Utfordringen fra høyre

Kronikk i Sunnmørsposten 17. oktober 

I likhet med Norge har Tyskland et parlamentarisk styringssystem. Regjeringen må ha støtte fra flertallet i forbundsdagen (parlamentet). Dagens regjering består av tre partier, SPD (sosialdemokratene), Die Grüne (de grønne), og FDP, som er et lite næringsliberalt parti.

Tyskland er en forbundsstat, dvs en stat som består av mange delstater, og landet består av 16 slike. Hver av delstatene har sine egne parlamenter. Den 8. oktober var det parlamentsvalg i to av dem, nemlig Hessen og Bayern.

Et felles trekk ved disse to valgene er at de tre partiene som utgjør forbundsregjeringen gikk kraftig tilbake, og at et parti som heter Alternative für Deutschland (AfD) gikk kraftig fram. I Bayern fikk AfD 14,6 prosent av stemmene nå, og 10,2 ved forrige valg. I Hessen oppnådde partiet 18,4 prosent, mot 13,1 i 2018. På landsnivå får nå AfD over 20 prosents tilslutning på meningsmålinger, og er det nest største partiet i landet. For mange er dette urovekkende. De ser på AfD som sterkt høyreorientert, og mener at partiet er rasistisk og antidemokratisk.

AfD la nylig fram et tipunktsprogram. Fem av disse dreier seg om landets energipolitikk. Energikostnadene i Tyskland er svært høye. AfD sier de vil anstrenge seg for å redusere disse. Det vil de gjøre ved å starte opp igjen de atomkraftverkene som har blitt stengt ned de siste årene, og de vil bygge nye. De vil også gjenoppta gassimporten fra Russland som ble stoppet som en reaksjon mot Russlands invasjon i Ukraina, for russisk gass er mye billigere enn LNG-gass som kommer fra USA og fra Midtøsten.

AfD er motstandere av EU i sin nåværende form. De vil avskaffe EU som politisk union. EU bør være det EU opprinnelig var tenkt å være, nemlig en økonomisk union, og ikke mer enn det, mener de.

Regjeringen i Tyskland har innført mange restriksjoner for å motvirke klimaforandringene, og har varslet en del nye og skarpe tiltak i årene framover. Men alt dette er AfD i mot, for de mener at vi slett ikke har noen klimakrise, slik som regjeringen påstår, og at regjeringens klimapolitikk påfører befolkningen og industrien store og unødvendige kostnader.

Den viktigste årsaken til AfDs framgang er trolig forbundsregjeringens innvandringspolitikk. Tysklands vekslende regjeringer har tradisjon for å føre en svært liberal politikk på dette området. I den sammenheng kan det nevnes at det i 2015 kom over én million flyktninger til Tyskland. Så har tilstrømmingen svekket seg noen år, men nå øker omfanget kraftig igjen. I 2022 kom det 2,67 millioner til landet, 1,2 reiste ut, så nettotallet var 1,46 millioner. 1,1 millioner av disse kom fra Ukraina. Den sterke innvandringen har blitt en svært stor belastning for kommunene, men staten vil ikke, eller er ikke i stand til å gi dem tilstrekkelig hjelp. Nå ser det ut til at det er i ferd med å vokse fram en tverrpolitisk enighet om å begrense innvandringen, men om det kommer til å skje og i hvilken grad er uvisst.

I alle de fem østlige delstatene i Tyskland, de som utgjorde DDR fram til 1990, er AfD det nest største partiet. Dette til forskjell fra situasjonen i den vestlige delen av landet, der de til nå har slitt med å komme over sperregrensen på 5 prosent. I Nordrhein-Westfalen, den største delstaten i landet, fikk partiet bare 5,2 prosent av stemmene.

Det kan tenkes at valgresultatene i Hessen og Bayern som er omtalt ovenfor, sammen med tilslutningen på landsomfattende meningsmålinger, innevarsler et nasjonalt gjennombrudd for AfD. Spørsmålet er hvilke mottiltak de andre partiene da vil ty til. Til nå har de benyttet en ‘brannmurtaktikk’, som innebærer at de nekter enhver form for samarbeid med AfD, ‘og samarbeid’ definerer de veldig radikalt. Dersom forutsetningen for at et forslag skal kunne bli vedtatt i et politisk organ er at AfD støtter det, blir det ikke framsatt, uavhengig av om forslaget er fornuftig eller ikke. Noen få ganger har det likevel skjedd, men har da blitt møtt med massiv kritikk i massemedia, fra andre partier, og ført til uro i det politiske miljøet.

Ledende politikere i AfD har i løpet av de siste årene kommet med en del uttalelser som reiser berettiget tvil om partiets demokratiske sinnelag, og forfatningspolitiet (Bundesamt für Verfassungsschutz) følger partiet med argusøyne. Fra politikere i andre partier har det blitt fremmet synspunkter som går i retning av å forby AfD. Men trussel om forbud kan komme til å stå i motsetning til det som blir ønsket. Brannmurpolitikken mot partiet har presset det inn i en offerposisjon som lederne har visst å utnytte til sin fordel. Det har skaffet partiet ekstra sympati. Krav om forbud, og prosessen med å iverksette det, kan ytterligere styrke sympatien for partiet i befolkningen.

Neste år er det valg i de østlige delstatene Brandenburg, Thüringen og Sachsen. Med den sterke medvinden som AfD nå har kan det godt tenkes at det vil bli det største partiet i en eller flere av disse delstatene. Dersom det skjer er det sannsynlig at brannmuren etter hvert kommer til å slå noen sprekker, for til slutt å bryte helt sammen. Det er ikke usannsynlig at det kan være en fordel for landets politiske system, for det å sette opp barrierer mot partiets politisk innflytelse, mot velgernes vilje, kan neppe sies å være i samsvar med demokratiske prinsipper. Dessuten kan det tenkes at det å trekke AfD inn i den politiske varmen kan tjene til å moderere de mest ytterliggående kreftene i partiet. Fra andre land har en erfaring for at det kan fungere.

En kirke i krise – og veien ut av krisen

På trykk i Dagen, 17. oktober

Det står ikke så bra til i Den norske kirke (DNK). Dette kommer til uttrykk på forskjellige måter. I dag er det ca 3,5 millioner medlemmer i DNK, 300.000 færre enn for 10 år siden. Hvert år mister DNK én prosent av medlemsmassen, og slik har det vært de siste 20 årene. For sju år siden, i 2017, ble 62 prosent av femtenåringene konfirmert. I den samme perioden falt tallet på døpte fra ca 34 000 til ca 28 000. Et annet uttrykk for tilbakegangen er tallet på gudstjenester. I 2015 ble det arrangert 61 900 gudstjenester. Det tilsvarende tallet i 2022 var 57 600.

Den utviklingen som tallene ovenfor representerer kan ha flere ulike årsaker, og i denne sammenheng må det nevnes at vi ser de samme tendensene i de fleste land i Europa, og det gjelder både de protestantiske og de katolske kirkene. Men i denne sammenheng kan det være vel så interessant å se dette i lys av den styrende ideologien og organisasjonsformen i DNK.

I tilknytning til kommunevalget nå i høst ble det også avviklet kirkevalg, valg på medlemmer til menighetsråd og bispedømmeråd. Måten dette valget ble gjennomført på kan forståes som et uttrykk for organisasjonsformen og -ideologien bak kirkevalget.

På grunnlag av vedtak på kirkemøtet ble kirkevalgene rundt om i kommunene lagt til samme tid og sted som kommunevalgene. Begrunnelsen for dette har vært at en slik kan stimulere til større valgdeltakelse enn andre måter å avvikle valgene på.

Ved de siste kirkevalgene har oppslutningen gått jevnt nedover. I 2015 var den på 16,7 prosent av de stemmeberettigte. I 2019 stemte 12,7 prosent. Nå i år var den tilsvarende prosenten 9. Vanlige folk ble forundret over den sterke nedgangen i valgdeltakelsen, og ledende kirkefolk ble sjokkerte, for det var investert store ressurser i avviklingen av valget, 70 millioner kroner, som innebar at hver eneste stemme ‘kostet’ 260 kr. På samme måten som nedgangen i medlemstall og aktivitet, kan dette forståes som redusert oppslutning om DNK.

Umiddelbart etter valget begynte ledende kirkefolk å analysere situasjonen. Noen mente at dagspressen hadde skylda. Massemedia hadde knapt omtalt kirkevalget, og svært mange var derfor uvitende om det, ble det sagt. Andre poengterte at det intense samrøret med kommunevalget hadde skygget for oppmerksomhet mot kirkevalget. ‘Kanskje er det likevel ikke så lurt å arrangere kirkevalget så tett integrert inn mot kommunevalget’, mente noen. Det som før har blitt brukt som argument for å få god oppslutning om kirkevalget er i ferd med å bli standardforklaringen på den elendige valgoppslutningen! Flere har også tatt til orde for at kirkevalgene heretter i hovedsak skal skje elektronisk, slik det også nå var anledning til. 92000 valgte å stemme på denne måten i år.

Jeg tror at problemet stikker langt dypere. Det dreier seg om kirkens selvforståelse. Dagens kirkeledere tror at DNK fremdeles er en statskirke, et forvaltningsorgan og en integrert del av statsadministrasjonen – eller de oppfører seg som om de tror det. Måten den sentrale kirkeledelsen fungerer på tydeliggjør dette. Sekretariatet til kirkerådet består av over 100 toppkompetente saksutredere som produserer lange detaljerte utredninger om trivielle forhold og tilstander, og som bare i liten grad tar på alvor og formidler forståelse for at DNK er kirke, og ikke et statlig direktorat. Med grunnlag i en slik organisasjonskultur og -struktur er det helt logisk, ja selvsagt, at en har flere forskjellige kirkepolitiske lister og at valgsystemet blir lagt opp så nært som mulig til det politiske valgsystemet, som en kopi av dette.

Dersom en vil gjøre noe seriøst for å snu den beklagelige utviklingen må DNK begynne å forstå seg selv som en frivillig organisasjon. Dersom en skifter til en slik forståelse vil det være helt andre demokratikriterier enn de som gjelder i offentlig administrasjon som blir aktuelle. Frivillige organisasjoner, inkludert politiske partier, velger sine tillitsvalgte på årsmøter i sine lokallag, ansikt til ansikt med de som står på valg, og i direkte kommunikasjon med disse. Valg til organ på høyere nivå i organisasjonen skjer ved at tillitsvalgte på ett nivå er kandidater for nivået over dette. Dette innebærer ikke at valgsystemet i frivillige organisasjoner er mindre demokratisk enn i det politiske systemet. Det er bare forskjellig, forskjellig og tilpasset disse organisasjonenes funksjon og struktur.

For at overgangen til en slik endring av organisasjonskulturen i DNK skal kunne skje må sekretariatet til kirkerådet omorganiseres og drastisk reduseres i størrelse, og en del ny og annerledes kompetanse må komme inn. Den sterke byråkratiseringen av dagens kirkestyre vil være en hemsko i det eventuelle arbeidet med å lede DNK fram til en mer realistisk forståelse av hvem hun er, en frivillig organisasjon.