Katharina von Bora

Kronikk i Sunnmørsposten den 21. oktober

Den 31. oktober i år er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg, og det blir regnet som starten på reformasjonen. Martin Luther, som satte reformasjonen i gang og ledet den de første tiårene, var en sterk personlighet, svært intelligent og hadde en enorm arbeidskapasitet. Men hans personlige egenskaper gir bare litt av forklaringen på at reformasjonen etablerte seg som en bred reformbevegelse. Store oppdagelser som forandret datidens verdensbilde og selvforståelse var med på å berede grunnen for Luthers lære. Pengevesenet utviklet seg raskt, store handelsbyer vokste fram, og nye og bedre veier knyttet disse nærmere sammen. Utviklingen av trykkekunsten dannet grunnlag for nye medier, bøker, flygeblad og skrifter av forskjellige slag. Tiden og samfunnsforholdene la forholdene godt til rette for Luthers budskap. En annen forklarende faktor er at Luther fikk støtte fra mange av landets fyrster. De var lei av pavens innblanding i tysk politikk. En tredje medvirkende suksessfaktor var Katharina von Bora, Martin Luthers kone.

Katharina kom fra en lavadelig familie sør for Leipzig. Hun mistet sin mor bare noen få år gammel. Hennes far maktet ikke å ta seg av henne, og hun ble derfor sendt til et kloster, der hennes tante var abbedisse. Der lærte hun å skrive og lese. Hun lærte også en del latin. Jenter utenfor klostrene fikk sjelden eller aldri så god utdanning den gangen. I 1516 avla hun klosterløfte og ble nonne.

Munkene og nonnene i klostrene i Sachsen var hele tiden godt informerte om reformasjonens framskritt, og den fikk etter hvert mange sympatisører og tilhengere også der. I 1522 begynte en del munker og nonner å forlate klostrene, noe som var strengt forbudt etter landets lover. Katharina og åtte andre nonner klarte påskeaften 1523 å flykte til Wittenberg. Der fikk de god hjelp av Luther, og hjelpen gikk i all hovedsak ut på å skaffe dem ektemenn. Den siste av disse ni nonnene som ble gift var Katharina, og det var med Martin Luther. Martin var ikke spesielt motivert for ekteskap, men Katharina klarte å overtale han.

Katharina og Martin bosatte seg i det forlatte  augustinerklosteret i Wittenberg. Det viste seg snart at Katharina var en svært dyktig administrator og forretningskvinne. Konkret kom det til uttrykk gjennom hennes engasjement i forvaltningen og driften av klosterets eiendommer og gårdsdrift. Når hun så mulighet for å kjøpe opp mer eiendom, så gjorde hun det, i Martins navn, for kvinner var ikke myndige og kunne ikke skrive under på offisielle dokumenter. Deres gård ble etter hvert den største i Wittenberg. Deler av klosteret fungerte også som hybler for studenter og gjestgiveri for de mange som ville besøke Luther. Dette var en solid inntektskilde. Katharinas dynamiske og effektive gårds- og forretningsdrift bidro mer til familiens økonomi enn Martins inntekt som professor. Familien var en av de aller mest velstående familiene i Wittenberg.

Når det gjelder økonomi og praktiske ferdigheter var Martin Katharinas rake motsetning. Han forsto seg ikke på penger og økonomi i det hele tatt. Han nektet å ta imot honorar for sine bøker og publikasjoner, og når han hadde kontanter delte han rundhåndet med nødlidende og tiggere han møtte på sin vei. Han ble flere ganger grundig svindlet.

Overflatisk sett var det store forskjeller på de to ektefellene. Martin var 16 år eldre enn Katharina. Han kom fra et lavere middelklassehjem og bergverksmiljø, mens hun hadde sine røtter i lavadelen. Begge hadde vært i kloster, men dagliglivet i de klostrene de hadde vært i var svært ulikt. Katharina fikk en svært solid utdanning i sitt kloster, og hennes dagligliv besto for det meste av håndverksmessige og praktiske gjøremål. Luthers klosterliv, derimot, besto utelukkende av teologisk og gudstjenestelig aktivitet. Til tross for dette, og til tross for at Martin nokså motvillig lot seg trekke inn i ekteskapet,  fungerte samlivet godt. De ble etter hvert svært glade i hverandre, og de fikk seks barn. Deres egenskaper var komplementære. Hun var praktikeren, organisatoren og forretningskvinnen. Han var den ekstremt produktive teoretikeren, og grunnen til at han kunne være det var nettopp Katharina. Hun la alt til rette for han av praktiske og hverdagslige gjøremål og styrte økonomien. Han kunne ofre seg 100 prosent for den reformbevegelsen han satte i gang, reformasjonen.

Dette er likevel ikke hele sannheten, for vi vet at Katharina til en viss grad var samtalepartner for sin mann i arbeidet med flere av hans publikasjoner. Ved kveldsmaten i hjemmet deres kunne svært mange være til stede, studenter som bodde på hybel i huset og gjester som hadde kommet for å besøke og søke råd og veiledning hos Luther. Ved disse måltidene ble dagsaktuelle, teologiske og filosofiske temaer tatt opp, og Luther holdt nesten hver kveld tale ved bordet. Disse talene ble senere utgitt som bok, også på norsk. (Luthers bordtaler, Tanum-Norli, Oslo 1978). Katharina deltok som eneste kvinne på disse måltidene/møtene. Hun hadde også et ansvar for tilrettelegging og forberedelse i sammenheng med trykking av Martins publikasjoner.

Martin Luther døde i 1546. I sitt testamente gjorde han Katharina til enearving, vel vitende om at hun ikke kunne bli det, for enker hadde ingen arverett den gangen i Sachsen. Til tross for at eiendommene deres var svært verdifulle, kom altså dette ikke Katharina til gode. Hun ble tvunget til å flytte ut med de barna som da bodde hjemme. På grunn av krigshandlinger måtte hun flykte fra Wittenberg. Etter krigen reiste hun tilbake. To fyrster som hadde sluttet seg til reformasjonen sørget for hennes underhold. På en reise i 1552 ble hun utsatt for en stygg trafikkulykke. Der ble hun sterkt skadet, og døde kort tid etter.

Kilder

Heinz Schilling: Martin Luther. Rebell in einer Zeit des Umbruchs. C.H. Beck, München, 2016
Martin Treu: Katharina von Bora. Drei Kastanien Verlag, Wittenberg, 2016

Merkels makt - valg i Tyskland

Kronikk i Sunnmørsposten, 22. september

Den 24. september skal det være parlamentsvalg ("Bundestagswahl") i Tyskland. Tyskland har et parlamentarisk system som er nokså likt det norske. Regjeringen må ha et flertall bak seg i parlamentet ("Bundestag").

Ved forrige valg, i 2013, var den prosentvise fordelingen mellom partiene slik som det framgår av tabellen nedenfor. Tabellen viser også den siste tilgjengelige meningsmålingen (13. september, Insa). I parentes: Antall representanter.

Parti	Valg 2013	Menings-måling 13.9.2017
CDU	41,5% (309)	37%
SPD	25,7% (193)	23%
Die Grünen	8,4% (63)	8%
Die Linke	8,6% (64)	10%
FDP	4,8%	8%
AfD	4,7%	9%
Andre	6,2%	5%

I Tyskland er det en sperregrense på 5 prosent ved Bundestagswahl. Som vi ser av tabellen er det i dag fire partier som er representert i Bundestag, disse: CDU som er et sentrum/høyreparti, SPD som er sosialdemokratisk, Die Grünen som er veldig likt Miljøpartiet her hos oss, og Die Linke som likner en del på SV i Norge, eller muligens er enda rødere. Tabellen viser også at dersom valgresultatet blir omtrent som framstilt i tabellen, så vil også FDP, som ligner en del på partiet Venstre i Norge, og AfD, som er et sterkt høyreorientert/populistisk parti, bli representert  i Bundestag ved det kommende valget, noe disse partiene altså ikke har vært i inneværende valgperiode.

FDP har i mesteparten av etterkrigstiden hatt regjeringsansvar sammen med CDU eller SPD, men ved forrige Bundestagswahl falt partiet ut av Bundestag. Det ble da dannet en storkoalisjon mellom CDU og SPD.

I årets valgkamp er det naturlig nok de to største partiene som har fått mest oppmerksomhet, og massemedia framstiller den politiske striden først og fremst som duell, som en strid mellom de to statsministerkandidatene, Angela Merkel (CDU) og Martin Schulz (SPD).

Martin Schulz overtok som leder av SPD, og som dette partiets kandidat til statsministerembetet i mars i år. Til å begynne med scoret Schulz svært godt på meningsmålingene, og en så for seg at SPD kunne få et kraftig oppsving ved det kommende valget. Men etter at den mest glødende euforien hadde lagt seg, begynte det å gå nedover med både SPD og Martin Schulz på meningsmålingene.

Den 3. september var det "valgduell" mellom Merkel og Schulz på TV. SPD hadde store forhåpninger til dette. Her hadde SPD en stor mulighet til å komme på offensiven igjen. Det kunne bli det største partiet, og Schulz kunne bli statsminister. Men dessverre for SPD gikk det ikke slik. Noen hadde regnet med en langt mer pågående og krigersk Schulz enn det en fikk se. Men Schultz var antakelig så offensiv som situasjonen tillot. For nesten alt han eventuelt kunne ha kritisert og angrepet Merkel for har SPD gjennom regjeringssamarbeidet hatt et medansvar for. Meningsmålingene etter TV-duellen viste at det store flertallet av seerne mente at Merkel var vinneren. Så situasjonen nå er slik som det framgår av tabellen ovenfor. SPD ligger dårlig an sett i forhold til forrige valg, og de fleste regner med at SPD har små muligheter til å kunne forbedre sin situasjon nevneverdig i tiden fram mot valget.

Hva er forklaringen på den vedvarende sterke posisjonen til CDU?
CDU var opprinnelig et konservativt parti, men har gradvis beveget seg inn mot det politiske sentrum. SPD har gjort det samme, og dette har blitt tydeliggjort ved at de to partiene i inneværende valgperiode har dannet regjeringskoalisjon. Dette har gitt rom for et nytt parti til høyre for CDU, nemlig AfD (Alternativ für Deutschland). Etter all sannsynlighet vil de etter valget ha i overkant av 50 representanter i Bundestag. Også FDP har etter all sannsynlighet tjent på CDUs bevegelse mot sentrum. I løpet av siste valgperiode, der partiet altså har vært uten representanter i Bundestag, har FDP tatt et skritt eller to mot høyre, og kan regne med å få omtrent like mange representanter som AfD.

I stor grad vil valget den 24. september være et valg av Bundeskansler, Merkel eller Schulz. Men disse to er egentlig ganske like. De er jevngamle og de står hverandre nær, politisk sett. Men Merkel har betydelig mer relevant politisk erfaring enn Schulz. Hun har siden hun ble medlem av Helmut Kohls regjering i 1991 hele tiden hatt sentrale posisjoner på nasjonalt nivå. Dette i motsetning til Schulz. Han har de siste 20 årene vært EU-politiker i Brüssel, og før det var han borgermester i sin hjemby, Würselen, en by på Ålesunds størrelse nær grensa til Holland.

Merkel nyter stor tillit i befolkningen. Mens 63 prosent av befolkningen er tilfreds med Merkel, er det bare 39 prosent som er fornøyd med Schulz. Også målt etter en hel del andre dimensjoner, som f.eks. kompetanse, troverdighet og "sympatisk væremåte" kommer Merkel bedre ut enn Schulz.

Angela Merkel er ingen stor taler. Hun uttrykker seg enkelt og på et folkelig vis. Hun er langt mer tålmodig avventende og har bedre selvkontroll enn hennes politiske motstandere. I skarpe debatter lar hun gjerne motstanderne rase fra seg før hun avrunder, og avslutter med konklusjoner som framstår som godt gjennomtenkte og endelige. Hun er sterkt realitetsorientert, ingen prinsipprytter. Før Fukushimaulykken i Japan i mars 2011 hadde SPD argumentert sterkt for avskaffelsen av atomkraft i Tyskland, men CDU som da hadde regjeringmakten sammen med FDP, avviste dette i sterke ordelag. Men etter ulykken snudde Merkel tvert, og argumenterte som om hun alltid hadde ment dette, og nå skal det altså senest i løpet av 2022 bli slutt på atombasert energiproduksjon i Tyskland.

Blant annet på grunnlag av en solid økonomisk framgang de siste årene, og en pragmatisk og realitetsorientert politisk ledelse, er de politiske motsetningene i Tyskland moderate. Det er vel dette som har gitt tyske aviser grunnlag for å karakterisere den tyske valgkampen som kjedelig. Men det er vel slik tyskerne vil ha det.

Dagspressens tillitsproblem

Kronikk i Sunnmørsposten 6. juli 2017

De fleste dagsavisene har problemer. Opplagstallene går ned, inntektene svikter, og de sliter også med lesernes tillit. Denne kronikken drøfter noen dimensjoner som kan være relevante for å få innsikt i disse problemene.

"Tillitsundersøkelsen 2016", som ble gjennomført av TNS Gallup for kommunikasjonsbyrået Trigger, undersøkte hvilke instanser og yrkesgrupper befolkningen har tillit til, og i hvor stor grad. Denne undersøkelsen viste blant annet at fageksperter som uttaler seg til offentligheten kommer aller best ut. 80 prosent av de spurte svarte at de hadde stor tillit til disse. Ledere i humanitære og frivillige organisasjoner var den kategorien som kom nest best ut med 54 prosent. Politikerne kom svært svakt ut på undersøkelsen. Bare 18 prosent hadde tillit til dem. Men nesten nederst på skalaen kom dagspressen. 11 prosent hadde tillit til VG, 8 prosent til Dagbladet og 6 prosent til Nettavisen. Dagspressens sjefredaktører var også inkludert i undersøkelsen. 13  prosent av intervjupersonene svarte at de hadde høy tillit til næringslivsledere, og bare 6 prosent til sjefsredaktørene i Norges sju største medier. Årsaken til dette kan være at sjefsredaktørene i disse avisene både har et redaksjonelt og økonomisk ansvar. I tillegg til å ivareta presseetiske standarder må de også hanskes med utdaterte forretningsmodeller, dårlig økonomi og nedbemanninger. Dette kan skape uløselige dilemmaer, og presseetikken må av og til gi tapt for de tvingende økonomiske realitetene, og tillitsforholdet til leserne blir skadelidende.

Noe annet som har bidratt til denne svake tilliten er de nye annonseformatene, de nyhetsartiklene er merket med "annonsørinnhold" eller "sponset innhold". Og denne merkingen er gjort med så små bokstaver at teksten vanligvis ikke blir lagt merke til, og det er også hensikten. Formålet med denne formen for reklame er selvsagt å gi reklameinnholdet en mer overbevisende kraft ved å gi det skinn av å være journalistikk. Er det nødvendig å minne om at dette svekker tilliten til seriøs journalistikk?

Journalister er, som folk flest, ærlige, og de (fleste) har som ideal å formidle kunnskap og informasjon på en saklig måte, og de bestreber seg også (som regel) på å holde sine egne (parti)politiske preferanser i bakgrunnen. Likevel slår av og til deres politiske sympatier  gjennom og farger deres tekster, og dagspressens politiske profil er således et avtrykk av  journaliststandens syn på politikk og samfunnsspørsmål.  "Medieundersøkelsen 2016" viste at Rødt har seks ganger så høy oppslutning blant journalister som blant folk flest. Dersom de partipolitiske sympatiene blant velgerne hadde fordelt seg på samme måte som blant journalistene, ville Rødt hatt 12 representanter på Stortinget og Fremskrittspartiet ingen.

Avisene er til en viss grad avhengige av å ha lesere og å tjene penger, for den generøse pressestøtten dekker ikke helt ut deres utgifter. For å vekke lesernes interesse og inspirere til lesing trenger en visse incitamenter eller triks. I en slik sammenheng blir overskriftene viktige. De skal trekke til seg lesernes blikk og stimulere til videre lesing, og en overskrift skal ikke være for lang. Derfor brukes helst enkle og sterke ord. De skriver for eksempel "slakte" når vi vanlige lesere sier "kritisere" eller "er uenig med". Et søk på "slakte" i Sunnmørspostens elektroniske arkiv kan fortelle oss at Nortura igjen skal slakte høner, at Kjetil Rekdal har slaktet både en dommer og opptil flere spillere, og at en oppdretter i Ytre Namdal må slakte 750.000 laks.

Et annet yndlingsord blant journalister er "rase", og med det mener de ikke "folkerase" eller "snøras" eller liknende, men det er et verb som trolig betyr å være rasende. Dette ordet bruker journalister i hytt og pine når de aner at noen er litt misfornøyd med ett eller annet, eller er uenig med noen. For et oppslag av typen "Kjetil Rekdal er kanskje litt uenig med dommeren" selger ikke. En overskrift i Sunnmørsposten den 10. februar i år lyder slik "Trump raser etter å ha tapt i ankedomstol".  Nede i teksten blir det nevnt at Trump vil anke avgjørelsen, og han skriver: "Vi sees i retten, rikets sikkerhet står på spill." Raseri? Et annet eksempel, Sunnmørsposten, 5. april i år: "Idrettsleder raser mot OL-utredning i Lillehammer". Men hva dreide det seg om? Lillehammer kommune har utredet muligheten for et OL i regionen i 2026 eller 2030. Leder i Troms Idrettskrets, Knut Bjørklund ble intervjuet om dette og sa: "Jeg hørte det for ti sekunder siden. Jeg har ikke rukket å tenke så mye på det. Det forteller bare at det er en del folk sørpå som mangler sosiale antenner, rett og slett." Dette kaller altså Sunnmørsposten "å rase".

To andre ord som journalister, spesielt sportsjournalister, liker er "knuse" og "gruse", og med det mener de visst "vinne over" eller "seire". Hvorfor bruker de ikke disse godt innarbeidede ordene som alle har et forhold til og forstår?

Språket i dagspressen kan være av varierende kvalitet. Dramatiske hendelser med kort avstand til deadline kan av og til gi tidspress med knapp tid til skriving og korrekturlesing, og i slike tilfeller kan dårlig språk unnskyldes. Men ofte har journalisten god tid på seg, og da må en kunne forvente en noenlunde feilfri tekst. Et eksempel på det motsatte står i dagens Sunnmørspost, 20. juni, på side 14. "Audi RS6 Performance: Det finnes ingen familiebiler på det norske markedet som drøyere enn denne bilen." Og lenger nede i samme artikkel: "Det er egentlig stor humor fra mennene i hvite frakker i Audi Sportavdelingen."

Dersom pressen skal gjenreise tilliten i befolkningen (som den kanskje aldri har hatt) vil noen tiltak være dyre og omfattende, men noen trenger ikke å koste så mye. En kan kanskje begynne med å sette de mest lesekyndige journalistene til kvalitetssikring og  korrekturarbeid?

Snillhetens styrke og svakhet

Kronikk i Sunnmørsposten, 13. januar 2017

Sist sommer, den 16. juli, skrev Per Fuggelli en kronikk i Aftenposten med tittelen Snillheten i Norge er truet. I artikkelen nevnte han fire forskjellige trusler mot snillheten i det norske samfunnet, og det var tydelig at han mente at regjeringen har et delansvar for denne sørgelige situasjonen. I 2016 kritiserte biskopene ved flere anledninger norsk flyktningpolitikk. De mente at regjeringen førte en unødvendig streng flyktningpolitikk, dens politikk på dette området var ikke snill nok. Men hva innebærer det å være snill?

Å være snill betyr å oppføre seg slik i forhold til andre mennesker at de føler seg satt pris på eller opplever glede. "Den gylne regel", at vi skal oppføre oss mot andre mennesker slik vi vil at de skal oppføre seg mot oss, kan sees på som en konkretisering av dette, og dette er dypest sett et etisk spørsmål. Etikk er den delen av filosofien som arbeider med spørsmål av denne typen: "Hva er godt", "Hva er det rette", "Hvordan bør en oppføre seg". Grovt sett kan etikk, som filosofisk begrep, deles i to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk.

Sinnelagsetikk innebærer at en har fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en handling, men legger derimot vekten på dens effekter og konsekvenser. Snillhet må betraktes som en sinnelagsetisk holdning, for snillhet har alltid empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Snillhet kommer fra hjertet, ikke fra hjernen.

Snillhet er en personlig egenskap, men den er ikke medfødt. Den er delvis situasjonsbetinget. Den kan trenes opp, eller dø hen. Snillhet er en ressurs som ikke blir brukt opp, men den krever vedlikehold. Snillhet er en form for investering som vanligvis ikke slår feil, for når vi viser snillhet mot andre får vi snillhet tilbake. Det innebærer at vi ved å være snill mot andre også er snille mot oss selv. Snillhet er et smøremiddel for sosiale relasjoner, og den skaper derfor tilhørighet og samhold. Snillhet gir god samvittighet, og den er kanskje menneskets beste lykkepille (Per Fugelli). Dette er snillhetens styrke.

Da pave Frans var biskop i Argentina brukte han å spørre rike som kom for å skrifte om de hadde gitt penger til de fattige. "Ja", svarte de ofte. "Men la du selv pengene i hånden til den fattige?" spurte han. De fleste svarte "nei", og da irettesatte han dem. De hadde misforstått, sa han. Finansielle transaksjoner er ikke snillhet. Snillhet er noe som kommer til uttrykk i det personlige møtet mellom mennesker, en egenskap ved mellommenneskelige relasjoner.

Men snillhet er selvfølgelig ikke den eneste egenskapen som skal til for å gjøre mennesker lykkelige og skape gode samfunn, for vi lever i politiske, økonomiske og sosiale strukturer som har både negative og positive effekter for det gode liv, og det er ikke bare snillhet som gjør livet godt for oss. Til og med egoistiske motiver kan ha positive effekter. Det er ikke snillhet som ligger til grunn for vareutvalget i butikkene, men produsentenes og handelsstandens egeninteresse og kundens behov.

Det er mye krig, fattigdom og elendighet i verden, og den enkleste  forklaringen på det kunne være at vi ikke er snille nok mot hverandre. Men dette er selvsagt en svært overflatisk og naiv forståelse av hvordan sammenhengene i verden er. Poenget er nemlig at snillhet ikke gir et  tilstrekkelig godt etisk grunnlag for å treffe politiske beslutninger, for det vi betrakter som en snill handling kan av andre aktører bli oppfattet som det motsatte, og stå i motsetning til deres interesser. Det kan også være slik at handlinger som har sitt utspring i snillhet og gode tanker kan ha sterkt negative effekter på et overordnet nivå og på lang sikt. To eksempler: 1. U-hjelp i form av eksport av billige bruktklær til fattige land har i en del tilfeller totalt ødelagt markedet for lokal tekstilproduksjon, og derved noe av næringsgrunnlaget i lokalsamfunnet. 2. USA selger ris til fattige land til dumpingpriser og kaller dette u-hjelp. Dette har som konsekvens at grunnlaget for lokal matproduksjon blir svekket. Dette dilemmaet er tydelig også når det gjelder innvandringspolitikken. Snillhet, her forstått  som velvilje for at alle de som av en eller annen grunn ønsker å bosette seg i Norge skal kunne gjøre det, kan ha dramatisk negative konsekvenser for norsk kultur og våre velferdsstatlige ordninger.

Snillhet kan altså ha utilsiktede og langsiktige negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at snillhet er nærsynt og perspektivløs, og dette er dens svakhet. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger og instanser som skal motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og snille aktivitetene som blir utført i dette landet også har positive konsekvenser samlet sett, på et overordnet nivå og på lang sikt. Og for å ivareta disse funksjonene har vi et politisk system, politikere og offentlig administrasjon.

Norge er et av verdens rikeste land, og vi kan være fristet til å tro at vi har det så godt fordi staten er snill. Men staten er ikke snill. Staten krever inn penger og fordeler disse igjen. Staten  gir lover og håndhever dem. Den gir påbud og forbud og retter til sosiale ytelser og et bredt spekter av hjelpe- og støttetiltak. På den måten skaper den strukturelle forutsetninger for at snillheten får gode gro- og vekstforhold i vårt hverdagsliv.

Dette innebærer at statlige vedtak og ordninger kan komme til å stå i motsetning til det vi oppfatter som snillhet. Men det innebærer ikke at statens adferd er mindreverdig etisk sett. Det betyr bare at den må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som individuelle medborgere kan tillate oss. For mens den jevne kvinne og mann kan la sin adferd styres av sinnelagsetiske prinsipper, må statens tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn for sin adferd. Det virker ikke som om de norske biskopene og Per Fugelli har forstått dette.