Historien om en salme

 Kronikk i Sunnmørsposten 25. mars.

Anne Tobine Larsen Øglende kom til verden i Stavanger den 16. mars 1842. Annes far var snekker, fiolinbygger og småbruker. På denne tiden var utvandringen til Amerika på sitt mest intense. I det nye landet var det stort behov for håndverekere av alle slag, kanskje spesielt snekkere, og Annes foreldre tok konsekvensen av det og emigrerte. Da var Anne fire år gammel.

Familien slo seg ned i Chicago, og de forandret sine namn, slik skikken var blant immigrantene. Anne Tobine ble hetende ‘Anna’. Flere sykdommer herjet i det nye landet, og det rammet også Annas familie. Hun ble foredreløs 16 år gammel, og flyttet da inn hos sin noe eldre halvsøster, Rachel, og hennes mann.

Rachel og Anne gikk av og til på møter i en lokal presbyteriansk menighet. En av talerne der var en svært velstående advokat som het Horatio Spafford. Han fattet etter hvert en spesiell interesse for den unge, vakre og intelligente Anna. Da Anna var 19 år giftet de seg. De slo seg ned i Lake View, en forstad til Chicago. De fikk etter hvert fire barn, alle jenter.

I denne tiden var borgerkrigen i USA på det mest intense, og det var stort behov for hjelp til alle sårede og til soldatenes pårørende. Ekteparet Spafford engasjerte seg sterkt i det kirkelige hjelpearbeidet for disse, noe som hadde sammenheng med at de mente at deres tro måtte komme til uttrykk i kjærlige og gode handlinger.

På denne tiden var det en sterk økonomisk utvikling og stor tilflytting til Chicago. Horatio satset store midler på oppkjøp av et stort landområde nord for byen. Han gjorde det fordi han regnet med stor gevinst på investeringene, og gevinsten ville han bruke til filantropisk og kristent hjelpearbeid.

På en reise kom Horatio i kontakt med en britisk astronom, Charles Piazzi Smyth, som hadde utviklet en metode for å beregne tidspunktet for Jesu gjenkomst, og dette skulle skje i 1881. Horatio begynte å legge vekt på dette i sin forkynnelse: ‘Jesus kommer snart igjen’. Han var ingen tilhenger av sin kirkes sterke vektlegging av evig pine i helvete, men vektla at Gud var en barmhjertig gud som hadde kjærlig omsorg for alle mennesker.

Høsten 1871 brøt det ut brann i Chicago, og byen, som i all hovedsak besto av trehus, brant ned. 330 mennesker døde, og 90 000 av byens 300 000 innbyggere hadde blitt hjemløse. Horatios store investeringer var blåst bort, det kjøpte landområdet ble verdiløst, og han satt igjen med stor gjeld fordi kjøpet var lånefinansiert.

Både Anna og Horatio engasjerte seg sterkt i hjelpeaarbeidet etter storbrannen, så sterkt at det gikk på helsa løs. De bestemte seg derfor for å reise til Europa på en slags ferie, for å komme til hektene igjen. Men like før avreise måtte Horatio ta seg av helt nødvendige og viktige forretningsoppgaver. Derfor bestemte de at Anna skulle reise allene sammen med deres fire døtre, og at Horatio skulle komme senere. Den 15. november 1873 la Ville du Havre fra land med kurs for Europa, med sine 313 passasjerer om bord, inkludert  Anna Stafford og hennes fire døtre.

Da Villle du Havre var utenfor New Foundland seks dager senere kolliderte skipet med et stort seil-lasteskip, og i løpet av noen få minutter sank Ville du Havre. Bare 87 overlevde. Alle de fire døtrene til Anna omkom, men hun selv ble reddet. Den 1. desember kom Anna og de andre overlevende til Cardiff. Først da fikk Anna mulighet til å sende et telegram til Horatio og fortelle om tragedien.

Noen få dager senere fikk Horatio plass på et skip til Europa. På turen skrev Horatio en salme som ga uttrykk for hans sinnsstemning, at hans tiltro til Gud var urokket til tross for den store tragedien. Salmen, som på engelsk blir kalt It is well with my soul, er en av de aller mest brukte salmene i amerikansk kirkeliv, og det er flere norske oversettelser av den. Salmen er ikke inkludert i Norsk Salmebok, men finnes i flere norske versjoner og oversettelser på Youtube og Spotify.

Etter at Anna og Horatio kom  tilbake til USA fikk de to barn til, en gutt og ei jente. Men igjen rammet tragedien dem. Gutten døde av skarlagensfeber fire år gammel.

Igjen engasjerte Anna og Horatio seg sterkt i kristen forkynnelse og hjelpearbeid, slik de hadde gjort før skipskatastrofen. Men de kom i konflikt med de dominerende kreftene i menigheten, som mente at problemer, kriser og tragedier var straff for synder en hadde begått. Når familien Spafford hadde blitt så hårdt rammet, måtte det ha sin årsak i grove synder, mente de. Situasjonen ble uholdbar for Anna og Horatio, så sammen med noen nære venner forlot de den presbyterianske kirken og etablerte et nytt kirkesamfunn, The Overcomers.

Etter hvert begynte Horatio og Anna å tenke på en reise til Jerusalem, for de var overbevist om at Jesu gjenkomst var nært forestående, og de ville være der når han kom. Dessuten hadde Horatio etter hvert fått store økonomiske problemer som det kunne være greit å ta avskjed med.

Det ble gjort alvor av planene, og 18 voksne og noen få barn ble med på reisen til det hellige landet, og de ankom Jerusalem i september 1880. Etter noen forberedelser etablerte de en institusjon som de kalte The american colony, og de begynte med sosialt hjelpearbeid i byen, som etter hvert fikk store dimensjoner.

Horatio Spafford døde av malaria i 1888, men driften fortsatte.

Etter hvert, og på en noe tilfeldig måte, ble virksomheten til The american colony også kjent blant en del sterkt troende mennesker i Dalarne i Sverige, og de bestemte seg for å dra til Jerusalem og tilslutte seg the overcomers. Etter å ha solgt alt de eide reiste de av gårde, 38 voksne og 17 barn. De kom til Jerusalem i 1896. Selma Lagerlöf har skildret historien til disse svenskene, slik de hadde det i Dalarne og slik det var i Jerusalem, i romanen Jerusalem, som også er filmet, og som ble vist på norske kinoer for ca 20 år siden.

Bofellesskapet i The american colony gikk i oppløsning på 1950-tallet, men Annas og Horatios etterkommere eier og driver i dag et hotell i Jerusalem, kalt The American Colony Hotel.