”Jeg
må innrømme at jeg har store problemer med å akseptere medienes manipulering av
liberale prinsipper. Under dekke av demokratisk ansvarliggjøring produseres en
enorm makt til mediene selv. I realiteten dreier det seg om iscenesettelsen av
et offentlig ratifisert flertallstyranni.”
Michael Ignatieff, kanadisk forfatter og
politiker
Den 7. januar i år angrep to muslimske terrorister
redaksjonslokalene til satiretidsskriftet Charlie Hebdo i Paris, og grunnen var
at tidsskriftet ved flere anledninger hadde trykket det som etter ekstreme
islamisters mening var sterkt krenkende bilder og harselas med deres profet,
Muhammed. Som en slags støtteaksjon for dette første terroranslaget angrep
andre terrorister omtrent samtidig et jødisk kjøpesenter i den samme byen. I
disse to angrepene døde til sammen 17 personer.
Charlie Hebdo har gjennom årene kommet med svært sterke
karikaturer, rettet mot et vidt spekter av tanker, religioner, politiske
anskuelser, religionsutøvere og politikere. Men noen har stort sett gått fri,
nemlig sterkt venstreorienterte politikere og venstresosialistiske ytringer.
Alle avarter av massemedia har dekket terrorangrepet på en
svært grundig måte. Nesten alle har forsvart Charlie Hebdos rett til å opptre
som de har gjort. Denne massive støtten har ikke bare vært rettet mot
tidsskriftet, men har i mange tilfeller også blitt formulert som en støtte til
uinnskrenket og ekstrem "trykkefrihet". Som en form for
støtteerklæring har mange aviser og tidsskrifter også gjengitt noen av
karikaturene, og en hyppig begrunnelse for dette er at noe annet ville ha vært
"selvsensur".
Pressefrihet, slik den blir praktisert i vår del av verden,
er meget omfattende, og pressen kan gå meget langt i karakteristikker og sjikanøse
omtaler av navngitte personer. De lovene og bestemmelsene som gjelder for den
vanlige mann og kvinne er langt på vei opphevet dersom gjerningspersonen har yrkestittel
"journalist" eller "redaktør". Mens det for vanlige borgere
i en rettslig sammenheng er forbudt å nekte å informere om kriminell aktivitet,
er det helt ut tillatt for journalister. Det heter kildevern, og journalisters
rett til å skjule kriminalitet er faktisk lovhjemlet, i Straffeprosessloven av
1981, § 125 og i Tvisteloven av 2005, § 22-11. At journalister således har et
mye bredere handlingsrom enn vanlige mennesker, blir gjerne begrunnet på
følgende måte: Selv om myndighetspersoner i dette samfunnet stort sett er
ærlige og oppfører seg skikkelig, kan korrupsjon og andre former for
illegalitet forekomme. I mange tilfeller vil imidlertid dette bli forsøkt
skjult, og her er det pressen kommer inn. Dens viktigste oppgave er nettopp å
avsløre urettmessig og illegitim maktutøvlse, uhederlighet og andre tvilsomme
former for aktivitet, og å bringe dette fram i lyset. Og jeg er helt enig. Vi
trenger en presse som er seg denne funksjonen bevisst, og som oppfører seg i
samsvar med det. Men dette innebærer at pressen har stor makt, og det er på
grunnlag av en slik erkjennelse at uttrykket "den fjerde statsmakt" har
blitt brukt om pressen.
I et intervju med Sunnmørsposten den 10. januar kommenterer
avistegner Roar Hagen i VG pressens makt fra en litt annen vinkel. Han sier
blant annet dette: "Når slikt skjer,
får jeg på følelsen av å ha verdens mektigste våpen i mine hender."
Han overdriver kanskje litt. Men uansett kan det ikke være tvil om at det å
beherske ordet og den satiriske blyanten kan være svært effektive våpen. Ordet
og tegningen kan være sterke maktmidler.
Innenfor maktteori er det en utbredt oppfatning av at der
det er makt, der må makten overvåkes, for dersom den ikke blir det, kan den
lett bli misbrukt. Men hvem overvåker den fjerde statsmakt? Det er pressen
selv, gjennom "Pressens faglig utvalg" (PFU). Dette er et organ som
består av 7 personer. Fire av disse er pressefolk (journalister og redaktører)
og tre representerer "allmenheten" http://presse.no/pfu/statistikk/ .
I 2014 ferdigbehandlet PFU 131 saker, og klagerne fikk medhold i 40 prosent av
disse. Og det er ikke så verst, kan en kanskje si, når en tenker på hvor fullt
det er av kverulanter i dette landet. Men hovedpoenget er dette: PFU har ingen
dømmende makt, og kan ikke ilegge den/de dømte noen som helst form for
sanksjoner. I noen tilfeller og i beste fall har PFUs dommer en svak
normdannende effekt. Det prinsippet som ligger til grunn for PFU er altså at
den beste vokteren av havresekken er bukken. Alle er ikke enig i det. Heller
ikke jeg.
Charlie Hebdo blir altså omtalt som et satirisk tidsskrift,
men hva er satire? Det er kanskje lettest å definere det i relasjon til
mobbing. Mens mobbing er krenkelser nedover mot noen som er svakere enn deg
selv, er satire krenkelse oppover, mot makthaverne. Og satirens virkemidler er
blant annet harsellering, provokasjon, fornærmelse og latterliggjøring. Kanskje
mest det siste. Men det er ikke alltid så lett å vite hvem som har makt og hvem
som er avmektig, og dagspressen er heller ikke så opptatt av det. Poenget i
denne sammenheng er, som jeg har påvist ovenfor, at dagspressens makt er stor,
og at denne makten i mange sammenhenger blir brukt nedover, og da heter det
altså mobbing og ikke satire.
Når muslimenes profet, Muhammed, på det groveste blir karikert,
og når muslimer føler seg krenket av det, bør en i medmenneskelighetens navn ta
det på alvor. Det er mobbeofrene som må ha definisjonsmakten for hva mobbing
er, ikke mobberne. Det er de krenkede som har rett til å definere hva en
krenkelse er. Det kan iallfall ikke være krenkerne, i dette tilfelle Charlie
Hebdo og deres klakører.