Artikkel i Sunnmørsposten 12. november.
Bør vi alltid være barmhjertige? Finnes det grenser for hvor barmhjertige vi skal
være?
Mange psykologer mener at barmhjertighet
og andre liknende egenskaper er noe som vi blir opplært til, at det er
personlige egenskaper som oppstår, blir holdt ved like og utviklet som en del
av den prosessen som det å vokse opp er. Normene i det miljøet vi lever i legger
press på oss slik at vi oppfører oss riktig og anstendig.
Men den danske filosofen, Knud E.
Løgstrup, ser annerledes på dette. Han mente at det er noe som er mer grunnleggende
enn sosiale normer, nemlig det han kaller livsytringer. Han snakker om fire
ulike typer livsytringer, og barmhjertighet er en av disse. Livsytringer, og
altså også barmhjertighet, er holdninger som en ikke trenger å lære, for de har
alltid vært der, de er medfødt. Men det er selvsagt likevel ikke slik at vi
alle alltid er like barmhjertige. I hvor stor grad vi viser barmhjertighet kan
variere over tid, og være avhengig av hvordan situasjonen er, og hvem vår neste
er. Det er alltid lettere å være barmhjertig mot de som står oss nær enn de som
er langt borte. Dette innebærer at selv om barmhjertighet er en medfødt
egenskap, så er den ikke statisk. Det er en egenskap som kan utvikles, i
positiv eller negativ retning.
Den kristne kulturen har alltid understreket
betydningen av å møte våre medmennesker med kjærlighet og barmhjertighet. Barmhjertighetsidealet
blir gjerne levendegjort ved lignelsen om den barmhjertige samaritan: Det
skjedde på vegen mellom Jerusalem og Jeriko. Det ligger en sterkt skadet og
forslått mann i vegkanten som på brutalt vis har blitt ranet. Det kommer en
prest forbi, men han går bare videre uten å ense den skadde mannen. En levitt,
dvs en underordnet prest, kommer også forbi, men også han går videre uten å
stoppe. Så kommer det en samaritan. Samaritanene var etnisk sett et annet
folkeslag enn jødene. De hadde en annen religion, og jødene så ned på dem med
forakt. Det kom altså en samaritan forbi. Han knelte ved den sterkt skadde,
stelte hans sår og tok han med til et herberge. Moralen i lignelsen er entydig:
Du skal ikke gå forbi din lidende neste, og din neste er ikke bare dine
nærmeste, men også de fremmede, dine fiender. Det er altså dette vi kaller
barmhjertighet.
Men hvor barmhjertige skal vi være? Skal
vi være så hjelpsomme og barmhjertige at vi gir alt vi har til de fattige, slik
at vi blir like fattige selv, eller enda fattigere? Jeg mener "nei",
og dette kan begrunnes med grunnlag i klassisk moralfilosofi.
Etikk, som filosofisk begrep, kan deles i
to, i sinnelagsetikk og konsekvensetikk. Sinnelagsetikk innebærer at en har
fokus på de følelsene og motivene som ligger til grunn for en handling eller
aktivitet. En konsekvensetisk vurdering er mindre opptatt av motivene for en
handling, men legger derimot vekt på effekter og konsekvenser. Barmhjertighet
må forståes som en sinnelagsetisk holdning, for barmhjertighet har alltid
empati og positiv holdning til andre mennesker som grunnlag. Barmhjertighet kommer
fra hjertet, ikke fra hjernen.
Etter som sinnelagsetiske vurderinger har
sitt grunnlag i gode følelser og intensjoner, og ikke inkluderer vilje til
innsikt om konsekvenser, vil rene sinnelagsbaserte beslutninger og vedtak ofte
bli dårligere enn de kunne ha vært. Dette vil kunne innebære at det vi ser på
som barmhjertige handlinger kan ha negative effekter på et overordnet nivå. Et eksempel:
Det skjer en alvorlig bilulykke på en sterkt trafikkert veg. Femti barmhjertige
bilister stopper straks, og hundre barmhjertige mennesker stormer til for å
hjelpe. Bilene og folkemengden hindrer derved ambulanser og hjelpemannskaper i
å nå fram til ulykkesstedet, med potensielt dramatiske konsekvenser.
Sinnelagsetikk alene, og kritikkløs barmhjertighet,
kan altså ha utilsiktede negative konsekvenser, og slik sett kan det sies at barmhjertighet
er nærsynt og perspektivløs. Vi trenger derfor samfunnsmessige ordninger som kan
motvirke dette, dvs sørge for at de mange positive individuelle og barmhjertige
aktivitetene som blir utført i samfunnet har positive konsekvenser samlet sett,
på et overordnet nivå og på lang sikt. Sagt på en annen måte: En trenger
instanser som kan tenke og handle konsekvensetisk. Og for å ivareta dette har
vi rettslige og politiske systemer, politikere og offentlig administrasjon.
Dette innebærer at statlige vedtak og
ordninger ofte kan framstå som tilsynelatende ubarmhjertige. Men det innebærer
ikke at statens adferd kan stemples som mindreverdig etisk sett. Det betyr bare
at staten må vektlegge de etiske prinsippene på en annen måte enn det vi som
individuelle medborgere kan tillate oss. For mens den jevne kvinne og mann ofte
og gjerne lar sin adferd styres av sinnelagsetiske overveielser, må statens
tanke- og handlesett også legge konsekvensetiske vurderinger til grunn. Dersom
en skal handle riktig, etisk sett, må en altså samtidig handle ut fra både
sinnelags- og konsekvensetiske vurderinger. En må tenke både med et varmt hjerte
og en kald hjerne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar