Den politiske situasjonen i Tyskland. AfD sin rolle

Et facebookinnlegg på Karsten Aase-Nilsen sin vegg, kommentar til et innlegg fra han, eller rettere sagt: Som en videre refleksjon.

Ett av flere særtrekk ved AfD er deres tydelige nasjonalisme, og ‘nasjonalisme’ er noe helt annet i Tyskland enn i Norge. I Tyskland er ordet sterkt negativt verdiladet, og blir i en del sammenhenger nærmest brukt som et skjellsord. Det er nesten synonymt med ‘høyreekstremist’. Bakgrunnen for dette er at de partiene som har vært dominerende i landets politikk de siste 30-40 årene har agitert sterk for en politisk og kulturell integrasjon blant medlemslandene, og fått massiv tilslutning til dette fra massemedia og den sosiokulturelle eliten i landet. Selvsagt er også minnene om nazi-nasjonalismen, og assosiasjoner til den, viktig i denne sammenheng. At nasjonalismen, slik den er representert i AfD, er tydeligere i øst- enn i vesttyskland tror jeg har sammenheng med dette: Den ufrivillige unionen med Sovjetsamveldet, og den påtvungne russiske ideologien, og den kulturelle tvangen dette innebar, har fremmet holdninger og verdier som i dag kommer til uttrykk på den måten jeg har nevnt ovenfor. AfD-politikerne argumenterer mot EU, fordi EU sine direktiver er overordnet det nasjonale og lokale politiske systemet. Jeg har forstått det slik at AfD er tilhenger av EU slik det var tenkt i begynnelsen, som et felles marked (EEC), og bare det, ingen politisk union. AfD sin anti-EU-argumentasjon er veldig lik den som ble brukt i Norge i 1972 og 1994, ‘Nei til union’, osv.

Jeg drister meg til å reflektere litt over hva resultatene av forbundsdagsvalget den 23. februar kan bli: AfD har ca 30 prosents oppslutning i Øst nå, i følge de siste meningsmålingene. (Spennvidde 27 – 34 prosent.) Oppslutningen i Vest er på ca 15 prosent, altså halvparten. (Spennvidde 9 – 18 prosent.) Ut fra dette er det logisk å tenke seg at halvparten av AfD sin tilslutning i øst skyldes særegne ‘østlige’ forhold, slike som er omtalt i de bøkene du nevner i hovedinnlegget ditt, og som jeg nevnte der jeg omtalte AfD sin nasjonalisme ovenfor. Da står vi igjen med 15 prosent, i Øst som i Vest, som velger AfD av andre grunner. Hvilke? Svaret er vel innlysende, og jeg nevner bare stikkordene: Den politiske krisa, de økonomiske problemene og mye pessimisme og også en porsjon angst. Senest i dag hørte jeg i Deutschlandfunk at en regner med reduksjon i levestandarden også neste år. Dette leder meg til å anta at oppslutningen om AfD ved valget i februar vil komme til å ligge over nivået i de siste meningsmålingene. Jeg tror at AfD kan komme til å få over 20 prosents oppslutning på landsbasis. Jeg minner om at partiet fikk 10,4 prosent ved forrige valg i 2021.

Store problemer for tysk bilindustri

En kommentar om tilstanden i tysk bilindustri, og den er ikke god.

Tyskland er verdens tredje største industrimakt, og bilindustrien utgjør en veldig stor andel av landets industri. 

Men nå har industrien i landet problemer, og aller størst er problemene i bilindustrien, spesielt i Volkswagen-konsernet (VW).

VW er det klart største industriselskapet i Tyskland. Det har fabrikker både innenlands og utenlands, og har til sammen, nasjonalt og internasjonalt, ca 600 000 medarbeidere. 100 000 av disse er i Tyskland. I tillegg kommer flere hundre tusen tyske ansatte som arbeider i firmaer som er under- og delleverandører. Dette innebærer at VW sin tilstand har en sentral betydning for Tyskland totaløkonomi, og også sosiale liv. "Hoster VW får Tyskland influensa", er et uttrykk en ofter hører når tyskerne diskuterer industripolitikk.

Konsernet har gjennom flere år mistet markedsandeler og sliter med økonomien. Det har flere ulike årsaker.

1.     Lønnskostnadene for VW er høye. Gjennomsnittlig industriarbeiderlønn i Tyskland er ca 3000 € brutto pr måned. Arbeiderne i VW tjener 50 prosent mer. Ingen andre steder i verden tjener bilindustriarbeidere så godt.

2.     Få land i verden har høyere energikostnader enn Tyskland. Det har sin årsak i noen politiske beslutninger, nedstenging av kjernekraftverk og opphør av kjøp av billig russisk gass og olje.

3.     I sin iver etter å tilfredsstille hver enkelt potensielle kundes særegne ønsker og preferanser har konsernet en tradisjon for å tilby mye valgfritt ekstrautstyr og spesielle løsninger på sine biler. Produksjonsmessig er det urasjonelt og fordyrende. Det går med nesten dobbelt så mange arbeidstimer til å produsere en VW-bil som en Toyota.

China har de siste ti årene vært det viktigste markedet for VW. Så sent som i 2021 ble halvparten av de 6 millioner produserte VW-bilene solgt i China, og omtrent 40 prosent av konsernets inntekter blir generert der. Nå er det i China en opplever den største markedssvikten. Det har sammenheng med at kineserne etter hvert, og i stadig økende grad, kjøper kinesiske biler, som er 20 prosent billigere enn tilsvarende tyske biler, og mer moderne. Kinesiske biler har gjennomgående mer avanserte digitale løsninger enn vestlige biler, noe kinesiske bilkjøpere verdsetter.

Samlet sett har altså dette ført til svekket konkurranseevne for VW, og konsernledelsen har varslet om drastiske tiltak for å bedre økonomien. Det ligger i kortene at flere av fabrikkene må stenge, og at kanskje så mange som 100 000 ansatte, innen- og utenlands, kan bli sagt opp. Prosessen har allerede begynt. Nylig solgte VW seg ut av en av sine joint-venture-bedrifter i China.

I skrivende stund er det lønnsforhandlinger i VW-konsernet. Arbeiderne krever 7 prosent lønnsøkning, mens arbeidsgiverne vil ha 10 prosent reduksjon. Det ligger an til omfattende streiker og harde arbeidskamper, og det vil selvsagt forverre den økonomiske situasjonen for firmaet.

Men også andre bilprodusenter i Europa enn VW sliter. Ford skal si opp 3000 stillinger ved sin fabrikk i Köln. Kommisjonspresidenten i EU, Ursula von der Leyen, vil gi arbeidet med å beskytte europeisk bilindustri høy prioritet, og litt er allerede gjort. Mot tyske politikeres og bilprodusenters vilje og interesser har EU nå innført en ekstra toll på kinesiske biler på 17,4 prosent. Dette kommer i tillegg til grunntollen på 10 prosent. Både VW, inkludert VW sin heleide datterbedrift, Audi, og BMW har bilfabrikker i China, og importerer sine 'egne’ biler derfra. De må også betale denne tollen! Dersom dette ikke er å skyte seg selv i foten, så er det iallfall å tråkke seg selv kraftig på tærne.

Men kineserne tilpasser seg. De bygger bilfabrikker i Europa. I Spania har staten gitt store subsidier til en 'joint venture' bilfabrikk. De første bilene, som har merkenavnet Ebro Chery, og som helt ut er kinesiske, ruller allerede på spanske veier. Den største kinesiske bilprodusenten, BYD, er nå i ferd med å bygge en fabrikk med en årlig kapasitet på 200 000 biler årlig i Ungarn.

Noe av årsakene til dagens problemer i VW skyldes trolig svikt i ledelsen av firmaet. Fram til ca 2020 hadde VW-konsernet noen svært lønnsomme tiår bak seg. I disse gode årene rettet ledelsen bare i begrenset grad sine oppmerksomhet mot fremtiden, det som skulle komme. Deres forestillinger om hvordan en bil er konsipert og bygget opp, hva en bil egentlig er, var sterkt preget av fossilbil-tenking. Da utviklingen av el-bilene begynte ble nettopp denne tenkemåten en bremse for nødvendig innovasjon. De kinesiske elbilprodusentene konstruerte sine  biler med en helt annen og bredere forståelse av de mulighetene som ligger i elbilteknologien. Slik skaffet de seg et teknologisk forsprang i forhold til de europeiske produsentene, spesielt VW.

Som en konsekvens av utfordringene til bilprodusentene har også en del av underleverandørene fått problemer. Boschkonsernet, som forsyner bilindustrien med elektriske og elektroniske komponenter, tjener knapt penger, og må i årene framover si opp et stort antall av sine 400 000 medarbeidere, i første omgang 5000 i inn- og utland.

Også tysk stålindustri har problemer. Det største tyske stålindustriselskapet, ThyssenKrupp, sliter med lønnsomheten, og vil de kommende årene redusere sin arbeidsstokk fra 27 000 til 16 000 mann. Årsaken til dette er stor overproduksjon i verden, og europeiske stålverk taper i konkurranse mot kinesiske og indiske stålverk. Dette har, i likhet med problemene for bilindustrien, sin viktigste årsak i de høye lønns- og energikostnadene.

Noe av årsakene til problemene i tysk industri har sammenheng med landets industripolitikk, dersom de har noe sånt. Dagens regjering er en koalisjonsregjering bestående av tre partier som først og fremst er opptatt av å bekjempe hverandre, og har lite tid og overskudd til å drive med industripolitikk. Men nå har regjeringen gitt opp, og det blir nyvalg i februar. Det spørs om det hjelper.

Fiende av sin fortid

Kronikk i Sunnmørsposten 16. januar

Den norske kirkes (Dnk) innflytelse og oppslutning blir svakere år for år. I dag har Dnk 300.000 færre medlemmer enn for 10 år siden, og hvert år mister den én prosent av medlemsmassen. I 2015 ble det arrangert 61 900 gudstjenester. Det tilsvarende tallet i 2022 var 57 600.

Valgdeltakelsen ved fjorårets kirkevalg peker i samme retning. Oppslutningen om valget var, for å si det mildt, svak. Bare 9 prosent av de stemmeberettigede deltok, en markert reduksjon i forhold til forrige valg. Mange har forklart dette med at informasjonen om valget var for dårlig. NRK og dagspressen sviktet sin oppgave, ble det sagt. Men alt tyder på at denne "manglende-informasjons-teorien" er feil. En undersøkelse viser at velgerne slett ikke var uvitende om valget. Det var bare ikke viktig for dem. (Vårt Land 9.11.23) Og hvorfor var det ikke viktig?

Oppslutningen og innflytelsen til Dnk kan ha noe å gjøre med hvordan kirken presenterer seg selv utad, og velgernes oppfatning og forståelse av hvem kirken er. Et særtrekk ved Dnk sin utadrettede kommunikasjon har vært dens iver etter å beklage og unnskylde hva kirken før har ment og forkynt. Noen eksempler:

Hans Nilsen Hauge – ble som kjent forfulgt av myndighetene, som ikke likte hans virksomhet. De så på hans virksomhet som en trussel mot samfunnets orden. Også kirken og kirkens folk var sterke motstandere av Hauge og hans forkynnelse. I 2021, som et element i 250-årsfeiringen av Hauges fødsel, beklaget biskop Atle Sommerfeldt dette på kirkens vegne. Han sa blant annet: "For oss som i dag er ledere i Den norske kirke er det all grunn til å beklage at de fleste av våre forgjengere den gangen ble medløpere i statens forfølgelse av løsgjengeren Hauge."

Dnk og de skeive. På sitt møte i mai 2023 diskuterte biskopene hvordan kirken tidligere har møtt skeive. De mente at kirken, med sine fordømmende holdninger og adferd overfor mennesker i denne kategorien, har påført dem en del ulemper og krenkelser. Biskopene ville derfor "invitere til en kveldsgudstjeneste i Oslo, der det fremsies en unnskyldning for den skade og smerte kirken har påført mennesker med LHBT+ identitet." Denne gudstjenesten har ennå ikke blitt avholdt.

Dnk og samene. I 1997 beklaget kirken sin aktive deltakelse i arbeidet med fornorskingspolitikken som helt opp til noen få tiår siden var rettet mot samene. Mange har ment at den beklagelsen som kom den gang var altfor svak. I sommer la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om fornorskingspolitikken. Det er grunn til å tro at kirkens ledelse igjen vil beklage sin adferd når denne rapporten blir behandlet på neste kirkemøte og i andre sammenhenger.

Abort. Da loven om selvbestemt abort ble behandlet og vedtatt på 1970-tallet, var kirken en tydelig motstander av selvbestemt abort. Men i en uttalelse i 2019 beklaget biskopene at kirken tidligere hadde ment dette. I samme uttalelse skrev de også: "Det er på det rene at kirkens holdning har påført alenemødre en krevende belastning. Tidligere kunne barn født utenfor ekteskap bli nektet dåp, og ugifte foreldre fikk ikke stå sammen ved døpefonten." De beklaget at kirken tidligere hadde hatt slike holdninger.

Trekkspillmusikk. På en gudstjeneste i Valle i Setesdal i 2020 ba prost Gunnar Ellingsen om unnskyldning for "kirkens historiske behandling av folkemusikere." Bakgrunnen for dette var at det i noen distrikter var mye drukkenskap og slåssing på 17-1800-tallet, og at trekkspillmusikk ofte var et sentralt element på fester med slike aktiviteter. I lang tid etterpå, helt opp mot vår tid, har det av den grunn vært uvilje mot bruk av trekkspill i kirkelig sammenheng.

Selvmord. På "Landsforeningen for etterlatte etter selvmord" (Leve) sitt landsmøte i juni i år diskuterte en kirkens rolle når det gjelder selvmord. Flere kom med skarp kritikk av kirkens holdninger i dette spørsmålet, og oppfordret den til å vurdere en del tiltak som kan fjerne grunnlaget for slik kritikk. I et intervju med avisen Vårt Land 4. november i fjor ble biskopenes preses, Olav Fykse Tveit, spurt om en nå skal be om unnskyldning for hva kirken tidligere har ment om selvmord. Fykse Tveit svarte ikke konkret på dette, men mitt tips er at det om ikke altfor lenge vil komme en beklagelse.

Inntrykksstyring. Når vi kommuniserer med andre mennesker prøver vi, bevisst eller ubevisst, å styre de inntrykkene andre har av oss. Det gjør vi ved å forsøke å lede de andres oppmerksomhet mot de sidene av vår personlighet vi ønsker å fremheve. Dette skjer innenfor de verdimessige og kulturelle systemene og strukturene vi lever i og som omgir oss. Men våre og samfunnets verdisystemer er hele tiden i forandring. Kirkens holdninger og politikk med omsyn til de spørsmålene som er nevnt ovenfor var på godt og vondt preget av de verdiene og den samfunnsforståelsen som gjennomsyret samfunnet, og også kirken, da dette skjedde. Kirkens ledere på ulike nivåer gjorde så godt de kunne utfra sine forutsetninger. Slik er det også i dag. Alle, også ledelsen i Dnk, fatter sine beslutninger og vedtak innenfor de rammebetingelsene som kulturen og verdisystemene til enhver tid definerer. Å moralisere over fortidens synspunkter og holdninger er å sammenligne med et spill der den ene deltakeren forandrer spillereglene, for deretter å beskylde motspilleren for juks.

Svak inntrykksstyring skaper mistillit. De stadige unnskyldningene for hva kirken har ment og gjort tidligere har trolig bidratt til å forme og former befolkningens forståelse av hvem Dnk er. Kan en stole på en organisasjon som hele tiden er opptatt av å fortelle om sine feil og mangler, og beklage seg selv og sin fortid? Dagen i dag vil etter hvert bli i morgen, og ut fra erfaring er det nærliggende å tenke seg at det kirkeledelsen mener i dag før eller siden vil bli beklaget, og det er beklagelig.

Den norske kirkes beklagelige fortid

 Artikkel i Vårt Land,10. januar. Dette er en forkortet og sterkt revidert versjon av den artikkelen som sto i 'Dagen' den 23. november. Se lenger nede her i bloggen.

Oppslutningen om Den norske kirke (Dnk) har en nedadgående tendens. Årlig mister kirken én prosent av medlemsmassen, og tallet på gudstjenester viser samme tendens. Ni prosent av de stemmeberettigede deltok ved fjorårets kirkevalg, en markert reduksjon i forhold til forrige valg. Mange har forklart dette med at informasjonen om valget var for dårlig. Men en undersøkelse viser at velgerne slett ikke var uvitende om valget. Det var bare ikke viktig for dem. (Vårt Land 9.11.23)

Dette kan ha sin årsak i hvordan kirken presenterer seg selv utad. Et særtrekk ved Dnk sin utadrettede kommunikasjon har vært dens iver etter å beklage hva kirken før har ment. Noen eksempler:

Hans Nilsen Hauge – ble som kjent forfulgt av myndighetene. De så på hans virksomhet som en trussel mot samfunnets orden. Også kirkens ledende menn var sterkt kritiske til han. I 2021, som et element i 250-årsfeiringen av Hauges fødsel, beklaget biskop Atle Sommerfeldt dette på kirkens vegne. Han sa blant annet: "For oss som i dag er ledere i Den norske kirke er det all grunn til å beklage at de fleste av våre forgjengere den gangen ble medløpere i statens forfølgelse av løsgjengeren Hauge."

Dnk og de skeive. På sitt møte i mai 2023 diskuterte biskopene hvordan kirken tidligere har møtt skeive. De mente at kirken, med sine fordømmende holdninger og adferd overfor mennesker i denne kategorien, har påført dem en del ulemper og krenkelser. Biskopene ville derfor "invitere til en kveldsgudstjeneste i Oslo, der det fremsies en unnskyldning for den skade og smerte kirken har påført mennesker med LHBT+ identitet." Denne gudstjenesten har ennå ikke blitt avholdt.

Dnk og samene. I 1997 beklaget kirken sin aktive deltakelse i fornorskingspolitikken, som helt opp til noen få tiår siden var rettet mot samene. Mange har ment at den beklagelsen som kom da var for svak. Sist sommer la Sannhets- og forsoningskommisjonen fram sin rapport om fornorskingspolitikken. På neste kirkemøte vil denne bli behandlet, og det vil da trolig bli vedtatt en ny og forsterket beklagelse.

Abort. Da loven om selvbestemt abort ble vedtatt på 1970-tallet, var kirken sterk motstander av selvbestemt abort. Men i 2019 hadde biskopene forandret mening, og i en enstemmig uttalelse beklaget de at kirken tidligere hadde ment dette. De skrev at det "er på det rene at kirkens holdning til abort har påført alenemødre en krevende belastning." De skrev også at "et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang."

Trekkspillmusikk. På en gudstjeneste i Valle i Setesdal i 2020 ba prost Gunnar Ellingsen om unnskyldning for "kirkens historiske behandling av folkemusikere." Bakgrunnen for dette var at det på 17-1800-tallet var mye drukkenskap og slåssing, og at det ble spilt trekkspill på fester med slike aktiviteter. I lang tid etterpå, helt opp mot vår tid, har det av den grunn vært uvilje mot bruk av trekkspill i kirkelig sammenheng.

Inntrykksstyring. Når vi kommuniserer med andre mennesker prøver vi, bevisst eller ubevisst, å styre de inntrykkene andre har av oss, og det skjer innenfor de verdimessige og kulturelle systemene og strukturene vi lever i, og som omgir oss. Men våre og samfunnets verdisystemer er hele tiden i forandring. Kirkens holdninger og politikk med omsyn til de spørsmålene som er nevnt ovenfor var på godt og vondt preget av de verdiene og den samfunnsforståelsen som gjennomsyret samfunnet, og også kirken, da dette skjedde.

I stor grad er det kirkens ledelse som selv styrer det inntrykket befolkningen har av kirken. Å fokusere på fortidige holdninger og adferd, som sett med dagens blikk kan være beklagelige, vil med nødvendighet bidra til å forme befolkningens forståelse av hvem Dnk er. Kan en ha tillit til og sympati med en organisasjon som til stadighet forteller om og beklager sine feil og mangler? Alternativet kunne være å holde fram alt det positive kirken har gjort og gjør, for så å rette blikket framover mot de positive utfordringene som kommer.