Kronikk i Bergens Tidende 7. april
Materiale fra Eurostat, EUs statistikkontor, viser at Norge
har verdens høyeste sykefravær. Det utgjør over 6 prosent av alle avtalte
dagsverk. Samtidig vet vi at det knapt finnes noe annet land i verden der
helsetilstanden er like god som her. Hva kan dette misforholdet skyldes? I en
kronikk i Aftenposten den 25. februar gir Kaveh Rashidi og Sophie Berg et svar
på dette spørsmålet. De mener at det har utviklet seg en ‘syk
sykmeldingskultur’.
Men Rashidis og Bergs svar på spørsmålet er bare en
delforklaring. Det finnes nemlig en hel del antakelser om årsakssammenhengene
på dette området, og noen, men ikke alle, blir støttet av seriøs forskning. Nedenfor
gir jeg en oversikt over noe av forskningen på dette temaet.
Det har vært hevdet at det norske arbeidslivet sysselsetter
en større andel funksjonshemmede enn andre land, og fordi disse oftere er syke
enn funksjonsfriske, påvirker det sykefraværs-statistikken. Men dette stemmer
ikke. I Norge er det en lavere andel sysselsatte funksjonshemmede enn i andre
land som det er naturlig å sammenlikne med.
En har ofte lagt utstøtingshypotesen til grunn. Denne sier
at dårlige arbeidsforhold og belastninger ‘støter’ arbeidstakerne ut til
sykefravær eller arbeidsløshet. Men dersom en ser nøyere på arbeidsforholdene
der det er høyt fravær, er det vanskelig å se slike sammenhenger. Det finnes
heller ikke noe belegg for å si at arbeidsforholdene i norsk arbeidsliv er
verre enn i andre land, og der sykefraværet er langt lavere enn hos oss.
Mårten Palme har gjennom sin forskning i Sverige dokumentert
følgende: Folk som flytter fra et område med høyt sykefravær til et område med
lavt sykefravær tilpasser seg dette, og har mindre sykefravær. Det omvendte
skjer også: Dersom en flytter til et område med høyere sykefravær enn det en
kom fra, vil en bli ‘sykere’. Forklaringen på dette er at det sosiale miljøet
og de normene som er der definerer hva som er sykdom og hva som er legitimt
sykefravær. Det utvikler seg lokale fraværskulturer, sier Palme.
Det er bekvemt å være syk, spesielt dersom en bare er litt
syk eller ikke syk i det hele tatt. Forskningsprosjekter der en har bedt syke
barn om å tegne seg selv mens de var syke, resulterer ofte i tegninger som
viser at de får ligge i dobbeltsenga til foreldrene, at mor er hjemme fra
arbeid og gir omsorg og serverer varm melk med honning i. Noe av den samme
effekten blir voksne syke til del. Sykdom fritar for ansvar og utløser positiv
oppmerksomhet og medkjensle.
I de fleste europeiske land har kvinner betydelig høyere
sykefravær enn menn, i Norge 67 prosent høyere. I Sverige er den tilsvarende
prosentandelen 90. En nærliggende forklaring på dette kunne være at kvinnene
har mer krevende og omfattende arbeid med barneomsorg, at dette tvinger fram
mer fravær fra lønnsarbeidet, og at dette i sin tur kommer til uttrykk som
sykefravær. Men når en sammenlikner par med barn og par uten barn ser en at
kjønnsgapet i sykefravær mellom kvinner og menn nesten er det samme. Dette er
tilfelle både i Norge og i andre europeiske land.
En annen forklaring kunne være at arbeidet i de typiske
kvinneyrkene er mer sykdomsfremkallende enn i mannsyrker. Men det motsatte er
tilfellet. Arbeid i typiske mannsyrker er betydelig mer krevende og farlig enn
i kvinneyrker. I 2017 var 12441 menn utsatt for en arbeidsulykke mot 9496
kvinner. 95 prosent av de som de siste årene har omkommet i arbeidsulykker var
menn. Dersom en sammenlikner menn og kvinner som har like jobber og
arbeidsforhold, finner en at kvinners sykefravær er 1,3 til 1,7 ganger høyere
enn menns fravær.
Gravide kvinner har et høyt sykefravær, men dette forklarer
bare litt av forskjellen i forhold til menn. Dersom en tar ut gravide kvinner
fra datagrunnlaget, blir forskjellen redusert med ca. en fjerdedel.
Når vi så skal forsøke å forstå forskjellen på omfanget av
sykefravær mellom kvinner og menn er det mest nærliggende å tenke seg at det i
typiske kvinneyrker er en sterk tendens til at det utvikler seg lokale
‘fraværskulturer’. Men denne problemstillingen er lite utforsket.
Før var det legen som bestemte om en var syk, og om en var
så syk at det burde føre til sykemelding. Legene var portvakter til
helsevesenet og trygdesystemet og voktere av den gode arbeidsmoral. Men slik er
det ikke lenger. De siste tiårene har legenes autoritet blitt svekket, og det
har først og fremst sammenheng med at
kunnskapsnivået blant pasientene har blitt bedre. Mange pasienter konsulterer
ekspertsider på internett og kan ofte mer om sine vondter og sykdommer enn sin
lege, og har diagnosen klar før legen får tatt fram stetoskopet. Pasientene har
blitt ‘myndiggjort’. Nå er det brukerstyring som gjelder. Det er pasienten selv
som best vet om han/hun er syk, og logisk nok har vår språkbruk i samsvar med
dette forandret seg fra at ‘legen har sykmeldt meg’ til ‘jeg har sykmeldt meg’.
Blant annet derfor er det vanskelig for leger å stå imot uberettigede krav om
sykemelding.
Det er tverrpolitisk enighet om at sykefraværet er for høyt,
men lite blir gjort med det. Hva kan gjøres?
Ett tiltak kan være å legge forholdene bedre til rette på
arbeidsplassene med tekniske hjelpemidler og ved endring og individuell
tilpasning av arbeidsoppgavene. På den måten vil det i mange tilfeller være mulig
å sysselsette flere funksjonshemmede og arbeidstakere som bare er ‘litt syke’. For
å få dette til er det nødvendig med et mye tettere samarbeid mellom primærhelsetjenestene
og arbeidsplassene enn det vi har i dag.
Men det mest effektive med tanke på reduksjon av sykefraværet
ville uten tvil ha vært en revisjon av sykelønnsordningen slik at den ble
mindre generøs. Det har ofte blitt tatt til orde for det, men politikerne anser
at de politiske kostnadene ved det vil være større enn den økonomiske
gevinsten, så derfor kommer ikke det til å bli gjort.
