Sosial kapital og norsk kultur

Vi har fått en debatt om hva norsk kultur er. Det begynte med at stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (Frp) på slutten av fjoråret stilte spørsmål til statsrådene Inga Marte Thorkildsen og Hadia Tajik om dette. Tajik svarte ved å redegjøre for regjeringens kulturpolitikk. Thorkildsen svarte at a) norsk kultur har alltid vært i forandring, b) at menneskerettighetene og demokratiske prinsipper er fundamentet for den norske rettsstaten, og at c) regjeringen forventer at alle innbyggere i Norge respekterer dette. Nå er Tybring-Gjedde en politiker med noe ekstreme synspunkter, spesielt i innvandringsspørsmål, og det var neppe tilfeldig at en statsråd med pakistansk avstamning fikk dette spørsmålet. Men uansett hva en mener om Tybring-Gjedde og hans motiver, så var hans spørsmål relevant, og det fortjener faktisk et bedre svar enn det de to ovenfor nevnte statsrådene var villige til å gi.

Det skal innrømmes at begrepet "norsk kultur" er så diffust at det kan være vanskelig å gi en presis definisjon av det, men det er heller ikke nødvendig. Det går an å arbeide med dette spørsmålet med tanke på å skape litt større klarhet i temaet, og denne kronikken er et forsøk på det.

Et sentralt og svært positivt trekk ved norsk kultur er at vi har stor sosial kapital. Med dette menes de ressursene som ligger i at mennesker på fritt grunnlag samarbeider med hverandre. Når en skal måle et lands sosiale kapital blir det vanligvis gjort ved å måle graden av generell tillit. Det blir ofte gjort ved at et representativt utvalg av befolkningen tar stilling til påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en undersøkelse som inkluderte denne påstanden og som omfattet 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i disse landene var enig i den ovenfor nevnte påstanden. Til sammenlikning kan det nevnes at den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.

Det er flere årsaker til at Norge kommer så sterkt ut på målinger av generell tillit, dvs sosial kapital. Norge har alltid, også før en begynte å føre en aktiv utjamningspolitkk, vært preget av fred, fordragelighet og små klasseforskjeller. Dagens velferdspolitikk, strukturen på offentlige velferdsytelser, forklarer også en del. I de skandinaviske landene omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Hos oss får ikke bare de som har dårlig råd sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt hadde klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare norske statsborgere. En sier gjerne at de skandinaviske landene, i større grad enn andre, benytter "universelle velferdsytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

Universelle ytelser har en utjevnende og likhetsskapende effekt ved at en gjennom et slikt system skattlegger de rike hardere enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er basert på rutiner som sikrer likebehandling, gir slike ordninger grunnlag for realistiske oppfatninger blant innbyggerne om at de har like muligheter. Universelle ordninger fremmer samfunnsmessig solidaritet, tillitsfulle relasjoner og likhet mellom innbyggerne. Behovsprøvde ordninger derimot skaper klassemessige motsetninger og ulikhet, noe som igjen fører til redusert generell tillit, altså lavere sosial kapital.

Generell tillit er noe en blir opplært til, av foreldre, i skolen og i nærmiljøet. Forskning viser at en persons tillitsnivå er forholdsvis stabilt hele livet og at dette i stor grad er "arvelig". Eric Uslaner har studert tillitsnivået blant forskjellige subnasjonaliteter i USA, og har funnet følgende: Innvandrere fra land med høy grad av generell tillit fortsetter å være tillitsfulle også etter at de har etablert seg i det nye landet, og deres etterkommere fortsetter å være tillitsfulle i flere generasjoner. Emigranter fra de nordiske landene og deres etterkommere er de mest tillitsfulle, og som nevnt ovenfor, er det nettopp disse landene som kommer best ut når det gjelder tillit. De minst tillitsfulle og deres etterkommere i USA kommer fra afrikanske land, som kommer dårligst ut på tillitsskalaen av alle land i verden. Det er all grunn til å frykte at den forholdsvis store innvandringen til Norge fra ikke-vestlige land vil ha samme effekt som i USA. I flere generasjoner framover vil kulturen disse har med seg redusere den norske sosiale kapitalen.

Norge ligger altså helt i toppen blant verdens land når det gjelder sosial kapital. Men hvilke utviklingstrekk ser vi?

Norge har historisk sett vært et svært homogent land, kulturelt, etnisk og sosialt. Det finnes solid empirisk belegg for at slik homogenitet er positiv for utviklingen av et lands sosiale kapital. Det er en stor fare for at den økende etniske og kulturelle heterogeniteten i Norge vil føre til at landets sosiale kapital blir redusert.

De siste årene har inntektforskjellene i Norge økt en del. Min hypotese er at dette vil fortsette, inntektsforskjellene vil bli større. Grunnlaget for denne antakelsen er de generelle tendensene i retning av globalisering. I stadig sterkere grad blir vi integrert i verdensøkonomien, og alle former for kommunikasjon over landegrensene øker sterkt i intensitet og omfang. En konsekvens av dette er at det skjer en utjevning mellom landene, kulturelt, sosialt og økonomisk. Det er sannsynlig at dette litt etter litt vil påvirke blant annet innteksfordelingen i Norge, slik at de økonomiske ulikhetene vil øke, og at vår sosiale kapital på tilsvarende måte blir redusert.

Men et lands utvikling blir ikke bestemt av uunngåelige skjebner. Den blir styrt gjennom politiske prosesser og vedtak. Utfordringen for politikerne og alle oss andre må være å vektlegge og styrke de gode norske verdiene som ligger i begrepene sosial kapital og likhet.