Gabriele Müller omskolerte seg til arbeid innenfor markedsføring, men fikk ingen jobb med relevans for dette, og heller ikke annet arbeid. Etter flere år med arbeidsledighet og derav følgende psykiske problemer kom hun i kontakt med en klinikk som hadde solid erfaring med mennesker i samme situasjon, og hun fikk diagnosen Posttraumatic Embitterment Disorder (PTED). Psykiateren Michael Lindner er fagdirektør på denne klinikken. Han oppdaget PTED i 2003. Han fikk idéen til den nye sykdommen ved møte med pasienter som hadde opplevd oppløsningen av DDR, og som på grunn av dette hadde fått problemer på arbeidsmarkedet og psykiske plager. Men Lindner fant ingen passende diagnoser i det eksisterende diagnosesystemet, DSM-4 (The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), som helt ut var dekkende for denne pasientkategorien. Lindner mener at ca 2 % av befolkningen i det tidligere DDR har PTED, men utbredelsen av sykdommen er i følge Lindner ikke bare begrenset til dette området.
Lindner har skrevet flere faglige artikler i anerkjente vitenskapelig tidsskrifter om den nye sykdommen. For å forankre oppdagelsen i fagmiljøet, kontaktet han The American Psychiatric Association (APA) som ”eier” DSM. Formålet med henvendelsen var å få den nye sykdommen inkludert i DSM.
Formelt sett er ikke DSM et internasjonalt diagnosesystem, for APA er bare landssammenslutningen for amerikanske psykiatere, men reelt sett er det likevel nettopp det: Det internasjonale systemet for klassifisering av psykiske lidelser, som i mai 2013 kommer i en ny og utvidet versjon, DSM-5. Den nye versjonen av DSM vil komme til å inneholde mange nye diagnoser, som vil føre med seg at mange millioner mennesker som før var friske, nå vil bli stemplet som syke. Mens DSM-4 var på 886 sider, vil DSM-5 komme til å være på ca 1000. Mange ser nå at dette bærer helt galt av sted. Den fremste av opponentene er Allen Frances. Han ledet den kommisjonen som utarbeidet den forrige versjonen av DSM, og som har vært i bruk siden 1994. Frances mener at den nye versjonen kan føre til at en får en ”voldsom overdiagnostisering og farlig overmedikalisering”.
Noen få eksempler:
I arbeidet med DSM-5 blir terskelen for diagnostisering i mange tilfeller senket. Antallet barn som får en ADHD-diagnose har økt svært sterkt i løpet av de siste årene i hele den vestlige verden. Mens ADHD-diagnoser til nå i all hovedsak har blitt benyttet på barn, blir nå kriteriene utvidet slik at det skal bli lettere å gi voksne denne diagnosen.
Barn som av og til har sterke raseriutbrudd skal nå med grunnlag i DSM-5 kunne få sin diagnose, Disruptive Mood Dysregulation Disorder (DMDD). Diagnosen kan tildeles barn fra 6 til 18 år som tre eller flere ganger i uken har raseriutbrudd (”temper outbursts”) som ikke står i et rimelig forhold til intensiteten eller varigheten av situasjonen. Mer enn 3 % av barn i USA lider av denne sykdommen, som til nå altså ikke har vært noen sykdom. Det er sannsynlig at dette vil føre til en dramatisk økning i medisineringen av barn, som i beste fall er unødvendig og i verste fall skadelig.
Binge Eating Disorder er også en ny diagnose. Dersom en spiser ”mer enn normalt” 12 ganger i løpet av tre måneder vil en i følge DSM-5 komme i denne sykdomskategorien. (Diagnosekriteriene har ikke unntak for jul og andre høytider.)
Diagnosen Major Depressive Disorder er en diagnose i DSM-4, og som betegner svært tunge og vanskelige sorgtilstander. Men i DSM-5 vil kriteriene for denne diagnosen bli så sterkt utvidet at det som i dag blir oppfattet som normal sorg vil bli en psykiatrisk diagnose. En vanlig følelsesmessig reaksjon på en nær slektnings død vil allerede før dette året er omme altså kunne kategoriseres som sykdom, og nære slektningers trøst, omsorg og nærhet vil kunne bli erstattet med piller, for det er jo snakk om sykdom.
At hukommelsen svikter noe når en blir eldre blir i dag betraktet som normalt, og uten at dette vanligvis utvikler seg til demens. Men med DSM-5 som grunnlag vil slik ”lett glemsel” nå kunne få diagnosen Minor Neurocognitive Disorder, noe som etter all sannsynlighet vil føre til helt unødvendig medisinering av denne tilstanden.
Den aller mest kritikkverdige utvidelsen av diagnosesystemet er etter Allen Frances sin mening representert ved diagnosen Somatic Symptom Disorder. Somatiske pasienter kan klassifiseres under denne diagnosen dersom ett av disse kriteriene er oppfylt over et tidsrom på 6 måneder: Dersom pasienten har 1) uforholdsmessig mange tanker om alvorlighetsgraden til sine symptomer, eller 2) mye angst om sin egen helsetilstand, eller 3) bruker overdrevent mye tid og energi på sine symptomer eller helsetilstand. Frances mener at denne nye diagnosen kan gjøre stor skade, på to måter. 1) Ved å stimulere til forhastede konklusjoner om at pasientens fysiske symptomer ”bare er i hodet”. 2) Ved å sette falske merkelapper om psykiske problemer på det som er normale følelsesmessige reaksjoner på somatiske tilstander.
Denne utviklingen i retning av å sykeliggjøre flere og flere følelser og tilstander blir drevet fram av ulike interesser. Å oppdage en ny sykdom gir høy status i fagmiljøene, spesielt dersom en får den oppkalt etter seg. (Vil PTED i framtiden bli kalt ”Lindners disease”?) Ca 70 % av de psykiaterne som nå arbeider med DSM-revisjonen arbeider også som betalte rådgivere for farmaindustrien, og de sistnevnte har sterke interesser i at diagnosespekteret blir utvidet og at terskelen til diagnosene blir lavest mulig. Jo flere diagnoser, jo større behov for medikamenter. Også vanlige mennesker som har ett eller annet problem vil i mange tilfeller være interessert i å bli diagnostisert, for diagnosen definerer sykerollen, som kan være en bekvem rolle, og den åpner porten til behandling og offentlig omsorg.
Gabriele Müller tilbrakte 5 uker på klinikken til Michael Lindner. Hun fikk flere forskjellige medikamenter, men hun spiste dem ikke. Hun sa: ”Jeg tror ikke det er noen feil med hjernen min. Den beste terapien ville være om jeg fikk meg et arbeide.” Jeg tror hun hadde rett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar