Skaper likhet velferd?

Denne artikkelen sto på prent i Sunnmørsposten den 2. september 2011.

I 2009 publiserte de to britiske forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett  boken "The Spirit Level". Boken har nettopp kommet ut i Norge under tittelen ”Ulikhetens pris”.

I ”Ulikhetens pris” påviser forfatterne blant annet at de landene der det er størst likhet mellom innbyggerne er de landene som har færrest helsemessige og sosiale problemer. Stor likhet fører til lav barnedødelighet, bedre skolekarakterer, høyere status for kvinnene, færre psykiske problemer, mindre fedme, mindre bruk av rusmidler og høyere forventet levealder. De skandinaviske landene og Japan kommer svært godt ut på alle disse dimensjonene, og er samtidig de landene i verden der det er størst økonomisk likhet mellom innbyggerne.

Boken har fått stor oppmerksomhet, og nærmest entusiastisk omtale i britisk dagspresse.  Det er flere årsaker til dette. Boken tar opp et tema som sett fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv er innfløkt, og det blir gjort på en måte som er forståelig for de aller fleste. Slik sett er boken et skoleeksempel på god popularisering. En annen grunn til den store oppmerksomheten er at den harmonerer godt med utbredte holdninger i Storbritannia og i mange andre land, ikke minst i Norge, nemlig at økonomisk likhet er av det gode. Synspunktet er mest utbredt på venstresiden i det politiske spekteret, men den har også et visst fotfeste blant sentrumspartiene, og til og med et stykke inn i den konservative leiren. Den britiske (konservative) statsministeren, David Cameron, har sagt dette om boken: "Forskning som er gjennomført av Richard Wilkinson og Kate Pickett, og presentert i boken "The Spirit Level", har vist at mellom de rike landene er det de som har størst ulikhet mellom innbyggerne som kommer verst ut på nesten alle indikatorer på livskvalitet....Vi vet alle, i våre hjerter, at så lenge det finnes dyp fattigdom side ved side med stor rikdom, så vil vi alle likevel være fattige." (Min oversettelse.)

Men det er ikke bare den brede offentlighet som har blitt oppmerksom på boken. Også forskere har sett nærmere på den, og det er skrevet flere bøker som undersøker de samme dimensjonene og problemstillingene som Wilkinson og Pickett. Noen av disse kommer til helt andre resultater.

Svakheter i "Ulikhetens pris"

Wilkinson og Pickett (heretter WP) legger fram sitt materiale på en lettfattelig måte. På område etter område legger de fram tall og statistikk som uttrykker forskjellige kvalitetsaspekter ved de landene de undersøker. Så sammenlikner de systematisk disse med  et statistisk materiale som rangerer de landene de har undersøkt etter hvor store de økonomiske ulikhetene er. De kommer da til det resultatet som er nevnt ovenfor: Nesten uansett hvilke indikatorer en velger for "sunnhetstilstanden" til et land, så blir dette sterkt påvirket av økonomisk ulikhet. De forutsetter altså at det er en årsakssammenheng her. Men flere kompetente forskere har påpekt følgende: WP påviser ikke årsakssammenhenger, men samvariasjon, og det er noe annet. At forventet levealder er lav, og at det samtidig er stor økonomisk ulikhet i et land, trenger ikke å bety at det sistnevnte forholdet er årsak til det førstnevnte. Det kan være helt andre faktorer som hver for seg påvirker disse to dimensjonene. Poenget er at de har benyttet analysemetoder som er lite egnet til å si noe om årsaks-virkningsforhold, det en i fagspråket kaller bivariate analyser. I stedet burde de ha brukt det som blir kalt multivariate analyser, som er mer relevant tilnærmingsmåte for å kartlegge årsaks-virkningsforhold.

En annen innvending går på hvilke land som blir inkludert i analysene. Det er bare de rikeste landene i verden som har godt nok statistisk materiale, og det er selvsagt bare disse som kan gjøres til gjenstand for slike analyser som blir gjennomført i "Ulikhetens pris". Men i en del grensetilfeller må en likevel bruke skjønn med tanke på hvilke land en inkluderer. Noen av delkonklusjonene til WP blir helt annerledes dersom en inkluderer andre land enn det de har gjort. I minst ett tilfelle ser det ut som om de har sett bort fra et helt datasett for å få støtte for sine konklusjoner. Med grunnlag i tall fra 2004-utgaven av "Human Development Report" påviser de at forventet levealder er høyest i land med stor økonomisk likhet. Dette til tross for at de ellers i boken bruker tall fra 2006-utgaven. Jeg finner ingen annen forklaring på dette enn at tallene i 2006-utgaven viser det motsatte av hva de ønsker, at levealderen er lenger i land med stor ulikhet (http://hdr.undp.org/en/reports/global/hdr2009/).

WP er ikke de eneste som har forsket på konsekvensene av økonomisk ulikhet. En av verdens fremste helseøkonomer, Angus Deaton, har kommet til helt andre konklusjoner på de spørsmålene som WP reiser. Han mener at det ikke er noen direkte kopling mellom ulikhet i inntekter og dødelighet. Sannsynligheten for å dø og å ha dårlig helse er ikke større dersom en lever i et land med store inntektsforskjeller, enn dersom en bor i et land med små inntektsforskjeller. De samvariasjonene som en i noen undersøkelser har funnet blir dannet av helt andre og bakenforliggende årsaker, mener han (http://econpapers.repec.org/paper/prirpdevs/209.htm).

For å styrke påliteligheten i sine konklusjoner  understreker WP flere ganger at deres funn er i samsvar med det andre forskere har funnet, og de belegger dette med litteraturreferanser. Men dersom en går inn og sjekker disse referansene, finner en i noen tilfeller at de sier det motsatte, eller at den teksten det henvises til uttaler seg om andre ting.

I Dagens Næringsliv, den 11. september 2010, omtaler Kalle Moene en utfordring som forskere ofte står overfor, og en fallgrop de av og til går i: Tendensen til å blåse opp nyheter og til å plukke data som samsvarer med eller gir støtte til ens egne politiske standpunkter og holdninger. Han skriver dette om "Ulikhetens pris": "Dersom de to forfatterne med samme metode hadde kommet til motsatt konklusjon, ville mange vært kritiske. Når så få er det nå, må det skyldes at tolkningene i boken blåses opp i tillit til visse rådende politiske holdninger. De farligste tilfellene av politisk tallfleksibilitet er imidlertid de som stemmer med våre forutinntatte meninger."  Jeg slutter meg til dette synspunktet.

Richard Wilkinson, Kate Pickett: Ulikhetens pris, Res Publica, 199 kr