Palestinas framtid

Kronikk i Sunnmørsposten, 10. september 2013.

Etter hardt press fra USAs utenriksminister John Kerry ser det nå ut til å bli nye samtaler mellom Palestina og Israel. Den erklærte målsettingen med disse samtalene er at de etter hvert skal gå over til å bli reelle fredsforhandlinger og føre til opprettelse av en palestinsk stat. Det er et mål at en skal ha forhandlet fram en avtale i løpet av ni måneder. Som et ledd i begynnelsen på forhandlingsprosessen var partene den 29. juli samlet til middag i Washington. På menyen sto palestinsk mat. Dette var trolig den eneste seieren palestinerne vil oppnå i "fredsforhandlingene".

Som et tillitsskapende tiltak kunngjorde israelske myndigheter at 1000 palestinske fanger i israelske fengsler skal bli satt fri. Mange av disse hadde sonet ferdig sine straffer før 1999, og noen av dem har sittet i fengsel mer enn 30 år. De skal bli sluppet løs puljevis mens forhandlingene pågår, dersom palestinerne i tilstrekkelig grad er medgjørlige.

Hvorfor er jeg pessimist?

USA skal ha en slags meglerrolle i samtalene. Den mest sentrale megleren vil bli Martin Indyk, som har vært USAs ambassadør i Israel og har vært en sentral person i AIPAC, en stor, søkkrik organisasjon som har som formål å fremme israelske interesser i USA. Frank Lowenstein skal være Indyks nestkommanderende. Lowenstein er kjent som en svært militant forkjemper for Israel. Mens USA og Israel sitter på den ene siden av forhandlingsbordet, skal palestinerne sitte alene på den andre. Med en slik forhandlingskonstellasjon er det helt urealistisk å tenke seg at en vil kunne komme fram til en avtale som  palestinerne kan godta.

Jeg tror altså at fredsforhandlingene blir mislykket også denne gangen, og hovedgrunnen til det er at Israel ennå ikke har nådd sitt mål. Israel har planer om langt flere og større bosettinger, og tar sikte på å kolonisere mye mer av palestinsk land før de går med  på noen fredsslutning, og før de aksepterer opprettelsen av en slags palestinsk "stat". For å tydeliggjøre sine hensikter i så måte har den israelske regjeringen kunngjort at det i nærmeste framtid vil bli bygget 1000 nye boliger i de okkuperte områdene, og at de økonomsiske støttetiltakene for bosettinger vil bli økt og at flere vil få slik støtte. De bosettingene som ligger lengst inne i Palestina vil få mest.

Situasjonen i dag

I dag er det ca 320 små og store jødiske bosettinger i Palestina med til sammen over 500 000 innbyggere. De fleste av disse er etablert i et strategisk mønster som har et tosidig formål, å splitte opp Palestina i mange småbiter, og å sikre seg den beste dyrkingsjorda. Bosettingene er bundet sammen med hverandre og Israel med et nettverk av veier med høy standard. Palestinerne får ikke kjøre på disse, og får bare lov til å krysse dem gjennom et fåtall kontrollposter. Ved disse kontrollpostene må palestinerne ofte vente i timesvis for å slippe gjennom, og de blir systematisk utsatt for nedverdigende og ydmykende behandling. Mens bøndene tidligere bare hadde noen få hundre meters avstand til jordene sine, må de nå i mange tilfeller kjøre lange omveier. Store landområder har på denne måten blitt utilgjengelige for eierne. Land som på denne måten blir liggende ubenyttet blir beslaglagt av okkupasjonsmakten.

En rekke offentlige og private organisasjoner har erklært Israels bosettingspolitikk for brudd på menneskerettighetene og internasjonal rett, blant annet FNs sikkerhetsråd. Israel bryr seg ikke om dette, men trapper opp takten på etableringen av bosettinger. En har således begynt å bygge 3000 nye boliger mellom Maale Adumim, som er den største bosettingen i Palestina (ca 35 000 innbyggere), og Jerusalem. Denne bosettingen vil fullføre dannelsen av en "korridor" av store bosettinger som vil dele Palestina i to.

Bantustanisering

Jeg tror altså ikke at Israel er interessert i reelle forhandlinger nå, ikke ennå. Og sett fra Israels synspunkt: Hvorfor skal de forhandle? Israel er sterkt nok både militært og politisk til å få akkurat det resultatet de vil. Og hva vil de? Det sier ikke israelske politikere noe om, men det israelske politiske handlingsmønsteret antyder dette:

Israel ønsker å ta mye mer av Palestina enn de har gjort til nå, men ikke alt, for palestinerne må ha en plass å være, og å jage dem over til nabolandene, slik som utenriksminister Lieberman går inn for, er urealistisk. Men palestinerne kommer til å bli presset sammen på mange små områder som er adskilt fra hverandre med israelske bosettinger, veisystemer og veisperringer. Disse områdene inne i det framtidige stor-Israel vil trolig få en form for kommunalt selvstyre, og over dette vil de få lov til å etablere et samarbeidsorgan/regjering, som kanskje vil få en noe sterkere og tydeligere status enn dagens selvstyremyndighet . På denne måten vil israelske politikere kunne argumentere for at palestinerne har fått sin stat.  Men en slik begrepsforståelse står i motsetning til enhver tenkelig definisjon av begrepet "stat".  

I Sør-Afrika, i apartheidtiden, lagde en liknende konstruksjoner. De fargede ble samlet i små reservater på den dårligste dyrkingsjorda, og de fikk et slags indre selvstyre, men uten at de hadde kontroll over sine grenser, og ingen av de rettighetene som gjør at en stat kan kalles en stat. Disse områdene ble kalt bantustans, og det ser ut som om Israel har valgt den løsningen for Palestina. FN og nesten alle land i verden vil protestere mot dette, og har for så vidt allerede gjort det, men USA kommer nok fortsatt til å støtte Israel, og da er saken avgjort. Sagt på en annen måte: Det er for sent. Det blir ikke noen stat som heter Palestina.