Selvpisking som ledelsesstrategi

Artikkel i Dagen, 23. november.

Det står ikke så bra til i Den norske kirke (Dnk). Dette kommer til uttrykk på forskjellige måter. I dag er det ca 3,5 millioner medlemmer i Dnk, 300.000 færre enn for 10 år siden. Hvert år mister Dnk én prosent av medlemsmassen. Siden 2017 har tallet på døpte falt fra ca 34 000 til ca 28 000. I 2015 ble det arrangert 61 900 gudstjenester. Det tilsvarende tallet i 2022 var 57 600.

Valgdeltakelsen ved årets kirkevalg kan forståes på samme måte. Oppslutningen om valget var, for å si det mildt, elendig. Bare 9 prosent av de stemmeberettigede deltok, en markert reduksjon i forhold til forrige valg. Mange har forklart dette med at informasjonen om valget var for dårlig. NRK og dagspressen sviktet sin oppgave, ble det sagt. Men alt tyder på at denne "manglende-informasjons-teorien" er feil. En undersøkelse viser at velgerne slett ikke var uvitende om valget. Det var bare ikke viktig for dem. (Vårt Land 9.11.23) Og hvorfor var det ikke viktig?

Det kan ha noe å gjøre med deres oppfatning og forståelse av hvem kirken er. Dette spørsmålet dreier seg først og fremst om hva slags inntrykk kirken formidler om hva den vil være, og hvordan den presenterer seg selv utad. Ett særtrekk ved denne utadrettede kommunikasjonen har vært kirkeledernes iver etter å beklage og unnskylde hva kirken før har ment og forkynt. Noen eksempler:

Hans Nilsen Hauge – ble som kjent forfulgt av myndighetene, som ikke likte hans virksomhet. De så på hans virksomhet som en trussel mot samfunnets orden. Også kirken og kirkens folk var sterke motstandere av Hauge og hans forkynnelse. I 2021, som et element i 250-årsfeiringen av Hauges fødsel, beklaget biskop Atle Sommerfeldt dette på kirkens vegne. Han sa blant annet: "For oss som i dag er ledere i Den norske kirke er det all grunn til å beklage at de fleste av våre forgjengere den gangen ble medløpere i statens forfølgelse av løsgjengeren Hauge."

Dnk og de skeive. På sitt møte i mai i år diskuterte biskopene hvordan kirken tidligere har møtt skeive. De mente at kirken, med sine fordømmende holdninger og adferd overfor mennesker i denne kategorien, har påført dem en del ulemper og krenkelser. Biskopene ville derfor "invitere til en kveldsgudstjeneste i Oslo, der det fremsies en unnskyldning for den skade og smerte kirken har påført mennesker med LHBT+ identitet." Denne gudstjenesten har ennå ikke blitt avholdt.

Dnk og samene. I 1997 beklaget kirken sin aktive deltakelse i arbeidet med fornorskingspolitikken som helt opp til noen få tiår siden var rettet mot samene. Mange har ment at den beklagelsen som kom den gang var altfor svak. I sommer la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om fornorskingspolitikken. Det er grunn til å tro at kirkens ledelse igjen vil beklage sin adferd når denne rapporten blir behandlet på neste kirkemøte og i andre sammenhenger.

Abort. Da loven om selvbestemt abort ble behandlet og vedtatt på 1970-tallet, var kirken en tydelig motstander av selvbestemt abort. Men i en uttalelse i 2019 beklaget biskopene at kirken tidligere hadde ment dette. I samme uttalelse skrev de også: "Det er på det rene at kirkens holdning har påført alenemødre en krevende belastning. Tidligere kunne barn født utenfor ekteskap bli nektet dåp, og ugifte foreldre fikk ikke stå sammen ved døpefonten." De beklaget at kirken tidligere hadde hatt slike holdninger.

Trekkspillmusikk. På en gudstjeneste i Valle i Setesdal i 2020 ba prost Gunnar Ellingsen om unnskyldning for "kirkens historiske behandling av folkemusikere." Bakgrunnen for dette var at det i noen distrikter var mye drukkenskap og slåssing på 17-1800-tallet, og at trekkspillmusikk ofte var et sentralt element på fester med slike aktiviteter. I lang tid etterpå, helt opp mot vår tid, har det av den grunn vært uvilje mot bruk av trekkspill i kirkelig sammenheng.

Selvmord. På "Landsforeningen for etterlatte etter selvmord" (Leve) sitt landsmøte i juni i år diskuterte en kirkens rolle når det gjelder selvmord. Flere kom med skarp kritikk av kirkens holdninger i dette spørsmålet, og oppfordret den til å vurdere en del tiltak som kan fjerne grunnlaget for slik kritikk. I et intervju med avisen Vårt Land 4.11.23 ble Dnk sin preses, Olav Fykse Tveit, spurt om en nå skal be om unnskyldning for hva kirken tidligere har ment om selvmord. Fykse Tveit svarte ikke konkret på dette, men mitt tips er at det om ikke altfor lenge vil komme en beklagelse.

Inntrykksstyring. Når vi kommuniserer med andre mennesker prøver vi, bevisst eller ubevisst, å styre de inntrykkene andre har av oss. Det gjør vi ved å forsøke å lede de andres oppmerksomhet mot de sidene av vår personlighet vi ønsker å fremheve, for vi vil at andre skal forstå oss på en positiv måte, positiv sett i forhold til våre idealer og den vi ønsker å være.

Inntrykksstyring har relevans på organisasjonsnivå også, og i godt fungerende organisasjoner tar ledelsen hensyn til dette. Der har alle i ledende posisjoner ansvar for å representere organisasjonen på en slik måte at omgivelsene får et positivt inntrykk av den. Større organisasjoner har også som regel tilsatte med spesialkompetanse på dette, gjerne organisert i kommunikasjonsavdelinger. I denne sammenheng er det relevant å nevne at sekretariatet i Kirkerådet har en avdeling med ti ansatte som skal arbeide med slikt. Men gjør de det?

Svak inntrykksstyring skaper mistillit. Dnk sin sviktende oppslutning kan ha noe med dette å gjøre. Kan en stole på en organisasjon som hele tiden er opptatt av å fortelle om sine feil og mangler, og beklage seg selv og sin fortid? Dagen i dag vil etter hvert bli i morgen, og ut fra erfaring er det nærliggende å tenke seg at det kirkeledelsen mener i dag før eller siden vil bli beklaget.

De stadige unnskyldningene for hva kirken har ment og gjort tidligere har vært med på å forme og former befolkningens forståelse av hvem Dnk er, en gruppering av folk med sære interesser, og med en ledelse som ser det som en sentral oppgave å snakke sin organisasjon ned. Men selvpisking er en dårlig ledelsesstrategi.