Mitt eller statens ansvar?

Kronikk i Sunnmørsposten den 22. oktober 2009

Grusomhetens anatomi

Publisert i Sunnmørsposten den 10. juli 2009.

Er antirasismen et problem?

Sunnmørsposten 16. desember 2008

Tidligere i høst skrev jeg et innlegg i Sunnmørsposten med tittelen ”Ekstrem antirasisme”. Jeg hevdet der at de to ambulansesjåførene som lot være å ta med seg Ali Farah etter at han ble slått ned i Sofienbergparken i Oslo, grunnløst hadde blitt stemplet som rasister både av politikere og i massemedia. De to sjåførene fikk et forelegg på 6000 kr hver for utilbørlig opptreden. Den ene av dem godtok forelegget, mens den andre, Erik Schjenken, ikke gjorde det. Det ble derfor rettssak mot han. Saken endte med full frifinnelse. Etter rettssaken har det blitt helt slutt på rasismebeskyldningene. Alle innser nå at beskyldningene var feilaktige. Det hører med til historien at Schjenken og Ali Farah, under en pause i rettssaken, tok hverandre i hendene og omfavnet hverandre, og ba hverandre om unnskyldning. De mange som beskyldte ambulansesjåførene for rasisme burde også be om unnskyldning, men jeg tror ikke de har ryggrad til å gjøre det.

Jeg skrev også at rasismebeskyldningene i denne saken indikerte at det antirasistiske arbeidet er i ferd med å bli et like stort problem som selve rasismen. I et innlegg i Sunnmørsposten den 4. desember skriver Bjarne Fylling at dette er en feilslutning. Han begrunner sin påstand med å liste opp en del eksempler på at det finnes rasisme i Norge.

La det være klart: Jeg mener (selvsagt) at det finnes rasisme i Norge, men jeg mener også at svært ofte blir mennesker stemplet som rasister uten at det finnes saklig grunnlag for det. Denne kritikken rammer også Bjarne Fylling. I sin artikkel nevner han den såkalte ”obiora-saken” som et eksempel på rasisme. La oss se litt nærmere på dette:

Den 7. september 2006 døde Eugene Obiora i forbindelse med at han ble pågrepet av politiet i Trondheim. Han var opprinnelig nigerianer, men hadde norsk statsborgerskap. Obiora, som flere ganger hadde blitt dømt for voldelig adferd, var på sosialkontoret. Der fikk han ikke de ytelsene han ønsket, og han begynte å oppføre seg truende mot saksbehandlerne. De så seg derfor nødt til å tilkalle politiet. To politimenn kom. De forsøkte å overtale Obiora til å forlate lokalet, noe han nektet. De tok da tak i han for å prøve å lede han ut av lokalet. Da eksploderte han, sparket rundt seg og slo den ene politimannen med et kraftig slag. Politimenne klarte etter et voldsomt basketak å få lagt Obiora på golvet med magen ned, til såkalt ”mageleie”, som er standard kontrollmetode i slike tilfeller, og de klarte så vidt det var å få satt håndjern på han. Obiora kjempet så hardt for å komme fri at politimennene måtte bruke alt de hadde av krefter for å holde han nede. Mens han lå slik, ble han etter hvert rolig, og de oppdaget etter hvert at han var død. Som vanlig i slike saker, ble Spesialenheten for politisaker koplet inn for å undersøke om politimennene hadde opptrådt feilaktig eller gjort noe lovstridig under pågripelsen. Spesialenheten fant ikke grunnlag for å gå videre med saken, og den ble henlagt. I mai 2007 ble spesialenhetens henleggelse klaget inn for Riksadvokaten, som satte i gang en større undersøkelse.

Riksadvokaten avhørte til sammen 40 vitner. Det ble innhentet ekspertuttalelser om blant annet pågripelsesteknikker og obduksjonsrapporten ble gjennomgått. Rapporten fra undersøkelsene konkluderte med full frifinnelse for de to polititjenestemennene. Den finnes her: http://www.riksadvokaten.no/ra/ra.php?artikkelid=25.

Riksadvokatens rapport konkluderte med at Obiora døde av oksygenmangel som hadde sin årsak i at han ble plassert i mageleie ”over en viss tid”, og hans egne anstrengelser for å motsette seg pågripelsen. Rapporten slår fast at verken politidirektoratet, politikammeret eller fagmiljøet på Politihøyskolen var kjent med at ”mageleie” kunne være farlig. En vet om bare ett tidligere dødstilfelle som følge av dette; i Danmark for en del år siden.

Bare ett av de ovenfor nevnte 40 vitnene bruker ordet rasisme i omtalen av politiets adferd i denne saken. I riksadvokatens rapport står følgende om dette: ”Hun sier at hvis det på noe tidspunkt spilte noen rolle at han var utlending, så var det motsatt rasisme. Det ble tatt ekstra hensyn til han.”  Men dette er vel det som kalles ”omvendt rasisme”?

Bjarne Fylling påstår altså at obiora-saken er et eksempel på rasisme. Jeg undrer meg på hvilke kilder han har benyttet som grunnlag for denne påstanden. For meg er dette enda en bekreftelse på at det er hold i min konklusjon i mitt forrige innlegg, at det finnes tendenser til at antirasismen er i ferd med å bli et like stort problem som selve rasismen.

Et annet eksempel på rasisme som Fylling nevner er tilfellet Sony Kapoor. Kapoor er brite av indisk herkomst. Han har vært i Norge en hel rekke ganger, og han har uforholdsmessig ofte blitt stoppet i tollen. Men Kapoor sier selv at han ikke tror tollinspektørene er rasistiske. (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2342452.ece). Her er altså Fylling og Kapoor uenige. Hvem har rett?

Når det gjelder ett av eksemplene som Fylling nevner er vi helt enige. Det gjelder drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Dette var opplagt et rasistisk motivert mord. Som en berettiget reaksjon mot dette ble det arrangert flere store demonstrasjoner rundt om i landet.

I august 2004 gikk en mann fra Somalia berserk på en trikk i Oslo og drepte en person med kniv og skadet fem andre. Det ble ingen demonstrasjon etter denne ugjerningen. Hvorfor ikke?

Det hører med til historien at drapsmannen senere søkte staten om erstatning fordi han hadde fått søvnvansker og redusert livskvalitet på grunn av det han gjorde. Han krevde også å få dekket beløpene han ble dømt til å betale til ofrene og pårørende, samt utgifter til advokat under utredning av erstatningssaken. Søknaden ble ikke innvilget. (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=506135)

 

Ekstrem antirasisme

Kronikk i Sunnmørsposten den 1. november 2008.

Palestinakonflikten – enda en gang

Sunnmørsposten 3. september

I 1984 ble det gitt ut en bok om opprettelsen av staten Israel og den påfølgende konflikten mellom israelerne og palestinerne som vakte stor oppsikt, Joan Peters’ bok From Time Immemorial. Den vakte oppsikt fordi den brakte fram nytt materiale som skulle gi grunnlag for helt nye oppfatninger og konklusjoner om hvordan staten Israel ble til, og hva som var årsaken til det store flyktningeproblemet som følge av dette.

Joan Peters er journalist og politiker. Hun var blant annet rådgiver for president Jimmy Carter. I 1973 dro hun som reporter for det amerikanske TV-selskapet CBS til Midtøsten. Hun fattet interesse for de historiske forholdene omkring opprettelsen av staten Israel, og begynte med omfattende og grundige studier av dokumenter og arkivmateriale for å sette seg inn i dette. Etter noen års arbeid ble den ovenfor nevnte boken gitt ut på forlaget Harper & Row.

Boken var tykk, ca 600 sider, noteapparatet til boken var svært omfattende, og det virket som Peters hadde gjennomført en vitenskapelig bragd av dimensjoner, og lovordene lot ikke vente på seg: Den ene etter den andre av de framtredende avisene og tidskriftene i USA kom med svært positive anmeldelser av boken, og fremtredende politikere og kulturpersonligheter lovpriste den. En formulering som ofte gikk igjen var at ”denne boken vil revolusjonere vårt syn på midtøstenkonflikten”. Boken ble en salgssuksess av dimensjoner. Åtte måneder etter førsteopplaget var den trykket i sju opplag. Året etter hadde Peters 250 forskjellige foredragsengasjementer over bokens tema.

Peters hovedpåstand i boken er at flertallet av de palestinerne som hadde blitt framstilt som flyktninger i midtøsten egentlig ikke var flyktninger. De hadde nettopp kommet til Israel for å arbeide for de israelske immigrantene som var i ferd med å bygge opp industri og utvikle landbruket, og som derfor hadde stort behov for arbeidskraft. Derfor hadde de ikke noen rett til å være i Israel. Dessuten ble de ikke fordrevet fra Israel. De dro fordi ledende arabiske politikere oppfordret dem til å dra.

Men etter hvert som faghistorikerne begynte å se nærmere på innholdet i boken, dukket det opp en del kritiske spørsmål og innvendinger. Norman Finkelstein summerer opp noe av dette i boken Image and Reality of the Israel – Palestine Conflict. Det er selvsagt umulig å gå gjennom disse innvendingene i detalj her, men her er noen av konklusjonene:

• Englands kanskje fremste spesialist på midtøstenkonflikten, Albert Hourani, (som døde i 1993) skrev i avisen Observer at  boken er ”absurd og verdiløs”. I andre sammenhenger uttrykte Hourani at hvert eneste sitat han hadde kontrollert ”viste seg å være feilaktig på en eller annen måte”.
• Yehoshua Porat, en israeler med palestinsk historie og nasjonalisme som spesialitet, stemplet boken som ”rent bedrag” og sa at boken ”i det minste i Israel ble forkastet av alle som det rene søppel, kanskje med unntak som propaganda”.
• Ian og David Gilmour dissekerte boken i en lengre artikkel  i London Review of Books og konkluderte med å kalle den latterlig (preposterous).
• I juni 1986 rapporterte den israelske avisen Haaretz fra en internasjonal konferanse ved Haifa universitet at nesten alle deltakerne latterliggjorde Peters’ konklusjoner. Den kanskje fremste av konferansedeltakerne professor Yehoshua Ben-Arieh fra det Hebraic University tok sterk avstand fra boken fordi den ”brakte sionismens sak i vanry”.
• Forfatteren Samuel Bellow, nobelprisvinneren, som roste boken opp i skyene da den kom ut, måtte senere innrømme at han etter hvert som sannheten om boken begynte å komme fram, angret på det han hadde sagt.
• Den israelske arbeiderpartiavisa Davar sammenliknet boken med regjeringens “minst ærerike propagandøvelser”.
• Avishai Margalit, lederen for det filosofiske fakultet ved Hebraic University, kalte boken for et ”nettverk av bedrageri”.

På denne måten kunne jeg ha fortsatt en god stund til, men med tanke på å få presisert mitt hovedpoeng tror jeg det får klare seg. Alle som tar seg bryet med å studere denne boken vil finne det samme. Peters siterer svært ofte sine kilder feil, slik at meningsinnholdet enten blir fordreid eller sier akkurat det motsatte. Hun foretar matematiske beregninger av folketilvekst, men regner ”feil” for å få det til å passe med sine absurde påstander, og hun motsier seg selv ved å slenge ut tall som er tatt ut av luften og som står i sterk motsetning til hverandre.

Ingen seriøs historiker i eller utenfor Israel nevner Joan Peters bok med ett ord. Alle faghistorikere er enige om at boken i beste fall er upålitelig, og i verste fall en gedigen svindel.

Joan Peters har gang på gang nektet å svare på kritikken mot boken, og boken ble utgitt på nytt i 2002 uten at en eneste av de utallige feilene og manglene ble rettet opp. I 2003 ble boken oversatt til norsk og utgitt under tittelen Fra uminnelig tider, og heller ikke i denne versjonen av boken ble noen av de påviste feilene rettet opp. Det er derfor vanskelig å komme unna en konklusjon om at dette er et bevisst og grovt forsøk på å villede opinionen om bakgrunnen for flyktningeproblemet i Palestina.

I en kronikk den 19. april her i Sunnmørsposten benekter Kjell Furnes at Israel fordrev 750 000 palestinere fra hjemmene sine i 1948 og gjorde dem til flyktningar. For det første så var det ikke 750 000, skriver Furnes, og dessutan var de diverse arabiske ledere som oppfordret dem til flukt. De ble iallfall ikke fordrevet, for israelerne ønsket å leve i fred med alle palestinere innnfor Israels grenser. I en kronikk her i avisen den 12. mai påviser jeg med grunnlag i nyere (israelsk) historieforskning at det var ca 700 000 som ble fordrevet, og at dette i stor grad var planlagt av de israelske myndighetene.

I et leserinnlegg den 23. juli holder Kjell Furnes fast på sine opprinnelige påstander om at det ovenfor nevnte tallet på palestinerne ikke ble fordrevet i 1948. Nå oppgir han kilden til sine påstander, nemlig Joan Peters bok. Som det går fram av det foregående er dette en bok som det er umulig å feste tillit til, og som umulig kan være saklig grunnlag for en debatt om Palestinas historie og de politiske utfordringene en står overfor i dette området.

Jeg innrømmer at jeg er sterkt følelsesmessig engasjert på det palestinske folkets vegne, og Kjell Furnes er tydeligvis like sterkt engasjert på det israelske folkets vegne. Men følelsesmessig engasjement fritar oss ikke fra å bruke vår forstand, vise velvilje i forhold til motpartens synspunkter og å innta en kritisk holdning til de kildene vi baserer våre synspunkter på. Det er etter hvert gitt ut så mange bøker og skrevet så mange tidsskriftartikler med solid vitenskapelig forankring om dette emnet, at det burde være helt unødvendig å basere seg på kilder av typen Fra uminnelig tider. For de som er interessert vil jeg spesielt framheve Kimmerling og Migdals The Palestinian People og Morris’ The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited.

Jeg har undret meg en del over hvorfor den ovenfor nevnte boka til Peters første gang ble gitt ut, og hvorfor den til stadighet har kommet i nye opplag uten at de utallige feilene har blitt rettet opp, og hvorfor den nå blir utgitt i Norge uten forbehold og merknader fra forlagets side. Jeg finner bare ett rimelig svar på dette spørsmålet: Den tjener en viktig ideologisk funksjon for staten Israel og israelsvennene. Boken ”beviser” at palestinernes land ikke er deres. Gud har gitt landet til jødene. Folk av annen tro og herkomst har ikke noe der å gjøre. Slik sett har denne boken blitt et viktig ideologisk instrument for israels venner: Den legitimerer fordrivelsen av palestinerne fra deres hjem - for det var jo egentlig ikke deres hjem, de var nettopp kommet - og okkupasjonen av Gaza og Vestbredden.

Kven dreiv palestinarane på flukt i 1948?

Diskusjonsartikkel 12. mai 2004 i Sunnmørsposten

Den 6. april hadde Elias Vågnes eit innlegg i Sunnmørsposten der han mellom anna skreiv at ”Den sionistiske staten Israel vart oppretta ved at sionistane med våpen i hand jaga om lag 750.000 palestinarar frå ”gard og grunn” og deretter omgåande konfiskerte dei landsforviste sine eigedomar.” Den 19. april svarer Kjell Furnes på dette. I sitt svar skriv Furnes mellom anna at dette ikkje er sant,  at Vågnes kjem med ”ei rekke grove påstandar både mot det jødiske folk og andre” og han insinuerer at Vågnes driv med ”einsidig løgnpropaganda”. Eg har ikkje noko behov for å forsvare Vågnes, som eg knapt kjenner. Dessutan er han er nok i stand til å forsvare seg sjølv. Men eg har lyst til å formidle litt informasjon om kva nyare israelsk historieforsking seier om dette temaet.

Rundt 1990 var det ei gruppe historikarar i Israel som vakte ein del oppsikt, for å seie det mildt, fordi dei kom fram til forskingsresultat som sto i sterk motsetnad til det som var den offisielt vedtatte sanninga om korleis staten Israel hadde blitt til, og skjebna til palestinarane. Den mest kjente av desse var Benny Morris. Han sto på ytterste venstre fløy politisk. Han nekta å gjere teneste i det israelske forsvaret, og sat i fengsel for det. I 1988 ga han ut boka The Birth of the Palestinian Refugee Problem. Boka vart oppfatta som sterkt palestinarvenleg og fekk massiv kritikk for si vinkling av stoffet.

I 1998 gjekk 50-årsklausulen for hemmeleghald av arkivmateriale til regjeringa, sikkerheitstenesta og militæret i Israel ut, noko som ga israelske historikarar tilgang til nytt og interessant kjeldemateriale. Morris har studert deler av dette materialet svært grundig. På grunnlag av desse studiane har han fullstendig skreve om boka frå 1988. Den nye versjonen av boka heiter The Birth of the Palestinian refugee Problem Revisited. Boka er omtalt og kommentert i avisa Dagen 30. mars. Dei som er interesserte i utdjupande informasjon om denne boka og om Morris sine synspunkt finn meir informasjon her: http://www.theatlantic.com/unbound/interviews/int2004-03-25.htm.

Medan Morris arbeidde med revisjonen av boka, revurderte han sitt politiske syn totalt. Frå å vere venstreorientert og sterkt kritisk til den israelske politikken i høve til palestinarane, kom han i løpet av arbeidet med revisjonen av boka fram til det motsette synet, og står i dag på ytterste høgre politiske fløy i Israel. Men respekten for Morris mellom fagfolk er stor både i Israel og ellers i verda. Han er ein grundig og solid vitskapsmann som ingen enno har skulda for fusk eller uetterretteleg arbeid.

Etter at den sistnemnde boka til Morris kom ut har forfattaren vorte intervjua i fleire aviser og tidsskrift. I eit intervju med han i den Israelske avisa Ha’aretz utdjupar han nokre av sine synspunkt i boka. Dette intervuet finn ein i sin heilskap her: http://www.counterpunch.org/shavit01162004.html.

Talet på kor mange palestinarar som vart fordrevne frå Palestina har variert noko, alt etter kva slags interesser dei ulike partane har hatt. Baruch Kimmerling & Joel S. Migdal (2003)  (s 156) nemner dette: Forskjellige arabiske estimat har variert mellom 750.000 og 1.000.000, israelarane har sjølve brukt talet 520.000 og britane mellom 600.000 og 760.000. Benny Morris meiner at 700.000 er det mest korrekte talet. Ved utbrotet av krigen i 1948 var det 1,3 millionar palestinarar i Palestina, og godt og vel halvparten av desse vart altså jaga ut av landet. Morris sjølv meiner at det var heilt naudsynt å jage dei ut: ”A Jewish state would not have come into being without the uprooting of 700.000 palestinians. Therefore it was necessary to uproot them. There was no choice but to expel that population. It was necessary to cleanse the hinterland and cleanse the border areas and cleanse the main roads.”  Intervjuaren seier at ”to cleanse” (”rense”) er eit forferdeleg (”terrible”) uttrykk. Morris svarer til dette at det var det uttrykket som israelerane sjølve nytta i denne samanheng den gongen, både munnleg og i dei offisielle dokumenta, og at han berre har overtatt omgrepet Ha’aretz).

Morris meiner ikkje at det før 1948 var utarbeidd nokon generell eller heilskapleg plan for utdrivinga av palestinarane. Av politiske grunnar var det uråd å gjere det, for det kunne lett ha ført til svekka velvilje for Israels sak, men spørsmålet vart ofte omtalt i uformelle samanhengar. Men sjølv om det ikkje fantest nokon detaljert og heilskapleg plan for utdrivinga av palestinarane, var dette likevel etter kvart ein medviten politikk frå leiarane i Israel. Dette var tydeleg heilt frå byrjinga i april 1948, seier han i det ovanfor nemnde intervjuet med Ha’aretz. Heile det politiske leiarskapet var innforstått med dette, og offiserskorpset forsto kva som var kravt av dei. Opprinneleg var det også meininga at fleire enn dei 700.000 skulle fordrivast, men statsminister Ben Gurion fekk ”kalde føter” under vegs. Men han hadde også eit anna problem: I eit møte med generalstaben i 1948 klaga han over at hæren ikkje var aggressiv nok, og ikkje viste tilstrekkeleg besluttsomhet og vågemot med tanke på å drive ut palestinarane. (Knut Rognes, 16.12. 1998: Israels gjeld og etnisk rensing, Stavanger Aftenblad). Kimmerling & Migdal (2003) skriv at ”the idea of expulsion does seem to have grown along with Jewish confidence of victory.” (s163).

I intervjuet med Ha’artz seier Morris at det nyleg frigitte materialet frå styresmaktene viser at det var langt fleire døme på massakrar av palestinarar (”acts of massacre”) enn han før hadde trudd. Han vart overraska over å finne at valdtekt på palestinske kvinner var så vanleg, og det kjem også fram i dette nye kjeldematerialet at Haganah (forløparen for den israelske hæren) ofte vart gjeven eksplisitt ordre om å jage bort innbyggarane og øydelegge landsbyane deira. Ved mange høve vart berre bebuarane jaga, og husa fekk stå for at israelarar skulle kunne flytte inn i dei.

At 700.000 palestinarar vart drivne frå heimane sine, inneber sjølvsagt ikkje at israelske soldatar jaga ut kvar einskild av dei. I ein krigssituasjon er det ikkje den måten det skjer på. Flesteparten flykta nok fordi dei hadde høyrt historier - nokre sanne, men kanskje nokre også berre rykte - om at landsbyar i nærleiken hadde blitt raserte og at innbyggarane hadde blitt avretta. Frykta tok dei, og dei flykta, som regel med håp om å kunne vende attende. Ved ein del høve oppfordra også dei palestinske leiarane befolkninga til å evakuere landsbyane sine fordi dei kunne bli angripne (Kimmerling & Migdal 2003).

Furnes skriv at ”det historiske materiale kan stadfeste at det var eit offisielt israelsk ynskje at palestina-arabarane som budde på det same området som jødane ikkje skulle ”drivast ut”. Tvert i mot – dei ville innleie eit konstruktivt samarbeid med dei.”  Som eg har vist ovanfor er dette så feil som det kan vere. Den finst lett tilgjengelege forskingsbasert kunnskap om dette spørsmålet som klart seier det motsette, og det ser ut til å vere full semje om dette uavhengig av kva for ein av partane den einskilde historikaren sympatiserer med. Mellom kompetente fagfolk er ikkje dette lenger noko stridsspørsmål.

Å lede endringsprosesser

Kronikk i Sunnmørsposten i november 2001