Hvor kommer jødene fra?

Kronikk i Sunnmørsposten den 18. desember 2010.

Mange av leserne vil nok reagere med undring på spørsmålet i overskriften. For svaret vet jo "alle": Jødene ble fordrevet fra sitt hjemland, første gang etter ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem i det 5. århundret f.kr, og andre gang etter ødeleggelsen av det andre tempelet i år 70 e.kr. Siden har de levet som minoritet i mange land, men nå, etter 2000 år i diaspora kommer de "hjem". Men den israelske historikeren Shlomo Sand gir oss i boken "The invention of the jewish people" en noe annen versjon av jødenes historie.

Ble jødene fordrevet?

Sand skriver at det var svært få som ble fordrevet  til Babylon i den første fordrivelsen, bare den intellektuelle og politiske eliten. Også den andre fordrivelsen, i år 70 e.kr, omfattet få mennesker, noen krigsfanger som ble tatt med som slaver tilbake til Rom. Romerne tvang aldri befolkningen i erobrede land i eksil. Etter tempelets fall fortsatte jødene å bo i sitt land og dyrke sin jord. En del av dem konverterte til kristendommen utover mot 500-tallet, og enda flere til Islam 100 - 200 år senere. Disse poengene har vært kjent lenge. Blant andre mente både David Ben Gurion, Israels første statsminister, og Yitzhak Ben-Zvi, landets andre president, at de palestinerne jødene møtte i de første fasene av koloniseringen hadde jødisk avstamming.  

Men dersom dette er sant, hvor kommer da alle jødene fra? Svaret på dette spørsmålet er temaet i Sands bok, og hans svar er slik: I perioden 200 f.kr. til 100 e.kr. ekspanderte den jødiske religionen sterkt. Mange folkegrupper og stammer gikk over til jødedommen. Flere hundre tusen mennesker, kanskje millioner, konverterte til jødedommen. På det meste hadde 7-8 % av befolkningen i Romerriket  jødedommen som sin religion. Noe senere tok hele stater jødenes religion som statsreligion. De viktigste var Himyar i det som i dag er Jemen, og Khazarriket mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. 

Himyar

På 300- og 400-tallet vokste det fram en statsdannelse på det området som i dag er Jemen. I 384 konverterte kongen til jødedommen, og gjorde den til statsreligion. Jødedommen var statsreligion fram til ca 530. Men også etter dette bekjente en stor del av befolkningen seg til denne religionen, og de fikk også beholde sin religion etter at muslimene overtok makten i 629. Ja, de hadde til og med en særskilt beskyttet status.

Men på begynnelsen av 1900-tallet begynte jødene å bli forfulgt i Jemen, og før staten Israel hadde blitt etablert i 1948, hadde en tredjedel av dem emigrert til Palestina. I sammenheng med etableringen av staten Israel i 1948 ble noen av jødene i Jemen sterkt trakassert. Mange ble drept og jødisk eiendom ble ødelagt. Som følge av dette organiserte Israel masseutreise fra landet, og i 1949-1950 ble 47000 jøder fraktet med fly til Israel. Bare ca 300 ble igjen i Jemen.

Khazaria

Den mest omfattende massekonverteringen til jødedommen skjedde i området mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, i Khazarriket på 700-tallet.

Khazaria eksisterte i ca 800 år fra år 400 til 1200. Da riket var på sitt største omfattet det det sørlige Russland, den nordre delen av Kaukasus, det østlige Ukraina, Krim, Vest-Kazakhstan og den nordvestlige delen av Usbekistan. Se kart.

 

Khazaria hadde en mangfoldig innflytelse på de omliggende statene. Landet var en buffer mot den muslimske ekspansjonen sørfra, og skapte således forutsetning for kristendommens utbredelse i Øst-Europa. De viktige handelsveiene mellom Europa og Asia gikk gjennom Khazaria, blant andre den viktige "silkeveien".

På 700-tallet hadde både jødedommen, kristendommen og islam fått en viss utbredelse i Khazaria. Kongen følte at han hadde behov for å rydde opp i dette, og mente at landet burde ha en offisiell religion. Etter omfattende samtaler med representanter for disse religionene, bestemte han i år 838 at jødedommen skulle være statsreligion. Dette betød selvsagt ikke at alle innbyggerne plutselig gikk over til jødedommen. Det skjedde som en langsom prosess. Adelsskapet og overklassen konverterte først, det ble bygget synagoger og jødiske skoler, og etter hvert ble jødedommen den dominerende religionen blant folk flest. Alle offisielle dokumenter ble etter hvert skrevet på hebraisk og med hebraiske skrifttegn.

På slutten av 900-tallet begynte tilbakegangen for Khazaria. Russerne ekspanderte gradvis sørover og erobret litt etter litt hele landet. Men selv om statsdannelsen gikk under, levde khazarene videre, med sin kultur og sin religion, som altså var jødisk. Mange av dem dro videre til Ungarn, Romania og Polen og blandet seg med de jødiske miljøene som allrede var der, og som hadde blitt til ved emigrasjon vest og sørfra i Europa. Helt fram til vår tid har det bodd mange jøder i Russland og i de andre østeuropeiske landene, selv om utvandringen fra disse landene, først og fremst til Israel, men også til USA og Vest-Europa har vært betydelig.

Den israelske nasjonalmyten

Og derved er vi ved hovedpoenget. De aller fleste av de jødene som "vender hjem" er genetisk sett ikke jøder. Kristne og muslimske palestinerne er mer jøder, genetisk sett, enn de som nå "vender hjem" fra Øst-Europa, Nord-Afrika, Etiopia og andre land i Mellomøsten.

Det som er nevnt ovenfor, har vært lite omtalt de siste femti årene. Hovedgrunnen til det er at det ikke harmonerer med Israels nasjonale selvforståelse og myteproduksjon. Kjernen i den israelske nasjonalmyten sier jo at det å være jøde ikke bare er snakk om religiøs tilhørighet, men at det også innebærer genetisk slektskap. Israels politikere har strevet hardt for å bevise dette. På 1950-tallet ble det forsket mye på å finne det typiske jødisk fingeravtrykket, og fra 1970-tallet har de vært på leting etter det jødiske genet, selvsagt uten å finne det. Men dette ser ikke ut til å påvirke de israelske politikerne. Slik sett skiller ikke den israelske nasjonale mytedannelsen seg nevneverdig fra andre lands myteproduksjon: Dens eventuelle overensstemmelse med virkeligheten er ofte fraværende og stort sett tilfeldig.

Likhet og velferd

Kronikk i Bergens Tidende den 15. august 2010.

 

På 90-tallet kom den britiske forskeren Richard Wilkinson på sporet av noen viktige sammenhenger om forholdet mellom økonomisk ulikhet i samfunnet og helsetilstanden til befolkningen. Senere, i boken "The Spirit Level", som er skrevet sammen med Kate Pickett, er dette perspektivet utvidet til å omfatte en lang rekke andre indikatorer på samfunnskvaliteten.

Med grunnlag i et omfattende internasjonalt statistisk materiale påviser forfatterne blant annet at de landene der det er størst likhet mellom innbyggerne er de landene som har færrest helsemessige og sosiale problemer. Stor likhet fører også til lav barnedødelighet, bedre skolekarakterer (ikke bare blant barn fra fattige familier, men også fra mer velstående), høyere status for kvinnene, færre psykiske problemer, mindre fedme, mindre bruk av rusmidler og høyere gjennomsnittlig levealder. De skandinaviske landene og Japan kommer svært godt ut på alle disse dimensjonene, og er samtidig de landene i verden der det er størst økonomisk likhet mellom innbyggerne. I Skandinavia oppnår en dette gjennom skattesystemet, men i Japan er lønnsforskjellene små allerede i utgangspunktet, før skatt.

Hvordan kan dette forklares, at graden av økonomisk likhet påvirker de forholdene som er nevnt ovenfor? For å kunne gi et svar, må vi trekke inn uttrykket "sosial kapital". Med dette mener sosiologer de ressursene som ligger i at mennesker er i stand til å samarbeide med hverandre. Når en skal definere og beskrive et lands sosiale kapital bruker en gjerne uttrykk som "sosialt nettverk" og "sosiale normer", og det er vanlig å måle størrelsen på et lands sosiale kapital ved andelen som svarer positivt på påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en stor internasjonal undersøkelse, der en har undersøkt det generelle tillitsnivået i 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i Skandinavia sier seg enig i den ovenfor nevnte påstanden. Den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.  

Tillit og sosial kapital

Det finnes altså gode statistiske data som viser at at det er en klar sammenheng mellom et lands sosiale kapital og barnedødelighet, psykiske problemer, fedme osv. Spørsmålet er nå hvordan en kan forklare og forstå dette. Hvordan velferdsytelsene er organisert forklarer en del. I de skandinaviske landene omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Hos oss får ikke bare de som har dårlig råd sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt hadde klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare de som har norsk statsborgerskap. En sier gjerne at de skandinaviske landene, i større grad enn andre land, benytter "universelle velferdsytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

Universelle ytelser har en utjevnende og likhetsskapende effekt ved at en gjennom et slikt system kan skattlegge de rike hardere enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er baserte på skriftlige og faste rutiner som sikrer likebehandling, gir universelle ordninger grunnlag for (realistiske) oppfatninger blant innbyggerne om at de har like muligheter. Universelle ordninger har en tendens til å fremme samfunnsmessig solidaritet og tillitsfulle relasjoner mellom innbyggerne, mens behovsprøvde ordninger stimulerer til utvikling av klasse- og rasemessige motsetninger, noe som igjen fører til redusert generell tillit, altså lavere sosial kapital. Det er altså ikke omfanget og størrelsen på velferdsstaten som er viktig, men hvordan den er organisert. Og hva som liger i dette har vi sett foran. Universelle velferdsmessige ytelser fører til økonomisk utjevning, fremmer systemtillit og derved også oppbygging av sosial kapital.

Velferdsstatens utvikling

I den offentlige debatten blir det av og til nevnt at den norske velferdsmodellen står overfor en del utfordringer, den generelle tilliten i landet, dvs landets sosial kapital kan bli svekket, slik at vi kommer dårligere ut på de variablene som er nevnt innledningsvis. Jeg vil kort kommentere to av disse.

Innvandring. De siste tiårene har vi i Norge fått en del innvandrere fra land som på vesentlige områder er veldig forskjellige fra det vi er vant til. Levestandarden er kanskje det mest iøynefallende, men det som er mest relevant i forhold til det som er temaet for denne artikkelen, er det lave generelle tillitsnivået det er i mange av de landene innvandrerne kommer fra. En kunne tenke seg at innvandrerne tok med seg slike holdninger til Norge, og at dette ville påvirke tillitsnivået, men det ser ikke ut til å være tilfelle. Det ser ut til at innvandrerne har stor tilpasningsevne til de generelle norske holdningene og normene i så måte. Det viser seg for eksempel at de har større tillit til politiet enn det etniske nordmenn har (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2165555.ece). Men det siste ordet er ikke sagt i dette spørsmålet. Blant en del innvandrere er det sterke og tillitsfulle bånd mellom slektninger og andre som kommer fra deres hjemland, og slik sett kan en si at de har høy sosial kapital, men sett med norske øyne kan dette være en negativ kapital, som skaper barrierer mot norsk kultur, og som har en destruktiv effekt med tanke på integrasjon.

Likhet. Norge ligger altså helt i toppen blant verdens land når det gjelder økonomisk likhet. Spørsmålet er om dette vil forsette, eller om vi går inn i en tid med større økonomisk ulikhet. De siste årene har inntektforskjellene økt litt, men ikke faretruende mye. Min hypotese er vel at dette er en utvikling som vil fortsette, inntektsforskjellene vil bli større. Grunnlaget for denne antakelsen er de generelle tendensene i retning av globalisering. I stadig sterkere grad blir vi integrert i verdensøkonomien, og alle former for kommunikasjon over landegrensene øker sterkt i intensitet og omfang. En konsekvens av dette er at det skjer en utjevning mellom landene, kulturelt, sosialt og økonomisk. Det er sannsynlig at dette litt etter litt vil påvirke blant annet innteksfordelingen i Norge, slik at de økonomiske ulikhetene og klasseforskjellene vil øke. Dersom det er tilfelle, og dersom Wilkinson & Pickett har rett, vil det føre med seg en rekke uheldige helse- og velferdsmessige konsekvenser.

Derfor er vi så syke

Kronikk i Bergens Tidende 28. februar 2010.

Sykefraværet i norsk arbeidsliv er mye høyere enn i de fleste land det er naturlig å sammenlikne oss med, ca 7 %. I løpet av det siste halvåret har vi i dagspressa og i allmenheten hatt en intens debatt om dette. Denne diskusjonen hadde vi også i 2001. Da fikk vi avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen). Denne hadde som mål at sykefraværet skulle reduseres med 20 %, og virkemidlene skulle blant annet bestå av tiltak som innebar at de sykemeldte skulle følges bedre opp. Men i dag er sykefraværet på samme nivå som det var i  2001, og de bedriftene som har IA-avtaler har et høyere sykefravær enn bedrifter som ikke har det. Målet med avtalen er således ikke nådd. Dagens avtale går ut 1. mars, og arbeidet med en ny IA-avtale – basert på de samme prinsippene og tiltakene som den forrige -  er i gang.

De tiltakene som ligger i IA-avtalen har altså ikke fungert. Til tross for dette skal en nå fortsette i det samme sporet. Min tanke er at når de virkemidlene som er hjemlet IA-avtalen ikke virker, så har det sin årsak i en feilaktig eller mangelfull teori om hva som er årsaken til det høye sykefraværet.

Utstøtingshypotesen.  IA-avtalen bygger på utstøtingshypotesen. Det er et premiss at den nye avtalen også skal gjøre det (http://www.nav.no/Arbeid/Inkluderende+arbeidsliv/218775.cms). Utstøtingshypotesen sier at sykefravær og uføretrygding skyldes dårlige arbeidsforhold og belastninger på arbeidstakerne. Men dersom en ser nøyere på arbeidsforholdene der det er høyt fravær, er det vanskelig å se noen sammenheng. Det finnes heller ikke noe belegg for å si at arbeidsforholdene i norsk arbeidsliv er verre enn i andre land, og der sykefraværet er langt lavere enn hos oss.

Nei, forklaringene ligger helt andre steder:

Arbeidstakere er bare delvis arbeidstakere. Uansett hvor vi er, er vi mennesker. Ingen, ikke en gang arbeidsnarkomane, er bare arbeidstakere. På godt og vondt blir vi påvirket ikke bare av kollegaer, men også av venner, familie og massemedia, og dersom vi skal være i stand til å forstå sykefraværet i arbeidslivet, må vi trekke inn disse dimensjonene. Noen eksempler:

Kvinner og sykefravær. Kvinnene står for 60 prosent av sykefraværet i arbeidslivet. Årsaken til dette er ikke at kvinner har større belastning i arbeidslivet enn menn, men har sammenheng med (restene) av det klassiske kjønnsrollemønsteret: Kvinner har fremdeles et større ansvar for barn og hjem enn menn, med den ekstra belastning som ligger i det. At de oftere ”må” være hjemme ved barns sykdom, og at dette blir registrert som sykefravær. Svangerskapsrelatert fravær spiller naturligvis også en viss rolle.

Sykefravær er smittsomt uavhengig av om en er syk eller ikke. Mårten Palme har gjennom sin forskning i Sverige dokumentert følgende: Folk som flytter fra et område med høyt sykefravær til et område med lavt sykefravær tilpasser seg dette, og har mindre sykefravær. Det omvendte skjer også: Dersom en flytter til et område med høyere sykefravær enn det en kom fra, vil en bli ”sykere”. Forklaringen på dette er innlysende: Det sosiale miljøet og de normene som er der definerer hva som er sykdom og hva som er legitimt sykefravær, og disse normene varierer fra sted til sted.

Legene er ikke lenger portvakter til helsetjenestene. Før var det legen som bestemte om en var syk, og om en var så syk at det burde føre til sykemelding. Legene var portvakter til helsevesenet og voktere av den gode arbeidsmoral. Men slik er det ikke lenger. Det siste tiåret har legenes autoritet blitt sterkt svekket, noe som delvis er tilsiktet fra myndighetenes side, men som også har sammenheng med at kunnskapsnivået blant pasientene har blitt hevet. Pasientene har blitt ”myndiggjort”. Nå er det brukerinnflytelse og brukerstyring som gjelder. Det er pasienten selv som best vet om han/hun er syk eller ikke, og logisk nok har vår språkbruk på dette området forandret seg fra at ”legen har sykmeldt meg” til ”jeg har sykmeldt meg”. Men når portvaktene således har blitt suspenderte, og når det er opp til den enkelte ”syke” å selv bestemme hva som er legitim grunn for sykefravær, vil det for hvert lokalsamfunn og hver arbeidsplass danne seg lokale standarder og normer for hva som er ”sykt”. Derfor ser vi også store variasjoner i sykefraværet mellom arbeidsplasser som er svært likeartede.

Også uføretrygding er smittsomt. De sju kommunene i landet som har høyest andel uføretrygdede er alle nabokommuner i Sør-Troms/Vesterålen (Ballangen, Gratangen, Evenes, Tranøy, Torsken, Ibestad, Lavangen, i denne rekkefølgen). Noe av forklaringen på dette finnes i mangel på arbeidsplasser, høy gjennomsnittsalder og nedgang i folketall, men det finnes mange andre utkantkommuner i dette landet med nettopp disse særtrekkene, og som ikke har spesielt høy andel uføretrygdede.

En helt annen forklaring på høyt sykefravær ligger i at det på mange måter er bekvemt å være syk, spesielt dersom en bare er litt syk eller ikke syk i det hele tatt. Forskningsprosjekter der en har bedt syke barn om å tegne seg selv mens de var syke, resulterer ofte i tegninger som viser at de får ligge i dobbeltsenga til foreldrene, at mor er hjemme fra arbeid og gir omsorg og serverer varm melk med honning i. Noe av den samme effekten blir voksne syke til del. Sykdom fritar for ansvar, en får positiv oppmerksomhet og medkjensle. Og dersom en ikke er altfor syk kan en endelig få tid til å lese den boka som en lenge har hatt lyst til å lese eller rydde i kjelleren. Dersom det til og med er slik at en ikke taper penger på dette – og det gjør en jo stort sett ikke i dette landet – er det vel ikke så underlig at noen og enhver lar seg friste.

Dersom en mener at det høye sykefraværet i Norge bør reduseres, og dersom en tar det som er skrevet ovenfor på alvor, blir det neste spørsmålet hva som bør gjøres. Men å svare på det faller (heldigvis) utenfor konseptet for denne kronikken.