det vanligvis gjort ved å måle graden av generell tillit. Det blir ofte gjort ved at et representativt utvalg av befolkningen tar stilling til påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en undersøkelse som inkluderte denne påstanden og som omfattet 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i disse landene var enig i den ovenfor nevnte påstanden. Til sammenlikning kan det nevnes at den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.

Det er flere årsaker til at Norge kommer så sterkt ut på målinger av generell tillit, dvs sosial kapital. Norge har alltid, også før en begynte å føre en aktiv utjamningspolitkk, vært preget av fred, fordragelighet og små klasseforskjeller. Dagens velferdspolitikk, strukturen på offentlige velferdsytelser, forklarer også en del. I de skandinaviske landene omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Hos oss får ikke bare de som har dårlig råd sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt hadde klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare norske statsborgere. En sier gjerne at de skandinaviske landene, i større grad enn andre, benytter "universelle velferdsytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

Universelle ytelser har en utjevnende og likhetsskapende effekt ved at en gjennom et slikt system skattlegger de rike hardere enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er basert på rutiner som sikrer likebehandling, gir slike ordninger grunnlag for realistiske oppfatninger blant innbyggerne om at de har like muligheter. Universelle ordninger fremmer samfunnsmessig solidaritet, tillitsfulle relasjoner og likhet mellom innbyggerne. Behovsprøvde ordninger derimot skaper klassemessige motsetninger og ulikhet, noe som igjen fører til redusert generell tillit, altså lavere sosial kapital.

Generell tillit er noe en blir opplært til, av foreldre, i skolen og i nærmiljøet. Forskning viser at en persons tillitsnivå er forholdsvis stabilt hele livet og at dette i stor grad er "arvelig". Eric Uslaner har studert tillitsnivået blant forskjellige subnasjonaliteter i USA, og har funnet følgende: Innvandrere fra land med høy grad av generell tillit fortsetter å være tillitsfulle også etter at de har etablert seg i det nye landet, og deres etterkommere fortsetter å være tillitsfulle i flere generasjoner. Emigranter fra de nordiske landene og deres etterkommere er de mest tillitsfulle, og som nevnt ovenfor, er det nettopp disse landene som kommer best ut når det gjelder tillit. De minst tillitsfulle og deres etterkommere i USA kommer fra afrikanske land, som kommer dårligst ut på tillitsskalaen av alle land i verden. Det er all grunn til å frykte at den forholdsvis store innvandringen til Norge fra ikke-vestlige land vil ha samme effekt som i USA. I flere generasjoner framover vil kulturen disse har med seg redusere den norske sosiale kapitalen.

Norge ligger altså helt i toppen blant verdens land når det gjelder sosial kapital. Men hvilke utviklingstrekk ser vi?

Norge har historisk sett vært et svært homogent land, kulturelt, etnisk og sosialt. Det finnes solid empirisk belegg for at slik homogenitet er positiv for utviklingen av et lands sosiale kapital. Det er en stor fare for at den økende etniske og kulturelle heterogeniteten i Norge vil føre til at landets sosiale kapital blir redusert.

De siste årene har inntektforskjellene i Norge økt en del. Min hypotese er at dette vil fortsette, inntektsforskjellene vil bli større. Grunnlaget for denne antakelsen er de generelle tendensene i retning av globalisering. I stadig sterkere grad blir vi integrert i verdensøkonomien, og alle former for kommunikasjon over landegrensene øker sterkt i intensitet og omfang. En konsekvens av dette er at det skjer en utjevning mellom landene, kulturelt, sosialt og økonomisk. Det er sannsynlig at dette litt etter litt vil påvirke blant annet innteksfordelingen i Norge, slik at de økonomiske ulikhetene vil øke, og at vår sosiale kapital på tilsvarende måte blir redusert.

Men et lands utvikling blir ikke bestemt av uunngåelige skjebner. Den blir styrt gjennom politiske prosesser og vedtak. Utfordringen for politikerne og alle oss andre må være å vektlegge og styrke de gode norske verdiene som ligger i begrepene sosial kapital og likhet.

Farlig psykiatri

Gabriele Müller (navn forandret) vokste opp i det tidligere DDR. Hun bor i Berlin, og er 58 år. Høsten 1989 opplevde hun de politiske begivenhetene som skulle føre til DDRs sammenbrudd og innlemmelse i Forbundsrepublikken Tyskland. Som de fleste DDR-borgere gledet hun seg stort over de økonomiske, politiske og sosiale endringene dette førte med seg, men ikke uten en porsjon vemod. ”Det sto klart for meg at vårt økonomiske system ville bryte sammen”, tenkte hun. Som vi nå alle vet: Hun fikk rett, og hun fikk også føle det på kroppen. Fabrikken der hun arbeidet gikk konkurs, og hun ble arbeidsledig.

Gabriele Müller omskolerte seg til arbeid innenfor markedsføring, men fikk ingen jobb med relevans for dette, og heller ikke annet arbeid. Etter flere år  med arbeidsledighet og derav følgende psykiske problemer kom hun i kontakt med en klinikk som hadde solid erfaring med mennesker i samme situasjon, og hun fikk diagnosen Posttraumatic Embitterment Disorder (PTED). Psykiateren Michael Lindner er fagdirektør på denne klinikken. Han oppdaget PTED i 2003. Han fikk idéen til den nye sykdommen  ved møte med pasienter som hadde opplevd oppløsningen av DDR, og som på grunn av dette hadde fått problemer på arbeidsmarkedet og psykiske plager. Men Lindner fant ingen passende diagnoser i det eksisterende diagnosesystemet, DSM-4 (The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), som helt ut var dekkende for denne pasientkategorien. Lindner mener at ca 2 % av befolkningen i det tidligere DDR har PTED, men utbredelsen av sykdommen er i følge Lindner ikke bare begrenset til dette området.

Lindner har skrevet flere faglige artikler i anerkjente vitenskapelig tidsskrifter om den nye sykdommen. For å forankre oppdagelsen i fagmiljøet, kontaktet han The American Psychiatric Association (APA) som ”eier” DSM. Formålet med henvendelsen var å få den nye sykdommen inkludert i DSM.

Formelt sett er ikke DSM et internasjonalt diagnosesystem, for APA er bare landssammenslutningen for amerikanske psykiatere, men reelt sett er det likevel nettopp det: Det internasjonale systemet for klassifisering av psykiske lidelser, som i mai 2013 kommer i en ny og utvidet versjon, DSM-5. Den nye versjonen av DSM vil komme til å inneholde mange nye diagnoser, som vil føre med seg at mange millioner mennesker  som før var friske, nå vil bli stemplet som syke. Mens DSM-4 var på 886 sider, vil DSM-5 komme til å være på ca 1000. Mange ser nå at dette bærer helt galt av sted. Den fremste av opponentene er Allen Frances. Han ledet den kommisjonen som utarbeidet den forrige versjonen av DSM, og som har vært i bruk siden 1994. Frances mener at den nye versjonen kan føre til at en får en ”voldsom overdiagnostisering og farlig overmedikalisering”.

Noen få eksempler:

I arbeidet med DSM-5 blir terskelen for diagnostisering i mange tilfeller senket. Antallet barn som får en ADHD-diagnose har økt svært sterkt i løpet av de siste årene i hele den vestlige verden. Mens ADHD-diagnoser til nå i all hovedsak har blitt benyttet på barn, blir nå kriteriene utvidet slik at det skal bli lettere å gi voksne denne diagnosen.

Barn som av og til har sterke raseriutbrudd skal nå med grunnlag i DSM-5 kunne få sin diagnose, Disruptive Mood Dysregulation Disorder (DMDD). Diagnosen kan tildeles barn fra 6 til 18 år som tre eller flere ganger i uken har raseriutbrudd (”temper outbursts”) som  ikke står i et rimelig forhold til intensiteten eller varigheten av situasjonen. Mer enn 3 % av barn i USA lider av denne sykdommen, som til nå altså ikke har vært noen sykdom. Det er sannsynlig at dette vil føre til en dramatisk økning i medisineringen av barn, som i beste fall er unødvendig og i verste fall skadelig.

Binge Eating Disorder er også en ny diagnose. Dersom en spiser ”mer enn normalt” 12 ganger i løpet av tre måneder  vil en i følge DSM-5 komme i denne sykdomskategorien. (Diagnosekriteriene har ikke unntak for jul og andre høytider.)

Diagnosen Major Depressive Disorder er en diagnose i DSM-4, og som betegner  svært tunge og vanskelige sorgtilstander. Men i DSM-5 vil kriteriene for denne diagnosen bli så sterkt utvidet at det som i dag blir oppfattet som normal sorg vil bli en psykiatrisk diagnose. En vanlig følelsesmessig reaksjon på en nær slektnings død vil allerede før dette året er omme altså kunne kategoriseres som sykdom, og nære slektningers trøst, omsorg og nærhet vil kunne bli erstattet med piller, for det er jo snakk om sykdom.

At hukommelsen svikter noe når en blir eldre blir i dag betraktet som normalt, og uten at dette vanligvis utvikler seg til demens. Men med DSM-5 som grunnlag vil slik ”lett glemsel” nå kunne få diagnosen Minor Neurocognitive Disorder, noe som etter all sannsynlighet vil føre til helt unødvendig medisinering av denne tilstanden.

Den aller mest kritikkverdige utvidelsen av diagnosesystemet er etter Allen Frances sin mening representert ved diagnosen Somatic Symptom Disorder. Somatiske pasienter kan klassifiseres under denne diagnosen dersom ett av disse kriteriene er oppfylt over et tidsrom på 6 måneder: Dersom pasienten har 1) uforholdsmessig  mange  tanker om alvorlighetsgraden til sine symptomer, eller 2) mye angst om sin egen helsetilstand, eller 3) bruker overdrevent mye tid og energi på sine symptomer eller helsetilstand. Frances mener at denne nye diagnosen kan gjøre stor skade, på to måter. 1) Ved å stimulere til forhastede konklusjoner om at pasientens fysiske symptomer ”bare er i hodet”. 2) Ved å sette falske merkelapper om psykiske problemer på det som er normale følelsesmessige reaksjoner på somatiske tilstander.  

Denne utviklingen i retning av å sykeliggjøre flere og flere følelser og tilstander blir drevet fram av ulike interesser. Å oppdage en ny sykdom gir høy status i fagmiljøene, spesielt dersom en får den oppkalt etter seg. (Vil PTED i framtiden bli kalt ”Lindners disease”?) Ca 70 % av de psykiaterne som nå arbeider med DSM-revisjonen arbeider også som betalte rådgivere for farmaindustrien, og de sistnevnte har sterke interesser i at diagnosespekteret blir utvidet og at terskelen til diagnosene blir lavest mulig. Jo flere diagnoser, jo større behov for medikamenter. Også vanlige mennesker som har ett eller annet problem vil i mange tilfeller være interessert i å bli diagnostisert, for diagnosen definerer sykerollen, som kan være en bekvem rolle, og den åpner porten til behandling og offentlig omsorg.

Gabriele Müller tilbrakte 5 uker på klinikken til Michael Lindner. Hun fikk flere forskjellige medikamenter, men hun spiste dem ikke. Hun sa: ”Jeg tror ikke det er noen feil med hjernen min. Den beste terapien ville være om jeg fikk meg et arbeide.” Jeg tror hun hadde rett.