Derfor er vi så syke

Kronikk i Bergens Tidende 28. februar 2010.

Sykefraværet i norsk arbeidsliv er mye høyere enn i de fleste land det er naturlig å sammenlikne oss med, ca 7 %. I løpet av det siste halvåret har vi i dagspressa og i allmenheten hatt en intens debatt om dette. Denne diskusjonen hadde vi også i 2001. Da fikk vi avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Denne hadde som mål at sykefraværet skulle reduseres med 20 %, og virkemidlene skulle blant annet bestå av tiltak som innebar at de sykemeldte skulle følges bedre opp. Men i dag er sykefraværet på samme nivå som det var i  2001, og de bedriftene som har IA-avtaler har et høyere sykefravær enn bedrifter som ikke har det. Målet med avtalen er således ikke nådd. Dagens avtale går ut 1. mars, og arbeidet med en ny IA-avtale – basert på de samme prinsippene og tiltakene som den forrige -  er i gang.

De tiltakene som ligger i IA-avtalen har altså ikke fungert. Til tross for dette skal en nå fortsette i det samme sporet. Min tanke er at når de virkemidlene som er hjemlet IA-avtalen ikke virker, så har det sin årsak i en feilaktig eller mangelfull teori om hva som er årsaken til det høye sykefraværet.

Utstøtingshypotesen.  IA-avtalen bygger på utstøtingshypotesen. Det er et premiss at den nye avtalen også skal gjøre det (http://www.nav.no/Arbeid/Inkluderende+arbeidsliv/218775.cms). Utstøtingshypotesen sier at sykefravær og uføretrygding skyldes dårlige arbeidsforhold og belastninger på arbeidstakerne. Men dersom en ser nøyere på arbeidsforholdene der det er høyt fravær, er det vanskelig å se noen sammenheng. Det finnes heller ikke noe belegg for å si at arbeidsforholdene i norsk arbeidsliv er verre enn i andre land, og der sykefraværet er langt lavere enn hos oss.

Nei, forklaringene ligger helt andre steder:

Arbeidstakere er bare delvis arbeidstakere. Uansett hvor vi er, er vi mennesker. Ingen, ikke en gang arbeidsnarkomane, er bare arbeidstakere. På godt og vondt blir vi påvirket ikke bare av kollegaer, men også av venner, familie og massemedia, og dersom vi skal være i stand til å forstå sykefraværet i arbeidslivet, må vi trekke inn disse dimensjonene. Noen eksempler:

Kvinner og sykefravær. Kvinnene står for 60 prosent av sykefraværet i arbeidslivet. Årsaken til dette er ikke at kvinner har større belastning i arbeidslivet enn menn, men har sammenheng med (restene) av det klassiske kjønnsrollemønsteret: Kvinner har fremdeles et større ansvar for barn og hjem enn menn, med den ekstra belastning som ligger i det. At de oftere ”må” være hjemme ved barns sykdom, og at dette blir registrert som sykefravær. Svangerskapsrelatert fravær spiller naturligvis også en viss rolle.

Sykefravær er smittsomt uavhengig av om en er syk eller ikke. Mårten Palme har gjennom sin forskning i Sverige dokumentert følgende: Folk som flytter fra et område med høyt sykefravær til et område med lavt sykefravær tilpasser seg dette, og har mindre sykefravær. Det omvendte skjer også: Dersom en flytter til et område med høyere sykefravær enn det en kom fra, vil en bli ”sykere”. Forklaringen på dette er innlysende: Det sosiale miljøet og de normene som er der definerer hva som er sykdom og hva som er legitimt sykefravær, og disse normene varierer fra sted til sted.

Legene er ikke lenger portvakter til helsetjenestene. Før var det legen som bestemte om en var syk, og om en var så syk at det burde føre til sykemelding. Legene var portvakter til helsevesenet og voktere av den gode arbeidsmoral. Men slik er det ikke lenger. Det siste tiåret har legenes autoritet blitt sterkt svekket, noe som delvis er tilsiktet fra myndighetenes side, men som også har sammenheng med at kunnskapsnivået blant pasientene har blitt hevet. Pasientene har blitt ”myndiggjort”. Nå er det brukerinnflytelse og brukerstyring som gjelder. Det er pasienten selv som best vet om han/hun er syk eller ikke, og logisk nok har vår språkbruk på dette området forandret seg fra at ”legen har sykmeldt meg” til ”jeg har sykmeldt meg”. Men når portvaktene således har blitt suspenderte, og når det er opp til den enkelte ”syke” å selv bestemme hva som er legitim grunn for sykefravær, vil det for hvert lokalsamfunn og hver arbeidsplass danne seg lokale standarder og normer for hva som er ”sykt”. Derfor ser vi også store variasjoner i sykefraværet mellom arbeidsplasser som er svært likeartede.

Også uføretrygding er smittsomt. De sju kommunene i landet som har høyest andel uføretrygdede er alle nabokommuner i Sør-Troms/Vesterålen (Ballangen, Gratangen, Evenes, Tranøy, Torsken, Ibestad, Lavangen, i denne rekkefølgen). Noe av forklaringen på dette finnes i mangel på arbeidsplasser, høy gjennomsnittsalder og nedgang i folketall, men det finnes mange andre utkantkommuner i dette landet med nettopp disse særtrekkene, og som ikke har spesielt høy andel uføretrygdede.

En helt annen forklaring på høyt sykefravær ligger i at det på mange måter er bekvemt å være syk, spesielt dersom en bare er litt syk eller ikke syk i det hele tatt. Forskningsprosjekter der en har bedt syke barn om å tegne seg selv mens de var syke, resulterer ofte i tegninger som viser at de får ligge i dobbeltsenga til foreldrene, at mor er hjemme fra arbeid og gir omsorg og serverer varm melk med honning i. Noe av den samme effekten blir voksne syke til del. Sykdom fritar for ansvar, en får positiv oppmerksomhet og medkjensle. Og dersom en ikke er altfor syk kan en endelig få tid til å lese den boka som en lenge har hatt lyst til å lese eller rydde i kjelleren. Dersom det til og med er slik at en ikke taper penger på dette – og det gjør en jo stort sett ikke i dette landet – er det vel ikke så underlig at noen og enhver lar seg friste.

Dersom en mener at det høye sykefraværet i Norge bør reduseres, og dersom en tar det som er skrevet ovenfor på alvor, blir det neste spørsmålet hva som bør gjøres. Men å svare på det faller (heldigvis) utenfor konseptet for denne kronikken.