Folkekirken 2066 - et scenario

Kronikk i Sunnmørsposten den 22. april 2014

År 2016 ble et betydningsfullt år og et veiskille for Folkekirken. I dag, 50 år senere, kan det være på sin plass med et tilbakeblikk.

"Den Norske Folkekirken", som på folkemunne blir kalt "Folkekirken", er ett av de største trossamfunn i Norge i dag, men det var større før. I 2013 var 75 prosent av befolkningen medlemmer der, mens det i dag bare er 31 prosent. Fram til 2016 var betegnelsen "Den norske kirke", men på Kirkemøtet dette året ble navnet endret til "Den Norske Folkekirken". Navnevalget hadde sin bakgrunn i en aprilspøk i 2014 i avisen Vårt Land, men ledende krefter i kirken tok dette på alvor. De syntes det var et godt forslag, og de fremmet det på kirkemøtet i 2016, der det ble vedtatt med klart flertall. Hovedbegrunnelsen var at den nye betegnelsen understreker kirkens vektlegging av å være en "inkluderende folkekirke". "Evangeliet er for alle folkeslag, Guds nåde omfatter oss alle" var et spissformulert argument som ble brukt som argument for navneskiftet.

På begynnelsen av 2000-tallet skapte "homofilispørsmålet" mye uro i kirken. Krefter som kunne ha vært brukt for fremme av evangeliet gikk med til energitappende intern strid. Dette hadde sin bakgrunn i at Stortinget i 2008 vedtok en ny kjønnsnøytral ekteskapslov. I utgangspunktet var kirken sterk motstander av dette, men flere og flere av de ledende innenfor norsk kirkeliv, inkludert biskopene, lot seg etter hvert overtale til å akseptere likekjønnede kirkelige ekteskapsinngåelser. Det ble fremmet forslag om å utarbeide liturgi for likekjønnet ekteskap på kirkemøtet i 2014, men det falt. Nytt forslag ble fremmet på kirkemøtet i 2016, og ble da vedtatt.

Kirkemøtets vedtak om utarbeidelse av vigselsliturgi for likekjønnete ekteskap inkluderte en bestemmelse om at prester som av samvittighetsgrunner var motstandere av likekjønnede ekteskap kunne reservere seg mot slike. I en del menigheter, spesielt på vest- og sørvestlandet, førte dette til problemer, fordi det der ikke fantes prester som kunne utføre slike vielser, noe de kirkelige fellesrådene var lovmessig forpliktet til å yte. Derfor ble prestenes generelle reservasjonsrett opphevet på begynnelsen av 2020-tallet. Den siste presten som nektet å utføre likekjønnede vielser gikk av med pensjon i 2051.

På På 2030-tallet begynte det å bli en del debatt om gruppeekteskap i dagspressen. "Hvorfor er ekteskapslovgivningen bare innrettet mot parforhold?", ble det spurt. "Noen mennesker er glad i flere, og ikke bare én", ble det hevdet. Synspunktet fant god klangbunn også i kirken. Biskop Kyrre Eliassen hevdet i et avisinnlegg i april 2029 at gruppeekteskap var i samsvar med Guds vilje, og at Jesus slett ikke hadde pålagt oss å elske bare ett menneske, men mange. Eliassen hevdet også at gruppeekteskap helt ut var i samsvar med den jødisk/kristne kulturarven, og han henviste i den sammenheng til kong Salomo som levde i et (sterkt utvidet) gruppeekteskap som besto av 1001 personer. I 2035 vedtok Stortinget å åpne for gruppeekteskap, begrenset oppad til ni personer, og året etter sluttet kirkemøtet seg til dette. Det første kirkelige gruppeekteskapet, bestående av en kvinne og tre menn, ble inngått i Hamar domkirke senhøstes 2036.

De siste 50 årene har det økumeniske landskapet undergått en del endringer. På grunn av de sterke konservative kreftene i Den katolske kirken (DKK) har samarbeidet mellom den og Folkekirken kjølnet, og er nå i realiteten avsluttet. Folkekirken er ikke villig til å gjenoppta samarbeidet med DKK før den sistnevnte erkjenner gruppeekteskap som en gudvillet ordning.

Folkekirkens brudd med DKK har blitt erstattet med økt samarbeid med muslimene. Alt i 2012 hadde Svenska Kyrkan begynt med gudstjenestlig liknende møter sammen med muslimene, men her som på en del andre områder ligger Folkekirken noe etter Svenska Kyrkan. Først på 2020-tallet ble det vanlig med felles kristne/muslimske gudstjenester her i landet. Begrunnelsen for dette samarbeidet ble konsist formulert høsten  2013 av den da nyvalgte erkebiskopen i Sverige, Antje Jackelén. "Vi tror på den samme guden", sa hun. Riktig nok er det noen små forskjeller når det gjelder synet på Jesus, men i den store sammenhengen er det bagateller, sa hun videre.

Også på det frikirkelige feltet har det skjedd en del endringer. Noen frikirkesamfunn har vokst en del. Det gjelder først og fremst Påskevennene, men økningen i medlemstallet i frikirkelige menigheter har på ingen måte veid opp for det stor frafallet fra Folkekirken. (Påskevennene kalte seg før 2046 for pinsevenner. Bakgrunnen for at de endret navn var en erkjennelse av at påsken er en langt viktigere høytid enn pinsen for de kristne. Nesten ingen i dag vet hvorfor vi feirer pinse, mens de aller fleste har sterkt positive assosiasjoner til ordet "påske", snødekte vidder som sola skinner på og Kvikklunsj.)

Folkekirkens brudd med DKK har blitt erstattet med en ny allianse, mellom Påskevennene og DKK. En viktig del av grunnlaget for dette samarbeidet er at de har sammenfallende syn på ekteskap og samliv. Ekteskapet er for én mann og én kvinne, mener de begge. Et annet poeng er at det har gått opp for påskevennene at karismatisk aktivitet i form av tungetale og støyende bønnerop på ingen måte er uvanlig blant katolikker. Den utløsende faktoren for utviklingen av samarbeidet mellom disse to kirkesamfunnene var at Ulf Ekman, den innflytelsesrike grunnleggeren og lederen av den store frikirkelige menigheten "Livets Ord" i Sverige, konverterte til DKK i 2014. I de fleste byene i Norge er det i dag felles gudstjenester mellom påskevenner og katolikker.

Volda, 3. mai 2066.

Kven er idrettsungdomane?

Kronikk i Sunnmørsposten den 17. mars saman med Johann Roppen

I ein del kommunar i Møre og Romsdal vart det hausten 2013 gjennomført ei undersøking mellom ungdomsskuleelevar og førsteklassingar på vidaregåande skule. Denne artikkelen byggjer på deler av dette materialet, svara til elevane i desse kommunane: Hareid, Vanylven, Sande, Volda, Ørsta og Giske, til saman 1680 elevar. Føremålet med denne kronikken er å kaste lys over den idrettslege aktiviteten mellom ungdomane.
Totalt sett var ca halvparten av respondentane forholdsvis aktive idrettsfolk, men det var stor skilnad kommunane i mellom. 63 prosent av Sande-elevane svara at dei hadde deltatt i aktivitetar tre eller fleire gonger siste månaden i regi av eit idrettslag. Hareid og Ørsta er i den andre enden på skalaen med høvesvis 43 og 44 prosent. Men det er stor skilnad på klassetrinna. I åttande klasse svara 56 prosent av elevane positivt på spørsmålet ovanfor. Denne prosentandelen vert gradvis lågare opp gjennom klassetrinna, og i første klasse vidaregåande er det berre halvparten så stor andel som er aktive idrettsfolk som i åttande klasse. Fråfallet er størst frå tiande klasse til første klasse vidaregåande, 41 prosent – 28 prosent, og fråfallet  gjer seg gjeldande for stort sett all idrettsleg aktivitet, med eitt unntak: Trening på treningsstudio. Frå åttande klasse til første klasse vidaregåande vert andelen som nyttar denne treningsformen firedobla, frå 8 prosent til 32.
Det store fråfallet frå idretten opp gjennom klassetrinna er ei stor utfordring for idrettsleiarar. Denne undersøkinga gir oss ikkje grunnlag for å seie noko om årsakene til dette, og vi har derfor heller ikkje konkrete framlegg til kva som kan gjerast. Men vi har vi likevel gjort oss opp tankar om i kva retning ein bør arbeide for å finne ut meir om dette.
Idrettsleg aktivtet er sjeldan eller aldri berre det. Ungdom er sjeldan med på organiserte idrettsaktivitetar berre for idretten si skuld. Idrett inneber også venskap og moro og meingsfulle sosiale fellesskap. Når fråfallet frå organisert idrett er spesielt stort i spranget frå ungdomsskule til vidaregåande skule, har det truleg samanheng med at det då skjer store endringar i livssituasjonen til dei unge. Dei kjem inn i eit nytt skulesystem med andre verdiar og haldningar enn dei er vane med, og omgangs- og venekretsen vert endra. Dei har også kome eit steg nærare vaksenrolla, og krava som vert stilte til dei frå samfunnet si side har blitt skarpare og tydelegare, og det vert mindre rom for for leik-prega aktivitetar.
Dersom vi har rett i dette, og ein vil setje inn større innsats for å halde idrettsinteressa oppe blant ungdom, vil det ha sterkt avgrensa effekt å satse berre på tiltak som går rett inn mot dei idrettslege aktivitetane. Generell miljøbygging, satsing på miljøfaktorar som ligg i utkanten av idretten, vil truleg ha betre effekt.
Ikkje uventa var fotball den mest populære idrettslege aktiviteten mellom elevane. Heile 42 prosent dreiv med &organisert fotballtrening og konkurransar i idrettslag&. Det var langt ned til den nest mest popuære idrettslege aktiviteten, handball, 14 prosent. Men det er ein viss skilnad på kjønna når det gjeld dette. For ti år sidan var jentefotball eit nesten ukjent fenomen, men i dag svarer 38 prosent av jentene at dei i løpet av dei to siste åra har drive med organisert trening og konkurransar i idrettslag innan denne idrettsgreina. Det tilsvarande talet for gutane er 45. Slik sett kan vi seie at fotball er ein (nesten) like vanleg idrett mellom jentene som mellom gutane. Handball, derimot, ser ut til å vere meir kjønnsdelt. Kvar femte jente driv med handball, men berre kvar tiande gut.
I undersøkinga hadde vi med ei rekke spørsmål som var retta inn mot &opplevd livskvalitet&, og svara på desse spørsmåla kopla vi samen til ein samlevariabel &livskvalitet&, og vi analyserte dette mot aktivitet i idrettslag. Dette ga som resultat følgjande: 55 prosent av dei som svara at dei hadde delteke på organisert idrettsleg aktivitet fem eller fleire gonger i løpet av den siste månaden kom i kategorien &god livskvalitet&. Det tilsvarande talet for dei som hadde delteke i slik aktivitet &ingen gonger& var 45.
Det viste seg også at det var ein nær samanheng mellom skuletrivsel og idrettsaktivitet. Mellom dei som svara at dei dreiv med organisert idrettsleg aktivitet minst ein gong i månaden var det 53 prosent som svara at dei trivdest. Mellom dei som svara at dei ikkje trivdest på skulen var den tilsvarande prosentandelen berre halvparten, 27.
Vidare viste det seg at utdanninga til foreldra også hadde effekt på dei unge sin idrettslege aktivitet. Mellom dei ungdomane som hadde begge foreldre med høgskule/universitetsutdanning var 46 prosent aktive i idrett. Dersom ingen av foreldra hadde høgare utdanning var den tilsvarande prosenten 32.
I skjemaet spurte vi ikkje direkte om familiens økonomi, men om kor god råd elevane meinte at deira familie hadde hatt dei siste to åra, og svara på dette spørsmålet kopla vi mot idrettsaktiviteten. Det viste seg då at 85 prosent av dei som var idrettsaktive meinte at familieøkonomien deira var god. For dei som ikkje var idrettsaktive var den tilsvarande prosenten 74.
Ovanfor har vi sett at idrettsleg aktivitet har samanheng med ei rekke aspekt av ungdomane sin totale livssituasjon. Stor idrettsleg aktivitet heng saman med god opplevd livskvalitet, trivsel på skulen og foreldras økonomi  og utdanning. Men ein ting er å kunne påvise at det finst samanhengar, noko heilt anna er det å vise korleis samanhengane er. Men det spørsmålet gir ikkje denne undersøkinga svar på.