Kronikk i Sunnmørsposten, 13. januar 2017
Sist sommer, den 16. juli, skrev Per
Fuggelli en kronikk i Aftenposten med tittelen Snillheten i Norge er truet. I artikkelen nevnte han fire forskjellige
trusler mot snillheten i det norske samfunnet, og det var tydelig at han mente
at regjeringen har et delansvar for denne sørgelige situasjonen. I 2016
kritiserte biskopene ved flere anledninger norsk flyktningpolitikk. De mente at
regjeringen førte en unødvendig streng flyktningpolitikk, dens politikk på
dette området var ikke snill nok. Men hva innebærer det å være snill?
Å være snill betyr å oppføre seg slik i
forhold til andre mennesker at de føler seg satt pris på eller opplever glede. "Den
gylne regel", at vi skal oppføre oss mot andre mennesker slik vi vil at de
skal oppføre seg mot oss, kan sees på som en konkretisering av dette, og dette
er dypest sett et etisk spørsmål. Etikk er den delen av filosofien som arbeider
med spørsmål av denne typen: "Hva er godt", "Hva er det
rette", "Hvordan bør en oppføre seg". Grovt sett kan etikk, som
filosofisk begrep, deles i to, i sinnelagsetikk
og konsekvensetikk.
Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus
på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller
aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en
handling, men legger derimot vekten på dens effekter og konsekvenser. Snillhet må
betraktes som en sinnelagsetisk holdning, for snillhet har alltid empati og
positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Snillhet kommer fra hjertet,
ikke fra hjernen.
Snillhet er en personlig egenskap, men den
er ikke medfødt. Den er delvis situasjonsbetinget. Den kan trenes opp, eller dø
hen. Snillhet er en ressurs som ikke blir brukt opp, men den krever
vedlikehold. Snillhet er en form for investering som vanligvis ikke slår feil,
for når vi viser snillhet mot andre får vi snillhet tilbake. Det innebærer at
vi ved å være snill mot andre også er snille mot oss selv. Snillhet er et smøremiddel
for sosiale relasjoner, og den skaper derfor tilhørighet og samhold. Snillhet gir
god samvittighet, og den er kanskje menneskets beste lykkepille (Per Fugelli). Dette
er snillhetens styrke.
Da pave Frans var biskop i Argentina
brukte han å spørre rike som kom for å skrifte om de hadde gitt penger til de
fattige. "Ja", svarte de ofte. "Men la du selv pengene i hånden
til den fattige?" spurte han. De fleste svarte "nei", og da
irettesatte han dem. De hadde misforstått, sa han. Finansielle transaksjoner er
ikke snillhet. Snillhet er noe som kommer til uttrykk i det personlige møtet
mellom mennesker, en egenskap ved mellommenneskelige relasjoner.
Men snillhet er selvfølgelig ikke den
eneste egenskapen som skal til for å gjøre mennesker lykkelige og skape gode
samfunn, for vi lever i politiske, økonomiske og sosiale strukturer som har
både negative og positive effekter for det gode liv, og det er ikke bare
snillhet som gjør livet godt for oss. Til og med egoistiske motiver kan ha
positive effekter. Det er ikke snillhet som ligger til grunn for vareutvalget i
butikkene, men produsentenes og handelsstandens egeninteresse og kundens behov.
Det er mye krig, fattigdom og elendighet i
verden, og den enkleste forklaringen på
det kunne være at vi ikke er snille nok mot hverandre. Men dette er selvsagt en
svært overflatisk og naiv forståelse av hvordan sammenhengene i verden er.
Poenget er nemlig at snillhet ikke gir et
tilstrekkelig godt etisk grunnlag for å treffe politiske beslutninger,
for det vi betrakter som en snill handling kan av andre aktører bli oppfattet
som det motsatte, og stå i motsetning til deres interesser. Det kan også være
slik at handlinger som har sitt utspring i snillhet og gode tanker kan ha
sterkt negative effekter på et overordnet nivå og på lang sikt. To eksempler:
1. U-hjelp i form av eksport av billige bruktklær til fattige land har i en del
tilfeller totalt ødelagt markedet for lokal tekstilproduksjon, og derved noe av
næringsgrunnlaget i lokalsamfunnet. 2. USA selger ris til fattige land til
dumpingpriser og kaller dette u-hjelp. Dette har som konsekvens at grunnlaget
for lokal matproduksjon blir svekket. Dette dilemmaet er tydelig også når det
gjelder innvandringspolitikken. Snillhet, her forstått som velvilje for at alle de som av en eller
annen grunn ønsker å bosette seg i Norge skal kunne gjøre det, kan ha dramatisk
negative konsekvenser for norsk kultur og våre velferdsstatlige ordninger.
Snillhet kan altså ha utilsiktede og
langsiktige negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at snillhet er nærsynt
og perspektivløs, og dette er dens svakhet. Vi trenger derfor samfunnsmessige
ordninger og instanser som skal motvirke dette, dvs sørge for at de mange
positive individuelle og snille aktivitetene som blir utført i dette landet også
har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Og
for å ivareta disse funksjonene har vi et politisk system, politikere og
offentlig administrasjon.
Norge er et av verdens rikeste land, og vi
kan være fristet til å tro at vi har det så godt fordi staten er snill. Men
staten er ikke snill. Staten krever inn penger og fordeler disse igjen. Staten gir lover og håndhever dem. Den gir påbud og
forbud og retter til sosiale ytelser og et bredt spekter av hjelpe- og
støttetiltak. På den måten skaper den strukturelle forutsetninger for at
snillheten får gode gro- og vekstforhold i vårt hverdagsliv.
Dette innebærer at statlige vedtak og
ordninger kan komme til å stå i motsetning til det vi oppfatter som snillhet.
Men det innebærer ikke at statens adferd er mindreverdig etisk sett. Det betyr
bare at den må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som
individuelle medborgere kan tillate oss. For mens den jevne kvinne og mann kan
la sin adferd styres av sinnelagsetiske prinsipper, må statens tanke- og
handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn for sin adferd. Det
virker ikke som om de norske biskopene og Per Fugelli har forstått dette.