fredag 5. april 2013

Sosial kapital og norsk kultur


Vi har fått en debatt om hva norsk kultur er. Det begynte med at stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (Frp) på slutten av fjoråret stilte spørsmål til statsrådene Inga Marte Thorkildsen og Hadia Tajik om dette. Tajik svarte ved å redegjøre for regjeringens kulturpolitikk. Thorkildsen svarte at a) norsk kultur har alltid vært i forandring, b) at menneskerettighetene og demokratiske prinsipper er fundamentet for den norske rettsstaten, og at c) regjeringen forventer at alle innbyggere i Norge respekterer dette. Nå er Tybring-Gjedde en politiker med noe ekstreme synspunkter, spesielt i innvandringsspørsmål, og det var neppe tilfeldig at en statsråd med pakistansk avstamning fikk dette spørsmålet. Men uansett hva en mener om Tybring-Gjedde og hans motiver, så var hans spørsmål relevant, og det fortjener faktisk et bedre svar enn det de to ovenfor nevnte statsrådene var villige til å gi.

Det skal innrømmes at begrepet "norsk kultur" er så diffust at det kan være vanskelig å gi en presis definisjon av det, men det er heller ikke nødvendig. Det går an å arbeide med dette spørsmålet med tanke på å skape litt større klarhet i temaet, og denne kronikken er et forsøk på det.

Et sentralt og svært positivt trekk ved norsk kultur er at vi har stor sosial kapital. Med dette menes de ressursene som ligger i at mennesker på fritt grunnlag samarbeider med hverandre. Når en skal måle et lands sosiale kapital blir det vanligvis gjort ved å måle graden av generell tillit. Det blir ofte gjort ved at et representativt utvalg av befolkningen tar stilling til påstanden ”en kan ha tillit til de fleste”. I en undersøkelse som inkluderte denne påstanden og som omfattet 86 land, kommer Norge, Danmark, Sverige og Finland på de fire øverste plassene. Omtrent 60 prosent av befolkningen i disse landene var enig i den ovenfor nevnte påstanden. Til sammenlikning kan det nevnes at den tilsvarende prosenten for Brasil, Filipinene og Tyrkia er på ca 10. De skandinaviske landene har altså svært stor sosial kapital.

Det er flere årsaker til at Norge kommer så sterkt ut på målinger av generell tillit, dvs sosial kapital. Norge har alltid, også før en begynte å føre en aktiv utjamningspolitkk, vært preget av fred, fordragelighet og små klasseforskjeller. Dagens velferdspolitikk, strukturen på offentlige velferdsytelser, forklarer også en del. I de skandinaviske landene omfatter velferdsytelsene en større del av befolkningen enn i andre land. Hos oss får ikke bare de som har dårlig råd sosiale ytelser og trygd, men alle, også de som strengt tatt hadde klart seg uten. Den rike og den fattige får eksempelvis det samme i barnetrygd, og folketrygden omfatter alle som bor i landet, rike og fattige, og ikke bare norske statsborgere. En sier gjerne at de skandinaviske landene, i større grad enn andre, benytter "universelle velferdsytelser". Motsatsen er "behovsprøvde ytelser".

Universelle ytelser har en utjevnende og likhetsskapende effekt ved at en gjennom et slikt system skattlegger de rike hardere enn de fattige, uten at de førstnevnte føler seg satt utenfor. De aksepterer det, for også de får noe igjen. Fordi universelle ordninger er basert på rutiner som sikrer likebehandling, gir slike ordninger grunnlag for realistiske oppfatninger blant innbyggerne om at de har like muligheter. Universelle ordninger fremmer samfunnsmessig solidaritet, tillitsfulle relasjoner og likhet mellom innbyggerne. Behovsprøvde ordninger derimot skaper klassemessige motsetninger og ulikhet, noe som igjen fører til redusert generell tillit, altså lavere sosial kapital.

Generell tillit er noe en blir opplært til, av foreldre, i skolen og i nærmiljøet. Forskning viser at en persons tillitsnivå er forholdsvis stabilt hele livet og at dette i stor grad er "arvelig". Eric Uslaner har studert tillitsnivået blant forskjellige subnasjonaliteter i USA, og har funnet følgende: Innvandrere fra land med høy grad av generell tillit fortsetter å være tillitsfulle også etter at de har etablert seg i det nye landet, og deres etterkommere fortsetter å være tillitsfulle i flere generasjoner. Emigranter fra de nordiske landene og deres etterkommere er de mest tillitsfulle, og som nevnt ovenfor, er det nettopp disse landene som kommer best ut når det gjelder tillit. De minst tillitsfulle og deres etterkommere i USA kommer fra afrikanske land, som kommer dårligst ut på tillitsskalaen av alle land i verden. Det er all grunn til å frykte at den forholdsvis store innvandringen til Norge fra ikke-vestlige land vil ha samme effekt som i USA. I flere generasjoner framover vil kulturen disse har med seg redusere den norske sosiale kapitalen.

Norge ligger altså helt i toppen blant verdens land når det gjelder sosial kapital. Men hvilke utviklingstrekk ser vi?

Norge har historisk sett vært et svært homogent land, kulturelt, etnisk og sosialt. Det finnes solid empirisk belegg for at slik homogenitet er positiv for utviklingen av et lands sosiale kapital. Det er en stor fare for at den økende etniske og kulturelle heterogeniteten i Norge vil føre til at landets sosiale kapital blir redusert.

De siste årene har inntektforskjellene i Norge økt en del. Min hypotese er at dette vil fortsette, inntektsforskjellene vil bli større. Grunnlaget for denne antakelsen er de generelle tendensene i retning av globalisering. I stadig sterkere grad blir vi integrert i verdensøkonomien, og alle former for kommunikasjon over landegrensene øker sterkt i intensitet og omfang. En konsekvens av dette er at det skjer en utjevning mellom landene, kulturelt, sosialt og økonomisk. Det er sannsynlig at dette litt etter litt vil påvirke blant annet innteksfordelingen i Norge, slik at de økonomiske ulikhetene vil øke, og at vår sosiale kapital på tilsvarende måte blir redusert.

Men et lands utvikling blir ikke bestemt av uunngåelige skjebner. Den blir styrt gjennom politiske prosesser og vedtak. Utfordringen for politikerne og alle oss andre må være å vektlegge og styrke de gode norske verdiene som ligger i begrepene sosial kapital og likhet.

Farlig psykiatri

Gabriele Müller (navn forandret) vokste opp i det tidligere DDR. Hun bor i Berlin, og er 58 år. Høsten 1989 opplevde hun de politiske begivenhetene som skulle føre til DDRs sammenbrudd og innlemmelse i Forbundsrepublikken Tyskland. Som de fleste DDR-borgere gledet hun seg stort over de økonomiske, politiske og sosiale endringene dette førte med seg, men ikke uten en porsjon vemod. ”Det sto klart for meg at vårt økonomiske system ville bryte sammen”, tenkte hun. Som vi nå alle vet: Hun fikk rett, og hun fikk også føle det på kroppen. Fabrikken der hun arbeidet gikk konkurs, og hun ble arbeidsledig.

Gabriele Müller omskolerte seg til arbeid innenfor markedsføring, men fikk ingen jobb med relevans for dette, og heller ikke annet arbeid. Etter flere år  med arbeidsledighet og derav følgende psykiske problemer kom hun i kontakt med en klinikk som hadde solid erfaring med mennesker i samme situasjon, og hun fikk diagnosen Posttraumatic Embitterment Disorder (PTED). Psykiateren Michael Lindner er fagdirektør på denne klinikken. Han oppdaget PTED i 2003. Han fikk idéen til den nye sykdommen  ved møte med pasienter som hadde opplevd oppløsningen av DDR, og som på grunn av dette hadde fått problemer på arbeidsmarkedet og psykiske plager. Men Lindner fant ingen passende diagnoser i det eksisterende diagnosesystemet, DSM-4 (The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders), som helt ut var dekkende for denne pasientkategorien. Lindner mener at ca 2 % av befolkningen i det tidligere DDR har PTED, men utbredelsen av sykdommen er i følge Lindner ikke bare begrenset til dette området.

Lindner har skrevet flere faglige artikler i anerkjente vitenskapelig tidsskrifter om den nye sykdommen. For å forankre oppdagelsen i fagmiljøet, kontaktet han The American Psychiatric Association (APA) som ”eier” DSM. Formålet med henvendelsen var å få den nye sykdommen inkludert i DSM.

Formelt sett er ikke DSM et internasjonalt diagnosesystem, for APA er bare landssammenslutningen for amerikanske psykiatere, men reelt sett er det likevel nettopp det: Det internasjonale systemet for klassifisering av psykiske lidelser, som i mai 2013 kommer i en ny og utvidet versjon, DSM-5. Den nye versjonen av DSM vil komme til å inneholde mange nye diagnoser, som vil føre med seg at mange millioner mennesker  som før var friske, nå vil bli stemplet som syke. Mens DSM-4 var på 886 sider, vil DSM-5 komme til å være på ca 1000. Mange ser nå at dette bærer helt galt av sted. Den fremste av opponentene er Allen Frances. Han ledet den kommisjonen som utarbeidet den forrige versjonen av DSM, og som har vært i bruk siden 1994. Frances mener at den nye versjonen kan føre til at en får en ”voldsom overdiagnostisering og farlig overmedikalisering”.

Noen få eksempler:

I arbeidet med DSM-5 blir terskelen for diagnostisering i mange tilfeller senket. Antallet barn som får en ADHD-diagnose har økt svært sterkt i løpet av de siste årene i hele den vestlige verden. Mens ADHD-diagnoser til nå i all hovedsak har blitt benyttet på barn, blir nå kriteriene utvidet slik at det skal bli lettere å gi voksne denne diagnosen.

Barn som av og til har sterke raseriutbrudd skal nå med grunnlag i DSM-5 kunne få sin diagnose, Disruptive Mood Dysregulation Disorder (DMDD). Diagnosen kan tildeles barn fra 6 til 18 år som tre eller flere ganger i uken har raseriutbrudd (”temper outbursts”) som  ikke står i et rimelig forhold til intensiteten eller varigheten av situasjonen. Mer enn 3 % av barn i USA lider av denne sykdommen, som til nå altså ikke har vært noen sykdom. Det er sannsynlig at dette vil føre til en dramatisk økning i medisineringen av barn, som i beste fall er unødvendig og i verste fall skadelig.

Binge Eating Disorder er også en ny diagnose. Dersom en spiser ”mer enn normalt” 12 ganger i løpet av tre måneder  vil en i følge DSM-5 komme i denne sykdomskategorien. (Diagnosekriteriene har ikke unntak for jul og andre høytider.)

Diagnosen Major Depressive Disorder er en diagnose i DSM-4, og som betegner  svært tunge og vanskelige sorgtilstander. Men i DSM-5 vil kriteriene for denne diagnosen bli så sterkt utvidet at det som i dag blir oppfattet som normal sorg vil bli en psykiatrisk diagnose. En vanlig følelsesmessig reaksjon på en nær slektnings død vil allerede før dette året er omme altså kunne kategoriseres som sykdom, og nære slektningers trøst, omsorg og nærhet vil kunne bli erstattet med piller, for det er jo snakk om sykdom.

At hukommelsen svikter noe når en blir eldre blir i dag betraktet som normalt, og uten at dette vanligvis utvikler seg til demens. Men med DSM-5 som grunnlag vil slik ”lett glemsel” nå kunne få diagnosen Minor Neurocognitive Disorder, noe som etter all sannsynlighet vil føre til helt unødvendig medisinering av denne tilstanden.

Den aller mest kritikkverdige utvidelsen av diagnosesystemet er etter Allen Frances sin mening representert ved diagnosen Somatic Symptom Disorder. Somatiske pasienter kan klassifiseres under denne diagnosen dersom ett av disse kriteriene er oppfylt over et tidsrom på 6 måneder: Dersom pasienten har 1) uforholdsmessig  mange  tanker om alvorlighetsgraden til sine symptomer, eller 2) mye angst om sin egen helsetilstand, eller 3) bruker overdrevent mye tid og energi på sine symptomer eller helsetilstand. Frances mener at denne nye diagnosen kan gjøre stor skade, på to måter. 1) Ved å stimulere til forhastede konklusjoner om at pasientens fysiske symptomer ”bare er i hodet”. 2) Ved å sette falske merkelapper om psykiske problemer på det som er normale følelsesmessige reaksjoner på somatiske tilstander.  

Denne utviklingen i retning av å sykeliggjøre flere og flere følelser og tilstander blir drevet fram av ulike interesser. Å oppdage en ny sykdom gir høy status i fagmiljøene, spesielt dersom en får den oppkalt etter seg. (Vil PTED i framtiden bli kalt ”Lindners disease”?) Ca 70 % av de psykiaterne som nå arbeider med DSM-revisjonen arbeider også som betalte rådgivere for farmaindustrien, og de sistnevnte har sterke interesser i at diagnosespekteret blir utvidet og at terskelen til diagnosene blir lavest mulig. Jo flere diagnoser, jo større behov for medikamenter. Også vanlige mennesker som har ett eller annet problem vil i mange tilfeller være interessert i å bli diagnostisert, for diagnosen definerer sykerollen, som kan være en bekvem rolle, og den åpner porten til behandling og offentlig omsorg.

Gabriele Müller tilbrakte 5 uker på klinikken til Michael Lindner. Hun fikk flere forskjellige medikamenter, men hun spiste dem ikke. Hun sa: ”Jeg tror ikke det er noen feil med hjernen min. Den beste terapien ville være om jeg fikk meg et arbeide.” Jeg tror hun hadde rett.

onsdag 2. januar 2013

Hva skjer i Palestina?


Kronikk i Bergens Tidende 2. januar 2013

Den 29. november 2012 vedtok FNs generalforsamling å oppgradere Palestinas status til "observatørstat uten medlemskap". 138 stater, deriblant Norge, stemte for dette. Ni stater stemte mot resolusjonen, mens 41 avholdt seg fra å stemme.[1]
Det ovenfor nevnte vedtaket og to andre "begivenheter", nemlig Israels massive bombing av Gaza i november 2012, og Israels vedtak om å etablere en ny stor bosetting på palestinsk jord, har ført til at palestinadebatten igjen har tatt seg opp noe, etter at det i forholdsvis lang tid har vært stille. Det overordnede temaet i denne debatten er om det vil være mulig å etablere en reell palestinsk stat. Det er også temaet i denne artikkelen, sett i lys av den israelske bosettingspolitikken.

Israels bosettingspolitikk

Med jevne mellomrom kommer motsetningene mellom det okkuperte Palestina og Israel til uttrykk som åpen krig. Parallelt med de direkte krigshandlingene foregår det en annen krig:  Israel fører en systematisk og aggressiv bosettingspolitkk som har til formål å innlemme mesteparten av Palestina i Israel.

I dag er det ca 320 små og store bosettinger i Palestina. I disse bor det over 500 000 jøder. De fleste av disse er etablert i et strategisk mønster som har et tosidig formål, å splitte opp Palestina i mange småbiter, og å sikre seg den beste dyrkingsjorda. Bosettingene er bundet sammen med hverandre og Israel med et nettverk av veier med høy standard. Palestinerne får ikke kjøre på disse, og får bare lov til å krysse dem på et fåtall steder der det er kontrollposter. Ved disse kontrollpostene må palestinerne ofte vente i timesvis for å slippe gjennom, og de blir systematisk utsatt for nedverdigende og ydmykende behandling. Mens bøndene tidligere hadde bare noen få hundre meters avstand til jordene sine, må de nå i mange tilfeller kjøre lange omveier. Store landområder har på denne måten blitt utilgjengelige for eierne. Land som på denne måten blir liggende ubenyttet blir beslaglagt av okkupasjonsmakten.

En rekke offentlige og private organisasjoner har erklært Israels bosettingspolitikk for brudd på menneskerettighetene og internasjonal rett, f.eks. FNs sikkerhetsråd, Den internasjonale domstolen, EU, Amnesty International og Human Rights Watch. Israel bryr seg ikke om dette, men trapper opp takten på etableringen av bosettinger. De har således vedtatt å bygge 3000 nye boliger mellom Maale Adumim, som er den største bosettingen i Palestina (ca 35 000 innbyggere), og Jerusalem. Denne bosettingen vil fullføre dannelsen av en "korridor" av store bosettinger som vil dele Palestina i to. Mange land har kritisert dette i sterke ordelag, og blant annet Frankrike og Storbritannia har innkalt de israelske ambassadørene for "konsultasjoner", og det er et meget sterkt politisk signal.

Tilgangen til vann

I Israel og Palestina er vann et knapt gode. Hver israelsk bosetter bruker seks ganger så mye vann som en palestiner, og en tredjedel av vannforbruket i Israel og i de jødiske bosettingene er stjålet fra palestinske vannkilder. Når jeg i denne sammenheng bruker uttrykket "stjålet", er det fordi internasjonal lov forbyr en okkupasjonsmakt å utnytte ressursene i det okkuperte området. En stor del av vannforbruket til bosetterne har et sterkt preg av luksus. I bosettingen Maale Adumin er det for eksempel anlagt en kunstig innsjø, og vannet i sjøen er opp-pumpet grunnvann. De fleste litt større bosettingene har romslige svømmebassenger.

Vanntilgangen for palestinerne blir begrenset først og fremst ved at de må søke om tillatelse til å grave brønner, men det er sjelden slik tillatelse blir gitt. Siden 1967 er det flere brønner som har tørket inn enn som det har blitt gitt tillatelse til å grave. Bosetterne kan derimot fritt grave brønner. I Jordan-dalen utgjør nå 28 bosettinger med ca 8000 innbyggere en sammenhengende kjede, og palestinerne blir med makt fordrevet fra dalen. Vannet i Jordan-elva blir delt mellom landene i området, med 65% til Israel, Jordan 23%, Syria 11% og Libanon 0,3% av årlig vannføring. Men palestinerne får ingen ting av dette.
I tillegg til dette kommer at distribusjonsnettet for vann er fra tiden før okkupasjonen i 1967. Etter den tid har okkupantene lagt store hindringer i veien for vedlikehold og oppdatering av ledningsnettet, noe som har medført store lekkasjer. Vanntapet på grunn av lekkasjer er på over 30%.

Bantustanisering

Israel sier at de vil forhandle med palestinerne, men stiller harde forhåndsbetingelser, blant annet denne: At de godtar at Israel bit for bit tar landet deres. Når Israel stiller så sterke betingelser, som de vet er totalt uakseptable for palestinerne, er det helt tydeleg at de ikke er interessert i å forhandle i det hele tatt. Og sett fra Israels synspunkt: Hvorfor skal de det? Israel er sterkt nok både militært og politisk til å få akkurat det resultatet de vil. Og hva vil de? Det sier ikke israelske politikere noe om, men utfra det som er det israelske politiske handlingsmønsteret går det likevel an å komme med en spådom.

Israel ønsker etter alle solemerker å ta mye mer av Palestina enn de har gjort til nå, men ikke alt, for palestinerne må ha en plass å være, og å jage dem over til nabolandene, slik som utenriksminister Lieberman går inn for, er urealistisk. Men palestinerne kommer til å bli presset sammen på mange små områder som er adskilt fra hverandre med israelske bosettinger, veisystemer og veisperringer. Disse småbitene inne i det framtidige stor-Israel vil sannsynligvis få noe som likner på kommunalt selvstyre, og over dette vil de få lov til å etablere et samarbeidsorgan. På denne måten vil israelske politikere kunne argumentere for at palestinerne "har fått sin stat".  Men en slik begrepsforståelse står i motsetning til enhver tenkelig definisjon av begrepet "stat".

I Sør-Afrika, i apartheidtiden, lagde en liknende konstruksjoner. De fargede ble samlet i en mengde små reservater på den dårligste dyrkingsjorda, og de fikk et slags indre selvstyre, men uten at de hadde kontroll over sine grenser, og ingen av de rettighetene som gjør at en stat kan kalles en stat. Disse områdene ble kalt bantustans, og det ser ut som om Israel har valgt den løsningen for Palestina. FN og nesten alle land i verden vil protestere mot dette, og har for så vidt allerede gjort det, men USA kommer nok fortsatt til å støtte Israel, og da er saken avgjort. Sagt på en annen måte: Det er for sent. Det blir ikke noen stat som heter Palestina.



[1] Etter dette vedtaket har Regjeringen gått over fra å kalle Vestbredden og Gaza for "De palestinske områdene" til ganske enkelt "Palestina". Min språkbruk er i denne artikkelen i samsvar med dette.

tirsdag 15. mai 2012

Jeg, en lekkasje

Denne artikkelen sto som kronikk i Bergens Tidende den 13. mai 2012 og i Sunnmørsposten den 14. mai samme år.

Nynorsken er på tilbakegang. Det kommer til uttrykk på flere forskjellige måter: Nynorskkommuner går over til bokmål, urbaniseringen fører til at folketallet i bokmålsdistrikter øker på bekostning av nynorskområdene, og etter som nynorskungdommene blir eldre er det en sterk tendens til at de svikter nynorsken og går over til bokmål. Denne sistnevnte tendensen er temaet for denne artikkelen. Språkfakta 2010 fra Nynorsk kultursentrum[1] omtaler dette som ”den nynorske lekkasjen”. Undertegnede er en del av denne ”lekkasjen”.

Situasjonen

I 2009/2010 var det 14 % nynorskelever i barneskolen, og 13 % i ungdomsskolen i Norge. Blant de elevene som begynte i første klasse høsten 1992 brukte 17 % nynorsk. Da de gikk ut av ungdomsskolen våren 2002, var dette redusert til 16 %. For det kullet som gikk ut av ungdomsskolen i 2010 var reduksjonen i andelen nynorskbrukere litt større. 15 % av disse brukte nynorsk da de begynte i 1. klasse  i år 2000. I 2009 var dette redusert til 13 %. Én eller to prosent er ikke så mye, kan en kanskje si, men det innebærer faktisk at hver syvende elev gikk over fra nynorsk til bokmål fra 1. til 10. klasse. I løpet av de siste 20 årene har andelen nynorskelever i grunnskolen gått ned fra 17 til 14 %. Språklekkasjen er enda større videre oppover i utdanningssystemet. En analyse av 52 000 hovedoppgaver på universitetene, skrevet i tidsrommet 1906-1995 viste at 2 % var skrevet på nynorsk. Det tilsvarende tallet for masteroppgaver på høyskolene og universitetene var i 2006  3 %. Antakelig skifter en tredjedel av de som har hatt nynorsk i barneskolen over til bokmål før de har fylt 20 år, og de fleste gjør det etter ungdomsskolen.

I Hordaland hadde 34 % av elevene nynorsk som hovedmål i 10. klasse (2011), mens bare 9 % av elevene i videregående skole hadde det (BT 19.4. 2012).
Men situasjonen er ikke, sett fra nynorskfolket sin synsvinkel, like ille overalt. BT la den 8. mai fram informasjon fra rapporten Språkfakta Sogn og Fjordane 1646-2012, som nettopp har kommet ut. Denne viser at bare en av ti elever skifter fra nynorsk til bokmål i løpet av de tre skoleårene i dette fylket. På landsbasis går faktisk halvparten av nynorskelevene over til bokmål i løpet av videregående skole. Den nevnte rapporten omtaler Sogn og Fjordane som det nynorske grunnfjellet, noe som blant annet kommer til uttrykk ved at samtlige kommuner har nynorsk som administrasjonsspråk.

Liker nynorskelevene nynorsk?


En undersøkelse blant elever i 10. klasse og VK1 stilte en rekke spørsmål om deres syn på språk, lesing og skriving. Undersøkelsen viste blant annet at unge nynorskbrukere likte bedre å lese bokmål enn engelsk, mens det for bokmålselevenes del var omvendt: Et overveldende flertall av disse likte bedre å lese engelsk enn nynorsk. Den samme undersøkelsen viste at ni av ti bokmålselever svarte ”i ganske liten grad” eller ”svært liten grad” på spørsmålet om de likte å lese tekster på nynorsk. Halvparten av nynorskelevene svarte det samme. Når altså halvparten av nynorskelevene svarer at de bare i ganske liten grad/svært liten grad liker å lese nynorsk, kan en undre seg over at lekkasjen fra nynorsk over mot bokmål ikke er enda større enn det som er nevnt ovenfor. Kanskje skyldes det at de føler en slags lojalitet mot nynorsk?

Hvordan ble jeg en lekkasje?


Undertegnede er en av de mange som har sviktet nynorsk. Hvorfor? For å forklare det, må jeg presentere min språklige biografi:
Jeg har vokst opp på et industristed i noen mils avstand fra Ivar Aasens hjemsted, Ørsta, altså midt i tjukkeste nynorsk-norge. En skulle kanskje tro at det å begynne på skolen og å lære seg å uttrykke seg skriftlig gikk smertefritt, fordi vår dialekt ligger så nær opp til nynorsk, men slik var det ikke. Svært mange av våre daglige uttrykk ble forbudt, det var bokmål. Vi sa ”forsvinne”, men nå skulle det hete ”kverve”; vi sa ”stillheit”, men ble pålagt å skrive ”togn”; vi sa ”følelse”, men fikk beskjed om å skrive ”kjensle”. Vi barn hadde hemmeligheter for hverandre, men vi fikk ikke skrive det, for det hette ”løyndom”. Heller ikke det ofte benyttede ordet ”plutselig” kunne vi skrive, for det hette ”brått”. Jeg husker fremdeles hvor forbauset jeg ble da det gikk opp for meg at det var feil å skrive ”Norge”, for landet vårt heter ”Noreg”, sa læreren. På slutten i hvert kapittel i matematikkboka var det et delkapittel som hette ”omfram”. Jeg forsto ikke ordet, og spurte læreren, men hun visste det heller ikke. Det jeg vil vise med dette er at store deler av det nynorske vokabularet var ukjent for oss. Det var bokmålsordene vi benyttet, det var de vi var fortrolige med. Vår dialekt lå nærmere bokmål enn nynorsk. Men det var altså nynorsk vi skulle lære.

På gymnaset fortsatte jeg å skrive nynorsk. Og også i studiene mine på Universitetet i Oslo gjorde jeg det. På Blindern på 70-tallet var det ”in” å skrive nynorsk, for det hadde et anstrøk av urnorsk opprør over seg, og første delen av 70-tallet var som kjent studentopprørets tid.

Etter avsluttede studier, da jeg kom ut i arbeidslivet og skulle arbeide sammen med andre om skriftlige arbeider, ”måtte” jeg som regel skrive bokmål, for de fleste jeg samarbeidet med skrev bokmål, og som kjent behersker ikke bokmålsfolk nynorsk. Men etter å ha kommet over den første terskelen, oppdaget jeg at det var mer bekvemt å skrive bokmål. Nå var det tillatt å bruke et vidt spekter av ord fra min dagligtale som var forbudt eller fungerte dårlig i en nynorsk tekst (”ekspropriasjon”, ”følelse”, ”behov”, ”hjernerystelse”, ”nabo”, ”bevis”, ”mulighet” og mange andre), og langt sjeldnere enn når jeg skrev på nynorsk sto jeg i beit for ord. Dette har selvsagt sammenheng med at bokmål, fordi det blir benyttet av langt flere, har et større ordtilfang enn nynorsk.

Nynorskens framtid


Det er liten grunn til å tro at den nedadgående trenden for nynorsk vil bli svekket og stoppe opp. En er inne i en vond sirkel. Det at nynorsk etter hvert blir mindre brukt, fører i sin tur til at den får færre aktive (og passive) støttespillere. De strukturelle føringene, urbaniseringen og globaliseringen, har fått en slik tyngde og styrke at krampaktige politiske vedtak og tiltak neppe vil kunne gjøre noe fra eller til. Vi står nå i en situasjon der det er i ferd med å bli tydelig at nynorskens framtid er avhengig av at den blir holdt kunstig i live. Men i det lange løp kan ikke et språk (eller rettere ”målform”) overleve på den måten, men det går kanskje hundre år til før vi har ett skriftspråk i Norge, og det er bokmål, som har tatt opp i seg det aller meste av det nynorske ordtilfanget.

 

 






fredag 9. desember 2011

Frihetens skygge

Denne artikkelen ble trykket som kronikk i Bergens Tidende og Sunnmørsposten den 9. desember 2011.
 
Samfunnsforskere har i de siste tiårene arbeidet mye med begrepet ”individualisering” og det tilsvarende substantivet “individualisme” for å beskrive sentrale utviklingstrekk i de vesteuropeiske landene. Uttrykket betegner samfunnsmessige prosesser som innebærer at sosiale bånd blir færre, at trygge sosiale fellesskap går i oppløsning og at den enkelte blir stående alene som velgende individ.  
Hvordan balansen mellom enkeltindividet og samfunnet bør være, og hva som blir mest vektlagt, har i den kristne-jødiske kulturkretsen endret seg over tid. I gammeltestamentlig tid forholdt Gud seg til israelsfolket, og ikke til hver enkeltperson. Men i det nye testamentet ser vi at dette, iallfall til en viss grad, ble forandret. Religion blir først og fremst et spørsmål om kontakt og kommunikasjon mellom Gud og enkeltindivider, og individuelle handlinger står i fokus.

I tidlig middelalder ble det kollektive perspektivet  mer dominerende. Slektskap, kjønn, sosial status og andre identitetsrelaterte egenskaper var relativt fastlagte. En grunnleggende tanke i middelalderen var at samfunnet var en udelelig helhet, at individet ikke var noe annet enn en liten del i denne helheten, og at dets interesser derfor måtte komme i annen rekke. Det var også en generell bekymring for at enkeltpersoners meninger og individuelle interesser kunne komme til å bli en trussel mot det som holdt samfunnet sammen, nemlig troen.
Under reformasjonen ble det igjen en forandring. Både Luther og Calvin fokuserte meget sterkt på enkeltindividets frelse, på at vi alle er Guds barn, og at hvert enkelt individ har sitt eget unike formål.

Filosofene i opplysningstiden satte et enda sterkere fokus på enkeltindividet, men fra en litt annen vinkel: De mest sentrale stikkordene for deres filosofi og politiske teori var idéene om fornuft og den enkeltes  interesser og rettigheter. Disse idéene fikk stort gjennomslag både i Europa og i USA. Grunnloven til USA og mange andre land er også sterkt preget av de politiske idéene fra opplysningstiden.
I vår tid har individualiseringsprosessene skutt ny fart. Dette kommer til uttrykk ved den sterke vektleggingen av “individenes frie valg”. På tvers av politiske partier og ideologier blir det i stadig sterkere grad vektlagt at enkeltindividet skal velge, ikke bare mellom varer i butikken og på politiske partier, men også livsstil, helsetjenester, og tro det eller ei: Kjønn og seksuell orientering.

New Public Management
Denne individualiseringsprosessen er drevet fram av det som har vært styringsideologien av offentlig virksomhet de siste 20 – 30 årene, nemlig New Public Management (NPM). Et grunnleggende prinsipp i NPM-tankegangen er at de prinsippene og mekanismene som blir benyttet i privat næringsdrift i større grad må taes i bruk i offentlig forvaltning. Det innebærer blant annet at en legger forholdene bedre til rette for at  tilbuds- og etterspørselmekanismene skal fungere knirkefritt. Et viktig virkemiddel  for dette er konkurranse- og anbudsprinsippet, og en tar i bruk styringsmodeller fra privat sektor. Økt vektlegging av økonomiske incentiver er ett av virkemidlene. NPM-ideologene har også idealer om hvordan forholdet mellom innbyggerne og det offentlige bør være, nemlig som forholdet mellom kunde og selger i varehandelen, en relasjon som er preget av velvilje, høflighet og ofte med et snev av underdanighet fra selgerens side. Dette blir omtalt som “brukerorientering”. Kunden er fritt velgende, rasjonell og kalkulerende og har alltid rett, eller det er iallfall en norm blant selgere å gi kunden rett, innenfor rimelighetens grenser.
Ingen er motstander av frihet til å velge, heller ikke jeg. Vårt demokratiske system, likestillingen mellom kjønnene og individuell frihet har gitt oss bedre liv, men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innbærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Friheten kaster skygge.

Det moderne mennesket
Markedskreftene, enten disse virker gjennom det private næringslivs kanaler eller gjennom de offentlige velferds- og helsetjenestene, har skapt en mennesketype som tjener dens interesser: Det frie, rasjonelle og selvstendige mennesket, ubundet av tradisjoner og normer som fritt velger det de samme markedskreftene ønsker skal velges. Men denne ideologien har påvirkningskraft langt forbi markedsfeltets grenser. Dyrkingen av det egoistisk nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner  og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte latterliggjort, og erstattet med markedsføring av fargerike dildoer og orgasmekurs på NRK i beste sendetid.

Dette idealet presser seg fram også i forhold til barneoppdragelse. I en barnehage i Stockholm har de nå sluttet å omtale gutter som gutter og jenter som jenter, bare “kamerat”. Alle barna oppmuntres til å leke med alle typer leker, “slik at barna skal få et så rikt liv som mulig uten bindinger av kjønn.” Formålet med dette er at barna skal slutte å bli presset til å forstå seg selv som gutter og jenter, og de får på denne måten en “fantastisk mulighet til selv å finne ut hvem de vil være.” De skal på fritt grunnlag, uten tvang, selv kunne velge kjønnsidentitet (Dagbladet 27.6. 2011).
Humanetisk Forbund er inne på det samme i en parafrase over Jesu ord i denne formuleringen: “La de små barn komme til seg selv.” Finn Skårderud har kommentert dette på følgende enkle og uttrykksfulle måte i boken “Uro”: “Det blir psykiatri av slikt.” Psykiske problemer  må først og fremst møtes ved å skape meningsfulle fellesskap, mer nærhet, mer forpliktelse og å sette grenser. Valgfrihetens yppersteprester, beruset av individualistisk ideologi,  ser ut til å mene at barn og voksne som hele tiden må ta standpunkt til valg, og som hele tiden er på jakt etter sin identitet blir gode samfunnsborgere. Men hensynsløs valgfrihet uten rammer og moralsk  forankring skaper ikke psykisk sunnhet og gode samfunn.

mandag 3. oktober 2011

Likhet for enhver pris?

Sunnmørsposten 3. oktober 2011

Svar til Ole Andre Gjerde. Den 2. september skrev jeg en kronikk her i Sunnmørsposten om boken «Ulikhetens pris» av Richard Wilkinson og Kate Pickett (heretter WP). I boken blir det påstått at nesten alt, blant annet forventet levealder, mental helse og fedme har sin årsak i samfunnets økonomiske likhetsgrad. I Sunnmørsposten den 16. september imøtegår Ole Andre Gjerde noe av det jeg skrev.

God statistikk. Gjerde skriver at grunnen til at WP som grunnlag for sine statistiske analyser bare har med 23 land er at de ikke ville inkludere skatteparadiser i analysene. Men det finnes god internasjonal statistikk på de områdene som forfatterne uttaler seg om for over 40 land, og som ikke er skatteparadiser. Dersom forfatterne hadde tatt med alle disse, ville mange av de påståtte sammenhengene blitt borte.

Samvariasjon. WP mener altså at økonomisk likhet er årsak til svært mange positive forhold i samfunnet. Men WP påviser ikke årsaker, men samvariasjon. Jeg påpekte at samvariasjon ikke er det samme årsakssammenheng. Denne forskjellen forstår Gjerde tydeligvis ikke, for han skriver at «WP viser at det er 10-12 ulike «problemer» som korrelerer», og han bruker dette som argument for at forfatterne har påvist årsakssammenhenger. Men samvariasjon (korrelasjon) sier ikke noe om årsak og virkning.

Historisk forklaring. Gjerde nevner at WP understreker at ingen har kommet med alternative forklaringer på de sammenhengene de påviser. Det er feil. Dette er det skrevet en hel del om. Den mest robuste forklaringen er etter min mening av historisk karakter. De landene som kommer best ut er de nordiske landene og Japan. Dette er land som historisk sett har vært svært homogene etnisk sett, hatt fredelige interne forhold, og kulturer som har vært sterkt preget av det forskerne kaller generell tillit. Dette har så påvirket mange andre livsaspekter.

Ulikheter. Gjerde skriver at Norge har som eneste av de undersøkte landene klart å redusere ulikheten etter 2005. Det kan så være, men de siste 20 årene har de 400 rikeste i Norge, under skiftende regjeringer, nesten seksdoblet sin inntekt. Også Wilkinson har fått med seg dette. I et intervju med Klassekampen den 9. juli i år uttalte han at «den rikeste tidelen og særlig den rikeste prosenten i Norge har mangedoblet sin andel av samfunnsinntekten de siste tretti årene.»

Jeg regner med at denne utviklingen ikke er tilsiktet, for alle sier at de er for likhet. Men når politikerne likevel har ført en politikk som har ført til større ulikhet må vel det ha sin årsak i at de mener at det er noen hensyn som er viktigere å ivareta enn likhet, men som har ulikhet som utilsiktet konsekvens. De mener kanskje at absolutt likhet på alle felt ikke er et ubetinget gode, og at det ikke bare er ulikheten som har en pris, men også likheten?


fredag 2. september 2011

Skaper likhet velferd?

Denne artikkelen sto på prent i Sunnmørsposten den 2. september 2011.

I 2009 publiserte de to britiske forskerne Richard Wilkinson og Kate Pickett  boken "The Spirit Level". Boken har nettopp kommet ut i Norge under tittelen ”Ulikhetens pris”.

I ”Ulikhetens pris” påviser forfatterne blant annet at de landene der det er størst likhet mellom innbyggerne er de landene som har færrest helsemessige og sosiale problemer. Stor likhet fører til lav barnedødelighet, bedre skolekarakterer, høyere status for kvinnene, færre psykiske problemer, mindre fedme, mindre bruk av rusmidler og høyere forventet levealder. De skandinaviske landene og Japan kommer svært godt ut på alle disse dimensjonene, og er samtidig de landene i verden der det er størst økonomisk likhet mellom innbyggerne.

Boken har fått stor oppmerksomhet, og nærmest entusiastisk omtale i britisk dagspresse.  Det er flere årsaker til dette. Boken tar opp et tema som sett fra et samfunnsvitenskapelig perspektiv er innfløkt, og det blir gjort på en måte som er forståelig for de aller fleste. Slik sett er boken et skoleeksempel på god popularisering. En annen grunn til den store oppmerksomheten er at den harmonerer godt med utbredte holdninger i Storbritannia og i mange andre land, ikke minst i Norge, nemlig at økonomisk likhet er av det gode. Synspunktet er mest utbredt på venstresiden i det politiske spekteret, men den har også et visst fotfeste blant sentrumspartiene, og til og med et stykke inn i den konservative leiren. Den britiske (konservative) statsministeren, David Cameron, har sagt dette om boken: "Forskning som er gjennomført av Richard Wilkinson og Kate Pickett, og presentert i boken "The Spirit Level", har vist at mellom de rike landene er det de som har størst ulikhet mellom innbyggerne som kommer verst ut på nesten alle indikatorer på livskvalitet....Vi vet alle, i våre hjerter, at så lenge det finnes dyp fattigdom side ved side med stor rikdom, så vil vi alle likevel være fattige." (Min oversettelse.)
Men det er ikke bare den brede offentlighet som har blitt oppmerksom på boken. Også forskere har sett nærmere på den, og det er skrevet flere bøker som undersøker de samme dimensjonene og problemstillingene som Wilkinson og Pickett. Noen av disse kommer til helt andre resultater.

Svakheter i "Ulikhetens pris"

Wilkinson og Pickett (heretter WP) legger fram sitt materiale på en lettfattelig måte. På område etter område legger de fram tall og statistikk som uttrykker forskjellige kvalitetsaspekter ved de landene de undersøker. Så sammenlikner de systematisk disse med  et statistisk materiale som rangerer de landene de har undersøkt etter hvor store de økonomiske ulikhetene er. De kommer da til det resultatet som er nevnt ovenfor: Nesten uansett hvilke indikatorer en velger for "sunnhetstilstanden" til et land, så blir dette sterkt påvirket av økonomisk ulikhet. De forutsetter altså at det er en årsakssammenheng her. Men flere kompetente forskere har påpekt følgende: WP påviser ikke årsakssammenhenger, men samvariasjon, og det er noe annet. At forventet levealder er lav, og at det samtidig er stor økonomisk ulikhet i et land, trenger ikke å bety at det sistnevnte forholdet er årsak til det førstnevnte. Det kan være helt andre faktorer som hver for seg påvirker disse to dimensjonene. Poenget er at de har benyttet analysemetoder som er lite egnet til å si noe om årsaks-virkningsforhold, det en i fagspråket kaller bivariate analyser. I stedet burde de ha brukt det som blir kalt multivariate analyser, som er mer relevant tilnærmingsmåte for å kartlegge årsaks-virkningsforhold.

En annen innvending går på hvilke land som blir inkludert i analysene. Det er bare de rikeste landene i verden som har godt nok statistisk materiale, og det er selvsagt bare disse som kan gjøres til gjenstand for slike analyser som blir gjennomført i "Ulikhetens pris". Men i en del grensetilfeller må en likevel bruke skjønn med tanke på hvilke land en inkluderer. Noen av delkonklusjonene til WP blir helt annerledes dersom en inkluderer andre land enn det de har gjort. I minst ett tilfelle ser det ut som om de har sett bort fra et helt datasett for å få støtte for sine konklusjoner. Med grunnlag i tall fra 2004-utgaven av "Human Development Report" påviser de at forventet levealder er høyest i land med stor økonomisk likhet. Dette til tross for at de ellers i boken bruker tall fra 2006-utgaven. Jeg finner ingen annen forklaring på dette enn at tallene i 2006-utgaven viser det motsatte av hva de ønsker, at levealderen er lenger i land med stor ulikhet (http://hdr.undp.org/en/reports/global/hdr2009/).
WP er ikke de eneste som har forsket på konsekvensene av økonomisk ulikhet. En av verdens fremste helseøkonomer, Angus Deaton, har kommet til helt andre konklusjoner på de spørsmålene som WP reiser. Han mener at det ikke er noen direkte kopling mellom ulikhet i inntekter og dødelighet. Sannsynligheten for å dø og å ha dårlig helse er ikke større dersom en lever i et land med store inntektsforskjeller, enn dersom en bor i et land med små inntektsforskjeller. De samvariasjonene som en i noen undersøkelser har funnet blir dannet av helt andre og bakenforliggende årsaker, mener han (http://econpapers.repec.org/paper/prirpdevs/209.htm).

For å styrke påliteligheten i sine konklusjoner  understreker WP flere ganger at deres funn er i samsvar med det andre forskere har funnet, og de belegger dette med litteraturreferanser. Men dersom en går inn og sjekker disse referansene, finner en i noen tilfeller at de sier det motsatte, eller at den teksten det henvises til uttaler seg om andre ting.
I Dagens Næringsliv, den 11. september 2010, omtaler Kalle Moene en utfordring som forskere ofte står overfor, og en fallgrop de av og til går i: Tendensen til å blåse opp nyheter og til å plukke data som samsvarer med eller gir støtte til ens egne politiske standpunkter og holdninger. Han skriver dette om "Ulikhetens pris": "Dersom de to forfatterne med samme metode hadde kommet til motsatt konklusjon, ville mange vært kritiske. Når så få er det nå, må det skyldes at tolkningene i boken blåses opp i tillit til visse rådende politiske holdninger. De farligste tilfellene av politisk tallfleksibilitet er imidlertid de som stemmer med våre forutinntatte meninger."  Jeg slutter meg til dette synspunktet.

Richard Wilkinson, Kate Pickett: Ulikhetens pris, Res Publica, 199 kr