Utfordringen fra høyre

Kronikk i Sunnmørsposten 17. oktober 

I likhet med Norge har Tyskland et parlamentarisk styringssystem. Regjeringen må ha støtte fra flertallet i forbundsdagen (parlamentet). Dagens regjering består av tre partier, SPD (sosialdemokratene), Die Grüne (de grønne), og FDP, som er et lite næringsliberalt parti.

Tyskland er en forbundsstat, dvs en stat som består av mange delstater, og landet består av 16 slike. Hver av delstatene har sine egne parlamenter. Den 8. oktober var det parlamentsvalg i to av dem, nemlig Hessen og Bayern.

Et felles trekk ved disse to valgene er at de tre partiene som utgjør forbundsregjeringen gikk kraftig tilbake, og at et parti som heter Alternative für Deutschland (AfD) gikk kraftig fram. I Bayern fikk AfD 14,6 prosent av stemmene nå, og 10,2 ved forrige valg. I Hessen oppnådde partiet 18,4 prosent, mot 13,1 i 2018. På landsnivå får nå AfD over 20 prosents tilslutning på meningsmålinger, og er det nest største partiet i landet. For mange er dette urovekkende. De ser på AfD som sterkt høyreorientert, og mener at partiet er rasistisk og antidemokratisk.

AfD la nylig fram et tipunktsprogram. Fem av disse dreier seg om landets energipolitikk. Energikostnadene i Tyskland er svært høye. AfD sier de vil anstrenge seg for å redusere disse. Det vil de gjøre ved å starte opp igjen de atomkraftverkene som har blitt stengt ned de siste årene, og de vil bygge nye. De vil også gjenoppta gassimporten fra Russland som ble stoppet som en reaksjon mot Russlands invasjon i Ukraina, for russisk gass er mye billigere enn LNG-gass som kommer fra USA og fra Midtøsten.

AfD er motstandere av EU i sin nåværende form. De vil avskaffe EU som politisk union. EU bør være det EU opprinnelig var tenkt å være, nemlig en økonomisk union, og ikke mer enn det, mener de.

Regjeringen i Tyskland har innført mange restriksjoner for å motvirke klimaforandringene, og har varslet en del nye og skarpe tiltak i årene framover. Men alt dette er AfD i mot, for de mener at vi slett ikke har noen klimakrise, slik som regjeringen påstår, og at regjeringens klimapolitikk påfører befolkningen og industrien store og unødvendige kostnader.

Den viktigste årsaken til AfDs framgang er trolig forbundsregjeringens innvandringspolitikk. Tysklands vekslende regjeringer har tradisjon for å føre en svært liberal politikk på dette området. I den sammenheng kan det nevnes at det i 2015 kom over én million flyktninger til Tyskland. Så har tilstrømmingen svekket seg noen år, men nå øker omfanget kraftig igjen. I 2022 kom det 2,67 millioner til landet, 1,2 reiste ut, så nettotallet var 1,46 millioner. 1,1 millioner av disse kom fra Ukraina. Den sterke innvandringen har blitt en svært stor belastning for kommunene, men staten vil ikke, eller er ikke i stand til å gi dem tilstrekkelig hjelp. Nå ser det ut til at det er i ferd med å vokse fram en tverrpolitisk enighet om å begrense innvandringen, men om det kommer til å skje og i hvilken grad er uvisst.

I alle de fem østlige delstatene i Tyskland, de som utgjorde DDR fram til 1990, er AfD det nest største partiet. Dette til forskjell fra situasjonen i den vestlige delen av landet, der de til nå har slitt med å komme over sperregrensen på 5 prosent. I Nordrhein-Westfalen, den største delstaten i landet, fikk partiet bare 5,2 prosent av stemmene.

Det kan tenkes at valgresultatene i Hessen og Bayern som er omtalt ovenfor, sammen med tilslutningen på landsomfattende meningsmålinger, innevarsler et nasjonalt gjennombrudd for AfD. Spørsmålet er hvilke mottiltak de andre partiene da vil ty til. Til nå har de benyttet en ‘brannmurtaktikk’, som innebærer at de nekter enhver form for samarbeid med AfD, ‘og samarbeid’ definerer de veldig radikalt. Dersom forutsetningen for at et forslag skal kunne bli vedtatt i et politisk organ er at AfD støtter det, blir det ikke framsatt, uavhengig av om forslaget er fornuftig eller ikke. Noen få ganger har det likevel skjedd, men har da blitt møtt med massiv kritikk i massemedia, fra andre partier, og ført til uro i det politiske miljøet.

Ledende politikere i AfD har i løpet av de siste årene kommet med en del uttalelser som reiser berettiget tvil om partiets demokratiske sinnelag, og forfatningspolitiet (Bundesamt für Verfassungsschutz) følger partiet med argusøyne. Fra politikere i andre partier har det blitt fremmet synspunkter som går i retning av å forby AfD. Men trussel om forbud kan komme til å stå i motsetning til det som blir ønsket. Brannmurpolitikken mot partiet har presset det inn i en offerposisjon som lederne har visst å utnytte til sin fordel. Det har skaffet partiet ekstra sympati. Krav om forbud, og prosessen med å iverksette det, kan ytterligere styrke sympatien for partiet i befolkningen.

Neste år er det valg i de østlige delstatene Brandenburg, Thüringen og Sachsen. Med den sterke medvinden som AfD nå har kan det godt tenkes at det vil bli det største partiet i en eller flere av disse delstatene. Dersom det skjer er det sannsynlig at brannmuren etter hvert kommer til å slå noen sprekker, for til slutt å bryte helt sammen. Det er ikke usannsynlig at det kan være en fordel for landets politiske system, for det å sette opp barrierer mot partiets politisk innflytelse, mot velgernes vilje, kan neppe sies å være i samsvar med demokratiske prinsipper. Dessuten kan det tenkes at det å trekke AfD inn i den politiske varmen kan tjene til å moderere de mest ytterliggående kreftene i partiet. Fra andre land har en erfaring for at det kan fungere.