Grusomhetens anatomi

Publisert i Sunnmørsposten den 10. juli 2009.

I 1971 gjennomførte sosialpsykologen Philip Zimbardo ved Stanford-universitetet i USA et tankevekkende forskningseksperiment som senere har blitt pensum i de aller fleste lærebøker i psykologi rundt om i verden. Zimbardo var interessert i å studere dynamikken i de mellommenneskelige relasjonene i fengsler. Dette hadde sin bakgrunn i at det på den tiden hadde vært  livlige offentlige diskusjoner om hvordan fengselssystemet fungerte. Zimbardo ville studere dette ved hjelp av et eksperiment.

Et fengselseksperiment. På en så realistisk måte som mulig skulle en ”spille fengsel”. Zimbardo selv var ”direktør”. På grunnlag av psykologiske tester og intervjuer ble det plukket ut 22 forsøkspersoner. En la vekt på at disse skulle være så følelsesmessig stabile som mulig. Den ene halvparten av forsøkspersonene skulle være fangevoktere og den andre fanger. Det ble innredet et fengsel i en kjeller i en av bygningene på universitetsområdet. En la vekt på at eksperimentet skulle være mest mulig realistisk. De som skulle være fanger ble for eksempel arrestert av virkelige politifolk. En søndags ettermiddag ble de pågrepet og påsatt håndjern foran øynene til skrekkslagne naboer og transportert til fengselet i ekte politibiler.

I fengselet fikk fangevokterne uniformer og fangene fikk fangedrakter. De sistnevnte fikk ikke lov til å ha personlige eiendeler og de fikk ikke lov til å benytte sine navn, bare sitt fangenummer. De ble underlagt et svært detaljert og strengt reglement. De fikk lov til å lese, skrive brev og se på film til sammen to timer pr dag. Det var oppstilling én gang om natten og to ganger om dagen. På disse oppstillingene måtte de gjøre rede for numrene til de andre fangene og bli eksaminerte i de kompliserte ordensreglene. Til å begynne med varte  oppstillingene bare noen minutter, men ble så gradvis utvidet til flere timer. Dersom de ikke husket noe av dette, ikke uttrykte seg slik som fangevokterne mente de burde, eller ikke var tilstrekkelig høflige overfor de sistnevnte, ble de straffet med armhevinger. Alvorlige brudd på ordensreglene førte til at de ble satt på isolatceller uten mulighet for kontakt med de andre. Fangene ble etter hvert mer og mer apatiske, og de utviklet sterkt negative følelser både overfor seg selv og vokterne.

Fangevokterne hadde som oppgave å håndheve ordensreglene, men hvordan det skulle gjøres, og hvordan rollene ellers skulle utformes, fikk de stor frihet til selv å bestemme. Og det viste seg at denne friheten etter hvert ble benyttet nesten til sin ytterste konsekvens: Vokterne ble mer og mer brutale og voldsomme overfor fangene, og en av fangene fikk så store psykiske problemer at han etter få dager ble tatt ut av forsøket.

Fengselsspillet blir virkelighet. Zimbardos fortolkning av dette var at grensen mellom spill og realitet litt etter litt ble utvisket. Både vokterne og fangene gikk så langt inn i sine roller at rollene ble virkelighet. Fangene svarte umiddelbart når de ble tiltalt med sine fangenummer, og når ”løslatelseskommisjonen” ba dem om å gjøre rede for sine forbrytelser, forholdt de seg til det de hadde blitt beskyldt for, og ikke at de var deltakere i et rollespill og at de derfor (selvsagt) var uskyldige. Ingen av fangene kom på den idéen at de bare kunne si: ”Jeg vil ikke være med på dette eksperimentet lenger, og trekker meg fra det.” Det var som om en mental bryter hadde blitt skrudd på fra ”Jeg er en frivillig betalt medarbeider i et eksperimentelt prosjekt med fulle borgerlige rettigheter” til ”Jeg er en hjelpeløs fange som er utlevert til et urettferdig, autoritært systems nåde.”  For sin egen del innrømmer Zimbardo at han var i ferd med å glemme at han var forsker, og begynte å oppføre seg som om han virkelig var fengselsdirektør.

Etter seks døgn hadde vokterne blitt så brutale at det var nødvendig å avbryte hele forsøket, delvis mot fangevokternes ønsker, for etter hvert hadde de lært seg å trives med den friheten til maktbruk som rollene ga dem.

Hvor kommer ondskapen fra? Nå, nesten 40 år senere, har Philip Zimbardo blitt pensjonist, men han har de tankevekkende erfaringene med fengselsprosjektet fremdeles ferskt i minne. I boken The Lucifer Effect, Understanding How Good People Turn Evil, som kom ut i 2007, reanalyserer han erfaringene med fengselsprosjektet, og han ser store likhetstrekk med amerikanernes brutale og umenneskelige oppførsel i forhold til fangene på Guantanamo-basen og i Abu Graib-fengselet i Irak. Zimbardo mener at en ikke kan forstå slike (og andre) grusomheter ved å henvise til enkeltindividers ondskapsfulle natur, disposisjoner eller personlighetstrekk, men at forklaringen finnes i hvordan vi organiserer organisasjoner og samfunn. Andre eksperter på dette temaet har vært inne på liknende tanker. Både Zygmund Bauman og Hanna Arendt mener således at de som på forskjellige nivåer sto bak jødeutryddelsene i nazi-Tyskland slettes ikke var spesielt onde mennesker, men måten samfunnet og det politiske systemet fungerte på gjorde dem onde. Dette innebærer at hvem som helst av oss, under forhold som tilsier det, kan komme til å opptre like brutalt og umenneskelig som fangevokterne i Zimbardos ”fengsel”, på Guantanamobasen og i Abu Graib-fengselet. Ja, enda verre: Som de som sto bak jødeutryddelsene.

Men likevel er det slik at noen av og til har mot til å stå fram, tale mot uretten og gjøre aktivt motstand mot de onde kreftene. I nazi-Tyskland fantes det mange som sa fra, og som måtte bøte med livet for det. Sersjant Joseph Darby som varslet om grusomhetene i Abu Graib-fengselet bor nå på hemmelig addresse på grunn drapstrusler. Zimbardo bruker uttrykket ”helter” om slike mennesker.

Men hva er en helt? Slik Zimbardo bruker dette uttrykket, er ikke helter overmennesker. Det er noe vi alle er eller kan være, eller rettere sagt: Opplæres til å bli. Det dreier seg ikke om menneskekjærlighet (altruisme), for mens kjærlighet handler om uegennyttig hjelp til den (de) en er glad i, innebærer heltemot store personlige offer eller forsakelser. Heltemot er å ofre seg for et edelt formål, og vilje til å akseptere konsekvensene av å kjempe for det. Zimbardo mener at heltemot kan sies å bestå av fire dimensjoner: 1. Følelse av å ha et oppdrag. 2. Den aktuelle handlingen må innebære en risiko. 3. Den heltemodige handlingen kan være passiv eller aktiv. 4. Heltemot kan komme til uttrykk gjennom en enkeltstående handling eller være noe som gjentar seg og viser seg som et trekk ved lange handlingsforløp.

Zimbardo har utviklet et spesielt utviklingsprogram som har til formål å utvikle helteegenskaper. Dette programmet er omtalt i den ovenfor nevnte boken, og det er også er gjort rede for på det på denne internettaddressen: http://www.lucifereffect.com/.

Nytter det?  Men det er vel betimelig å spørre om opplæringsprogrammer kan ha noen effekt med tanke på å redusere faren for vold og grusomhet, og gjøre verden til et bedre sted å være. For i et samfunn som vårt (og USA) med et mangfold av etnisiteter, holdninger, religioner og verdier finnes det ikke lenger så mange absolutter, heller ikke i spørsmål om hva som er rett og galt, moralsk og umoralsk. Sekularismens yppersteprester mener at livsstil, identitet og hvilke moralske standarder en gir sin tilslutning er (og bør være) et resultat av individuelle, ”frie valg”.  Men når alle standarder og verdier er like gyldige blir også alle likegyldige, og hva har vi da å kjempe for, og hva nytter det da med heltemot?