Likhet og velferd

Kronikk i Bergens Tidende den 15. august 2010.

 

På 90-tallet kom den britiske forskeren Richard Wilkinson på sporet av noen viktige sammenhenger om forholdet mellom økonomisk ulikhet i samfunnet og helsetilstanden til befolkningen. Senere, i boken "The Spirit Level", som er skrevet sammen med Kate Pickett, er dette perspektivet utvidet til å omfatte en lang rekke andre indikatorer på samfunnskvaliteten.

Med grunnlag i et omfattende internasjonalt statistisk materiale påviser forfatterne blant annet at de landene der det er størst likhet mellom innbyggerne er de landene som har færrest helsemessige og sosiale problemer. Stor likhet fører også til lav barnedødelighet, bedre skolekarakterer (ikke bare blant barn fra fattige familier, men også fra mer velstående), høyere status for kvinnene, færre psykiske problemer, mindre fedme, mindre bruk av rusmidler og høyere gjennomsnittlig levealder. De skandinaviske landene og Japan kommer svært godt ut på alle disse dimensjonene, og er samtidig de landene i verden der det er størst økonomisk likhet mellom innbyggerne. I Skandinavia oppnår en dette gjennom skattesystemet, men i Japan er lønnsforskjellene små allerede i utgangspunktet, før skatt.

Hvordan kan dette forklares, at graden av økonomisk likhet påvirker de forholdene som er nevnt ovenfor? For å kunne gi et svar, må vi trekke inn uttrykket "sosial kapital". Med dette mener sosiologer de ressursene som ligger i at mennesker er i stand til å samarbeide med hverandre. Når en skal definere og beskrive et lands sosiale kapital bruker en gjerne uttrykk som "sosialt nettverk" og "sosiale normer", og det er vanlig å måle størrelsen på et lands sosiale kapital ved andelen som svarer positivt på påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en stor internasjonal undersøkelse, der en har undersøkt det generelle tillitsnivået i 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i Skandinavia sier seg enig i den ovenfor nevnte påstanden. Den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.  

Tillit og sosial kapital

Det finnes altså gode statistiske data som viser at at det er en klar sammenheng mellom et lands sosiale kapital og barnedødelighet, psykiske problemer, fedme osv. Spørsmålet er nå hvordan en kan forklare og forstå dette. Hvordan velferdsytelsene er organisert forklarer en del. I de skandinaviske landene omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Hos oss får ikke bare de som har dårlig råd sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt hadde klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare de som har norsk statsborgerskap. En sier gjerne at de skandinaviske landene, i større grad enn andre land, benytter "universelle velferdsytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

Universelle ytelser har en utjevnende og likhetsskapende effekt ved at en gjennom et slikt system kan skattlegge de rike hardere enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er baserte på skriftlige og faste rutiner som sikrer likebehandling, gir universelle ordninger grunnlag for (realistiske) oppfatninger blant innbyggerne om at de har like muligheter. Universelle ordninger har en tendens til å fremme samfunnsmessig solidaritet og tillitsfulle relasjoner mellom innbyggerne, mens behovsprøvde ordninger stimulerer til utvikling av klasse- og rasemessige motsetninger, noe som igjen fører til redusert generell tillit, altså lavere sosial kapital. Det er altså ikke omfanget og størrelsen på velferdsstaten som er viktig, men hvordan den er organisert. Og hva som liger i dette har vi sett foran. Universelle velferdsmessige ytelser fører til økonomisk utjevning, fremmer systemtillit og derved også oppbygging av sosial kapital.

Velferdsstatens utvikling

I den offentlige debatten blir det av og til nevnt at den norske velferdsmodellen står overfor en del utfordringer, den generelle tilliten i landet, dvs landets sosial kapital kan bli svekket, slik at vi kommer dårligere ut på de variablene som er nevnt innledningsvis. Jeg vil kort kommentere to av disse.

Innvandring. De siste tiårene har vi i Norge fått en del innvandrere fra land som på vesentlige områder er veldig forskjellige fra det vi er vant til. Levestandarden er kanskje det mest iøynefallende, men det som er mest relevant i forhold til det som er temaet for denne artikkelen, er det lave generelle tillitsnivået det er i mange av de landene innvandrerne kommer fra. En kunne tenke seg at innvandrerne tok med seg slike holdninger til Norge, og at dette ville påvirke tillitsnivået, men det ser ikke ut til å være tilfelle. Det ser ut til at innvandrerne har stor tilpasningsevne til de generelle norske holdningene og normene i så måte. Det viser seg for eksempel at de har større tillit til politiet enn det etniske nordmenn har (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2165555.ece). Men det siste ordet er ikke sagt i dette spørsmålet. Blant en del innvandrere er det sterke og tillitsfulle bånd mellom slektninger og andre som kommer fra deres hjemland, og slik sett kan en si at de har høy sosial kapital, men sett med norske øyne kan dette være en negativ kapital, som skaper barrierer mot norsk kultur, og som har en destruktiv effekt med tanke på integrasjon.

Likhet. Norge ligger altså helt i toppen blant verdens land når det gjelder økonomisk likhet. Spørsmålet er om dette vil forsette, eller om vi går inn i en tid med større økonomisk ulikhet. De siste årene har inntektforskjellene økt litt, men ikke faretruende mye. Min hypotese er vel at dette er en utvikling som vil fortsette, inntektsforskjellene vil bli større. Grunnlaget for denne antakelsen er de generelle tendensene i retning av globalisering. I stadig sterkere grad blir vi integrert i verdensøkonomien, og alle former for kommunikasjon over landegrensene øker sterkt i intensitet og omfang. En konsekvens av dette er at det skjer en utjevning mellom landene, kulturelt, sosialt og økonomisk. Det er sannsynlig at dette litt etter litt vil påvirke blant annet innteksfordelingen i Norge, slik at de økonomiske ulikhetene og klasseforskjellene vil øke. Dersom det er tilfelle, og dersom Wilkinson & Pickett har rett, vil det føre med seg en rekke uheldige helse- og velferdsmessige konsekvenser.