Mitt eller statens ansvar?

Kronikk i Sunnmørsposten den 22. oktober 2009

 

De siste årene har det vært en formidabel økning av kostnadene til det norske helsevesenet, spesielt sykehusene. Samlet årsbudsjett for sykehusene er nå i underkant av 90 milliarder, noe som er 50 % mer enn i 2002. Norge hadde i 2008 sammen med Island høyest legedekning av alle verdens land, og høyest sykepleierdekning. Likevel finnes det korridorpasienter, helseforetakene går med store underskudd, og ventelistenes lengde øker. Sunnmørsposten kunne den 8. september fortelle at i løpet av tre år har ventetiden ved sjukehusene i Helse Midt-Norge økt med gjennomsnittlig 17 dager. Noe som er 11 dager mer enn snittet for ventetid på landsbasis. Den 7. september ble helse- og omsorgsministeren intervjuet på TV om disse utfordringene. Han mente at helsevesenet ville knekke sammen om en del år dersom en ikke klarer å stoppe den voldsomme kostnadsveksten, og dette er noe av bakgrunnen for den såkalte samhandlingsreformen som nå er underveis. Denne går kort sagt ut på å prioritere ned ressurstilgangen til helseforetakene, og å overføre mer midler til kommunene. Tanken er at mange pasienter, som i dag  blir behandlet på sykehusene, med fordel og til en lavere pris kunne vært behandlet i kommunehelsetjenesten. Et viktig element i dette vil være å styrke samarbeidet mellom helseforetakene og kommunehelsetjenesten.

Et annet aspekt i dette bildet er at en svært stor andel av de som er i yrkesaktiv alder er uføretrygdet, 340 000, 13 % av Norges voksne befolkning. I enkelte deler av arbeidslivet er sykefraværet svært høyt. Til tross for dette er det få eller ingen land der innbyggernes helsetilstand er bedre. Jeg vil i denne sammenheng ikke spekulere i hvorfor det har blitt sånn, men være fokusert på ett aspekt ved hva som kan gjøres med dette, nemlig ansvarsdelingen mellom den enkelte innbygger og det offentlige.

Ett av målene for helsepolitikken må være å redusere befolkningens og den enkeltes behov for sosial- og helsetjenester. Det offentlige kan gjøre mye på dette feltet, og mye er ugjort. Det forebyggende har vært viet altfor liten oppmerksomhet. Men noe kan vel den enkelte av oss gjøre også?

Antallet nydiagnostiserte HIV-postive i Norge har de siste ti årene blitt fordoblet fra 150 til ca 300 tilfeller årlig. Denne økningen skyldes utelukkende høyere forekomst blant innvandrere som var smittet før de kom til landet og homofile menn. Når det gjelder forebygging er det selvsagt først og fremst den sistnevnte av disse to gruppene som er relevant, og regjeringen har på bakgrunn av blant annet dette lansert en ny ”nasjonal hivstrategi” i dokumentet ”Aksept og mestring”. I dette dokumentet blir det på grunnlag av forskning konstatert at skoleundervisningen om homofili er ”lite helhetlig og målrettet”, og at den bør være mer ”ferdighetsorientert”. En rekke ”aktulle strategiske grep” blir foreslått for å demme opp for HIV-epidemien. En vil blant annet gjøre tilgangen til glidemidler lettere, utvikle metoder for ”trening i handlingskompetanse i seksuelle situasjoner” og ”sikre en kobling mellom seksuelle og reproduktive rettigheter og hiv i det internasjonale arbeidet.”

I Aftenposten den 4. september blir det gjengitt en del tall fra det ovenfor nevnte dokumentet, og i den sammenheng ble Rolf Angeltvedt, som representerer Helseutvalget for bedre homohelse intervjuet. Han mente at den ekstreme overhyppigheten av HIV-smittede blant homofile hadde ”strukturelle årsaker”. ”Derfor må myndighetene i større grad enn i dag ta ansvar,” uttalte han.

Dagen etter, den 5. september, ble denne saken fulgt opp med et intervju med statssekretær Ellen Birgitte Pedersen i samme avis. På spørsmål om de homofile ikke burde ta ansvar for egne handlinger, svarte hun: ”Vi kan ikke privatisere ansvaret for smitte av en så alvorlig sykdom. Det offentlige har et ansvar.”

Poenget i denne sammenheng er følgende: Det er antakelig ingen annen smitte det er så lett å unngå som HIV-smitten. Dersom en når det gjelder denne sykdommen ikke innser at den har noe med personlig adferd og ansvar å gjøre, men karakteriserer tanken om et personlig ansvar med det negativt verdiladede uttrykket ”privatisering”, er det iallfall en ting som er sikkert: Uansett hvor mye myndighetene investerer i ”strukturelle tiltak”, glidemidler og ferdighetstrening i ”seksuell handlingskompetanse” vil HIV-epidemien blant de homofile bare øke i omfang, og det nettopp blant annet på grunn av statens meningsløse ”strategiske grep”. Så kan de homofile, med den autoriteten som det politiske establishment forlener dem, hevde: ”Staten har skylda.” Det offentlige har nok en gang umyndiggjort dem, gitt dem opplæring i hjelpeløshet, bekreftet deres offerrolle.

Denne overdrevne tiltroen til statens allmakt slår igjennom også på andre felt av samfunnslivet, i skolen for eksempel. Fordi mange foreldre ikke innser sine barns beste, er ofre for sin egen dårlige eller mindreverdige livsstil, og derfor ikke er i stand til å gi sine barn ”riktig” og nok mat, skal dette (i større grad enn før) bli skolens og det offentliges ansvar, og aller helst skal det være varm mat. Sterke krefter i den rødgrønne  konstellasjonen vil også innføre heldagsskole, for en del av foreldrene kan tenkes å ha uheldig innflytelse på sine barn. I verste fall ber de kanskje til og med bordbønn.

Et annet aspekt ved dette er den sentrale posisjonen som rettighetstenkningen har fått. På område etter område har staten klart definert hvilke rettigheter vi har. Aller klarest og tydeligst er dette i Loven om pasientrettigher. Loven definerer på en svært detaljert måte, ved hjelp av 16 forskjellige rettigheter, hva pasientene har rett på i rollen som pasient. Men hvilke rettigheter har det offentlige? Hadde det ikke vært rimelig, og kanskje fornuftig, om det offentlige stilte noe videre og mer omfattende krav til oss enn at vi skal betale våre skatter? (Noe vi ikke gjør. Skatten blir trukket fra lønna vår, av arbeidsgiver.) Ett slikt krav kunne være at vi skal ta ansvar for vår egen sunnhet og helse. Men det tar altså regjeringen avstand fra, for det er privarisering, og ingen ting er verre enn det, ikke en gang HIV.

Mitt alternativ til dette er: Legg opp en politikk som forutsetter at det enkelte menneske, til en viss grad, er i stand til å ta ansvar for seg selv og sine nærmeste, og som støtter de som ikke er i stand til det, slik at de kan bli i stand til å hjelpe seg selv. De viktigste hjelpende hendene er våre egne. De nest viktigste er hendene til våre nærmeste.