Europas død

Kronikk i Sunnmørsposten, 17. august.

Douglas Murray er en kjent britisk forfatter, som i 2017 skrev boken ‘The Strange Death of Europe’. Boken solgte i store opplag i Storbritannia. Nå er boken oversatt til norsk under tittelen ‘Europas underlige død’. Boken fortjener like stor oppmerksomhet her som i sitt hjemland.

Bokens hovedtema er den store innvandringen til Europa fra muslimske land, og den innvirkningen dette har på vår kultur og våre politiske og sosiale institusjoner. Boken gir  også en grundig analyse av de sosiokulturelle forutsetningene for masseinnvandringen.

Boken er skrevet ut fra en konservativ og innvandringskritisk synsvinkel, og la det med en gang være sagt: Dette er en dypt pessimistisk og dyster bok, noe som blir antydet allerede i bokens tittel. Budskapet blir tydeliggjort allerede i bokens første setning: «Europa er i ferd med å begå selvmord». Spørsmålet er om Murray på en tilfredsstillende måte er i stand til å begrunne sin samfunnsdiagnose og spådom. Jeg mener ‘tja’.

Utgangspunktet for Murrays analyser er Europas demografiske situasjon. Nesten alle europeiske land har en sterkt aldrende befolkning. Årsaken er de store fødselskullene det første tiåret etter siste verdenskrig, og nåtidens lave fødselstall blant de etniske europeerne. Dersom en befolkningsstørrelse skal holde seg stabil, må hvert par i gjennomsnitt få 2,1 barn. I dag er det ikke ett eneste europeisk land der det er tilfelle. Norge har en av Europas høyeste fertilitetsrater på 1,86, som altså likevel er godt under det nivået som kunne holde den etniske norske befolkningen på et stabilt nivå. Til sammenlikning kan det nevnes at Tysklands rate er 1,44. I Europa er det i dag bare tre typer mennesker som får 3 eller flere barn – de veldig rike, de fattige og nyankomne innvandrere. Når det likevel er befolkningsøkning i mange europeiske land, skyldes det innvandring, og at innvandrerne får flere barn enn de etniske europeerne. Somalia er på tredjeplass som opprinnelsesland for innvandrere til Norge, etter Polen og Litauen. I Somalia er fødselsraten 5,99, fjerde høyest i verden (2015-tall).

De lave fødselstallene blant etniske europeere, immigrasjonen og de høye fødselstallene blant immigrantene har i mange europeiske land ført til at noen av disse har svært høye andeler med utenlandsk bakgrunn. I Norge er nå innvandrerandelen på 17 prosent, og i Sverige godt over 20 prosent. Murray nevner at demografiske analyser viser at etniske svensker kan bli en minoritet i sitt eget land i de fleste nålevende svenskers liv.

Murray mener at europeisk kultur og mentalitet er preget av en slags tretthet og ringeakt for egen kultur og egne verdier, og en tilsvarende overdreven skjønnmaling av muslimsk kultur og tradisjon. Europas tretthet skyldes i stor grad kristendommens tilbakegang, mener Murray, som selv er erklært ateist. I Storbritannia avtar oppslutningen om kristendommen raskere enn i de fleste andre vestlige land. I 2010 var ca. to tredjedeler av befolkningen kristne. Dersom avkristningen fortsetter i samme tempo som nå vil andelen bli redusert til en tredjedel i 2050.

Det at Europa er i ferd med å miste sin religion og tiltro til sine egne verdier betyr at vi er i ferd med å miste vår historie, for kristendommen var ryggraden i denne. Etterkrigstidens dyrkelse av menneskerettighetene, som av og til blir omtalt i religiøse vendinger, kan forståes som en sekulær versjon av den kristne samvittigheten, men det utbredte misbruket av dette begrepet har vannet det ut slik at det i dag langt på vei har mistet normdannende kraft. Murray spør: «Hvor lenge kan et samfunn bestå etter at det har slitt fortøyningene til sin opprinnelse og tingene som gav det kraft og framdrift?»

Alle, uansett politisk overbevisning og holdninger til innvandring, har vært enige om at integrering må være et overordnet mål for innvandringspolitikken. Men ikke noe land i Europa har mestret dette. Angela Merkel innså dette allerede i 2010. Hun sa da: «Selvsagt har forsøket på å bygge et multikulturelt samfunn og å leve side om side og ha glede av hverandre mislyktes; det har mislyktes fullstendig.» Året etter sa den franske presidenten Nicolas Sarkozy dette: «Sannheten er at vi i alle våre demokratier har vært altfor opptatt av identiteten til dem som kom, og ikke av identiteten til landet som ønsket dem velkommen.» Mange andre politikere og forskere har innsett det samme, men til tross for dette har de likevel strødd rundt seg med floskler om ‘fargerike fellesskap’ og ‘mangfold’.

Sannheten er at politikerne ikke vet hvordan en kan oppnå integrering og fredelig mangfold, og ingen andre heller. Innvandrerghettoene i Europas storbyer vokser, med derav følgende kulturelle, sosiale og økonomiske motsetninger og no-go-soner. Problemet er velkjent også i Norge. I Dagsnytt18-sendingen i NRK, 2. august i år, måtte Kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner innrømme at en også i Norge har store problemer på dette området. Stikk i strid med hva politikerne har forventet og sagt har ikke innvandrerne kommet til oss for å tilegne seg vår kultur. «De hadde med seg sine egne kulturer. Og de tok dem med seg akkurat på det tidspunktet da vår egen kultur manglet selvtilliten til å gjøre seg gjeldende. Ja, det var faktisk med en viss lettelse at mange europeere ønsket velkommen en slik mulighet til å glemme seg selv.», skriver Murray.

De som er innvandringsskeptiske og nærer mistro til ‘fargerike fellesskap’ og ‘multikultur’ vil finne mange gode argumenter i denne boken. Innvandringsliberale bør også lese den, i det minste for å ruste seg mot de førstnevntes argumenter. Alle andre, de som befinner seg mellom disse ytterpunktene, vil få mer innsikt og bli litt klokere, men trolig ikke mer lykkelige.

Douglas Murray: Europas underlige død. Document forlag, Oslo 2018.

Samhandlingen med andre

Trykket i Vårt Land, 8. august

"Vi har alt, men det er også alt vi har." Ole Paus

Viktor E. Frankl var en østerriksk lege og psykiater. Han var født i 1905 og døde i 1997. Han studerte medisin ved universitetet i Wien, og han spesialiserte seg senere innenfor psykiatri. Han var mest opptatt av å studere årsakene til depresjon og selvmord, og han begynte å arbeide med å utvikle behandlingsmetoder mot dette.

Da nazistene kom til makten i Østerrike i 1938, fikk Frankl forbud mot å behandle "ariske" pasienter fordi han var jøde. Han søkte om visum til USA og fikk det, men reiste ikke. Han valgte å bli i Wien for å ta seg av sine gamle foreldre. I desember 1941 ble han gift.

Høsten 1942 ble Frankl og hans kone deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, og senere til Dachau. Hans kone døde i Bergen-Belsen. Begge Frankls foreldre og hans bror led samme skjebne. Den eneste av Frankls nærmeste slektninger som overlevde nazistenes terror var hans søster Stella.

Frankl overlevde altså oppholdene i konsentrasjonsleirene, og etter krigen begynte han å arbeide med spørsmålet om hvorfor han og andre ikke bukket under og ble drept, mens andre døde. For sin egen del sto det klart for ham at det var det intense håpet om å få se sin kone igjen, og planene om å rekonstruere en vitenskapelig avhandling som hadde blitt ødelagt av nazistene, som holdt ham i live. Noe liknende var tilfelle også for mange andre som overlevde. Det var ikke nødvendigvis de som var sterkest fysisk sett som klarte seg best, men de som maktet å se en mening med livet, som klarte å klynge seg til et framtidshåp. Med denne erkjennelsen som utgangspunkt gjorde han seg opp noen tanker om hva som gir livet mening.

Samfunnsforskere har i etterkrigstiden arbeidet mye med begrepet ”individualisering” for å beskrive sentrale utviklingstrekk i de vesteuropeiske landene. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal velge, ikke bare mellom varer i butikken og politiske partier, men også helsetjenester, skoler, livsstil og kjønn.

"Valgfrihet" er altså vår tids fremste og viktigste ideal. Det trumfer alt. Ingen er motstander av frihet til å velge, for valgfrihet har på mange måter gitt oss bedre liv. Men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Dyrkingen av det nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert, ja endog latterliggjort. Men perspektivløs valgfrihet uten rammer og moralsk forankring skaper ikke psykisk sunnhet, mener Viktor Frankl. Og for egen del legger jeg til: Ikke gode samfunn heller. Friheten kaster skygge.

Frankl forteller dette om en pasient: I en av konsentrasjonsleirene han var i så han liket av en kvinne som hadde begått selvmord. Hun etterlot en lapp der det sto: "Sterkere enn skjebnen er det mot som bærer den." Frankl kommenterer dette slik: "Til tross for dette motto hadde hun tatt sitt liv. Visdom strekker ikke til uten menneskelig kontakt." For de aller fleste mennesker er det nettopp slik. Meningsfylde er noe som blir skapt i samhandling og fellesskap med andre mennesker. Det er et sosialt produkt, et psykisk bearbeitet sosialt produkt. Frankl sier det slik: "Et menneske oppfyller bare seg selv i den grad han oppfyller en mening ute i verden. Hvis han går inn for å realisere seg selv, fremfor å oppfylle en mening, da mister selvrealiseringen øyeblikkelig sin berettigelse." Meningen med vårt liv er altså noe vi selv skaper. Det nytter ikke å sette seg ned og passivt vente på at meningen med livet skal komme med vinden. Meningen med livet er den meningen vi selv, i samspill med våre medmennesker, gir våre liv. Dette blir tydelig dersom en omformer spørmålet om hva meningen med livet er, til hva som er formålet med livet. Det er vi selv som må bestemme hva vi vil leve for og hvilke mål vi setter oss, innenfor en sosial kontekst. Frankl siterer Friederich Nietzsche som en gang skrev: "Den som vet hvorfor han lever tåler nesten et hvilket som helst hvordan."

Men nær kontakt med andre mennesker er ikke absolutt nødvendig for å leve et meningsfylt liv. Eremitter kan finne mening med sine liv i tilnærmet total isolasjon fra andre mennesker og samfunnet. I slike tilfeller skjer det gjerne med grunnlag i et sterkt religiøst engasjement. Men også for mennesker som lever et alminnelig godt sosialt liv, vil som regel et religiøst engasjement styrke opplevelsen og følelsen av meningsfylde.

Spørsmålet om hva som er meningen med livet har også blitt reflektert en del over fra kristent hold. I et skrift som Martin Luther ga ut poengterte han at kristne ikke trenger å bli fortvilte over hva meningen med livet er (Om et kristenmenneskes frihet, utgitt i 1520.) Det er allerede gitt i Guds ord, Bibelen. Det dreier seg om å behandle sine medmennesker godt og ellers ikke bekymre seg, for som kristne lever vi i Guds nåde.

De to mest kjente bøkene til Victor E. Frankl er: Kjempende livstro, Aventura, Oslo 1993 og Vilje til mening, Arneberg forlag, Oslo 2007.