Velferdsstatens grunnlag og framtid

Kronikk i Sunnmørsposten 6. juni

Det dominerende temaet i den offentlige debatten i Europa i 2015 var flyktningekrisen og masseinnvandringen til Europa. Temaet ser ut til å bli like aktuelt i 2016, selv om innvandringen nå av forskjellige grunner har blitt sterkt (midlertidig?) redusert. Men mange prognoser peker likevel i retning av at tilstrømmingen kan bli like stor i år som i fjor, og i 2017? Spørsmålet er hva slags effekter og konsekvenser dette vil ha for det norske samfunnet. Denne kronikken vil ha fokus på ett aspekt av dette, nemlig den grunnleggende forutsetningen for våre velferdsordninger. Intet mindre.

Et karakteristisk trekk ved norsk kultur er at vi har stor sosial kapital. Med dette begrepet menes de ressursene som ligger i at mennesker på fritt grunnlag samarbeider med hverandre. Et lands sosiale kapital blir vanligvis målt ved graden av generell tillit. Det blir ofte gjort ved at representative utvalg av befolkningen tar stilling til påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en undersøkelse som inkluderte denne påstanden og som omfattet 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i disse landene var enig i den ovenfor nevnte påstanden. Til sammenlikning kan det nevnes at den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.

Stor sosial kapital, dvs høyt tillitsnivå, i et land er "lønnsomt", lønnsomt fordi det letter kommunikasjonen mellom innbyggerne og innbyggernes forhold til myndighetene. Alternativet til tillitsfull kommunikasjon er ofte formelle avtaler, papirer, kontrakter, kontroll, politi og byråkrati. Tillit er et smøremiddel for sosiale relasjoner, og et fundament og drivkraft for politisk og økonomisk styring av et land eller landområde.

Forskning viser at en persons tillitsnivå er forholdsvis stabilt hele livet og at dette i stor grad er "arvelig". Eric Uslaner har studert tillitsnivået blant forskjellige subnasjonaliteter i USA, og har funnet følgende: Innvandrere fra land med høy grad av generell tillit fortsetter å være tillitsfulle også etter at de har etablert seg i det nye landet, og deres etterkommere fortsetter å være tillitsfulle i flere generasjoner. Emigranter i USA fra de nordiske landene og deres etterkommere er de mest tillitsfulle av alle innvandrergrupper, og som nevnt ovenfor, er det nettopp disse landene som kommer best ut når det gjelder generell tillit. De minst tillitsfulle og deres etterkommere i USA kommer fra afrikanske land, som ligger helt nederst blant alle land på tillitsskalaen. Andreas Bergh og Christian Bjørnskov har gjennom sin forskning kommet til liknende konklusjoner.

En viktig årsak til det høye tillitsnivået i Skandinavia er av historisk karakter. Sammenliknet med de fleste andre land i verden har det vært lite krig og ufred her, og de sosiale og økonomiske motsetningene har vært av beskjeden karakter. Sammenliknet med andre land har de skandinaviske landene også vært svært homogene kulturelt sett, og det har trukket i samme retning.

Det høye tillitsnivået i Skandinavia har ikke bare historiske årsaker. Disse landenes velferds- og sosialpolitikk bidrar også til dette. I Skandinavia omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Ikke bare de som har dårlig råd får sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt kunne klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare norske statsborgere. Dette blir kalt "universelle ytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

I land der universelle ytelser er vanlige blir de rike hardere skattlagt enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er basert på rutiner som sikrer likebehandling, gir de grunnlag for realistiske oppfatninger om at alle har like muligheter. Universelle ordninger fremmer samfunnsmessig solidaritet, tillitsfulle relasjoner og likhet mellom innbyggerne. Dette er igjen forutsetninger for en effektiv trygde- og velferdspolitikk, for uten en høy grad av generell samfunnsmessig tillit vil velferdssystemer bli lite effektive. I samfunn der det sosiale og politiske miljøet er preget av mistro og mistillit vil det både blant folk flest og politikerne være svak motivasjon for og liten vilje til å etablere universialistiske velferds- og trygdeordninger.  Slik sett er det god grunn til å frykte at den forholdsvis store innvandringen til Norge fra ikke-vestlige land med svak generell tillit vil svekke grunnlaget for den norske velferdsstaten.

Men et lands utvikling blir ikke bestemt av uunngåelige skjebner. Den blir styrt gjennom politiske, økonomiske og sosiale prosesser og vedtak. Utfordringen for politikerne og alle oss andre må være å vektlegge og styrke de gode norske verdiene som avspegler seg i begrepene "sosial kapital" og "likhet". Men det er dessverre grunn til å frykte at den store innvandringen til landet vil gjøre at det blir vanskeligere enn det har vært til nå.

Jenters livskvalitet og innvandringen

Kronikk i Sunnmørsposten den 25. februar

I 2003 gjennomførte undertegnede en undersøkelse av livsstil og livskvalitet blant ungdommer i Ørsta og Volda. Undersøkelsen omfattet ungdomsskoleelevene og elevene i første klasse på de videregående skolene. Ungdommenes livskvalitet var et viktig tema i undersøkelsen. Det viste seg at jentene kom klart dårligere ut enn guttene på denne dimensjonen.

En ny tilsvarende undersøkelse mellom de samme elevgruppene ble gjennomført i 2013. En del av spørsmålene i denne undersøkelsen var identiske med spørsmålene i 2003-undersøkelsen, blant annet de spørsmålene som var satt opp for å måle livskvalitet. Det gjorde det mulig for oss å finne ut om det hadde skjedd en utvikling i løpet av de 10 årene som lå mellom undersøkelsene.

Det viste seg at livskvaliteten til jentene hadde blitt enda dårligere fra 2003 til 2013, men for guttene var det ikke noen endring. Det viste seg også at livskvaliteten ble gradvis svekket oppover i klassetrinnene, fra 8. klasse til 1. klasse videregående.  Forskningsprogrammet «Ungdata» som blir drevet av forskingsinstitusjonen NOVA viser tilsvarende resultat på nasjonalt nivå.

Det som nå kan bli en utfordring er å vurdere hva som vil skje videre med tanke på den dimensjonen som er nevnt ovenfor, utviklingen av ungdommers livskvalitet, spesielt jentenes. Når vi skal vurdere det, kan det være relevant å se dette i forhold til noen hendelser nå på nyåret.

Nyttårsaften hadde det samlet seg en stor mengde ungdommer i sentrum i byen Köln i Tyskland. Med fyrverkeri og rikelig alkohol feiret de overgangen til det nye året. Mellom disse var det mange nordafrikanske gutter og unge menn, flere hundre. Disse begikk til dels grove seksuelle overgrep på et stort antall jenter/unge kvinner som også var til stede. Det viste seg at det samme hadde skjedd i flere andre tyske byer, men ikke i samme omfang. Det virket som om politiledelsen i Köln prøvde å holde dette skjult, men de mange anmeldelsene fra ofrene gjorde det umulig.  Etter hvert kom det fram at liknende masseovergrep hadde skjedd i Sverige gjennom flere år, og at politiet hadde holdt dette hemmelig. En sentral politiembetsmann sa at de gjorde det for å unngå at Sverigedemokraterna, som er uenig med den liberale svenske innvandringspolitikken, skulle få argument for sin politikk. Flyktningers overgrep mot jenter er ikke et ukjent fenomen i Norge heller. Sunnmørsposten kunne den 15. februar fortelle at et slikt tilfelle var anmeldt til politiet i Ulsteinvik.

Omtrent 80 prosent av innvandrerne til Norge er enslige gutter og unge menn, og dette har begynt å gi seg utslag på den nasjonale kjønnsbalansen. I Sverige, som tar i mot langt flere flyktninger enn Norge, forholdsmessig i forhold til folketallet, har dette etter hvert gitt sterke utslag. Det har lenge vært kjent at Kina har en sterk kjønnsmessig ubalanse, men i Sverige er det nå verre. I Kina er det 117 menn mot 100 kvinner, i Sverige 123 mot 100.

Valerie Hudson er professor ved et kjent universitet i USA. Hun har forsket en del på hvilke effekter kjønnsmessig ubalanse kan ha for et land. I et intervju med VG 25. januar i år sier hun blant annet dette:

«I samfunn med mye høyere andel menn enn kvinner, ser vi flere tilfeller av voldskriminalitet, tyverier, lovbrudd mot kvinner og menneskehandel med kvinner. Vi ser også at kvinner i disse samfunnene opplever sin mulighet til å bevege seg i det offentlige rom som begrenset fordi det utøves mer kriminalitet rettet mot dem».

Det er nettopp dette vi nå ser i Tyskland og i Sverige, nemlig økende, delvis organisert, vold mot unge kvinner. I Norge er kjønnsbalansen langt bedre enn i de to ovenfor nevnte landene, men vi har en stor innvandring til Norge også, og det er rimelig å anta at vi litt etter litt vil få de samme problemene her, dersom ikke flyktningestrømmen blir redusert. Det er nå politisk flertall på Stortinget for å sette i verk tiltak som kan bidra til dette, men det gjenstår å se om disse har tilstrekkelig effekt.

Alle former for kjønnsmessig ubalanse er selvsagt ikke like problematiske for et land. Det kommer selvsagt an på blant annet livssituasjonen, holdningene og de kulturelle verdiene til de som utgjør «overskuddet». Flertallet av dagens flyktninger er unge, enslige menn i gifteferdig alder. Men med svak eller lite relevant utdanning, og med et kvinnesyn som virker skremmende for både menn og kvinner - men mest for kvinner - vil de ha store problemer på ekteskapsmarkedet. Dette skaper naturlig nok frustrasjon og aggresjon, som altså kan gi seg utslag i trakasserende og voldelig adferd mot kvinner.

Ovenfor omtalte jeg den negative utviklingen i livskvalitet for kvinnelige skoleelever i Ørsta og Volda, og jeg nevnte også at vi ser den samme tendensen på nasjonalt nivå. Dersom den sterke innvandringen fortsetter, og dersom denne fremdeles blir dominert av unge enslige menn, er det en stor fare for at livskvaliteten til unge kvinner vil bli enda dårligere i årene framover.

Hva kan gjøres for å motvirke den typen kriminalitet som er omtalt ovenfor? Integrering er et viktig stikkord i denne sammenheng. Så snart som mulig etter at oppholdstillatelse er innvilget, må flyktningene skaffes arbeid og integreres i det lokale sosiale livet. Myndighetene kan gjøre mye for å få til det, men enda viktigere er innsatsen fra lokale krefter i form av uformelle møter mellom nordmennene og flyktningene, og inkludering av de sistnevnte i møte- og foreningsliv.

En målbevisst bruk av familiegjenforening, rettet mot ektefeller og potensielle ektefeller, kunne også ha vært et tjenlig virkemiddel. Men myndighetenes politikk trekker heller i motsatt retning. Regjeringen tar nå sikte på å gjøre det vanskeligere å få innvilget familiegjenforening, og vil fremme forslag overfor Stortinget om dette.

Vert alt verre og verre?

Denne artikkelen sto som kronikk i Sunnmørsposten den 9. januar.

Massemedia, inkludert Sunnmørsposten, er til stadig opptatt med å fortelje oss at det ikkje står så bra til i Norge og i verda. Vi har fått masseinnvandring av muslimar som er analfabetar og som legg seg inn både i gymnastikksalar og kyrkjer. Det er hungerskatastrofe i Eritrea og Etiopia, terrorisme i Paris, krig i Syria og i Irak og i mange andre land, og IS herjar og drep for fote. Mange av oss er skremt av dette og ser med djup pessimisme på framtida. Men det finst også gode grunnar til å vere optimist. Det er temaet for denne kronikken.

I år 1900 kunne berre kvart femte vaksne menneske i verda lese. I dag er dette snudd om. Det er berre ein av fem som ikkje kan lese. I alle land, med unntak av nokre afrikanske land og Afganistan, er det no over halvparten av befolkninga som kan å lese. I mange land i verda er analfabetismen mellom eldre meir utbreidd enn mellom yngre. Dette inneber at den positive utviklinga vil halde fram etter kvart som dei unge vert eldre.

Rundt 1980 levde 44 prosent av verdas befolkning i fattigdom. I dag er det 10 prosent. Tal frå Verdsbanken viser at det absolutte talet på fattige i verda har vorte halvert sidan 1990. Og det er ein klar samanhang mellom velstandsnivå, målt med brutto nasjonalprodukt pr innbyggar, og opplevd livskvalitet. Den gjennomsnittlege livskvaliteten i verda har altså blitt klart forbetra.

I 1846 var forventa levetid for kvinner i Norge 50 år, og for menn 48. I dag er den på 84 for kvinner og 80 for menn. I England har den forventa levealderen vorte fordobla dei siste 200 åra. Liknande tal finn ein for dei fleste av landa Europa. Med noko forseinking har det same skjedd i mange andre land i verda.

I verdssamanhang har helsetilstanden vorte dramatisk betra, og helseforbetringane har vore størst i fattige land. I globalt perspektiv har det altså vorte større likskap når det gjeld folks helse.

Dei siste 30 åra har det også gradvis blitt større økonomisk likskap mellom verdas land, og denne utviklinga held fram. Dei fattige landa har langt sterkare økonomisk vekst enn dei velståande.

Steven Pinker dokumenterer i boka  "The Better Angels of Our Nature: Why Violence Has Declined" at det aldri før har vore så fredeleg på jorda som det er no. I alle europeiske land har drapsratene falle dramatisk i løpet av dei siste hundreåra, og har ligge på eit jamnt lavt nivå dei siste 50 åra. Men drapsratene er noko høgare i Aust- enn i Vesteuropa. Dei siste ti åra har vore dei mest fredelege etter siste verdskrigen, rekna i talet på drepne.

Når det gjeld styringssett har demokrati blitt meir og meir vanleg. Fleire statar har vorte demokratiske, og medan det for hundre år sidan berre var nokre få prosent av menneska på jorda som levde under demokratiske regime, er det no over halvparten.  

På denne måten kunne vi halde fram ei god stund til, for nesten uansett kva dimensjon vi ser på og som kan seie noko om Norges og verdas situasjon, viser det seg at det ikkje har vorte verre eller vanskelegare å vere menneske, men betre og lettare.

Når verdssituasjonen er så pass god som eg har dokumentert ovanfor, kvifor er då pessimismen så utbreidd?  Eg trur forklaringa er enkel. Massemedia er sterkt fokusert på katastrofer, negative hendingar og og kortvarige utviklingstrekk. Positive og meir langsiktige trendar er lite interessante, og det same er dei mange små nyhenda rundt oss i dagleglivet. "Berre negative nyhende er verkelege nyhende" ser ut til å vere massemedias leiande motto. Slik sett er det ikkje underleg at dei som har best utdanning og les mest aviser er dei same som er mest pessimistiske med tanke på utviklinga og framtidsutsiktene for verda.

Dei som har kompetanse til å kunne opplyse oss om verdas sanne tilstand, nemleg forskarane, er stort sett ikkje interesserte i å korrigere massemedias skeive bilete av situasjonen. I den grad dei har slike interesser skriv dei gjerne i publikasjonar som berre eit lite antal av deira kollegaer les. Å skrive artiklar som har lekfolk som målgruppe, til dømes på kronikkplass i Sunnmørsposten, gir dårleg løft på karrierestigen og låg status blant kollegaer. Heldigvis  finst det unntak. I denne samanhangen det to personar som må nemnast.

Hans Rosling er ein svensk lege og forskar som har utvikla nye og effektive presentasjonsmåtar for kompliserte saksforhold. Fleire av presentasjonane hans er lagde ut på Youtube, og BBC har laga ein film der Rosling presenterer nokre av sine viktigaste og mest interessante poeng. Filmen ligg her: http://www.gapminder.org/videos/dont-panic-the-facts-about-population/. I denne videoen tek han eit grundig oppgjer med den skeive framstillinga av verdssituasjonen som massemedia formidlar: https://www.youtube.com/watch?v=bcpjl0mxRvs.

Max Roser er ein tysk økonom som for tida er forskar i Oxford. Roser har delvis arbeidt saman med Rosling, og er oppteken av liknande problemstillingar.

Roser har arbeidt mykje med å samle inn og gjere tilgjengeleg informasjon som samla sett kan gi oss innsikt i verdas utvikling. På nettstden "Our World in Data" legg han ut denne informasjonen, og han visualiserer dette ved hjelp av enkle grafiske framstillingar.

Max Roser si oppsummering av verdssituasjonen er slik: "Det er ingen grunn til å vere sjølvtilfreds, men verda utviklar seg i rett retning, for inntektene aukar i alle verdsdelar, fattigdomen avtar snøgt, og det er dei fattigaste landa som har den sterkaste veksten." Som vi har sett så har han godt grunnlag for å meine det. Men det inneber sjølvsagt ikkje at ein skal la vere å arbeide med forbetre situasjonen for dei mange millionane i verda som framleis lever i usle kår og som lever i eller flyktar frå krigsområda.