Hvor kommer jødene fra?

Kronikk i Sunnmørsposten den 18. desember 2010.

Mange av leserne vil nok reagere med undring på spørsmålet i overskriften. For svaret vet jo "alle": Jødene ble fordrevet fra sitt hjemland, første gang etter ødeleggelsen av det første tempelet i Jerusalem i det 5. århundret f.kr, og andre gang etter ødeleggelsen av det andre tempelet i år 70 e.kr. Siden har de levet som minoritet i mange land, men nå, etter 2000 år i diaspora kommer de "hjem". Men den israelske historikeren Shlomo Sand gir oss i boken "The invention of the jewish people" en noe annen versjon av jødenes historie.

Ble jødene fordrevet?

Sand skriver at det var svært få som ble fordrevet  til Babylon i den første fordrivelsen, bare den intellektuelle og politiske eliten. Også den andre fordrivelsen, i år 70 e.kr, omfattet få mennesker, noen krigsfanger som ble tatt med som slaver tilbake til Rom. Romerne tvang aldri befolkningen i erobrede land i eksil. Etter tempelets fall fortsatte jødene å bo i sitt land og dyrke sin jord. En del av dem konverterte til kristendommen utover mot 500-tallet, og enda flere til Islam 100 - 200 år senere. Disse poengene har vært kjent lenge. Blant andre mente både David Ben Gurion, Israels første statsminister, og Yitzhak Ben-Zvi, landets andre president, at de palestinerne jødene møtte i de første fasene av koloniseringen hadde jødisk avstamming.  

Men dersom dette er sant, hvor kommer da alle jødene fra? Svaret på dette spørsmålet er temaet i Sands bok, og hans svar er slik: I perioden 200 f.kr. til 100 e.kr. ekspanderte den jødiske religionen sterkt. Mange folkegrupper og stammer gikk over til jødedommen. Flere hundre tusen mennesker, kanskje millioner, konverterte til jødedommen. På det meste hadde 7-8 % av befolkningen i Romerriket  jødedommen som sin religion. Noe senere tok hele stater jødenes religion som statsreligion. De viktigste var Himyar i det som i dag er Jemen, og Khazarriket mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. 

Himyar

På 300- og 400-tallet vokste det fram en statsdannelse på det området som i dag er Jemen. I 384 konverterte kongen til jødedommen, og gjorde den til statsreligion. Jødedommen var statsreligion fram til ca 530. Men også etter dette bekjente en stor del av befolkningen seg til denne religionen, og de fikk også beholde sin religion etter at muslimene overtok makten i 629. Ja, de hadde til og med en særskilt beskyttet status.

Men på begynnelsen av 1900-tallet begynte jødene å bli forfulgt i Jemen, og før staten Israel hadde blitt etablert i 1948, hadde en tredjedel av dem emigrert til Palestina. I sammenheng med etableringen av staten Israel i 1948 ble noen av jødene i Jemen sterkt trakassert. Mange ble drept og jødisk eiendom ble ødelagt. Som følge av dette organiserte Israel masseutreise fra landet, og i 1949-1950 ble 47000 jøder fraktet med fly til Israel. Bare ca 300 ble igjen i Jemen.

Khazaria

Den mest omfattende massekonverteringen til jødedommen skjedde i området mellom Svartehavet og Det kaspiske hav, i Khazarriket på 700-tallet.

Khazaria eksisterte i ca 800 år fra år 400 til 1200. Da riket var på sitt største omfattet det det sørlige Russland, den nordre delen av Kaukasus, det østlige Ukraina, Krim, Vest-Kazakhstan og den nordvestlige delen av Usbekistan. Se kart.

 

Khazaria hadde en mangfoldig innflytelse på de omliggende statene. Landet var en buffer mot den muslimske ekspansjonen sørfra, og skapte således forutsetning for kristendommens utbredelse i Øst-Europa. De viktige handelsveiene mellom Europa og Asia gikk gjennom Khazaria, blant andre den viktige "silkeveien".

På 700-tallet hadde både jødedommen, kristendommen og islam fått en viss utbredelse i Khazaria. Kongen følte at han hadde behov for å rydde opp i dette, og mente at landet burde ha en offisiell religion. Etter omfattende samtaler med representanter for disse religionene, bestemte han i år 838 at jødedommen skulle være statsreligion. Dette betød selvsagt ikke at alle innbyggerne plutselig gikk over til jødedommen. Det skjedde som en langsom prosess. Adelsskapet og overklassen konverterte først, det ble bygget synagoger og jødiske skoler, og etter hvert ble jødedommen den dominerende religionen blant folk flest. Alle offisielle dokumenter ble etter hvert skrevet på hebraisk og med hebraiske skrifttegn.

På slutten av 900-tallet begynte tilbakegangen for Khazaria. Russerne ekspanderte gradvis sørover og erobret litt etter litt hele landet. Men selv om statsdannelsen gikk under, levde khazarene videre, med sin kultur og sin religion, som altså var jødisk. Mange av dem dro videre til Ungarn, Romania og Polen og blandet seg med de jødiske miljøene som allrede var der, og som hadde blitt til ved emigrasjon vest og sørfra i Europa. Helt fram til vår tid har det bodd mange jøder i Russland og i de andre østeuropeiske landene, selv om utvandringen fra disse landene, først og fremst til Israel, men også til USA og Vest-Europa har vært betydelig.

Den israelske nasjonalmyten

Og derved er vi ved hovedpoenget. De aller fleste av de jødene som "vender hjem" er genetisk sett ikke jøder. Kristne og muslimske palestinerne er mer jøder, genetisk sett, enn de som nå "vender hjem" fra Øst-Europa, Nord-Afrika, Etiopia og andre land i Mellomøsten.

Det som er nevnt ovenfor, har vært lite omtalt de siste femti årene. Hovedgrunnen til det er at det ikke harmonerer med Israels nasjonale selvforståelse og myteproduksjon. Kjernen i den israelske nasjonalmyten sier jo at det å være jøde ikke bare er snakk om religiøs tilhørighet, men at det også innebærer genetisk slektskap. Israels politikere har strevet hardt for å bevise dette. På 1950-tallet ble det forsket mye på å finne det typiske jødisk fingeravtrykket, og fra 1970-tallet har de vært på leting etter det jødiske genet, selvsagt uten å finne det. Men dette ser ikke ut til å påvirke de israelske politikerne. Slik sett skiller ikke den israelske nasjonale mytedannelsen seg nevneverdig fra andre lands myteproduksjon: Dens eventuelle overensstemmelse med virkeligheten er ofte fraværende og stort sett tilfeldig.