Folkekirken 2066 - et scenario

Kronikk i Sunnmørsposten den 22. april 2014

År 2016 ble et betydningsfullt år og et veiskille for Folkekirken. I dag, 50 år senere, kan det være på sin plass med et tilbakeblikk.

"Den Norske Folkekirken", som på folkemunne blir kalt "Folkekirken", er ett av de største trossamfunn i Norge i dag, men det var større før. I 2013 var 75 prosent av befolkningen medlemmer der, mens det i dag bare er 31 prosent. Fram til 2016 var betegnelsen "Den norske kirke", men på Kirkemøtet dette året ble navnet endret til "Den Norske Folkekirken". Navnevalget hadde sin bakgrunn i en aprilspøk i 2014 i avisen Vårt Land, men ledende krefter i kirken tok dette på alvor. De syntes det var et godt forslag, og de fremmet det på kirkemøtet i 2016, der det ble vedtatt med klart flertall. Hovedbegrunnelsen var at den nye betegnelsen understreker kirkens vektlegging av å være en "inkluderende folkekirke". "Evangeliet er for alle folkeslag, Guds nåde omfatter oss alle" var et spissformulert argument som ble brukt som argument for navneskiftet.

På begynnelsen av 2000-tallet skapte "homofilispørsmålet" mye uro i kirken. Krefter som kunne ha vært brukt for fremme av evangeliet gikk med til energitappende intern strid. Dette hadde sin bakgrunn i at Stortinget i 2008 vedtok en ny kjønnsnøytral ekteskapslov. I utgangspunktet var kirken sterk motstander av dette, men flere og flere av de ledende innenfor norsk kirkeliv, inkludert biskopene, lot seg etter hvert overtale til å akseptere likekjønnede kirkelige ekteskapsinngåelser. Det ble fremmet forslag om å utarbeide liturgi for likekjønnet ekteskap på kirkemøtet i 2014, men det falt. Nytt forslag ble fremmet på kirkemøtet i 2016, og ble da vedtatt.

Kirkemøtets vedtak om utarbeidelse av vigselsliturgi for likekjønnete ekteskap inkluderte en bestemmelse om at prester som av samvittighetsgrunner var motstandere av likekjønnede ekteskap kunne reservere seg mot slike. I en del menigheter, spesielt på vest- og sørvestlandet, førte dette til problemer, fordi det der ikke fantes prester som kunne utføre slike vielser, noe de kirkelige fellesrådene var lovmessig forpliktet til å yte. Derfor ble prestenes generelle reservasjonsrett opphevet på begynnelsen av 2020-tallet. Den siste presten som nektet å utføre likekjønnede vielser gikk av med pensjon i 2051.

På På 2030-tallet begynte det å bli en del debatt om gruppeekteskap i dagspressen. "Hvorfor er ekteskapslovgivningen bare innrettet mot parforhold?", ble det spurt. "Noen mennesker er glad i flere, og ikke bare én", ble det hevdet. Synspunktet fant god klangbunn også i kirken. Biskop Kyrre Eliassen hevdet i et avisinnlegg i april 2029 at gruppeekteskap var i samsvar med Guds vilje, og at Jesus slett ikke hadde pålagt oss å elske bare ett menneske, men mange. Eliassen hevdet også at gruppeekteskap helt ut var i samsvar med den jødisk/kristne kulturarven, og han henviste i den sammenheng til kong Salomo som levde i et (sterkt utvidet) gruppeekteskap som besto av 1001 personer. I 2035 vedtok Stortinget å åpne for gruppeekteskap, begrenset oppad til ni personer, og året etter sluttet kirkemøtet seg til dette. Det første kirkelige gruppeekteskapet, bestående av en kvinne og tre menn, ble inngått i Hamar domkirke senhøstes 2036.

De siste 50 årene har det økumeniske landskapet undergått en del endringer. På grunn av de sterke konservative kreftene i Den katolske kirken (DKK) har samarbeidet mellom den og Folkekirken kjølnet, og er nå i realiteten avsluttet. Folkekirken er ikke villig til å gjenoppta samarbeidet med DKK før den sistnevnte erkjenner gruppeekteskap som en gudvillet ordning.

Folkekirkens brudd med DKK har blitt erstattet med økt samarbeid med muslimene. Alt i 2012 hadde Svenska Kyrkan begynt med gudstjenestlig liknende møter sammen med muslimene, men her som på en del andre områder ligger Folkekirken noe etter Svenska Kyrkan. Først på 2020-tallet ble det vanlig med felles kristne/muslimske gudstjenester her i landet. Begrunnelsen for dette samarbeidet ble konsist formulert høsten  2013 av den da nyvalgte erkebiskopen i Sverige, Antje Jackelén. "Vi tror på den samme guden", sa hun. Riktig nok er det noen små forskjeller når det gjelder synet på Jesus, men i den store sammenhengen er det bagateller, sa hun videre.

Også på det frikirkelige feltet har det skjedd en del endringer. Noen frikirkesamfunn har vokst en del. Det gjelder først og fremst Påskevennene, men økningen i medlemstallet i frikirkelige menigheter har på ingen måte veid opp for det stor frafallet fra Folkekirken. (Påskevennene kalte seg før 2046 for pinsevenner. Bakgrunnen for at de endret navn var en erkjennelse av at påsken er en langt viktigere høytid enn pinsen for de kristne. Nesten ingen i dag vet hvorfor vi feirer pinse, mens de aller fleste har sterkt positive assosiasjoner til ordet "påske", snødekte vidder som sola skinner på og Kvikklunsj.)

Folkekirkens brudd med DKK har blitt erstattet med en ny allianse, mellom Påskevennene og DKK. En viktig del av grunnlaget for dette samarbeidet er at de har sammenfallende syn på ekteskap og samliv. Ekteskapet er for én mann og én kvinne, mener de begge. Et annet poeng er at det har gått opp for påskevennene at karismatisk aktivitet i form av tungetale og støyende bønnerop på ingen måte er uvanlig blant katolikker. Den utløsende faktoren for utviklingen av samarbeidet mellom disse to kirkesamfunnene var at Ulf Ekman, den innflytelsesrike grunnleggeren og lederen av den store frikirkelige menigheten "Livets Ord" i Sverige, konverterte til DKK i 2014. I de fleste byene i Norge er det i dag felles gudstjenester mellom påskevenner og katolikker.

Volda, 3. mai 2066.